Karl 12.s felttog i Norge i 1716
Kart over krigsskueplassen på Østlandet i 1716, de svenske og norske felthærenes bevegelser og de viktigste slagene og trefningene.
Karl 12.s felttog i Norge i 1716
Av .

Den svenske invasjonen av Norge i 1716 var en del av den store nordiske krigen, der Danmark-Norge og Sverige var motstandere. Den svenske kongen Karl 12. prøvde å erobre Norge, men mislyktes. Felttoget hans foregikk fra mars til juli 1716.

Faktaboks

Også kjent som

det norske felttoget (svensk norska fälttoget)

Karl 12.s første norske felttog; Karl 12.s første angrep på Norge

Bakgrunn

Slaget ved Poltava
Karl 12 etter slaget ved Poltava i 1709, hvor han led nederlag mot den russiske tsaren Peter den store.
Av .

Motstanderne i den store nordiske krigen var Danmark-Norge, SachsenPolen, Russland, Preussen og Hannover på den ene sida, og Sverige under Karl 12. på den andre. For Danmark-Norge hadde den siste fasen av denne konflikten, elleveårskrigen, vart siden 1709, da staten erklærte Sverige krig på nytt.

Karl 12. vendte tilbake til svensk territorium i Nord-Tyskland i november 1714 etter å ha tilbrakt mer enn fem år i eksil i Det osmanske riket som følge av nederlaget for russerne ved Poltava. Året etter ble han værende i Nord-Tyskland for å lede forsvaret av Stralsund, et av svenskenes siste støttepunkter på sørsiden av Østersjøen. Da Stralsund var i ferd med å bli inntatt av prøyssiske, saksiske og danske styrker i desember 1715, forlot Karl 12. byen og seilte over Østersjøen til Sverige. Det var over 15 år siden sist han satte fot i hjemlandet, for han hadde tilbrakt det meste av sin regjeringstid hos sine armeer på krigsskueplassene i Baltikum, Polen, Sachsen og Russland.

Da han vendte tilbake til Sverige, var han fast bestemt på å fortsette krigen, selv om det svenske østersjøimperiet var i ferd med å bryte sammen. Med nye aggressive operasjoner håpet Karl 12. å vende krigslykken. I første omgang ville han foreta et direkte framstøt over isen på Øresund for å angripe København og tvinge danskene ut av krigen, men mildvær smeltet isen. Da konsentrerte han seg i stedet om å angripe Norge. Ved å erobre hele eller deler av det danske Norge håpet han antakelig å skaffe seg bedre kort på hånden ved et framtidig forhandlingsbord.

Den svenske hæren

Karl 12
Karl 12.s første felttog i Norge foregikk fra mars til juli 1716. Felttoget var en del av Den store nordiske krigen, og målet var å erobre Norge.
Av .
Karolinere
Karolinere er betegnelsen på soldatene som tjenestegjorde under Sveriges kong Karl 12. mellom 1700 og 1721.
Av .

Gjennom den effektive svenske rekrutteringsordningen «indelningsverket» hadde de svenske bøndene stablet en ny generasjon soldater på bena for å fylle rekkene etter dem som forsvant ved Poltava og andre steder. I tillegg hadde svenskene rekruttert profesjonelle soldater i Nord-Tyskland. Dermed rådde Karl 12. over en forholdsvis slagkraftig hær på rundt 40 000 mann. Men store deler av denne styrken måtte forsvare hjemlandet. Dessuten ville Karl 12. angripe raskt, før isen på Oslofjorden smeltet, og hadde ikke tid til å forflytte store troppestyrker nordover. Den svenske hæren som sto klar ved norskegrensen senvinters 1716, var derfor forholdsvis liten, bare på 8000 mann.

Den norske hæren

Barthold Heinrich von Lützow
De norske styrkenes øverstkommanderende var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow.
Den norske hæren besto lenge mest av utskrevne soldater fra bygdene, og var mest av alt en bondehær. Illustrasjonen viser norske bondesoldater fra 1697, fra fire forskjellige avdelinger.
.

I 1716 besto den norske hæren av åtte infanteriregimenter og to dragonregimenter. Av disse var tre infanteriregimenter sendt sørover for å kjempe sammen med den danske hæren på kontinentet, og de hadde ikke vendt tilbake da Karl 12. invaderte Norge. Mange norske soldater gjorde dessuten tjeneste om bord på de danske orlogsskipene. De norske styrkenes øverstkommanderende var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow. Som general var han fornuftig og beregnende, men lite glad i å ta unødige risker.

