Jean-Luc Godard

Jean-Luc Godard, fransk filmregissør, en av de betydeligste innenfor «den nye bølgen» i fransk film. Som student tilhørte han miljøet rundt Cinemateket i Paris, og skrev kritikker for tidsskriftet Cahiers du Cinéma. Etter å ha arbeidet med kortfilm, spillefilmdebuterte han med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959), hvor han laget en frisk skildring av en ung dagdriver og kriminell, spilt av Jean-Paul Belmondo. Filmens brudd med konvensjonene representerte noe helt nytt, og Godard var med et slag i sentrum for alles oppmerksomhet; han ble hyllet som talentet som hadde gjeninnført det levende livet i fransk film og som flaggbærer for bølgen. Den neste filmen, Le petit soldat (Den lille soldat, 1960), som kritiserte krigen i Algerie, ble imidlertid forbudt av franske myndigheter. I filmer som Vivre sa vie (Å leve sitt eget liv, 1962), med hustruen Anna Karina i hovedrollen, og Une femme mariée (Den gifte kvinnen, 1964), bygde han videre på sine første stilbrudd, med teknikker som distansering, episodisk struktur og improvisasjon. Alphaville (1965) var en distansert og absurdistisk kriminalfilm henlagt til et fremtidssamfunn, Pierrot le fou (Min venn Pierrot, 1965) en ungdommelig innfallsrik og visuell reiseskildring i bredformat og farger med Belmondo og Karina i hovedrollene. Gjennom 1960-årene beveget han seg i retning av filmessayet, hvor det tradisjonelle handlingsforløpet vek plassen for en sterkt politisert fortellerform. Utviklingen kulminerte med Week-End (1967), hvor en stor trafikkork tjener som den moderne eksistensens metafor. De påfølgende filmene var preget av en kompromissløs, marxistisk inspirert estetikk som inkluderte øvelser i «filmens dialektikk» og videoeksperimenter. Han tok avstand fra sine tidligere filmer.

I løpet av 1970-årene fant han imidlertid tilbake til den fortellende filmen, selv om Sauve qui peut (la vie) (1979), Passion (1982) og Prénom Carmen (Fornavn Carmen, 1983) var preget av sterke distanserende grep og en tidvis essayistisk form. Je vous salue Marie (1985) plasserte jomfru Maria inn i vår tid, og ble kraftig angrepet av kirken. Blant senere filmer bør nevnes Nouvelle vague (1990), en visuelt prangende, lyrisk og melankolsk rapport om følelsenes vilkår i vår tid, med en dialog satt sammen av sitater.

Godard er blitt et begrep i filmhistorien, ikke bare som den nye bølgens intellektuelle enfant terrible, men som personifikasjonen av den konstant søkende og eksperimenterende filmregissør.

• Anbefalt litteratur