Alain Resnais, fransk filmregissør. På vei mot sin spillefilmdebut laget Resnais blant annet dokumentarfilmene Les Statues meurent aussi (1953) og Nuit et Brouillard (1956); sistnevnte kombinerer nye fargefilmopptak fra konsentrasjonsleiren i Auschwitz med fotografier og filmaviser fra krigstiden, og handler både om jødeutryddelsen og om brutalitet og umenneskelighet på et mer generelt plan. Senere laget Resnais en engasjert dokumentarfilm om Vietnamkrigen, Loin du Vietnam (Fjernt fra Vietnam, 1967).

Hans første spillefilm, Hiroshima mon amour (Hiroshima, min elskede, 1959), var en poetisk fortelling i fortid og nåtid etter et manus av Marguerite Duras, om minnene om atombomben over Hiroshima. Resnais ble en av hovedpersonene i «den nye bølgen» etter den abstrakte, kjølig estetiske L'Année dernière à Marienbad (I fjor i Marienbad, 1961) som knyttet an til den franske nyromanen. I Muriel (1963) videreutviklet han teknikken med å blande minner, drøm og virkelighet.

Med den engelskspråklige Providence (1977), hvor John Gielgud spilte aldrende forfatter, fikk Resnais stor suksess på hjemmebane, og han beholdt statusen internasjonalt med filmer som Mon Oncle d'Amerique (Min onkel i Amerika, 1981), La Vie est un roman (Livet er en roman, 1983) og Mélo (1986). Sansen for det teatrale kom til sin rett i «dobbeltfilmen» Smoking/No Smoking (1993) etter et skuespill av Alan Ayckbourn, og On connait la chanson (1997). Resnais var aktiv gjennom hele 2000-tallet, og rakk å ferdigstille sin siste spillefilm Aimer, boire et chanter (2014) like før han døde i Paris.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.