Thailands historie

I Ayutthaya oppstod rundt 1350 et kongedømme som på 1400-tallet rådde over mesteparten av det sentrale Thailand.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Artikkelstart

Thailands historie begynner på 700-tallet evt., da thaifolket, som opprinnelig holdt til i sør-Kina, utvandret til det området som i dag utgjør Thailand. Omkring 1250 vokste de første thailandske kongerikene frem. På 1400-tallet hersket thaikongedømmet Ayutthaya over det sentrale Thailand. Det var stadige grensekriger med burmanerne, og i 1767 erobret Burma riket og ødela Ayutthaya, men thailenderne frigjorde seg raskt og grunnla en ny stat. Disse kongedømmene ble kalt mueang tai, men utad ble de etter hvert kjent under navnet Siam.

I perioden 1850–1900 fikk Thailand gradvis en pengeøkonomi, og føydalsystemet ble gradvis avviklet. I 1872 kom det nåværende dynasti, Chakri-dynastiet, til makten og ble to år senere et monarki basert i Bangkok. Thailand er det eneste landet i Sørøst-Asia som har unngått europeisk kolonivelde.

Slaveriet ble avskaffet i 1905, og mange frigitte slaver ble risbønder. Eneveldet ble avskaffet etter et kupp i 1932. Thailand fikk en grunnlov og har senere for det meste hatt militærregjeringer med diktatorisk makt, men også perioder med demokratisk styre. Thailand var alliert med Japan i 1941–1945 under den andre verdenskrig. Etter krigen knyttet landet seg særlig til USA, som på 1950-tallet opprettet baser i landet. I 1939 skiftet landet navn fra Siam til Thailand.

En sterk industriell utvikling og økende turisme etter krigen ga Thailand en betydelig økonomisk vekst samt fremvekst av en politisk bevisst middelklasse. Landet ble rammet av en krise i finanssektoren i slutten av 1990-årene.

Eldre historie

Ruiner fra Sukhothai, som fra 1200-tallet var hovedstad i den uavhengige Thai-staten. Sukhothais hegemoni strakte seg fra Laos i øst til Andamansjøen i vest og Malayahalvøya i sør. På det meste hadde byen cirka 80 000 innbyggere i den siste delen av 1300-tallet. Fra da av gikk Sukhothais innflytelse tilbake. I dag har byen bare regional betydning.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Thaifolket (tai) kom opprinnelig fra de sørlige deler av Kina, hvorfra de gradvis spredte seg i sørlig og østlig retning til Vietnam, Laos, Thailand, Shanstatene i Myanmar og Assam. Denne migrasjonen, som begynte på 700-tallet, økte kraftig da mongolene invaderte Kina på 1200-tallet.

De første kongedømmene

Etter et burmesisk angrep i 1767 sto bare ruiner igjen av det som tidligere var kjent som verdens vakreste by.

Omkring 1250 opptrer de første thaidominerte kongedømmer i det nordlige Thailand i byene Chiang Saen, Chiang Mai og Sukhothai. Den sistnevnte byen regnes som Siams (senere Thailand) første hovedstad. Den første kjente inskripsjon med thai-alfabetet ble nedskrevet av kong Ramkhamhaeng av Sukhothai i 1293.

I Sukhothai-perioden, som varte til 1350, ble de første utsendinger sendt til den kinesiske keiser for formelt å underkaste seg ham som vasall. På denne tiden viste det veldige Khmerriket tegn på indre svekkelse. Et nytt thaikongedømme oppstod i 1350 i Ayutthaya i det sentrale Thailand. Ayutthaya ekspanderte hurtig og la de omkringliggende områder – inkludert Sukhothai – under seg som vasaller. På 1400-tallet hersket Ayutthaya over hele den sentrale delen av dagens Thailand.