På papiret talte de norske styrkene i Norge i underkant av 20 000 mann, men av disse var rundt 3000 plassert nordafjells, rundt Trondheim, mens mange av de øvrige var spredt i garnisoner, deriblant Bergenhus, eller på orlogsfartøyer, slik at den totale styrken på Østlandet var omkring 14 000 mann. Store deler av Lützows styrker på Østlandet var bundet opp som garnisoner i grensefestningene, og resten fordelte Lützow i mindre grupper for å dekke de mulige invasjonsrutene mellom Svinesund og Kongsvinger.

Felttoget

Trefningen på Høland

U. C. Kruse
Ulrik Christian Kruse, maleri i Fredrikstad kommandantskaps portrettsamling.
Av /Fredrikstad kommandantskaps portrettsamling.
Stanisław Poniatowski

Den polske generalen Stanislaw Poniatowski kjempet på Karl 12.s side og ble såret ved Høland.

Av .

Karl 12. krysset grensen 8. mars 1716 med omkring 3000 mann, hvorav 700 var kavalerister. Planen var at hans egen lille styrke skulle rette et overraskende støt mot Christiania østfra, mens en en annen svensk styrke på rundt 4000 mann ledet av general Carl Gustaf Mörner marsjerte mot byen sørfra via Moss. Ytterligere 800 svensker under general Christian Ludvig von Ascheberg skulle ta stilling ved Svinesund for å sikre forbindelsen med hjemlandet. Selv om invasjonsstyrken hans var nordmennene tallmessig underlegen, stolte Karl på at overraskelsesmomentet og svenskenes fryktede angrepskraft ville gi ham det nødvendige overtaket. Etter å ha passert grensen nær Trosterud, sør for Rømsjøen, red kongen nordvestover mot Høland med en fortropp på 650 ryttere.

Nordmennene hadde i dagene før fått nyss om at en invasjon var på gang, og hadde satt troppene langs grensen i alarmberedskap, men kongens plutselige framstøt kom likevel overraskende. Sent på kvelden nådde Karl 12. og hans ryttere Høland prestegård, der de tok en mindre norsk styrke på senga. Uten kamp ble en oberstløytnant og over 70 mann tatt til fange.

Det var nå midt på natten, og Karl 12. regnet antakelig med at det ikke var flere nordmenn i nærheten. Han etterlot en liten vaktstyrke ved prestegården og lot resten av sine kavalerister slå leir på to gårder et stykke lenger vest. Men bare et par kilometer lenger sør befant det seg 200 norske dragoner under oberst Ulrich Christian Kruse. Den norske obersten hadde fått beskjed om overfallet på Høland prestegård, og bestemte seg for å prøve et overraskelsesangrep.

Like før grålysningen nådde Kruses dragoner prestegården. Svenskene ble drevet tilbake oppover mot Rise gård. Dette var begynnelsen på en kaotisk serie med angrep og motangrep i grålysningen. Til å begynne med hadde nordmennene overtaket. Selv etter at svenskene fikk forsterkninger, slo Kruses dragoner tilbake flere angrep. Snart kom Karl 12. selv ridende med flere av sine høyere offiserer og kastet seg inn i kampen. To av svenskekongens generaler, Frederik av Hessen og grev Stanislaw Poniatowski, ble såret. Også kongen fikk et risp av et sverdslag.

Etter hvert ble svenskene for mange og presset nordmennene både forfra og fra siden. Kruse måtte gi ordre om retrett. Det begynte å bryte ut panikk under tilbaketoget over den trange broen, men Kruse lyktes i å dekke retretten med en liten baktropp. Under denne kampen ble den norske obersten skutt i armen, og da han som en av de siste krysset broen, ble han truffet i siden. Han var ikke lenger i stand til å ri og ble tatt til fange av svenskene. De fleste av de norske dragonene kom seg unna, men de hadde lidd forholdsvis alvorlige tap for en så liten styrke: 30 mann var drept eller såret. Svenskene rapporterte at de tok ti fanger. Det er sannsynlig at flere av disse var blant de sårede. På svensk side ble 27 mann drept eller såret.

Gjelleråsen

Lützow sto nær Fredrikshald (i dag Halden) med drøyt 4000 mann. Da han fikk høre at svenskene hadde angrepet ved Høland, bestemte han seg for å trekke seg tilbake til Christiania for å hindre Karl 12. i å nå dit først. Samtidig begynte de norske styrkene i Christiania, under general Jens Maltesen Sehesteds kommando, å besette en forsvarslinje på Gjelleråsen og Lørenskog øst for Groruddalen for å sperre veien.

Den andre svenske invasjonsstyrken, under general Mörner, hadde 9. mars krysset grensen ved Bjørkebekk i Aremark og passerte like nord for de norske festningsanleggene ved Fredrikshald og Fredrikstad. Karl 12. fortsatte sin framrykning mot nordenden av innsjøen Øyeren. Dagen etter ledet han sine tropper over den islagte Glomma nær Fetsund, så over Nitelva og videre mot Christiania, som nå var bare 15 kilometer unna. Men for å nå den norske hovedstaden måtte han over Gjelleråsen og Lørenskog, og her hadde nordmennene forskanset seg i sterke forsvarsstillinger. General Sehesteds menn lå allerede i stilling, mens Lützow var like ved med troppene han hadde trukket tilbake fra Fredrikshald-området. Til sammen talte Lützow og Sehesteds styrke 6800 soldater pluss noen tusen mannhusinger. Det ble snart åpenbart for svenskekongen at her kom han ingen vei. 15. mars besluttet han å lede styrken sin sørover for å slutte seg til Mörner og angripe Christiania sørfra.

Beleiringen av Akershus

Akershus festning 1699
Under Karl 12.s norske felttog i 1716 ble Akershus beleiret. Bildet av Akershus er malt i 1699, og viser dermed omtrent hvordan festningen må ha sett ut på Karl 12.s tid.

Karl 12.s styrke marsjerte på isen langs vestsiden av Øyeren og fortsatte deretter sørvestover via Spydeberg til Hølen, nord for Moss, der han slo seg sammen med Mörners styrke 18. mars. Da det kom meldinger om at Karl 12. gjorde seg klar til å angripe Christiania fra sør, holdt Lützow et krigsrådAkershus festning, der også sivile embetsmenn deltok. Ifølge et øyenvitne var det høy temperatur på meningsutvekslingene, men Lützows beslutning om å oppgi hovedstaden uten kamp fikk likevel støtte i krigsrådet. Alternativet var å møte Karl 12. i et feltslag på isen, noe som selv med et norsk tallmessig overtak ville være i overkant risikabelt med tanke på hans velkjente evner på slagmarken.

Lützow etterlot en sterk garnison på Akershus, over 3000 mann, og ledet resten av sine tropper vestover. En ny sterk forsvarslinje var allerede under konstruksjon ved Gjellebekk mellom Asker og Drammen. Med en styrke på omtrent 7000 mann marsjerte svenskene nordover 20. mars. Da Karl 12. fikk meldinger om at veien videre mot Ekeberg var sperret av forhugninger og ville ta lang tid å forsere, besluttet han å lede sine tropper ut på isen på Bunnefjorden. Dade kom på høyde med Ekeberg, åpnet kanonene på festningen ild. Flere svensker ble drept eller skadet. Karl 12. ga ordre om å svinge av mot vest for å få dekning bak øyene Bleikøya, Hovedøya, Lindholmen og Nakholmen. Med øyene som vern marsjerte svenskene i en bue rundt Akershus og gikk i land på Bygdøy. Derfra svingte de nordover, krysset Frognerkilen og gikk i stilling ved Aker kirke, nord for Christiania. Neste dag inntok de svenske troppene Christiania.

Strategisk sett oppnådde Karl 12. lite på å okkupere Christiania. Han havnet tvert imot i en svært vanskelig situasjon. Hvis han sendte for store styrker av gårde for å kjempe mot Lützows norske hovedstyrke ved Gjellebekk skanse, risikerte han at garnisonen på Akershus gjorde utfall mot den reduserte beleiringsstyrken. Og dersom han ble stående for lenge foran festningen, kunne nordmennene få forsterkninger og true hans forbindelser med Sverige. Den beste løsningen var å erobre festningen så fort som mulig. Allerede dagen etter at svenskene inntok byen, ga Karl 12. ordre om et stormangrep på den nordligste enden av festningen. Her lå bybebyggelsen tett opp mot festningen, og svenskene prøvde å bruke husene til å skjule oppmarsjen før de stormet fram de siste meterne med stiger, sverd og bajonetter klare. Men kraftig kanon- og muskettild fra festningen tvang svenskene til å oppgi forsøket.

Gjellebekk-stillingen

Gjellebekk skanse med marmorobelisken.
Under Den store nordiske krigen i 1716 var hovedstyrken av den norske hæren forlagt ved Gjellebekk under ledelse av general B. H. Lützow, mens Karl 12 hadde inntatt Oslo og beleiret Akershus festning. Det lyktes Lützow å stanse den videre svenske fremrykningen, blant annet fordi svenskene var svekket etter et norsk angrep ved Norderhov. Episoden er myteomspunnet (se Anna Colbjørnsdatter). En soldat gikk på ski fra Hakadal for å fortelle Lützow om den svenske fremrykkingen, en episode som er blitt minnet i Grenaderløpet. Etter utgravinger er skansen nå godt synlig i terrenget.
Gjellebekk skanse med marmorobelisken.

23. mars, samme dag som det mislykkede forsøket på å storme Akershus, sendte Karl 12. oberst Didrik Johan Löwenstierna vestover med 600 ryttere for å foreta et rekognoseringsangrep på nordmennene i Gjellebekk-stillingen. Under disse kampene var nordmennenes tap rundt 20 døde og sårede, svenskenes antakelig noen færre.

To dager senere gjorde Löwenstierna et nytt framstøt som førte til et mindre sammenstøt med noen få døde og sårede på begge sider. Lützow og hans nordmenn hadde funnet seg en svært sterk posisjon ved Gjellebekk. Et nettverk av forhugninger, skanser og kanonstillinger sperret veien for fienden, og over 4000 soldater pluss noen tusen mannhusinger og landragoner var klare til å forsvare stillingen. Den norske øverstkommanderende hadde dessuten tiden på sin side. Så snart isen smeltet på fjorden, kunne han vente seg skip med forsterkninger fra Danmark. Karl 12. måtte innse at Gjellebekk-stillingen neppe kunne bli stormet med den styrken han hadde tilgjengelig. Siden et frontalangrep så ut til å være utelukket, bestemte han seg for å prøve å sende en styrke rundt Gjellebekk.

Trefningen på Harestua

Om morgenen 26. mars forlot oberst Axel Löwen svenskenes leir ved Christiania med rundt 500 dragoner, som red nordover til Hakadal, der de slo leir for natten. Allerede om morgenen 27. mars, like etter at Löwen forlot sitt nattkvarter på Hakadal Verk, var en skiløper på vei til Lützow med en beskrivelse av svenskenes planer. Löwen og hans offiserer hadde diskutert sine planer på fransk uten å vite at de ble overhørt av en franskkyndig nordmann. I løpet av dagen ble det sendt flere meldinger om svenskenes bevegelser.

Også bøndene i Gran på Hadeland hadde fått beskjed om at svenskene var på vei. Under ledelse av gjestgiver og fungerende lensmann Gregers Granavollen gjorde de seg klare til å møte fienden i den trange passasjen mellom høydene nord for Harestua, omtrent 15 kilometer nord for Hakadal. Granavolden hadde 60 mann med gevær samt en del som bare hadde økser, men som gjorde nytte for seg ved å felle trær og lage forhugninger som sperret veien for svenskene.

Da den svenske fortroppen nådde forhugningene, ble den møtt av kraftig skyting fra bergsidene langs veien. Det skulle ta mange timer for svenskene å komme forbi Granavolden og de lokale bøndene. Det var tidvis en heftig kamp der menn ble drept og såret på begge sider. Svenskenes tap var sannsynligvis 4–7 drepte og 12–18 sårede, mens fire norske bønder ble drept, fire såret og to tatt til fange.

Trefningen på Norderhov

Under felttoget i 1716 stod blant annet «svenskeslaget» på Norderhov i mars, da Anna Colbjørnsdatter skal ha advart en norsk hæravdeling om at svenskene var på vei. Portrett av Anna Colbjørnsdatter, ukjent år. Portrettet henger i Norderhov kirke.

.
Norderhov kirke
Norderhov kirke.
Norderhov kirke
Lisens: CC BY SA 3.0

Om kvelden 28. mars kom svenskene fram til Norderhov prestegård. Prestefruen Anna Colbjørnsdatter tok godt imot svenskene og ga dem rikelig med mat og øl. Dette kan ha hindret at Löwens menn satte gården i brann, slik de hadde gjort ved Jevnaker tidligere på dagen. Samtidig skal Anna Colbjørnsdatter i hemmelighet ha sendt melding til en norsk hæravdeling som befant seg i nærheten ved Stein gård i Hole.

General Lützow ved Gjellebekk hadde mottatt meldingene om oberst Löwens bevegelser og beordret straks oberst Johan Wilhelm Øtken, sjef for 2. søndenfjeldske dragonregiment, om å dra nordover med sine 440 dragoner for å stoppe svenskene før de nådde Gjellebekk. Det ville ta tid å samle hele regimentet, og Øtken sendte derfor av gårde en fortropp på omkring 150 dragoner under kommando av kaptein Knud Sehested for å rekognosere.

Stein gård, fire kilometer sørøst for Norderhov prestegård, holdt Sehested et krigsråd. Der ble det besluttet å forsøke et overraskelsesangrep samme natt, uten å vente på oberst Øtken og resten av 1. sønnafjellske dragonregiment. Antakelig fryktet Sehested og hans offiserer at overraskelsesmomentet ville gå tapt dersom de ventet. Det var en svært dristig beslutning, for de var sannsynligvis fullstendig klar over at svenskene var minst tre ganger flere enn dem.

I totiden om natten red de norske dragonene mot Norderhov. Fortroppen under løytnant Peder Collin snappet opp en patrulje og overrasket de svenske vaktpostene før de rakk å komme seg på hestene. Så løftet de prestegårdsporten av hengslene og red i full fart inn på tunet. Angrepet var i gang. Nordmennene skjøt eller jaget bort mange av svenskenes hester for å hindre sine fiender i å kjempe til hest. Flere av de overraskede svenskene som løp rundt på tunet, ble nådeløst hogd ned. Inne i presteboligen hørte oberst Löwen levenet. Han styrtet ut i bare undertøyet og ble snart tatt til fange.

Svenskene ga seg ikke uten kamp, og flere av de svenske dragonene som hadde slått leir på gårdene omkring, kom seg raskt på hestene og red for å komme sin sjef til unnsetning. Sehesteds styrke kunne nå ha havnet i alvorlige vansker, men etter en stund ankom oberst Øtken med resten av det norske dragonregimentet. Da det grydde av dag, ble restene av den svenske styrken drevet tilbake. Major Anders Tungelfeldt, som hadde overtatt kommandoen over svenskene, besluttet at det var best å gi ordre om retrett til Christiania.

De norske dragonene sto igjen på slagmarken som seierherrer. Svenskene dro tilbake samme vei som de hadde kommet, via Jevnaker og Harestua. Underveis skal noen svenske etternølere ha blitt drept av norske bønder med ljåer og møkkagreip. Totalt var 42 svensker drept eller såret, mens oppimot 130 ble tatt til fange, deriblant oberst Löwen. Men triumfen hadde ikke kommet gratis for nordmennene. 21 av Øtkers dragoner var drept eller såret.

Det første slaget i Moss

Samtidig som Karl 12. sendte Löwens dragoner ut på deres fatale ekspedisjon, var norske styrker i bevegelse lenger sør. Under marsjen mot Christiania hadde den svenske hovedstyrken etterlatt et forsyningsdepot og en del syke soldater i Moss. Oberst Peter Jacob Wilster, den norske kommandanten i Fredrikstad, så muligheten til å gjøre et kupp og sendte av gårde 200 mann for å ta de svenske forsyningene i Moss.

Tidlig om morgenen 26. mars forente de norske styrkene seg et stykke sør for byen. De norske kapteinene Hans Otto Steen og Hans Vilhelm Rømer besluttet å angripe med det samme for å dra fordel av overraskelsesmomentet. En del av nordmennene rykket fram sørfra, over den fremdeles islagte Verlebukta, mens resten angrep fra landsiden. De norske soldatene overmannet svenskene etter en kort kamp der 24 svensker skal ha blitt drept. Resten av svenskene, bortimot 400 mann, medregnet soldater, bønder og trenmannskap, ble tatt til fange. De norske tapene er ukjente.

Trefningen i Nordkleiva

Minnestein
Minnesteinen over Kari Hiran, reist i 1956 på Benteplassen på Krokskogen.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Karl 12.s situasjon forverret seg raskt mens vinteren gikk mot slutten. Isen ville snart smelte på Oslofjorden, slik at den dansk-norske flåten kunne bringe forsterkninger. Det var ingen tegn til at Akershus festning ville kapitulere med det første. Og så lenge Lützows norske hovedstyrke lå trygt i Gjellebekk-stillingen, var det umulig å framtvinge et avgjørende slag. Det at nordmennene i tillegg holdt både Fredrikstad og Fredrikshald, innebar en alvorlig trussel mot Karl 12.s forbindelseslinjer til Sverige, slik raidet mot Moss hadde demonstrert.

Likevel ville ikke svenskekongen gi opp. I midten av april prøvde han igjen å komme rundt på nordsiden av Gjellebekk-stillingen. Denne gangen valgte han å gjøre et framstøt nordover fra Bærums Verk gjennom Krokskogen til Ringerike. Men en norsk styrke av mannhusinger og 150 soldater ledet av kaptein Anton Jacob Coucheron sperret veien med forhugninger i de bratte stigningene ved Nordkleiva. Svenskene rykket fram til fots. Da de var tett innpå de norske stillingene, ble de møtt av en voldsom muskettskyting. Så mange som 32 svensker skal ha mistet livet i angrepet, mens 26 ble såret. Nordmennene rapporterte et tap på to døde og tre sårede. Svenskene trakk seg tilbake mot Bærums verk.

Etter å ha mottatt meldinger om at norske styrker hadde forsterket stillingene i Nordkleiva, besluttet Karl 12. å oppgi forsøket på å få til et gjennombrudd der. Disse meldingene om norske forsterkninger var til dels bevisst plantet feilinformasjon fra den norske kapteinen Coucheron. Husmannskona Kari Rasmusdatter Hiran lot seg fange av svenskene, og under forhør gav hun dem falsk informasjon om at det nå var over tusen norske bønder og soldater ved Nordkleiva, og at de forberedte seg på å angripe svenskene. Slik kan hun ha bidratt til at svenskenes beslutning om å trekke seg tilbake.

Det andre slaget i Moss

GWH von Sponneck

Generalmajor riksgreve Georg Wilhelm von Hedwiger Sponneck, en av gruppen med høyere offiserer som ble sendt fra Danmark til Norge våren 1716, etter den svenske invasjonen. Han deltok blant annet ved det andre slaget ved Moss.

GWH von Sponneck
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Minneplate for slaget i Moss 1716
Bildet viser en minneplate over slaget i Moss. «Anno 1716, den 23, april, under Carl den XII's angrepskrig i Norge, ble på dette sted utkjempet et slag av norske tropper anført av brigader Vincents Budde og svenske tropper anført av oberst Melcher Falkenberg. Slaget, hvor de svenske tropper gjorde en tapper innsats, endte med norsk seier. Seieren i Moss var en seier for Norge, idet Carl den XII måtte endre side angrepsplaner overfor vårt land.»
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den strategiske situasjonen ble stadig bedre for nordmennene, ikke minst fordi den dansknorske flåten hadde kommet ut fra vinteropplag og dominerte farvannene mellom Danmark og Norge. Karl 12.s håp om å få fraktet tungt beleiringsskyts sjøveien til Christiania ble dermed urealistisk. Samtidig kunne Lützows norske styrker få forsterkninger sjøveien. 6. april avholdt Lützow et krigsråd med de øverste offiserene. Her ble det besluttet å iverksette offensive operasjoner så snart de norske regimentene ankom fra Danmark. I mellomtiden skulle flere mannhusinger bli innkalt til tjeneste for å styrke sperrestillingene rundt Christiania og prøve å avskjære svenskekongens hovedstyrke fra hjemlandet.

17. april ankom viseadmiral Christian Carl Gabels flåte Fredrikstad og satte i land forsterkningene fra Danmark, rundt 4000 mann. I et krigsråd ved Gjellebekk 20. april ble det besluttet å foreta et nytt angrep mot Moss, der svenskene nå hadde opprettet et nytt forsyningsdepot. Dette angrepet ville bli vanskeligere enn det første, for denne gangen var svenskene forberedt på å bli angrepet. 600 svenske soldater under oberst Melchior Falkenbergs kommando voktet forsyningene, men med forsterkningene fra Danmark hadde nordmennene nå et stort tallmessig overtak. Operasjonen startet 22. april. Viseadmiral Christian Carl Gabel og general Georg Vilhelm Sponneck var hovedmennene bak planleggingen.

Tidlig om morgenen 23. april landsatte Gabels skip 560 soldater under oberstløytnant Henrik Jørgen Huitfeldts kommando ved Kambo, seks kilometer nord for Moss. Samtidig marsjerte brigader Vincens Budde fra Fredrikstad med 1000 mann for å angripe Moss sørfra. Gabels skip la seg utenfor byen for å beskyte svenskene fra sjøsiden.

Siden svenskene nå i praksis var omringet, fikk de tilbud om å overgi seg, men oberst Falkenberg nektet å gi seg uten kamp. Dermed gikk nordmennene til angrep. Buddes menn rykket fram i to kolonner gjennom Skoggata og Kongens gate mot svenskenes hovedforsvarsstilling på torget. Huitfeldts styrke presset på fra nord, mens Gabels skip fyrte løs fra fjorden med 64 kanoner. Svenskene satte seg til motverge, og begge sider led alvorlige tap mens de norske kjempet seg fra barrikade til barrikade mot torget. Etter to timer var nordmennene framme ved torget, der styrkene kjempet til oberst Falkenberg ble dødelig såret og svenskene overga seg.

Midt under kampen fikk Huitfeldt melding om at baktroppen hans var under angrep ved forhugningen nord for byen. Han skyndte seg dit med en forsterkning på 125 mann. Angriperne var 500 svenske kavalerister under generalmajor Johan Wimmerich von Delwig, men de ble forholdsvis enkelt slått tilbake. Slaget om Moss var felttogets blodigste sammenstøt til da og en betydelig triumf for nordmennene. Så mange som 100 svensker skal ha blitt drept, mens over 500 ble tatt til fange. Den svenske styrken var fullstendig utradert. På norsk side ble 30 mann drept og 89 såret.

Svensk tilbaketrekning

Noen dager etter slaget om Moss besluttet Karl 12. å forlate Christiania og marsjere tilbake mot Sverige. Han hadde fremdeles ikke oppgitt sine erobringsplaner i Norge, men han innså at det var nødvendig å trekke seg tilbake mot grensen for å møte forsterkninger og omgruppere. Så lenge den dansk-norske flåten kontrollerte Oslofjorden, var hans lille armé i en håpløs og utsatt posisjon ved Christiania.

Likevel lyktes Karl 12. i å krysse Glomma ved Onstadsund fra 2. til 5. mai nesten uten å møte motstand. De norske styrkene var spredt, og framrykningen var blitt hemmet av dårlige veier. Dessuten var Lützow neppe særlig lysten på å møte den svenske hæren i et åpent slag. Karl 12. fortsatte sin marsj sørover via Rakkestad til Torpum, like nord for Svinesund. I mellomtiden hadde andre svenske styrker slått bro over sundet og dermed trygget Karl 12.s forbindelser med hjemlandet. Nå fikk han endelig forsterkninger, 4200 mann, slik at hans samlede styrke antakelig økte til rundt 10 000 mann.

Lützow posisjonerte seg på Rolvsøy ved Fredrikstad med sin hovedstyrke, mens mindre norske styrker ble plassert i defensive posisjoner lenger nord, langs Glomma. I disse stillingene avventet Lützow passivt svenskekongens neste trekk.

Angrepet på Fredriksten

Grunnlovsjubileet 1914

Angrepet på Fredrikshald nevnes i 4. vers av Ja, vi elsker («ti vi heller landet brente, enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!»). Det som hendte var den svenske kongen Karl 12.s angrep natt til 4. juli 1716, under Den store nordiske krigen. Byens innbyggere satte fyr på byen for at svenskene ikke skulle få noen nytte av den. De svenske soldatene greide ikke å erobre Fredriksten festning. De kom imidlertid tilbake to år senere, og Karl 12. falt her 11. desember 1718.

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Dynekilen
Etter det mislykkede angrepet på Fredrikshald og slaget ved Dynekilen 8. juli, der Peter Wessel Tordenskiold nedkjempet den svenske flåten, avbrøt Karl 12. felttoget og trakk seg tilbake til Sverige.
Dynekilen
Av .

Fredriksten festning sett fra byen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I to måneder voktet fiendene på hverandre fra hver sin side av Glomma. Det fant sted bare noen mindre forpostfektninger, som da Karl 12. fikk en hest skutt under seg i en kamp 20. mai nær Sarpsborg. Den eneste større norske styrken øst for Glomma var garnisonen på Fredriksten festning, 1350 mann under kommando av oberst Hans Jacob Brun. En norsk garnison på 150 mann i Sponviken skanse ved innløpet til Svinesund overga seg etter å ha blitt angrepet av overlegne svenske styrker 4.–6. juni.

Svenskekongens leir lå bare fem kilometer vest for Fredriksten, men svenskene manglet fortsatt beleiringsartilleri og kunne derfor ikke iverksette noen skikkelig beleiring av den sterke norske festningen. Likevel nektet Karl 12. å gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. Antakelig håpet han at det på en eller annen måte skulle dukke opp en mulighet til å gjenvinne initiativet og beseire nordmennene. Garnisonen på Fredriksten og frivillige fra byen Fredrikshald (Halden) var til stadig irritasjon for svenskene. Det frivillige kompaniet ledet av brødrene og handelsmennene Peder og Hans Colbjørnsen var spesielt aktivt i flere mindre raid mot svenske utposter og forsyningslinjer.

I begynnelsen av juli bestemte Karl 12. seg for å gjøre et siste forsøk på å vende krigslykken. Han hadde fått rede på at en stor del av Fredrikstens garnison pleide å overnatte utenfor festningen, nede i Fredrikshald. Svenskekongen planla derfor et nattlig overraskelsesangrep for å nedkjempe mesteparten av garnisonen før den kom seg i sikkerhet i festningen. Deretter ville det forhåpentligvis være så få nordmenn igjen til å forsvare festningen at den relativt lett kunne bli stormet.

Natt til 4. juli satte Karl 12. kurs mot Fredriksten med 1500 soldater. Kongen hadde delt sin angrepsstyrke i to kolonner. Han fulgte selv oberst Christer Schlippenbachs kolonne som skulle angripe et mindre festningsverk kalt Borgerskansen som lå mellom festningen og byen, mens den andre kolonnen, under oberstløytnant Rutger Fuchs, skulle trenge inn i byen gjennom Kirkeporten.

Flere norske vaktposter hadde nå varslet om angrepet, og alarmtrommene vekket de norske troppene. I et forsøk på å utnytte siste rest av overraskelsesmomentet ilte en svensk fortropp på 58 mann fra Dalregimentet mot en framskutt norsk stilling kalt Ytre borgerskanse. Her rakk den norske løytnanten Jochum Ernst Grabow og hans 24 mann å avfyre en geværsalve og to små kanoner før de ble drevet tilbake mot den indre Borgerskanse. De svenske dalkarlene fulgte hakk i hæl og lyktes nesten i å trenge inn gjennom porten til forsvarsverket sammen med Grabows flyktende menn, men skansens forsvarere var nå våkne og stoppet svenskene i en brutal kamp der 51 av de 58 dalkarlene ble drept eller såret. Også oberst Schlippenbach falt her. Svenskene gjorde flere forsøk på å komme seg over skansens murer, men ble slått tilbake.

Karl 12. innså at han ikke kom noen vei mot Borgerskansen nå som forsvarerne hadde kommet i stilling. Derfor ledet han sin kolonne ned mot byen for å styrke oberstløytnant Fuchs angrep. I rundt en time holdt nordmennene stand rundt kirken. Forsvaret ble ledet av oberstløytnant Steen Christensen Blix og ble støttet av et batteri med ni kanoner på kirkegården. Først etter at Karl 12.s kolonne forsterket angriperne, ble nordmennene fordrevet fra kirkegården og de ni kanonene tatt.

En del av Blix’ folk rømte opp mot festningen, mens andre trakk seg ned mot torget ved havnen, der Blix til tross for at han var såret, forsøkte å organisere et nytt forsvar rundt et batteri med kanoner som var plassert der. Men svenskene ble for sterke, og etter at Blix ble såret for annen gang, gikk han og andre overlevende om bord i noen båter og slapp unna. Den svenske general Delwig, en av kongens mest betrodde menn, ble drept av en muskettkule i hodet mens han sto på torget. Ikke lenge etter ble også en annen svensk general, Jean Baptiste Schommer, skutt i hodet og drept mens han sto like ved kongen. Svenskene hadde erobret byen, men det hadde kostet dem dyrt.

Det var ikke bare menn som gjorde seg bemerket i kampene. En tjenestejente ved navn Olaug Olsdatter ble senere belønnet med en pensjon for sin tapperhet da hun fornaglet og dermed ubrukeliggjorde noen av kanonene på torget like før svenskene nådde dem.

Selv om han hadde seiret i byen, hadde ikke Karl 12. lyktes i å eliminere størstedelen av Fredrikstens garnison, og festningen var dermed like uinntakelig som før. Svenskene oppdaget snart at de hadde havnet i en svært vanskelig posisjon. De ble stadig bombardert, både av kanonene oppe på festningen og av en artilleripram ute på havnen. Karl 12. var heldig som slapp fra det med noen lette skrammer da et prosjektil fra Fredriksten braste inn i huset der han hadde opprettet sitt hovedkvarter.

Borgerne og kommandant Brun på festningen var tidligere blitt enige om å brenne ned byen heller enn å la svenskene få noen nytte av den. Flere av innbyggerne var med på å sette husene i brann. Denne selvoppofrende handlingen av innbyggerne ble senere hyllet i Norges nasjonalsang: «ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!»

Mens byen brant, måtte Karl 12. innse at han ikke hadde noe å vinne på å bli værende. De svenske tapene var store. Det ser ut til at rundt 500 mann, en tredel av angrepsstyrken, ble drept eller såret. På norsk side ble det rapportert at 162 mann fra Fredrikstens garnison var drept eller såret, og i tillegg ble minst 50 tatt til fange av svenskene. Tapene blant de frivillige i Colbjørnsens frikompani er ukjente.

Etter det mislykkede angrepet hadde Karl 12. få muligheter til å utrette noe mer i Norge, og han begynte å forberede en tilbaketrekning til Sverige. Det er mulig at tilbaketrekningen ble framskyndet da han fikk melding om Peter Tordenskjolds angrep på den svenske transportflåten i Dynekilen 8. juli, for allerede neste dag marsjerte den svenske hæren over Svinesundsbroen og vendte tilbake til Sverige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dyrvik, Ståle (1998): Truede tvillingriker 1648–1720, bind 3 av Danmark-Norge 1380–1814. Oslo: Universitetsforlaget. Les hos Nasjonalbiblioteket
  • Ersland, Geir Atle og Holm, Terje H. (2000): Krigsmakt og kongemakt 900–1814, bind 1 av Norsk forsvarshistorie. Bergen: Eide Forlag. Les hos Nasjonalbiblioteket
  • Tuxen, August Peder (1927). «Carl XII i Norge. Peter I i Danmark 1716», bind 8 i Generalstaben, Bidrag til den store nordiske krigs historie, København.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg