Thailands historie, Thaifolket har i uminnelige tider bodd i de sørlige deler av Kina, hvorfra de gradvis har spredt seg i sørlig og østlig retning til Vietnam, Laos, Thailand, Shanstatene i Myanmar og Assam. Denne migrasjonen, som fant sted gjennom århundrer, økte kraftig da mongolene invaderte Kina på 1200-tallet.

Omkring 1250 opptrer de første thaidominerte kongedømmer i det nordlige Thailand i byene Chiang Saen, Chiang Mai og Sukhothai. Den sistnevnte regnes som Thailands første hovedstad. Den første kjente inskripsjon med thai-alfabetet ble nedskrevet av kong Ramkhamhaeng av Sukhothai i 1293.

I Sukhothai-perioden, som varte til 1350, ble de første utsendinger sendt til den kinesiske keiser for formelt å underkaste seg ham som vasall. På denne tiden viste det veldige Khmerriket tegn på indre svekkelse. Et nytt thaikongedømme oppstod 1350 i Ayuthia i det sentrale Thailand. Ayuthia ekspanderte hurtig og la de omkringliggende områder – inklusive Sukhothai – under seg som vasaller. På 1400-tallet behersket Ayuthia hele den sentrale delen av Thailand.

Perioden frem til 1550 var preget av stadige kriger med Chiang Mai og flere forgjeves forsøk på å underlegge seg Khmerriket, skjønt Angkor ble inntatt flere ganger. Ayuthia ble sterkt påvirket av khmer-sivilisasjonen, spesielt innenfor religion, administrasjon og lovverk, men også innen språk og litteratur.

Påvirkningen var dog på ingen måte ensidig. Sørøst-Asia var i denne perioden underbefolket, og krigene tok ikke i første omgang sikte på landevinninger, men på å erobre folk. Den vinnende part førte alltid med seg så mange krigsfanger som mulig tilbake til moderlandet. Dette ledet til en utstrakt etnisk, språklig og kulturell blanding av de mange folkeslag i området.

I Ayuthia-perioden ble det såkalte sakdina-system utviklet – en samfunnsorden som var karakteristisk for Thailand helt til midten av 1800-tallet. Den eneveldige og guddommelige konge eide all jord, utnevnte alle embetsmenn og tildelte dem en viss mengde jord med dertil hørende bønder og slaver. Disse ulønnede embetsmennene innkrevde skatter og avgifter, og påla bøndene tvangsarbeid – normalt seks måneder i året – og militærtjeneste i krigstider. Kongen hadde monopol på handel, transport og forskjellige former for produksjon. Enhver person som ikke innordnet seg dette systemet var lovløs. Det var også viktig for kongen at det ikke utviklet seg et arvelig aristokrati.

Allerede i Trailokanats regjeringstid (1448–88) ble administrasjonen således sentralisert og byråkratisert, noe som også var nødvendig for å få bedre kontroll med vasallstatene, som i mange tilfeller bare var vasallstater i navnet, og som ofte skiftet tributtforhold. Det thailandske samfunnssystemet siktet således mot kontroll av vasallene og deres lokale fyrster, samt kontroll av arbeidskraften.

De første europeere – portugisere – kom til Thailand på begynnelsen av 1500-tallet. Fra omkring 1550 førte Thailand stadige kriger med Myanmar. På 1600-tallet økte antallet av handelsfolk fra England og Nederland, men under kong Narai (1657–88) ble europeerne tvunget ut, og landet lukket for vestlig innflytelse, en situasjon som varte til midten av 1800-tallet.

I 1767 inntok og ødela burmeserne hovedstaden Ayuthia. Samme år fikk general Taksin, som var av kinesisk avstamning, samlet en hær og drev burmeserne ut av landet. Han ble kronet til konge, og bygde en ny hovedstad i Thonburi (vis-a-vis Bangkok). Da Taksin viste tegn på sinnssykdom, ble han henrettet i 1782. Etterfølgeren general Chakri er kjent som Rama 1. Han flyttet hovedstaden til Bangkok og grunnla det nåværende Chakri-dynastiet.

Perioden frem til omkring 1850 var en kulturell blomstringsperiode, hvor Thailand forble forholdsvis isolert fra omverdenen. Men presset fra kolonimaktene økte, og i 1855 måtte Thailand inngå en avtale med Storbritannia, som åpnet landet for handel. Den ble i de neste par år etterfulgt av lignende avtaler med andre europeiske makter. Resultatet var at hjemmeindustrien ble utkonkurrert; befolkningen ble mer avhengig av importerte varer, noe som igjen fremskyndet utviklingen av pengeøkonomien. Dessuten fikk staten mindre inntekter.

Disse økonomiske forandringene satte fart i avviklingen av det føydale samfunnssystemet. Det upopulære hoveriarbeidet ble avskaffet, stadig flere slaver fikk etter hvert sin frihet og 1905 ble slaveriet fullstendig avskaffet. De frigitte slavene satte i gang nydyrking, og riseksporten økte sterkt omkring 1900. Forholdet til Frankrike var spent, og 1907 måtte Thailand avgi områder på grensen mot Laos og Kambodsja. Både Storbritannia og Frankrike ønsket imidlertid å bevare Thailand som bufferstat, og landet unngikk derfor å bli direkte kolonialisert.

Presset utenfra gjorde det også nødvendig å få bedre kontroll med de perifere områdene av Thailand, hvor lokale fyrster ofte regjerte med nærmest uinnskrenket makt. Administrasjonen ble reorganisert og sentralisert, og kommunikasjonene utbygd, i første omgang jernbanen. I 1874 kom de nordthailandske kongedømmene Chiang Mai, Lamphun og Phrae for første gang direkte under Bangkoks kontroll.

Industrialiseringen begynte omkring 1900, men utviklet seg meget langsomt. I 1932 ble det eneveldige kongedømmet avskaffet ved et ublodig kupp, ledet av en gruppe vestlig utdannede sivile og offiserer. Monarkiet ble opprettholdt, men i den første grunnlov (1932) ble et folkevalgt parlament gjort til landets øverste myndighet.

Den konstitusjonelle perioden som dermed ble innledet, har imidlertid ikke ført til demokratiske tilstander, men vært preget av maktkamp mellom forskjellige interessegrupper innenfor den herskende klasse. Det resulterte i en lang rekke regjeringsskifter – de fleste etter militære kupp – og mange mer eller mindre udemokratiske konstitusjoner.

Således var det fra 1932 bare i korte perioder sivilt, parlamentarisk styre; resten har vært militærdiktatur. Dessuten delte nesten alle konstitusjonene parlamentet i to kamre, hvorav det ene utpekes av makthaverne, og i realiteten fikk de folkelige krefter aldri noen reell innflytelse. Hertil kom lover og dekreter som begrenset ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten, samt den utstrakte politiske vold.

De mest liberale perioder var 1946–47, 1956–58, 1973–76 og fra 1992.

Under den andre verdenskrig allierte Thailand seg med Japan, som brukte landet som utgangspunkt for angrep på Malaya og Myanmar. Januar 1942 erklærte Thailand krig mot vestmaktene.

I 1946 fikk Thailand fred mot å avgi de områder av Laos og Kampuchea som landet hadde fått av japanerne. Storbritannia og Frankrike fremsatte krav om betydelige krigsskadeserstatninger, men etter påtrykk fra USA ble disse krav redusert. Det ble det dannet en pro-alliert samlingsregjering. Kong Ananda Mahidol ble 1946 funnet skutt under uoppklarte omstendigheter. Han ble etterfulgt av sin bror Bhumibol Adulyadej. I 1949 fikk landet offisielt navnet Thailand (til 1939 og 1945–49 offisielt Siam).

I begynnelsen av 1950-årene inngikk Thailand et nært samarbeid med USA, som ytet landet betydelig økonomisk hjelp, sivil og militær. Thailand slo inn på en sterkt antikommunistisk linje, og sendte i 1950 tropper til Korea. Thailand ble medlem av SEATO 1954.

Etter 1950 begynte den industrielle utviklingen for alvor, og 1960-årene bar preg av økonomisk oppsving, både på grunn av en meget liberal politikk overfor utenlandske investeringer og en rekke amerikanske baser, hvorfra størstedelen av bombetoktene over Vietnam, Laos og Kambodsja ble foretatt.

I 1969 hadde USA 48 000 mann fast stasjonert i Thailand. Thailand sendte 12 000 soldater til Sør-Vietnam. En illegal kommunistisk motstandsbevegelse førte væpnet kamp med atskillig fremgang i 1970-årene, men ebbet ut mot slutten av 1980-årene. Forholdet til Vietnam var spent etter den vietnamesiske invasjonen i Kambodsja, og det kom til trefninger mellom styrker fra de to land i grensesonen.

Thailand er blitt kritisert på grunn av grensehandelen som pågikk i mange år mellom thailandske interesser og Røde Khmer, som smuglet ut tømmer og edelstener fra sine områder i Kambodsja.

Innenrikspolitisk var tiden etter den andre verdenskrig preget av en rekke militærkupp. I 1973 ble imidlertid marskalk Thanom Kittikachorns militærregime styrtet under blodige studenturoligheter. En sivil regjering innførte demokratiske reformer. Reaksjonen kom med nye militærkupp i 1976 og 1977. I 1978 ble Thailands 13. grunnlov kunngjort. Den innebar at senatet skulle utpekes av kongen etter råd fra statsministeren, noe som skulle sikre de militære kontrollen. Representanthuset, parlamentet, skulle derimot velges ved allmenn stemmerett.

Thailands politiske partier har vært bygd opp omkring visse kjente personer. De fleste har manglet ideologiske programmer, men har i alminnelighet hatt et konservativt preg. General Prem Tinsulanonda ble statsminister i 1980 og ledet deretter en sivil regjering frem til 1988.

Et ublodig militærkupp mot Chatichai Choonhavans regjering i februar 1991 skapte spenninger som i mai 1992 gav støtet til blodige tumulter i Bangkok. Etter at parlamentsvalget i mars var vunnet av en militærvennlig koalisjon, lot general Suchinda Kraprayoon seg utnevne til statsminister, selv om han ikke var folkevalgt. Nærmere 100 ble drept da soldater åpnet ild mot hundretusener som demonstrerte for et sivilt, demokratisk styre.

Massakren påførte de militære et prestisjenederlag som svekket deres dominerende posisjon i samfunnet. Under krisen grep kong Bhumibol Adulyadej inn og påla partene å finne en fredelig løsning. Ved en forfatningsendring ble det fastslått at regjeringssjefen heretter skal utnevnes fra kretsen av folkevalgte.

Skiftende allianser hadde deretter makten utover i 1990-årene. Utviklingen gikk mot større sikring av en demokratisk styreform, men valgene ble til dels forstyrret av vold og til dels utstrakt kjøp av stemmer. En politisk bevisst middelklasse vokste frem i 1990-årene, spesielt i Bangkok der den økonomiske veksten har vært konsentrert. Denne relativt nye gruppen utgjør sammen med de tradisjonelt pro-demokratiske studentene de sterkeste pådriverne for demokrati.

Parlamentsvalget 2001 ble en triumf for mangemilliardæren Thaksin Shinawatra og hans populistiske parti Thai Rak Thai ('Thaier elsker thaier'), som fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen. Valget 2005 ble en ny brakseier for Shinawatra med 377 av 500 plasser. For første gang ble dermed en thailandsk statsminister gjenvalgt uten å måtte gå i koalisjon med andre partier.

Populariteten stupte da det tidlig i 2006 ble kjent at familiebedriften Shin Corp., Thailands største teleselskap, var blitt solgt med skattefri milliardgevinst til Singapore for cirka 13 milliarder kroner. Dette utløste en langvarig protestbølge med krav om Thaksins avgang. Statsministeren søkte ny legitimitet ved nyvalg i april, men dette ble boikottet av opposisjonen og kjent ugyldig av forfatningsdomstolen. Etter at kong Bhumibol Adulyadej hadde gitt uttrykk for mishag over «politisk røre», søkte Thaksin formelt avskjed, men gjorde det klart at han ikke ville forlate den politiske scenen.

I påvente av nyvalg fortsatte han som sjef for et forretningsministerium inntil han 19. september 2006 ble avsatt ved et ublodig kupp.

En langvarig konflikt som lenge hadde vært under kontroll blusset tidlig i 2004 kraftig opp i Thailands tre sørligste provinser, Pattani, Yala og Narathiwat. Området som tidligere utgjorde Malay-sultanatet Patani, ble annektert av kongen av Siam i 1902, en annektering som ble anerkjent gjennom Bowring-traktaten mellom Siam og Storbritannia i 1909. Rundt 80 prosent av befolkningen i regionen er Malay-muslimer og diskrimineringen av denne folkegruppen har ført til sterk misnøye med sentralregjeringen i Bangkok og dens lokale tjenestemenn.

Fra januar 2004 har militante opprørere angrepet en rekke militærposter, politistasjoner, skoler og andre offentlige bygninger. Den thailandske regjeringen har slått hardt ned på opprøret, spesielt under massakrene ved Krue Se-moskeen i Pattani og i Narathiwats Tak Bai-distrikt i 2004. Regionen har siden 2005 vært underlagt et militært dekret med svært strenge restriksjoner. Thailands brutale håndtering av opprøret har kjølnet forholdet til de hovedsakelig muslimske nabolandene Malaysia og Indonesia

I 2013 ble det for første gang satt i gang en offisiell fredsprosess mellom den thailandske regjeringen og opprørsgruppen BRN (Barisan Revolusi Nasional), men utviklingen har gått sakte og det er foreløpig ingen utsikter til noen varig løsning på konflikten.

Mellom 2004 og 2016 har over 2500 mennesker mistet livet i konflikten og antall skadde har oversteget 12 000. Fremdeles rapporteres det om nesten daglige voldshendelser.

Thailand markerte kong Bhumibol Adulyadejs 60 år på tronen med store festligheter i juni 2006. Kongen fikk gradvis en særegen rolle innen et formelt konstitusjonelt monarki. Hans innflytelse var stor, også gjennom den nærmest guddommelige rollen som alltid er blitt tillagt de thailandske monarkene. Kongen gikk bort 13. oktober 2016 etter 70 år på tronen. Bhumibol hadde da slitt i mange år med dårlig helse. Hans sønn, Maha Vajiralongkorn, overtok tronen som Rama 10. av Chakri-dynastiet.

Militærkuppet i september 2005 innledet en mangeårig politisk krise med harde, til dels voldelige, konfrontasjoner mellom tilhengere og motstandere av Thaksin Shinawatra. Selv har Thaksin vært i eksil det meste av tiden, men fortsatte å spille en politisk hovedrolle. Motstanderne, iført gule skjorter, satte i verk massive protestbølger som bidro til å velte to Thaksin-vennlige regjeringer.

Protestkampanjen nådde sitt høydepunkt i november 2008 med besettelse av de to hovedflyplassene ved Bangkok - hundretusener av turister ble dermed strandet. Thaksin-tilhengere i røde skjorter slo tilbake. De voldsomme tumultene førte til en dypere nasjonal splittelse mellom middelklasse-eliten i byene og den fattige landsbybefolkningen som fortsatt støtter Thaksin. Uroen skremte bort turister og investorer og gjorde stor skade på økonomien i det som markedsføres som «Smilets land».

I mai 2007 ble Thaksin Shinawatra og 110 ledende medlemmer av hans TRT-parti dømt for stemmekjøp i forbindelse med det annullerte parlamentsvalget i april 2006. Dette førte til oppløsning av TRT og utestengning fra politisk virksomhet i fem år.

Etter folkeavstemning fikk Thailand en omstridt ny grunnlov i august 2007. Nytt parlamentsvalg i desember 2007 ga igjen støtet til politisk turbulens. Valget ble langt på vei en triumf for det nye Folkemaktpartiet (People's Power Party, PPP), Partiets hovedkrav var at den dømte Thaksin skulle få vende tilbake.

Folkemaktpartiet kom nær absolutt flertall med 233 av i alt 498 plasser i nasjonalforsamlingen. Partilederen Samak Sundaravej kalte dette en «seier over kuppmakerne». Det nye Demokratpartiet, som hadde erklært sin støtte til kuppmakerne, fikk 165 plasser. Demokratene ble klart størst i Bangkok. Men for øvrig ble valget et prestisjetap for generalene som i 15 måneder hadde anstrengt seg for å bringe Thaksin i vanry.

Folkemaktpartiet dominerte i fattige, men folkerike landdistrikter, særlig i nord og nordøst, der Thaksin fortsatt er populær. Som regjeringssjef støttet han det store folkeflertallet på landsbygda med populistiske programmer, blant annet billige lån og andre subsidier til småbøndene. Thaksin kom dermed på kant med den tradisjonelt dominerende politiske eliten av byråkrater, militære og rojalistiske aristokrater. Og med den stadig mer politisk bevisste middelklassen i byene.

2007-valget skulle bane vei for en folkevalgt regjering, men de militære hadde nå sikret seg flere muligheter til politiske inngrep. Ved en folkeavstemning i august 2007 fikk generalene vedtatt en ny grunnlov som svekker de demokratiske institusjoner og sikrer de militære en fortsatt sterk og grunnlovsfestet maktposisjon. Like før nyvalget i desember kom så en ny beredskapslov som gir forsvarsledelsen fullmakt til politiske inngrep, uten å måtte rådføre seg med folkevalgte styresmakter. Den nye grunnloven åpnet for at de militære også kan sette til side alle grunnlovsfestede borgerrettigheter. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch betegnet lovendringene som «et statskupp i det stille».

Etter Folkemaktpartiets valgtriumf ble 2008 et svært turbulent år med politiske maktkamper og massive, heftige demonstrasjoner på gateplan. Under ledelse av Samak Sundaravej hadde Folkemaktpartiet profilert seg med sine nære forbindelser til den landflyktige Thaksin Shinawatra. Det dannet nå flertallsregjering i form av en sekspartikoalisjon. Men i september 2008 ble Samak diskvalifisert av forfatningsdomstolen: Han hadde fortsatt som TV-kokk i noen programmer etter at han var blitt statsminister, noe retten fant å være ulovlig. Visestatsminister Somchai Wongsawat overtok statsministerposten. Som Thaksins svoger ble han betraktet også som dennes politiske stedfortreder, og ble straks gjenstand for «gulskjortenes» protester.

Særlig mot slutten av 2008 var forholdene kaotiske. Anti-Thaksin-bevegelsen, som kalte seg Folkealliansen for demokrati (People's Alliance for Democracy, PAD), lammet sentrale deler av Bangkok i månedsvis med sine massive protestaksjoner. Noe paradoksalt hevder mange i Folkealliansen at Thailand ikke er modent for vestlig demokrati. De slår derimot til lyd for et «styrt demokrati» der militæret har en rolle som politisk ordensmakt.

Folkealliansens «gulskjorter» holdt regjeringsbygningen besatt for å presse Somchai-regjeringen til avgang. Opptøyene kulminerte i november, da gulskjortene besatte og blokkerte Bangkoks nye hovedflyplass, Suvarnabhumi. De overtok også den gamle flyplassen, Don Muang, der Somchai-regjeringen hadde etablert seg med provisoriske kontorer. Flyplassokkupasjonen førte til at over 300 000 turister ble strandet i dagevis.

Flyplassokkupasjonen tok slutt da forfatningsdomstolen 2. desember kom med en ny kjennelse: Folkemaktpartiet var funnet skyldig i stemmekjøp i forbindelse med desembervalget 2007. I likhet med forgjengeren TRT ble nå også dette regjeringspartiet oppløst. 15. desember 2008 valgte parlamentet lederen av Demokratpartiet, Abhisit Vejjajiva, til Thailands fjerde statsminister i løpet av ett år.

En del avhoppere fra Thaksin-leiren sluttet seg nå til partier som støttet Demokratpartiet, som dermed kunne samle et flertall bak seg. Situasjonen var fortsatt uavklart og ustabil, uten tegn til nasjonal forsoning. En ny massiv protestbevegelse rykket nå ut i gatene med røde skjorter som kjennetegn. Rødskjortene fra pro-Thaksin-bevegelsen kalte seg Nasjonalfronten for demokrati mot diktatur, National United Front of Democracy against Dictatorship, UDD. Ved å blokkere parlamentsbygningen klarte de å forsinke Abhisit-regjeringens tiltreden.

Uroen blusset kraftig opp igjen i mars/april 2009. Rødskjortene fra Nasjonalfronten blokkerte i ukevis sentrale regjeringsbygninger i Bangkok. De stanset også et planlagt toppmøte i ASEAN-forbundet ved å storme møtelokalene i Pattaya. Opprørspolitiet klarte ikke å hamle opp med rødskjortene, og som vertskap led Abhisit-regjeringen et alvorlig «tap av ansikt». Regjeringssjefene fra 12 sørøstasiatiske land måtte evakueres med helikopter.

Under tumultene kom Thaksin Shinawatra fra sitt eksil i Dubai med en oppfordring til sine tilhengere om å gå ut i gatene og gjøre opprør. På dette grunnlag ble det på ny utstedt arrestordre, og Thaksin ble siktet for blant annet å ha finansiert urolighetene. Han risikerer dermed inntil 12 års fengsel om han vender tilbake.

Thaksin var for øvrig kommet tilbake fra eksil etter Folkemaktpartiets valgseier i 2007. Han dro på ny i landflyktighet i 2008 etter å ha blitt stevnet for retten sammen med sin kone, Khunying Potjaman. I oktober 2008 ble han av høyesterett dømt til to års fengsel in absentia for maktmisbruk i forbindelse med sin kones kjøp av offentlig tomtegrunn. Ektemaken Khunying fikk fengsel i tre år. Thaksin hevdet at dommene var politisk motivert. Fra eksiltilværelsen har han fortsatt sine politiske utspill, og er dermed stadig en helt sentral skikkelse i thailandsk politikk. Angivelig er han fortsatt Thailands rikeste mann, men store deler av familieformuen, trolig cirka 14 milliarder kroner, er sperret av myndighetene.

I mars 2010 mobiliserte UDD og rødskjortene på ny. De krevde at Abhisit Vejjajiva skulle oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Abhisit ble anklaget for manglende legitimitet ettersom han ikke hadde vunnet noe valg, men ble utpekt av parlamentet da Folkemaktpartiet PPP i desember 2008 ble oppløst av forfatningsdomstolen. Flere rødskjorte-ledere gikk også hardt ut og anklaget kongens råd for politisk innblanding.

I april 2010 kom det til sammenstøt mellom rødskjorte-demonstranter og sikkerhetsstyrker. 28 mennesker mistet livet i perioden 10.-15. april. I mai eskalerte protestene på ny og rødskjortene okkuperte sentrale deler av Bangkok. 19. mai grep hæren inn mot protestleiren. Det ble skutt med skarpt og lederne for UDD ble arrestert. Minst 52 mennesker ble drept i perioden 14.-19. mai og rundt 50 sivile er fortsatt savnet.

2. mai 2011 ble det til slutt lyst ut nyvalg og 3. juli samme år gikk 75,03 prosent av de stemmeberettigede til urnene. Thaksin Shinawatras yngste søster, Yingluck Shinawatra, stilte som statsministerkandidat for Phuea Thai-partiet (PT), som ble stiftet etter oppløsningen av Folkemaktpartiet (PPP). Yingluck fikk flertall i parlamentet med 265 av 500 plasser. Abhisit Vejjajiva og Demokratpartiet ble største opposisjonsparti med 159 plasser.

Begynnelsen på Yinglucks fall som statsminister startet med et amnestiforslag som Phuea Thai stemte gjennom i parlamentet 1. november 2013. Forslaget ville gitt amnesti til alle involverte i de politiske stridighetene siden 2004. Dette ville inkludert Yinglucks bror, Thaksin, så vel som tidligere statsminister Abhisit Vejjajiva og tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban fra Demokratpartiet.

De to sistnevnte stod anklaget for drap i forbindelse med den militære intervensjonen mot rødskjortene i mai 2010. Et samlet senat avviste imidlertid amnesti-forslaget som var kraftig upopulært både i Demokratpartiet og blant rødskjortene. Forslaget trigget likevel en ny bølge av demonstrasjoner, hvis uttalte mål var å fjerne Thaksin-regimet fra thailandsk politikk og å få utnevnt en nøytral overgangsregjering som kunne innføre politiske reformer. Suthep Thaugsuban fratrådte sin plass i parlamentet for å lede bevegelsen som fikk navnet Folkets demokratiske reformkomité (People’s Democratic Reform Committee, PDRC).

PDRC mobiliserte over 100 000 i gatene 24. november og holdt siden trykket oppe for å sabotere regjeringens virksomhet. 8. desember forlot representantene fra Demokratpartiet parlamentet i protest. Yingluck svarte med å utlyse nyvalg 2. februar 2014, men Demokratpartiet boikottet valget. Phuea Thai-partiet vant som ventet, men grunnet sabotasje i flere valgkretser i Bangkok og i flere provinser i Sør-Thailand, ble valget erklært ugyldig av forfatningsdomstolen 21. mars. 7. mai kom en ny dom i forfatningsdomstolen som avsatte Yingluck og ni andre ministre.

Regjeringen var nå handlingslammet. Demonstrasjonene fortsatte og rødskjortene som i hele perioden stort sett hadde holdt seg i bakgrunnen, begynte å mobilisere. Natt til 20. mai klokken tre om natten innførte den thailandske hæren militær unntakstilstand. Regjeringen ble ikke informert om unntakstilstanden før den trådde i kraft, men hærsjefen General Prayut Chan-o-cha understreket at han ikke hadde gjennomført noe kupp.

I to dager fasiliterte hæren forhandlinger mellom de ulike partene i den politiske konflikten. Da disse ikke kom til enighet avbrøt General Prayut møtet og erklærte at han tok over makten gjennom militærkupp. Juntaen annullerte grunnloven og opprettet et nasjonalt råd for fred og orden (National Council for Peace and Order, NCPO) til å styre landet. Kong Bhumibols dårlige helse og ønsket om å kontrollere et eventuelt snarlig kommende tronskifte, var også en motivasjonsfaktor for kuppmakerne.

I dagene som fulgte ble over 300 politikere (inkludert Yingluck), politiske aktivister, journalister, akademikere og intellektuelle tatt inn til avhør eller arrestert. Det ble også innført streng mediesensur og begrensninger av ytringsfriheten.

Veksten i Bangkok-regionen har skapt nye, store inntektsforskjeller i landet og voksende sosiale spenninger. I hovedstaden steg folketallet fra tre millioner i 1970 til nærmere ti millioner ved tusenårsskiftet. Økonomien skjøt for alvor fart mot slutten av 1980-årene og fortsatte i rekordtempo utover i 1990-årene. Et kraftig tilbakeslag kom 1997 med en akutt krise i finanssektoren, først med en faktisk devaluering av valutaen med cirka 40 prosent. Det internasjonale pengefondet (IMF) trådte støttende til med et lån på 16 milliarder dollar.

Thailand har siden 1950-årene jevnlig hatt store underskudd på handelsbalansen med utlandet. Utenrikshandelen har siden 1980-årene endret karakter. Tidligere utgjorde jordbruks- og fiskeprodukter hovedtyngden, men etter tusenårsskiftet har industriprodukter svart for over 4/5 av eksporten og Thailand har fått status som NIC-land (Newly industrialized country).

Thailand hadde i årene etter Asiakrisen (1997–98) jevn økonomisk vekst med årlige vekstrater på 4,5–7 prosent. Militærkuppet 2006 fikk åpenbart alvorlige økonomiske følger, med færre turister, nyinvesteringer og svekket privatkonsum. 2007–08 lå veksten i BNP an til cirka fire prosent – lavest av alle landene i Sørøst-Asia. I 2008 ble økonomien rammet på to fronter – av så vel den globale finanskrisen som kraftige tumulter i gatene. For 2009 var det forventet negativ vekst. Økonomien anses imidlertid for å være vesentlig bedre rustet enn i 1997, da Thailands vaklende statsfinanser utløste en finanskrise som ikke bare rammet hele Asiaregionen, men fikk store følger globalt.

Turismen fikk et midlertidig tilbakeslag da Thailand ble hardt rammet av tsunamikatastrofen i Asia 2004. Omkring 8300 mennesker mistet livet. Blant dødsofrene var 2500 utenlandske turister, deriblant 84 fra Norge, 543 fra Sverige og 46 fra Danmark. Øygrupper og turiststeder i Phuket-regionen ble særlig hardt rammet. 2006 var turistindustrien i ganske god gjenge igjen, og 2007 og 2008 kom over 14 millioner utenlandske turister.

Voldelige politiske konfrontasjoner førte imidlertid til brå nedgang i fjerde kvartal 2004. Etter at begge hovedflyplassene ved Bangkok ble besatt og blokkert av demonstranter i november 2008, var en tid 350 000 utlendinger strandet, ifølge turistorganisasjonen. Nye opptøyer i april 2009 førte også til mange kanselleringer. Den nye hovedflyplassen Suvarnabhumi ble for øvrig åpnet 2006, men snart kom en rekke til dels alvorlige mangler for dagen. Omfattende reparasjonsarbeider måtte til, blant annet av sprekker i rullebanen. Den gamle flyplassen, Don Muang, måtte i en periode i 2007 tas i bruk igjen også for internasjonal trafikk.

Kambodsjas søknad om å gi Preah Vihear-templet en plass på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, førte til at en gammel grensetvist mellom Kambodsja og Thailand blusset voldsomt opp igjen i 2008. Begge land hevdet at templet fra det 11. århundre - opprinnelig hinduistisk, men senere konvertert til buddhismen - befinner seg på deres territorium. Imidlertid ble det omstridte området på 4,6 kvadratkilometer tildelt Kambodsja ved en kjennelse av Den internasjonale domstolen i Haag 1962.

Kunngjøringen fra UNESCO om avtalen med Kambodsja vekket likevel sterke nasjonalistiske følelser i Thailand. Regjeringspartiet fikk her også støtte fra opposisjonen. Mens Kambodsja feiret sin nye verdensarv-attraksjon, strømmet tusener av thai-nasjonalister til Preah Vihear for å kreve templet tilbake. Begge lands regjeringer sendte soldater til tempeldistriktet, og Kambodsja henstilte til FNs sikkerhetsråd om å gripe inn. Det kom til væpnede sammenstøt med falne på begge sider i «tempelkrigen» både i 2008 og 2009. Forfatningsdomstolen i Thailand erklærte en omstridt avtale med Kambodsja, signert av daværende utenriksminister Noppadon Pattama, som grunnlovsstridig.

Thailand ga i avtalen formell støtte til Kambodsjas UNESCO-søknad, noe som førte til Pattamas avgang. De to land ble enige om i fellesskap å trekke opp nye og nøyaktige grenser i løpet av 2009, men tidlig på året kom det til nye væpnede sammenstøt her.

Thailands historiske kilder består av inskripsjoner, palmebladsmanuskripter og – siden midten av 1800-tallet – trykte bøker; hertil kommer europeiske reiseskildringer.

De tradisjonelle krøniker er av to hovedtyper: tamnan, som er religiøst orientert og knytter den thailandske historien til en videre buddhistisk tradisjon, og phongsawadan, som gir en kronologisk gjennomgang av historiske begivenheter og konsentrerer seg om kongens person, arverekkefølgen og forholdet til vasallene og nabostatene. Felles for disse to tradisjoner er at de gir liten informasjon om samfunnsstrukturen og de sosiale, økonomiske og kulturelle forhold. Disse opplysningene kan delvis søkes i lovsamlinger. Europeiske reisebeskrivelser finnes fra 1600-tallet, i større omfang først fra 1800-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.