Perioden frem til 1550 var preget av stadige kriger med Chiang Mai og flere forgjeves forsøk på å legge under seg Khmerriket (Kambodsja). Angkor ble inntatt flere ganger, men lyktes ikke med å bekjempe det. Ayutthaya ble sterkt påvirket av khmer-sivilisasjonen, spesielt innenfor religion, administrasjon og lovverk, men også innen språk og litteratur. Påvirkningen var på ingen måte ensidig. Sørøst-Asia var i denne perioden underbefolket, og krigene tok i første omgang sikte på å erobre folk heller enn land. Den vinnende part førte alltid med seg så mange krigsfanger som mulig tilbake til moderlandet. Dette ledet til en utstrakt etnisk, språklig og kulturell blanding av de mange folkeslagene i området.

I Ayutthaya-perioden ble det såkalte sakdina-system utviklet – en samfunnsorden som var karakteristisk for Siam helt til midten av 1800-tallet. Den eneveldige og guddommelige konge eide all jord, utnevnte alle embetsmenn og tildelte dem en viss mengde jord med tilhørende bønder og slaver. Disse ulønnede embetsmennene innkrevde skatter og avgifter, og påla bøndene tvangsarbeid – normalt seks måneder i året – og militærtjeneste i krigstider. Kongen hadde monopol på handel, transport og forskjellige former for produksjon. Enhver person som ikke innordnet seg dette systemet var lovløs. Det var også viktig for kongen at det ikke utviklet seg et arvelig aristokrati.

Allerede i kong Borommatrailokkanats regjeringstid (1448–1488) ble administrasjonen sentralisert og byråkratisert, noe som også var nødvendig for å få bedre kontroll med vasallstatene, som i mange tilfeller bare var vasallstater i navnet, og som ofte skiftet tributtforhold. Det siamesiske samfunnssystemet siktet mot kontroll av vasallene og deres lokale fyrster, samt kontroll av arbeidskraften.

De første europeere – portugisere – kom til Siam på begynnelsen av 1500-tallet. Fra omkring 1550 førte Siam stadige kriger med Myanmar. På 1600-tallet økte antallet av handelsfolk fra England og Nederland, men under kong Narai (1657–1688) ble europeerne tvunget ut, og landet lukket for vestlig innflytelse, en situasjon som varte til midten av 1800-tallet.

I 1767 inntok og ødela burmeserne hovedstaden Ayutthaya. Samme år fikk general Taksin, som var av kinesisk avstamning, samlet en hær og drev burmeserne ut av landet. Han ble kronet til konge og bygde en ny hovedstad i Thonburi (vis-a-vis Bangkok). Taksin ble henrettet i 1782, angivelig grunnet mentale lidelser. Etterfølgeren, general Chakri, er kjent som Rama I. Han flyttet hovedstaden til Bangkok og grunnla det nåværende Chakri-dynastiet.

Press fra kolonimaktene

Chulalongkorn, oldefar til den nåværende kongen, regjerte som kong Rama 5 1868–1910. Han satte igang omfattende reformer og avskaffet blant annet hoveriarbeid og slaveri. Inspirert av sine reiser til Europa, fortsatte han sin fars modernisering av skole-, skatte-, helse- og rettsvesen, samt utbygging av vei- og jernbanenett.

Av /NTB Scanpix ※.

Perioden frem til omkring 1850 var en kulturell blomstringsperiode, hvor Siam forble forholdsvis isolert fra omverdenen. Men presset fra kolonimaktene økte, og i 1855 måtte Siam inngå en avtale med Storbritannia, som åpnet landet for handel. Den såkalte le i de neste par år etterfulgt av lignende avtaler med andre europeiske makter. Resultatet var at hjemmeindustrien ble utkonkurrert; befolkningen ble mer avhengig av importerte varer, noe som igjen fremskyndet utviklingen av pengeøkonomien. Dessuten fikk staten mindre inntekter.

