Armfeldts felttog i Trøndelag (den store nordiske krig)

I juli 1717 fikk general Carl Gustaf Armfeldt ordre fra kong Karl 12. om å ta seg over til Västernorrland for å begynne planleggingen av et felttog mot Norge med Trondheim som mål. Ved nyttår 1718 møtte han Karl 12. i Lund og la fram planene om et felttog fra Jämtland. Kongen godkjente planene og utnevnte Armfeldt til øverstkommanderende for troppene. Målet var å skjære Norge i to og bemektige seg det nordafjelske Norge. Norske tropper som måtte befinne seg i lenet etter Trondheims fall, skulle man nedkjempe eller drive ut. Kongens intensjoner er noe uklare. Armfeldts operasjon var trolig en avledningsmanøver for hovedframstøtet mot Sørøst-Norge. Men historikeren Christer Palm har også hevdet at Karl 12. ønsket å bruke Trondheim som springbrett for å intervenere i Skottland for å støtte jakobitteropprøret der. Motivet skulle være å sørge for et vennligsittet regime i det mektige Storbritannia. Det er ikke funnet noen dokumenter som kan støtte dette, men i mars kom en rekke skotske skip inn på reden i Trondheim, og skottene lurte på hvor de svenske troppene var.

Oppbyggingen av faste forsvarsverk i Trondheim hadde lenge vært nedprioritert fordi København konsentrerte seg bare om offensive operasjoner for å ta tilbake områder tapt til svenskene. Under Gyldenløvefeiden 1677–1679 forsøkte svenskene å trenge fram gjennom både Gauldalen og Stjørdalen, men ble stoppet før de nådde Trondheim. Etter Bjelkefeiden og særlig bybrannen i 1681 ble det derfor satt inn store ressurser på å utbedre byens festningsverk. Da startet byggingen av Kristiansten festning med omliggende skanseverk, og Trondheim fikk en kvadratisk byplan etter mønster fra de store festningsbyene i Europa.

I Norge var den middelalderske landvern- og leidangsordningen blitt erstattet med leiesoldater på midten av 1400-tallet. Under det som ofte blir kalt den militære revolusjonen på 1600-tallet, festet imidlertid staten grepet om samfunnet og tok til å skrive ut soldater blant vanlige folk. Den såkalte legdshæren innført ved Krigsordonansen av 1628 (den gjaldt fram til 1799). Ifølge denne skulle fire gårder sammen underholde én soldat med klær, mat og våpen, mens alt befal ble lønnet av kongen. Med Krigsordonansen ble også Trondhjemske regiment opprettet med mellom 1000 og 1350 mann, og det dekket Trøndelag samt Møre og Romsdal. Øverstkommanderende var lensherren, men regimentet ble i praksis ledet av en oberstløytnant. Regimentet ble samlet til mønstring to ganger i året. I 1644 ble det bestemt at to gårder skulle underholde én soldat, noe som i praksis betydde en dobling av mannskapsstyrken i Trondhjemske. Under forberedelsene til Jørgen Bjelkes felttog i 1657 kunne regimentet mønstre 3000 mann, og det ble delt i 1. og 2. Trondhjemske regiment. Trønderske soldater ble i tillegg sendt sørover for å kjempe på kontinentet. Egne skiløperkompanier ble opprettet under Gyldenløvefeiden og gjenopprettet i 1717. Dette var en type tropper svenskene manglet helt. På slutten av 1600-tallet ble det også satt opp grenaderavdelinger av frivillige elitesoldater. I byene fikk man i 1659 en borgerbevæpning, og ifølge denne skulle Trondheim stille med to kompanier (300–400 mann).

Store deler av 1717 og første halvdel av 1718 gikk på svensk side med til å utruste 60 000 mann i en siste kraftanstrengelse hos et folk som var utarmet både demografisk og økonomisk av snart to tiår med konstant krig. Sommeren 1718 samlet Armfeldt troppene ved Duved skanse. Svensk standardutrustning var hatt eller carpus (strikket lue med klaffer), blå våpenkjole, skinnbukser, gule strømper, ett par sko med spenner, to halstørklær, to skjorter, ett par hansker og sekk. For infanteriet besto bevæpningen av korde og flintlåsmuskett. Ryttersoldatene hadde dragonmuskett, flintlåspistol eller karabin samt korde. Den jämtlandske armeen talte i alt 10 000 mann og 7000 hester fordelt på tre kavaleriregimenter og et uavhengig kavalerikompani, åtte infanteriregimenter og to uavhengige bataljoner pluss et frikompani. Arméstaben utgjorde til sammen omkring 50 offiserer. Mannskapsstyrken til de enkelte regimentene varierte, fra Nylands Regiment med 400 mann til Hälsinge Regiment med 1300. Jämtlandske regiment under generalmajor Reinhold Henrik Horn besto eksempelvis av 40 offiserer, fem prester, én sakfører og én feltskjær.

Høsten og våren 1717–1718 rekognoserte Armfeldt selv grenseområdene for å undersøke terrenget og ikke minst værforholdene. Han fant at den mest gunstige ruten gikk nordøstover fra Duved skanse, via Skalstugan på svensk side og deretter mot Sul og Stene skanse, med andre ord den traseen som länsväg 336 følger på svensk side og riksvei 72 på norsk side i dag. Tidsvinduet for et slikt angrep var relativt begrenset. Veiene var elendige, og 10 000 mann med artilleri, hester og tren ville fort gjøre dem til gjørmehav i sommerhalvåret, og om vinteren ville snøen gjøre veiene uframkommelige. Den best egnede perioden for angrep var om høsten idet bakken frøs og før snøen ble for dyp, eller på skaren i mars. Et omfattende veiarbeid ble satt i gang med blant annet 400 mann fra Jämtlandske Regiment. Flere broer ble bygd, og utbedringer ble gjort helt fram til grensen. Arbeid ble også gjort på veiene nordover mot Storlien og Tydal. Det ble i tillegg bygd ny postvei mellom Värmland og Jämtland for å bedre kommunikasjonen mellom frontavsnittene i sør og nord, slik at det tok «bare» 8–10 dager å få fram en melding fra Eda skanse, overfor Kongsvinger på norsk side.

Det ble også gjort utbygging av Duved Skanse, der forsyningene ble lagt opp, og likeledes på Järpen, Frösö og Långå, der det lå alternative magasiner. Det ble satt i gang et frenetisk arbeid for på bare seks måneder å legge opp forsyninger til felttoget. Det ble ikke enklere av at store deler av Skandinavia i 1717—1718 opplevde avlingssvikt, og både Jämtland og Norrland opplevde hungersnød. Ved siden av mel, gryn, erter, tørket kjøtt, fisk, brød, tobakk og brennevin skulle man skaffe til veie 2000 slaktedyr og 3000 kløvhester som også trengte fôr. Soldatene skulle selv bringe med seg mat for seks uker, og deretter regnet man med å måtte kjøpe mat fra nordmenn før forsyninger kunne bli fraktet over fra Duved.

Da Armfeldt inspiserte troppene etter at de var på plass, fant han at det manglet en god del kløvhester, men ellers var troppene i god form. Dårlige veier førte til at det tok lang tid å samle troppene. Jämtlands Regiment og Hälsinge Regiment var på plass i Duved i midten av juli, mens de finske regimentene som hadde rømt Finland i 1714, innfant seg i begynnelsen av august. Lengste marsjrute på 700 kilometer hadde Österbotten Regiment fra sin forlegning i Nyköping sør for Stockholm. Karl 12. hadde lagt en nokså detaljert plan for framrykningen som skulle bringe troppene til Trondheim på seks uker. For å trygge forsyningslinjene tilbake til Duved var det viktig å sikre Stene og Skånes skanser. De svenske soldatene hadde instruks om å behandle den norske sivilbefolkningen godt, noe som er blitt tolket som at Karl 12. planla å innlemme lenet i Sverige.

Etter å ha bygd en bro krysset svenskene Nidelva ved Leira gods 28. november. På dette tidspunktet hadde Armfeldt allerede gitt opp å ta Trondheim. Svenskene slo leir ved Skjetne og fortsatte de påfølgende dagene sørover og oppover Gauldalen under skiftende værforhold. Her for de hardhendt fram for å skaffe seg underhold fra en befolkning som allerede levde på sultegrensen. Ifølge norske kilder tok svenskene klærne av kroppen til folk. Mens de lå i kvarter mellom Melhus og Støren 7. desember, fikk Armfeldt melding om kongens død ved Fredrikshald. Han var i tvil om innholdet, men om det var korrekt og den svenske hovedstyrken sørpå trakk seg ut, ville den jämtlandske armeens posisjon være ytterst utsatt. Armfeldt fikk snart bekreftet meldingen fra norsk hold. 29. desember fortsatte de et stykke sørover, slik at baktroppen lå like nord for Støren kirke.

Til da hadde det falt lite snø, men da de brøt opp fra Melhus, hadde temperaturen sunket. Svenskene var dårlig kledd og hadde ikke telt, og allerede på dette tidspunktet begynte flere å dø av kombinasjonen matmangel, kulde og utmattelse. 7. januar brøt generalmajor Reinhold Henrik Horn og Jämtlandske Regiment opp fra leiren ved Haltdal kirke. Hovedstyrken fulgte etter, men i snødrevet og dyp løssnø brøt moralen sammen, og kolonnen måtte stanse ved Aune-gårdene, den siste bebyggelsen før snaufjellet begynte for alvor. Etter to dagers marsj over fjellet kom de til bebyggelsen i Tydal, men på fjellet hadde de mistet 200 mann, flere av dem fra Hälsinge Regiment. Troppene søkte ly i skogen ned mot Neas bredder, mens Armfeldt tok kvarter på gården Østby. Herfra var det bare 30 kilometer over fjellet til nærmeste svenske bygd, Handöl, og ytterligere ti kilometer til Duved.

Armfeldt spurte bonden Lars Jonson Østby hvordan han trodde det ville gå å legge av sted over fjellet. Tydalingen svarte som så at det nok ville gå bra dersom de hadde ski og var godt kjent. Men det var bare et par av de jämtlandske kompaniene som hadde ski. Natten til 11. januar startet de oppfarten og gikk oppunder Blåhammeren som rager 1200 meter over havet. Ved middagstider blåste det opp til en forrykende snøstorm. Baktroppen slo leir ved et vann som for ettertiden er blitt kjent som Svenskeleirtjønna, bare ti kilometer fra Østby. Fortroppen hadde da kommet fram til nordenden av Essansjøen.

Oppe på snaufjellet var det ikke mulig å finne brensel, så de fyrte med geværkolber, sleder og annet de måtte ha med seg av trevirke. Da morgenen grydde, hadde mange frosset i hjel. På dette tidspunktet var hver mann overlatt til seg selv. De som klarte å reise seg, kastet fra seg sine våpen, og de som ikke klarte å henge med, gikk en sikker død i møte. Om kvelden 13. januar slo de leir ved Bustvåla, bare et steinkast fra svenskegrensen. Ifølge overleveringer slo de hull på isen på Ranglaåa og konstaterte at vannet rant østover – de hadde kommet over vannskillet. Neste kveld kom fortroppen fram til bebyggelsen i Handöl med tre små gårder. Varder ble tent for at resten skulle finne veien ned fra fjellet. De overlevende ble så geleidet videre til Duved, der de ble samlet, men 24. januar kom det fremdeles menn ned fra fjellet.

En norsk skipatrulje som forfulgte svenskene under ledelse av major Jens Henrik Emahusen, ble møtt av følgende syn da uværet la seg (i moderne språkdrakt): Jeg har vanskelig for å beskrive elendigheten jeg har sett. I hauger på 10, 20, 30 og 40 lå svenskene døde i Remslien 35 kilometer fra Østby i Tydal. De lå i full utrustning med sekken på ryggen hvor man enn så. Sledene sto lastet og med fastspente hester. Både hester og kusker var døde. Kort sagt var hele den svenske hæren utslettet, og jeg våger påstå at ikke mer enn 500 mann av infanteriet har kommet seg levende ned til Handöl, og til og med mesteparten av rytteriet har gått tapt.

Ved returen til Järpen forlot Armfeldt Jämtland og overlot til Horn å reorganisere restene av troppene. Man fryktet norske motangrep, og mannskap måtte bli skrevet ut blant lokalbefolkningen for å besette skansene som utgjorde grenseforsvaret.

Av de 10 000 svenske soldatene som gikk inn i Norge høsten 1718, døde 4273 menige og underoffiserer. Noen døde av sykdom, krigshandlinger og andre skader, men viktigste dødsårsak var likevel frostskader og komplikasjoner i forbindelse med disse. Størst var tapene i perioden 28. desember–4. januar, da halvparten av de 5000 som startet oppstigingen fra Tydal, omkom. Ytterligere 900 døde senere av frostskader de hadde pådratt seg, mest sannsynlig fordi de pådro seg koldbrann som utviklet seg til blodforgiftning. Av de 1100 som overlevde, ble 451 dimittert på grunn av skadene. Trolig har ikke flere soldater dødd i noen enkelt episode i hele Norges krigshistorie.

Årsakene til de høye tapene lå ikke bare i været og temperaturforholdene, men også i de sosiale forholdene, utrustningen og forsyningssituasjonen. De menige bondesoldatene levde jevnt over et hardt liv med dårlig kosthold allerede fra oppveksten. Skillet mellom høy og lav ble videreført i hæren. Offiserer og likemenn (prester, jurister, feltskjærer og lignende) var i utgangspunktet i bedre fysisk form og hadde råd til å koste på seg bedre klær og utrustning enn de menige og underoffiserene. De nøt også godt av bedre innkvartering og matrasjoner, selv om reglementene skulle tilsi noe annet. Noen samlet oversikt over tapene for offiserer og likemenn finnes ikke i litteraturen, trolig fordi de var under kommisjon og ikke utskrevet som vanlige soldater. Men utslaget kan man se i de detaljerte oversiktene som er bevart over tapene i Jämtlands Dragonregiment. Regimentet mistet 1025 man, hele to tredeler av sin opprinnelige styrke. Blant disse var bare 14 offiserer – altså bare 1,3 prosent.

At mennene kom opp i dette uføret, skyldtes også i stor grad Armfeldts lederskap. Nøling, både da han først kom til Stjørdal og senere da de lå forlagt ved Strinda, kan tilskrives omtanke for hans menn. At det drøyde før de gikk til rekvisisjoner fra sivilbefolkningen, kan også knyttes til hans humanisme. Men i lengden skulle det gjøre tragedien bare større. Det må imidlertid tas i betraktning at hans norske motpart – general Budde – heller ikke var videre beslutningskraftig. Hadde forsvaret av broen over Trangdøla, Skånes eller Langstein vært sterkere, ville kanskje avgjørelsen falt tidligere, og sivilbefolkningen i mange trønderbygder kunne vært spart for mye.

Felttoget medførte en stor belastning for sivilbefolkningen, selv om det nok er vanskelig å isolere noen spesielle dødstall i en periode med mye nød og uår også i fredstid. På begge sider av grensen fikk man ikke kornet i hus fordi mennene var i krigen. Og om de kom tilbake, hadde de med seg sykdommer som de utarmede menneskene hjemme var ekstra sårbare for. I de trønderbygdene som ble berørt, ble knapt en husmannsplass stående igjen urørt, selv om mange klarte å redde unna både dyr og forsyninger. Skadene i Singsås herred i Gauldalen ble for eksempel taksert til 2534 riksdaler, tilsvarende 800 kyr. Trolig var den enda mer omfattende. Mange ble også tvunget fra gård og grunn av økonomisk ruin etter krigen.

Inntrykkene var så sterke at folkeminnet om felttoget har levd i lokalsamfunnene helt fram til våre dager. Likevel ble mange svenske desertører tatt hånd om av lokalbefolkningen. Felttoget har også satt varige spor i form av stedsnavn som Svenskeplassen, Soldatåsen, Svenskberget, Svenskedalen og Svenskemyra i Gauldalen samt Svenskeleiren og Hærtjønna i Tydalen.

• Den store nordiske krigen
• Carl Gustaf Armfeldt
• Hærens historie
• Karl 12.
• Karl 12.s første felttog i Norge – 1716
• Karl 12.s andre felttog i Norge – 1718
• Norges forsvar fra 1700 til 1800