I Ayutthaya oppstod rundt 1350 et kongedømme som på 1400-tallet rådde over mesteparten av det sentrale Thailand.

Ayutthaya av Gary Craig. CC BY NC ND 2.0

Thailands historie begynner på 700-tallet evt., da thaifolket, som opprinnelig holdt til i sør-Kina, utvandret til Thailand. Omkring 1250 vokste de første thailandske kongerikene frem. På 1400-tallet behersket thaikongedømmet Ayutthaya det sentrale Thailand. Det var stadige grensekriger med burmanerne, og i 1767 erobret Burma riket og ødela Ayutthaya, men thailenderne frigjorde seg raskt og grunnla en ny stat.

I perioden 1850–1900 fikk Thailand gradvis en pengeøkonomi, og føydalsystemet ble gradvis avviklet. I 1872 kom det nåværende dynasti, Chakri-dynastiet, til makten og ble to år senere et monarki basert i Bangkok. Thailand er det eneste landet i Sørøst-Asia som har unngått europeisk kolonivelde.

Slaveriet ble avskaffet i 1905, og mange frigitte slaver ble risbønder. Eneveldet ble avskaffet etter et kupp i 1932. Thailand fikk en grunnlov og har senere for det meste hatt militærregjeringer med diktatorisk makt. Thailand var alliert med Japan i 1941–1945 under den andre verdenskrig. Etter krigen knyttet landet seg særlig til USA, som på 1950-tallet opprettet baser i landet. I 1949 skiftet landet navn fra Siam til Thailand.

En sterk industriell utvikling og økende turisme etter krigen ga Thailand en betydelig økonomisk vekst samt fremvekst av en politisk bevisst middelklasse. Demokrati ble innført i 1992. Landet ble rammet av en krise i finanssektoren i slutten av 1990-årene.

Thaifolket har i uminnelige tider bodd i de sørlige deler av Kina, hvorfra de gradvis har spredt seg i sørlig og østlig retning til Vietnam, Laos, Thailand, Shanstatene i Myanmar og Assam. Denne migrasjonen, som begynte på 700-tallet evt., økte kraftig da mongolene invaderte Kina på 1200-tallet.

Omkring 1250 opptrer de første thaidominerte kongedømmer i det nordlige Thailand i byene Chiang Saen, Chiang Mai og Sukhothai. Den sistnevnte byen regnes som Thailands første hovedstad. Den første kjente inskripsjon med thai-alfabetet ble nedskrevet av kong Ramkhamhaeng av Sukhothai i 1293.

I Sukhothai-perioden, som varte til 1350, ble de første utsendinger sendt til den kinesiske keiser for formelt å underkaste seg ham som vasall. På denne tiden viste det veldige Khmerriket tegn på indre svekkelse. Et nytt thaikongedømme oppstod i 1350 i Ayutthaya i det sentrale Thailand. Ayutthaya ekspanderte hurtig og la de omkringliggende områder – inklusive Sukhothai – under seg som vasaller. På 1400-tallet behersket Ayutthaya hele den sentrale delen av Thailand.

Perioden frem til 1550 var preget av stadige kriger med Chiang Mai og flere forgjeves forsøk på å underlegge seg Khmerriket (Kambodsja), skjønt Angkor ble inntatt flere ganger. Ayuthia ble sterkt påvirket av khmer-sivilisasjonen, spesielt innenfor religion, administrasjon og lovverk, men også innen språk og litteratur.

Påvirkningen var dog på ingen måte ensidig. Sørøst-Asia var i denne perioden underbefolket, og krigene tok ikke i første omgang sikte på landevinninger, men på å erobre folk. Den vinnende part førte alltid med seg så mange krigsfanger som mulig tilbake til moderlandet. Dette ledet til en utstrakt etnisk, språklig og kulturell blanding av de mange folkeslag i området.

I Ayuthia-perioden ble det såkalte sakdina-system utviklet – en samfunnsorden som var karakteristisk for Thailand helt til midten av 1800-tallet. Den eneveldige og guddommelige konge eide all jord, utnevnte alle embetsmenn og tildelte dem en viss mengde jord med dertil hørende bønder og slaver. Disse ulønnede embetsmennene innkrevde skatter og avgifter, og påla bøndene tvangsarbeid – normalt seks måneder i året – og militærtjeneste i krigstider. Kongen hadde monopol på handel, transport og forskjellige former for produksjon. Enhver person som ikke innordnet seg dette systemet var lovløs. Det var også viktig for kongen at det ikke utviklet seg et arvelig aristokrati.