Disse økonomiske forandringene satte fart i avviklingen av det føydale samfunnssystemet. Det upopulære hoveriarbeidet ble avskaffet, stadig flere slaver fikk etter hvert sin frihet og i 1905 ble slaveriet fullstendig avskaffet. De frigitte slavene satte i gang nydyrking, og riseksporten økte sterkt omkring 1900. Forholdet til Frankrike var spent, og i 1907 måtte Siam avgi områder på grensen mot Laos og Kambodsja. Både Storbritannia og Frankrike ønsket imidlertid å bevare Siam som bufferstat, og landet unngikk derfor å bli direkte kolonialisert.

Presset utenfra gjorde det også nødvendig å få bedre kontroll med de perifere områdene av Thailand, hvor lokale fyrster ofte regjerte med nærmest uinnskrenket makt. Administrasjonen ble reorganisert og sentralisert, og kommunikasjonene utbygd, i første omgang jernbanen. I 1874 kom de nord-thailandske kongedømmene Chiang Mai, Lamphun og Phrae for første gang direkte under Bangkoks kontroll. I 1909 ble også Patani i sør underlagt kongen av Siam.

Det eneveldige kongedømmet avskaffes

Kroningen av Bhumibol Adulyadej som kong Rama 9 i 1950.

Industrialiseringen begynte omkring 1900, men utviklet seg langsomt. I 1932 ble det eneveldige kongedømmet avskaffet ved et ublodig kupp, ledet av en gruppe europeisk utdannede sivile og militære offiserer. Gruppen kalte seg khana ratsadon, Folkets parti. Monarkiet ble opprettholdt, men i den første grunnlov (1932) ble et folkevalgt parlament gjort til landets øverste myndighet.

Den konstitusjonelle perioden som dermed ble innledet, førte imidlertid ikke til demokratiske tilstander, men var preget av maktkamp mellom forskjellige interessegrupper innenfor den herskende klasse. Det resulterte i en lang rekke regjeringsskifter – de fleste etter militære kupp – og en rekke mer eller mindre udemokratiske konstitusjoner. Det ble snart tydelig at khana ratsodon var en gruppe med svært motstridende politiske ambisjoner. Den eneste fellesnevneren var ønsket om å avvikle det eneveldige kongedømmet. To hovedfløyer innen khana ratsodon fikk betydning for den politiske utviklingen. Den første var ledet av demokraten Pridi Phanomyong som initierte en rekke ambisiøse politiske reformer. Fløyen til Pridi ble imidlertid utfordret av den nasjonalistiske og totalitære fløyen til Plaek Phibunsongkram som kom til makten i 1938. Phibun var inspirert av andre nasjonalistiske bevegelser på 1930-tallet, og i 1939 endret han landets offisielle navn fra Siam til Thailand. Thailand skulle være landet for det han anså som hele det thailandske folk, inkludert folk i Laos, Shan-staten i Burma, Nord-Vietnam og andre områder bebodd av folkeslag tilhørende språkgruppen tai-kadai.

Fra 1932 var det bare i korte perioder sivilt, parlamentarisk styre; resten har vært militærdiktatur. Dessuten delte nesten alle konstitusjonene parlamentet i to kamre, hvorav det ene utpekes av makthaverne, og i realiteten fikk folkelige krefter aldri noen reell innflytelse. Hertil kom lover og dekreter som begrenset ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten, samt utstrakt bruk av politisk vold. De mest demokratiske periodene var 1946–1947, 1956–1958, 1973–1976, 1992–2006, 2008 og 2011–2014.

Andre verdenskrig

September 1945.
Av /War Office Second World War Official Collection.

Under andre verdenskrig allierte Thailand seg med Japan, under ledelsen av Phibun. Japan brukte landet som utgangspunkt for angrep på Malaya og Burma (dagens Myanmar) og hadde en dominerende tilstedeværelse. Så mange som 15 000 japanske soldater var på det meste utstasjonert i Thailand. Phibun så muligheter for å underlegge Shan-statene Thailandsk kontroll og følge sine ambisjoner om et stor-Thailand for alle tai-folk. Shan-statene var underlagt Britisk India og i januar 1942 erklærte Thailand krig mot.

Alliansen med Japan, som først hadde vært populær i Thailand, ble gradvis mer upopulær, og i 1944 ble Phibun avsatt etter press fra den anti-Japanske seri thai-bevegelsen (Thai frihet) som var støttet av både USA og Storbritannia. Den politiske fløyen til Pridi, som da fungerte som regent for Kong Ananda Mahidol, fikk igjen innflytelse.

I 1946 fikk Thailand fred mot å avgi de områdene av Laos og Kambodsja som landet hadde fått av japanerne. Storbritannia og Frankrike fremsatte krav om betydelige krigsskadeserstatninger, men Pridi og kretsen rundt ham argumenterte for at eventuelle krigsforbrytelser utført av Thailand under krigen så vel som alliansen med aksemaktene hadde blitt utført av det illegitime styret til den totalitære Phibun, og ikke den sittende regjeringen. Etter påtrykk fra USA, som var det eneste av vestmaktlandene som ikke hadde erklært krig mot Thailand, ble kravene om krigsskadeerstatning redusert og det ble dannet en pro-alliert samlingsregjering. For å sette et skille mellom Phibuns regime, ble navnet Thailand erstattet av det gamle Siam.

Kongemakten i Thailand var betydelig svekket i denne perioden. Kong Rama VII, Prajadhipok, abdiserte i 1935 og overlot tronen til den unge Ananda Mahidol som på den tiden gikk på skole og bodde med familien i Sveits. Pridi fungerte som regent til Kong Ananda til han ankom Bangkok i desember 1945. Men bare seks måneder senere ble han funnet skutt under uoppklarte omstendigheter. Obduksjonsrapportene utelukker selvmord og et politisk attentat virker lite sannsynlig. Flere peker på muligheten for at kongen falt for et vådeskudd. Kong Ananda ble bare 20 år gammel og ble etterfulgt av sin 18 år gamle bror Bhumibol Adulyadej.

I 1946 ble Pridi statsminister etter å ha vunnet landets første demokratiske valg. Men etter anklager om mulig involvering i drapet på Kong Ananda ble han presset til å gå av og gikk siden i eksil. I 1947 tok militæret igjen makten, i 1948 ble Phibun gjeninnsatt som statsminister, og året etter ble Siam igjen til Thailand.

Allianse med USA

Kong Ananda Mahidol og lord Louis Mountbatten i Bankok, januar 1946.
Av .

I begynnelsen av 1950-årene inngikk Thailand et nært samarbeid med USA, som ytte landet betydelig økonomisk, sivil og militær hjelp. Thailand slo inn på en sterkt antikommunistisk linje, og sendte i 1950 tropper til Korea. Thailand ble medlem av SEATO i 1954.

Etter 1950 begynte den industrielle utviklingen for alvor, og 1960-årene bar preg av økonomisk oppsving, både på grunn av en svært liberal politikk overfor utenlandske investeringer og en rekke amerikanske baser, hvorfra størstedelen av bombetoktene over Vietnam, Laos og Kambodsja ble foretatt.

I 1969 hadde USA 48 000 mann fast stasjonert i Thailand. Thailand sendte 12 000 soldater til Sør-Vietnam. En illegal kommunistisk motstandsbevegelse førte væpnet kamp med atskillig fremgang i 1970-årene, men ebbet ut mot slutten av 1980-årene. Forholdet til Vietnam var spent etter den vietnamesiske invasjonen i Kambodsja, og det kom til trefninger mellom styrker fra de to landene i grensesonen.

Thailand er blitt kritisert på grunn av grensehandelen som pågikk i mange år mellom thailandske interesser og Røde Khmer, som smuglet ut tømmer og edelstener fra sine områder i Kambodsja.

Gjennom hele den kalde krigen ble kongehuset fremmet som det viktigste nasjonale symbolet og fikk stor betydning for militærets politiske nasjonsbyggingsprosjekt og anti-kommunistiske prosjekt. Kong Bhumibol (Rama IX) ble selve symbolet på Thailand, og fikk nærmest en gudelignende status.

Flere militærkupp

Innenrikspolitisk var tiden etter andre verdenskrig preget av en rekke militærkupp. I 1973 ble imidlertid marskalk Thanom Kittikachorns militærregime styrtet som følge av store studentdemonstrasjoner. En sivil regjering innførte demokratiske reformer. Reaksjonen kom med nye militærkupp i 1976 og 1977. Nye studentdemonstrasjoner i 1976 endte i en massakre på Thammasat-universitetet. I 1978 ble Thailands 13. grunnlov kunngjort. Den innebar at senatet skulle utpekes av kongen etter råd fra statsministeren, noe som skulle sikre militæret kontrollen. Representanthuset, parlamentet, skulle derimot velges ved allmenn stemmerett.

Thailands politiske partier har vært bygd opp omkring kjente personer. De fleste har manglet ideologiske programmer, men har i alminnelighet hatt et konservativt preg. General Prem Tinsulanonda ble statsminister i 1980 og ledet deretter en sivil regjering frem til 1988.

Blodig mai

General Suchinda Kraprayoon seg utnevne til statsminister i mai 1992, selv om han ikke var folkevalgt. Nærmere 100 ble drept da soldater åpnet ild mot hundretusener som demonstrerte for et sivilt, demokratisk styre. Gatedemonstrasjoner i Bangkok.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Et ublodig militærkupp mot Chatichai Choonhavans regjering i februar 1991 skapte spenninger som i mai 1992 gav støtet til blodige tumulter i Bangkok. Etter at parlamentsvalget i mars var vunnet av en militærvennlig koalisjon, lot general Suchinda Kraprayoon seg utnevne til statsminister, selv om han ikke var folkevalgt. Nærmere hundre ble drept da soldater åpnet ild mot hundretusener som demonstrerte for et sivilt, demokratisk styre.

Massakren påførte de militære et prestisjenederlag som svekket deres dominerende posisjon i samfunnet. Under krisen grep kong Bhumibol Adulyadej inn og påla partene å finne en fredelig løsning. Ved en forfatningsendring ble det fastslått at regjeringssjefen heretter skulle utnevnes fra kretsen av folkevalgte.

Skiftende allianser hadde deretter makten utover i 1990-årene. Utviklingen gikk mot større sikring av en demokratisk styreform, men valgene ble til dels forstyrret av vold og til dels utstrakt kjøp av stemmer. En politisk bevisst middelklasse vokste frem i 1990-årene, spesielt i Bangkok, der den økonomiske veksten hadde vært konsentrert. Denne relativt nye gruppen utgjorde sammen med de tradisjonelt pro-demokratiske studentene de sterkeste pådriverne for demokrati.

Kilder til Thailands historie

Thailands historiske kilder består av inskripsjoner, palmebladsmanuskripter og – siden midten av 1800-tallet – trykte bøker; hertil kommer europeiske reiseskildringer.

De tradisjonelle krøniker er av to hovedtyper: tamnan, som er religiøst orientert og knytter den thailandske historien til en videre buddhistisk tradisjon, og phongsawadan, som gir en kronologisk gjennomgang av historiske begivenheter og konsentrerer seg om kongens person, arverekkefølgen og forholdet til vasallene og nabostatene. Felles for disse to tradisjonene er at de gir liten informasjon om samfunnsstrukturen og de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene. Disse opplysningene kan delvis søkes i lovsamlinger. Europeiske reisebeskrivelser finnes fra 1600-tallet, i større omfang først fra 1800-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg