Økonomi og næringsliv i Thailand

Industrien og de tjenesteytende næringene omfatter hver for seg ca. 45 prosent av økonomien i Thailand. Det tidligere så viktige jordbruket omfatter mindre enn 10 prosent. Jordbruket er likevel fortsatt svært viktig for landet i og med at 39 prosent (2005) av yrkesbefolkningen er direkte sysselsatt i jordbruket.

Thailands økonomi vokste svært raskt fra og med 1970-årene og frem til en regional krise (den såkalte Asia-krisen) oppsto i Thailand i 1997. I perioden 1985–95 nøt landet godt av en av verdens høyeste vekstrater. Thailand ble omtalt som en etterfølger til de raskt industrialiserende landene Taiwan og Sør-Korea. Til forskjell fra i Taiwan og Sør-Korea har imidlertid myndighetenes deltakelse i den thailandske økonomien vært minimal. Dessuten ble industrialiseringen i Thailand i langt større grad enn i Taiwan og Sør-Korea basert på import av utenlandsk kapital og teknologi. Økonomien er preget av store ulikheter, og veksten har hovedsaklig foregått i Bangkok-regionen. I år 2000 levde under 1 prosent av innbyggerne i Bangkok-regionen under fattigdomsgrensen. I sør levde 11 prosent under fattigdomsgrensen, i nord 12 prosent og i den kronisk fattige nordøstregionen 28 prosent. Alle de ti fattigste provinsene (målt i BNP per innbygger) ligger i nordøst. Veksten i økonomien har også ført med seg andre sosiale ulikheter. Blant annet er landets økonomi bare dominert av noen få mektige familier.

Thailands naturressurser omfatter først og fremst landets store jordbrukspotensial. Landbruket er tradisjonelt landets viktigste næringsgren, selv om næringens andel av landets totale økonomi er sunket til under ti prosent de siste årene. På grunn av den store befolkningen som fortsatt er bosatt på landsbygda, er jordbruket svært viktig. I alt regner man med at 3/av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av jordbruket for sitt livsgrunnlag.

Thailand er verdens største eksportør av ris, gummi og maniok og verdens nest største eksportør av sukker. Jordbruket er generelt lite moderne. Ris er hovedbestanddelen i kosten, og dyrkes over hele landet, for det meste i små familiebruk. Den tørre nordøst-regionen står for nær halvparten av risproduksjonen og nord-regionen for 1/4. Den mest intensive dyrkingen av ris foregår imidlertid i den sentrale delen av landet, særlig på slettene langs Chao Phraya. Mais, maniok, bomull og ananas dyrkes på platålandet, mens gummi produseres i sør. Landet er plaget av flom under regntiden. Under tørketiden kan særlig nordøst-platået være plaget av alvorlig tørke.

Også husdyrhold for kjøttproduksjon er svært viktig. Thailand var verdens tredje største eksportør av kyllingkjøtt inntil landet ble rammet av fugleinfluensa i 2004. Eksporten er senere i stor grad lagt om fra eksport av fersk og frosset kjøtt til kokt kjøtt. På den lite mekaniserte landsbygda er fortsatt bøfler viktig som trekkdyr.

Tømmer var tidligere et viktig eksportprodukt. I 1938 var 70 prosent av landarealet dekket av naturlig skog, men ukontrollert hugst har redusert arealet til rundt 15 prosent. Et generelt landsomfattende forbud mot hugst ble innført 1989, men håndheves ikke fullt ut. For å bøte på avskogingen, er et skogplantingsprogram iverksatt.

Thailand har 150 000 fiskere fordelt på 50 000 fartøyer, hvorav 17 000 er havgående trålere og fabrikkskip. Fangstene fordeles vanligvis med 2/3 i Thailandbukta og i Sør-Kinahavet, 1/4 på vestkysten i Andamansjøen og resten i elver og innsjøer. Thailand er blant verdens største eksportører av både reker og makrellstørje (tunfisk). Fremtidsutsiktene for landets fiskerier er imidlertid blandede som følge av betydelig overfiske i hjemlige farvann, konflikter i fremmede lands farvann og ustabile eksportmarkeder. I tillegg rammet tsunamien i desember 2004 landets fiskerier hardt. I alt ble 4529 fiskefartøyer og en rekke havbruksanlegg ødelagt.

Thailand er ikke spesielt rik på mineralressurser. Det brytes likevel tinn, brunkull, gips, wolfram, bly, antimon, mangan, kobber, gull, sink, rubiner, safirer og sølv. Edelstener og andre juveler er viktige eksportprodukter. De største forekomstene av brunkull finnes i nord. Utvinningen av naturgass og råolje er under kraftig utbygging i Thailandbukta. Elektrisitetsproduksjonens utbygde kapasitet var i 2005 på 25,5 GW, hvorav gasskraft står for 70 prosent. Thailand importerer store mengder elektrisk kraft fra vannkraftverk i Laos, og naturgass via en rørledning fra Myanmar.

Utbygging av industrien startet rundt 1960 og fulgte råd fra Verdensbanken, men først etter 1967 begynte utviklingen å skyte fart. Frem til 1971 ble det satset på en importsubstitusjonsstrategi. Senere er det lagt mer vekt på eksportfremmende tiltak. Med unntak av elektrisitetsforsyningen, petroleumsindustrien og den petrokjemiske industrien, har de statlige myndighetene vært svært tilbakeholdne med å investere direkte i næringslivet. En svært stor andel av industriveksten har foregått ved hjelp av utenlandske investeringer og utenlandsk teknologi, særlig fra Japan, men også fra USA, Europa og andre land i Øst- og Sørøst-Asia. I 1980-årene skjedde mye av industriveksten innenfor arbeidsintensiv produksjon som tekstiler, leker, sko og bygningsvarer. I 1990-årene skjedde det meste av veksten innenfor produksjon av mer avanserte produkter som halvledere, integrerte kretser, harddiskdrivere og elektriske apparater samt person- og lastebiler. Flere amerikanske og japanske bilprodusenter har etablert produksjonsenheter i Thailand. Særlig produseres det et betydelig antall pickup-biler. Veksten i kjøretøyproduksjonen har medført en sterk vekst innen produksjon av stål. Også flere nye oljeraffinerier er bygd siden 1996. Overgangen fra arbeidsintensiv til sofistikert høyteknologisk produksjon har vært smertefull. Konkurranse fra andre land med lavere lønnskostnader har ført til at deler av den arbeidskraftintensive produksjonen, blant annet tekstiler, er blitt flyttet til andre lavkostland. Som motvekt satses det på å utvikle Bangkok som et motesenter for Sørøst-Asia. Utviklingen av den høyteknologiske produksjonen lider på sin side av mangel på faglært arbeidskraft innenfor flere områder, blant annet forårsaket av den høye graden av importert teknologi.

En overveiende del av den industrielle veksten har foregått i Bangkok-regionen. Siden 1985 har det meste av veksten foregått langs østsiden av Bangkokbukta i et område kalt Eastern Seaboard, som strekker seg fra Bangkok til Rayong. De viktigste regionale industrisentre er Chiang Mai og Nakhon Ratchasima.

Turistnæringen har vært i rask vekst siden siste halvdel av 1980-årene, fra 4,2 millioner utenlandske besøkende i 1988 til 10,1 millioner i 2003 og 32,6 millioner i 2016. Landets kultur og natur tiltrekker seg et stort antall utenlandske turister hvert år. I tillegg blir landet sett på som et generelt stabilt samfunn og som er trygt å besøke for vestlige turister. Blant de mest attraktive områdene er Bangkok, Phuket, Pattaya og områdene i nord.

Handelen med utlandet har ekspandert kraftig siden 1960, og særlig etter 1988. I 2016 omfattet industriprodukter 86 prosent av eksportverdien, og råvarer fra landbruket – hovedsakelig ris og gummi – åtte prosent. Siden 1995 har datamaskindeler, elektroniske konsumentvarer og kjøretøyer vært landets viktigste eksportprodukter, mot tidligere tekstiler og skotøy. Thailand er en eksportorientert økonomi: eksporten står for om lag 65 prosent av landets BNP. Viktigste importvarer er råvarer og halvfabrikata, inklusive deler til bilindustrien.

Samarbeidslandene i ASEAN (Association of South-East Asian Nations) er i sum de viktigste handelspartnerne. De viktigste enkeltstående eksportmarkedene er USA, Japan og Kina. 1/av importen kommer fra Japan.

Thailand hadde i 2003 totalt 63 730 km veier, hvorav 95 prosent var klassifisert med fast dekke. Utbyggingen av veinettet har på langt nær holdt følge med økningen av antall kjøretøyer, og store trafikkproblemer har utviklet seg, særlig i Bangkok-regionen. Jernbanenettet omfatter 4 620 km. Det er fire hovedlinjer ut fra Bangkok: nordover til Chiang Mai, nordøstover til Nong Khai, østover til Ubon Ratchathani, og sørover til Hat Yai og videre til Malaysia og Singapore. I Bangkok åpnet første del av et opphøyet sporveisnett i 1999, mens den første undergrunnslinjen åpnet i 2004.

Internasjonale lufthavner finnes ved Bangkok (Suvarnabhumi), Chiang Mai, Chiang Rai, Hat Yai, Phuket og Surat Thani. Bangkoks havn i Klong Toey-distriktet kan ta skip på inntil 10 000 brt. To nye dypvannshavner ved Laem Chabang og Map Ta Phut sørøst for Bangkok er bygd for å avlaste Klong Toey. På det sentrale slettelandet er et nettverk av kanaler fortsatt viktig for transporten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.