Allerede i Trailokanats regjeringstid (1448–1488) ble administrasjonen således sentralisert og byråkratisert, noe som også var nødvendig for å få bedre kontroll med vasallstatene, som i mange tilfeller bare var vasallstater i navnet, og som ofte skiftet tributtforhold. Det thailandske samfunnssystemet siktet således mot kontroll av vasallene og deres lokale fyrster, samt kontroll av arbeidskraften.

De første europeere – portugisere – kom til Thailand på begynnelsen av 1500-tallet. Fra omkring 1550 førte Thailand stadige kriger med Myanmar. På 1600-tallet økte antallet av handelsfolk fra England og Nederland, men under kong Narai (1657–1688) ble europeerne tvunget ut, og landet lukket for vestlig innflytelse, en situasjon som varte til midten av 1800-tallet.

I 1767 inntok og ødela burmeserne hovedstaden Ayuthia. Samme år fikk general Taksin, som var av kinesisk avstamning, samlet en hær og drev burmeserne ut av landet. Han ble kronet til konge og bygde en ny hovedstad i Thonburi (vis-a-vis Bangkok). Da Taksin viste tegn på sinnssykdom, ble han henrettet i 1782. Etterfølgeren, general Chakri, er kjent som Rama 1. Han flyttet hovedstaden til Bangkok og grunnla det nåværende Chakri-dynastiet.

Perioden frem til omkring 1850 var en kulturell blomstringsperiode, hvor Thailand forble forholdsvis isolert fra omverdenen. Men presset fra kolonimaktene økte, og i 1855 måtte Thailand inngå en avtale med Storbritannia, som åpnet landet for handel. Den ble i de neste par år etterfulgt av lignende avtaler med andre europeiske makter. Resultatet var at hjemmeindustrien ble utkonkurrert; befolkningen ble mer avhengig av importerte varer, noe som igjen fremskyndet utviklingen av pengeøkonomien. Dessuten fikk staten mindre inntekter.

Disse økonomiske forandringene satte fart i avviklingen av det føydale samfunnssystemet. Det upopulære hoveriarbeidet ble avskaffet, stadig flere slaver fikk etter hvert sin frihet og i 1905 ble slaveriet fullstendig avskaffet. De frigitte slavene satte i gang nydyrking, og riseksporten økte sterkt omkring 1900. Forholdet til Frankrike var spent, og i 1907 måtte Thailand avgi områder på grensen mot Laos og Kambodsja. Både Storbritannia og Frankrike ønsket imidlertid å bevare Thailand som bufferstat, og landet unngikk derfor å bli direkte kolonialisert.

Presset utenfra gjorde det også nødvendig å få bedre kontroll med de perifere områdene av Thailand, hvor lokale fyrster ofte regjerte med nærmest uinnskrenket makt. Administrasjonen ble reorganisert og sentralisert, og kommunikasjonene utbygd, i første omgang jernbanen. I 1874 kom de nordthailandske kongedømmene Chiang Mai, Lamphun og Phrae for første gang direkte under Bangkoks kontroll.

Industrialiseringen begynte omkring 1900, men utviklet seg meget langsomt. I 1932 ble det eneveldige kongedømmet avskaffet ved et ublodig kupp, ledet av en gruppe vestlig utdannede sivile og offiserer. Monarkiet ble opprettholdt, men i den første grunnlov (1932) ble et folkevalgt parlament gjort til landets øverste myndighet.

Den konstitusjonelle perioden som dermed ble innledet, har imidlertid ikke ført til demokratiske tilstander, men vært preget av maktkamp mellom forskjellige interessegrupper innenfor den herskende klasse. Det resulterte i en lang rekke regjeringsskifter – de fleste etter militære kupp – og mange mer eller mindre udemokratiske konstitusjoner.

Således var det fra 1932 bare i korte perioder sivilt, parlamentarisk styre; resten har vært militærdiktatur. Dessuten delte nesten alle konstitusjonene parlamentet i to kamre, hvorav det ene utpekes av makthaverne, og i realiteten fikk de folkelige krefter aldri noen reell innflytelse. Hertil kom lover og dekreter som begrenset ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten, samt den utstrakte politiske vold.

De mest liberale perioder var 1946–1947, 1956–1958, 1973–1976 og fra 1992.

Under andre verdenskrig allierte Thailand seg med Japan, som brukte landet som utgangspunkt for angrep på Malaya og Myanmar. I januar 1942 erklærte Thailand krig mot vestmaktene.

I 1946 fikk Thailand fred mot å avgi de områdene av Laos og Kampuchea som landet hadde fått av japanerne. Storbritannia og Frankrike fremsatte krav om betydelige krigsskadeserstatninger, men etter påtrykk fra USA ble disse kravene redusert. Det ble det dannet en pro-alliert samlingsregjering. Kong Ananda Mahidol ble i 1946 funnet skutt under uoppklarte omstendigheter. Han ble etterfulgt av sin bror Bhumibol Adulyadej.

I 1949 fikk landet offisielt navnet Thailand (til 1939 og 1945–1949 offisielt Siam).

I begynnelsen av 1950-årene inngikk Thailand et nært samarbeid med USA, som ytte landet betydelig økonomisk, sivil og militær hjelp. Thailand slo inn på en sterkt antikommunistisk linje, og sendte i 1950 tropper til Korea. Thailand ble medlem av SEATO i 1954.

Etter 1950 begynte den industrielle utviklingen for alvor, og 1960-årene bar preg av økonomisk oppsving, både på grunn av en meget liberal politikk overfor utenlandske investeringer og en rekke amerikanske baser, hvorfra størstedelen av bombetoktene over Vietnam, Laos og Kambodsja ble foretatt.

I 1969 hadde USA 48 000 mann fast stasjonert i Thailand. Thailand sendte 12 000 soldater til Sør-Vietnam. En illegal kommunistisk motstandsbevegelse førte væpnet kamp med atskillig fremgang i 1970-årene, men ebbet ut mot slutten av 1980-årene. Forholdet til Vietnam var spent etter den vietnamesiske invasjonen i Kambodsja, og det kom til trefninger mellom styrker fra de to land i grensesonen.

Thailand er blitt kritisert på grunn av grensehandelen som pågikk i mange år mellom thailandske interesser og Røde Khmer, som smuglet ut tømmer og edelstener fra sine områder i Kambodsja.

Innenrikspolitisk var tiden etter andre verdenskrig preget av en rekke militærkupp. I 1973 ble imidlertid marskalk Thanom Kittikachorns militærregime styrtet under blodige studenturoligheter. En sivil regjering innførte demokratiske reformer. Reaksjonen kom med nye militærkupp i 1976 og 1977. I 1978 ble Thailands 13. grunnlov kunngjort. Den innebar at senatet skulle utpekes av kongen etter råd fra statsministeren, noe som skulle sikre de militære kontrollen. Representanthuset, parlamentet, skulle derimot velges ved allmenn stemmerett.

Thailands politiske partier har vært bygd opp omkring visse kjente personer. De fleste har manglet ideologiske programmer, men har i alminnelighet hatt et konservativt preg. General Prem Tinsulanonda ble statsminister i 1980 og ledet deretter en sivil regjering frem til 1988.

Et ublodig militærkupp mot Chatichai Choonhavans regjering i februar 1991 skapte spenninger som i mai 1992 gav støtet til blodige tumulter i Bangkok. Etter at parlamentsvalget i mars var vunnet av en militærvennlig koalisjon, lot general Suchinda Kraprayoon seg utnevne til statsminister, selv om han ikke var folkevalgt. Nærmere 100 ble drept da soldater åpnet ild mot hundretusener som demonstrerte for et sivilt, demokratisk styre.

Massakren påførte de militære et prestisjenederlag som svekket deres dominerende posisjon i samfunnet. Under krisen grep kong Bhumibol Adulyadej inn og påla partene å finne en fredelig løsning. Ved en forfatningsendring ble det fastslått at regjeringssjefen heretter skal utnevnes fra kretsen av folkevalgte.

Skiftende allianser hadde deretter makten utover i 1990-årene. Utviklingen gikk mot større sikring av en demokratisk styreform, men valgene ble til dels forstyrret av vold og til dels utstrakt kjøp av stemmer. En politisk bevisst middelklasse vokste frem i 1990-årene, spesielt i Bangkok, der den økonomiske veksten har vært konsentrert. Denne relativt nye gruppen utgjør sammen med de tradisjonelt pro-demokratiske studentene de sterkeste pådriverne for demokrati.

Thailands historiske kilder består av inskripsjoner, palmebladsmanuskripter og – siden midten av 1800-tallet – trykte bøker; hertil kommer europeiske reiseskildringer.

De tradisjonelle krøniker er av to hovedtyper: tamnan, som er religiøst orientert og knytter den thailandske historien til en videre buddhistisk tradisjon, og phongsawadan, som gir en kronologisk gjennomgang av historiske begivenheter og konsentrerer seg om kongens person, arverekkefølgen og forholdet til vasallene og nabostatene. Felles for disse to tradisjoner er at de gir liten informasjon om samfunnsstrukturen og de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene. Disse opplysningene kan delvis søkes i lovsamlinger. Europeiske reisebeskrivelser finnes fra 1600-tallet, i større omfang først fra 1800-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.