Malawi er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land, med utbredt fattigdom og store sosiale og økonomiske problemer, blant annet som følge av svak næringsstruktur med store importbehov på de fleste områder og konsekvensene av hiv/ aids -epidemien. Landet var i 2010 rangert som nummer 153 av 169 land på FNs indeks for «menneskelig utvikling». Den London-baserte Legatum Prosperity Index plasserte høsten 2014 Malawi på 118. plass, ned tolv plasser fra året før. Indeksen måler blant annet økonomisk vekst, inflasjon, arbeidsledighet, grad av god styring, utdanningsnivå og helsetilbud.

Landet ligger inne på det afrikanske kontinent og har fra kolonitiden lidd under kostbar transport knyttet til sin utenrikshandel. Dette har bidratt til at den etablerte plantasjedriften ikke får den samme lønnsomhet og omfang som i andre settlerkolonier som Kenya og Rhodesia. Samtidig har Malawi fruktbar jord og har i perioder kunnet øke eksporten fra jordbruk, særlig i 1970- og til dels i 1980-årene da landet ble fremholdt som en økonomisk suksess under det konservative regimet til president Hastings Banda. Landets økonomi er i sterk grad basert på regnavhengig og ensartet jordbruk, sårbart både for klimasvingninger, bortfall av arbeidskraft og prissvingninger på eksportprodukter. Det siste gjelder særlig tobakk som alene står for over halvparten av samlede eksportinntekter.

Den internasjonale finanskrisen bidro til at tobakksprisene ble halvert fra 2010 til 2011, noe som har skjerpet forholdet mellom landets myndigheter og utenlandske oppkjøpere, som i flere tilfeller er utvist fra Malawi etter å ha blitt beskyldt for å bruke finanskrisen som påskudd for å tilby urimelig lave priser på tobakken.

Et hovedtrekk i malawisk landbruk har vært den skjeve fordelingen av jord som stammer fra kolonitiden – og videre en like ujevn sosial og økonomisk utvikling blant befolkningen. Malawisjøen gir grunnlag for omfattende fiske og turisme. Malawi har flere kjente mineralforekomster, men få egnet for kommersiell utvinning. Få eksportvarer bidrar til betydelig underskudd i handelsbalansen som nær var doblet fra 2009 til 2010. Betydelige resultater innen jordbruket siden 2006 har halvert inflasjonen, som de siste årene har stabilisert seg rundt åtte prosent.  Myndighetenes fremste utfordring blir å styrke eksportvolumet som bare utgjør om lag 60 prosent av importen, men dette er ingen liten oppgave i en situasjon hvor eksportpotensialet er begrenset. Ikke minst for de mange som etter hvert flytter til byene blir situasjonen vanskelig når de ikke kan livnære seg innen rammen av en agrarøkonomi.

Med innføringen av flerpartisystem tidlig i 1990-årene er også økonomien reformert - blant annet gjennom reduksjon i statens sterke eierskap og engasjement i det økonomiske liv; mye av økonomien var direkte eller indirekte kontrollert av tidligere president Banda og hans medarbeidere. Før dette gjennomførte Malawi i 1980-årene, etter anvisninger fra Verdensbanken, et såkalt strukturtilpasningsprogram - etter en økonomisk krise på slutten av 1970-årene. En ny økonomisk strategi ble iverksatt fra 1999. Malawi har ikke vært direkte innblandet i krigene i regionen og pleide forbindelser med den portugisiske kolonimakten i nabolandet Mosambik snarere enn å støtte frigjøringsbevegelsen. I 1980-årene truet borgerkrigen i Mosambik med å stenge Malawis viktigste transportvei til omverdenen, jernbanen til Nacala. Malawi var både i 1980- og 1990-årene flere ganger rammet av alvorlig tørke, og igjen i 2005.

Malawi er avhengig av utenlandsk bistand, som særlig mottas gjennom multilaterale kanaler samt bilateralt, hovedsakelig fra Storbritannia, USA, Tyskland, Norge, Japan, Irland og – i økende grad – fra Kina. Også Island og Finland yter bistand til Malawi, mens Danmark mot slutten av 1990-tallet avviklet et betydelig og mangeårig partnerskap med landet. Malawi ble i 1996 gjort til hovedsamarbeidsland for norsk bistand, og fra samme tidspunkt opprettet Norge ambassade i hovedstaden Lilongwe. Begrepet «hovedsamarbeidsland» er gradvis blitt avviklet, og i statsbudsjettet for 2015 ble begrepet erstattet med «fokusland». Regjeringen har inkludert Malawi blant de 12 land som er gjort til såkalte fokusland.

Ulike lands bistand til Malawi har siden 2011 blitt betydelig redusert som følge av omfattende korrupsjon og underslag av offentlige midler, i dagligtale omtalt som «cashgate». Denne utviklingen har sammen med internasjonal lavkonjunktur og store ødeleggelser i det malawiske landbruket som følge av flom sørøst i landet på nyåret 2015, forverret levekårene for store befolkningsgrupper.

På bakgrunn av forannevnte har det vært viktige begivenheter for Malawi å kunne inngå økonomiske avtaler med tre sentrale internasjonale organisasjoner i 2015. I mars dette året gjenopptok Det internasjonale pengefondet (IMF) sin kreditt overfor Malawi - med 20 millioner dollar. I mai 2015 inngikk Malawi og EU en bistandsavtale på 560 millioner euro, knyttet til utviklingsprogrammet National Indicative Programme (NIP) og med varighet fram til 2020. Prioriterte sektorer for EU-støtten er godt styresett, bærekraftig jordbruk og videregående utdanning/yrkesopplæring. EUs bidrag finansieres av medlemslandene i European Development Fund (EDF) som er øremerket utviklingssamarbeid med land i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet. Malawis tredje internasjonale bistandsyter er Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) som i juni 2015 bevilget 29 millioner dollar som budsjettstøtte til landet.

Ovennevnte støtte har vært viktig, men forhindret ikke at Malawis finansminister i september 2016 erklærte landets økonomiske situasjon som «katastrofal». Bakteppet et at myndighetens målsetting om at landets økonomiske vekst skal øke fra 3,1 prosent i 2015 til 5,1 prosent i 2016 synes å ha spilt fallitt. Veksten for 2016 blir neppe over tre prosent, og forholdet blir dramatisk når inflasjonen for samme år trolig blir i størrelsesorden 20 prosent som følge av matmangel, økte priser på mais og virkningene av El Nino. Myndighetene søker å dempe virkningene av sistnevnte ved å importere mer enn én million tonn mais fra Ukraina, men dette vil i sin tur svekke landets tilfang av utenlandsk kapital.

I den økonomisk pressede situasjonen var det av stor betydning for Malawi at Verdensbanken i mai 2017, med henvisning til økonomiske reformer i landet, meddelte at banken i regnskapsåret 2017/18 vil gjenoppta budsjettstøtten til landet. Denne type støtte har vært frosset i fire år etter at det ble avdekket omfattende korrupsjon i flere departementer (ref. Cashgate), og straffetiltakene fra Verdensbanken og flere givere, heriblant Norge, har hatt betydelige negative konsekvenser for blant annet helse, landbruk og utdanning. Verdensbankens budsjettstøtte vil i første omgang være om lag 680  millioner kroner, og vil i hovedsak komme landbruket, Malawis viktigste økonomiske sektor, til gode. Myndighetene i Malawi har håp om at bankens initiativ vil bidra til at den ordinære, mer langsiktige bistanden fra sentrale land og finansinstitusjoner vil bli normalisert.

Malawi er fremfor alt et jordbruksland og et av få afrikanske land som normalt er selvforsynt med matvarer og som i perioder har hatt overskudd for eksport – i tillegg til eksportvarer som tobakk og sukker. Malawi har gode naturgitte forutsetninger for jordbruk og skogbruk – samt for fiskeri. Omkring en firedel av landets areal er dyrket eller dyrkbar mark, mens om lag en femtedel nyttes til beite. Vel 80 prosent av åkerjorden er oppdelt på småbruk, mens bare en liten andel er storgårder (plantasjer), delvis drevet av europeere. Om lag 40 prosent av BNP skapes i landbruket, som sysselsetter tre av fire innen den yrkesaktive befolkning. Over fire femdeler av produksjonen kommer fra småbrukere. Mens utstrakt tørke i 2004–2005 bidro til en BNP-vekst på vel to prosent, har politiske grep sammen med subsidiert gjødsel de senere årene bidratt til en vekstrate i størrelsesorden 6–8 prosent.

De viktigste matvekstene er mais, hirse, maniok og bønner som dyrkes ved tradisjonelle metoder, ofte uten gjødsling.

På plantasjene i høylandet dyrkes særlig te, raffinerte tobakkssorter samt noe kaffe, mens annen tobakk for det meste dyrkes på småbruk på slettene i de sentrale og sørlige regioner. Her dyrkes også bomull og jordnøtter (peanøtt) for salg. Sukkerrør dyrkes blant annet i de lavereliggende deler av Shiredalen.

Husdyrhold, særlig geit, kveg, gris og sau, drives flere steder i landet, og landet er selvforsynt med kjøtt og melk. Ikke desto mindre er det ut fra ernæringsmessige hensyn ønske om å øke befolkningens konsum av melk. Landets om lag 10 000 melkekyr (per 2012), er ikke i stand til å dekke en slik målsetting, og økt bistand fra USA etter maktskiftet i landet våren 2012 ble derfor øremerket økt melkeproduksjon. Langt det viktigste kommersielle produktet er tobakk som står for rundt tre firedeler av Malawis samlede eksportinntekter. Sukker, te og kaffe eksporteres; i gode år også mais – samt noe kassavarisbomull og solsikkefrø. Produksjon av høykvalitets peanøtter er en annen eksportartikkel, og det satses på eksportrettet produksjon av frukt, grønnsaker og blomster. Også Malawi er år om annet rammet av tørke som ikke minst reduserer avlingene av den viktigste matgrøden mais, og landet er da avhengig av matvarehjelp utenfra.

Som motstykke til landets tørkeproblemer skaper flom og oversvømmelser i perioder store problemer for befolkningen i Malawi, Forholdene ble ekstreme i januar 2015 da myndighetene måtte erklære store deler av de sørøstlige delene av landet som katastrofeområder. Om lag 170 mennesker omkom i vannmassene, og ifølge FN måtte 350 000 innbyggere forlate sine hjemlige områder og bosette seg i teltleirer som ble etablert. FN fastslo videre at 1,2 millioner malawiere direkte og indirekte ble rammet av kollapsen i landbruket, som 80 prosent av landets befolkning er avhengig av. Ved utgangen av 2015 sto Verdens matvareprogram (WFP) for nødhjelp, hovedsakelig i form av matforsyninger, til nær tre millioner malawiere.

Skogsdriften er utviklet fra 1970-årene, med blant annet eukalyptus-plantasjer, men er av liten kommersiell verdi – og går vesentlig til brensel, i form av trekull. Svak forvaltning og ofte dårlig sikkerhet bidrar til omfattende ulovlig avskoging.

Fiskeri er av stor ernæringsmessig betydning og er også betydningsfull for sysselsettingen; anslagsvis 250 000 mennesker er sysselsatt i sektoren. Om lag halvparten av den store Malawisjøen (tidligere Nyasasjøen) disponeres i dag av Malawi, hvor størstedelen av fiskeriene foregår – vesentlig i den sørlige enden. Malawiske myndigheter har lenge ønsket å formalisere eierskapet til hele Malawisjøen, noe Tanzania motsetter seg. Ifølge regjeringen i Dar es Salam tilhører halve innsjøen Tanzania. Etter at striden noen år har vært dempet, ble uenigheten skjerpet på nyåret 2013 i forbindelse med at myndighetene i Malawi gjorde et fremstøt for å få sine territorielle krav juridisk legitimert en gang for alle. Det ble oppnådd enighet om at Mosambiks tidligere president Joaquim Chissano skal mekle mellom de to land. Om dette ikke fører til enighet, skal striden avgjøres gjennom internasjonal dom. Når uenigheten om delegrensen i Malawisjøen har blusset opp igjen, har dette blant annet sammenheng med at regjeringen i Malawi i 2012 ga det britiske selskapet Surestream Petroleum lov til å gjennomføre en miljørelatert forundersøkelse som kan føre til leting etter olje og gass i sjøen.

I tillegg er det et betydelig fiske i Malombe- og Chilwasjøene samt i Shireelven. Det finnes over 500 ulike fiskearter i Malawisjøen, men fangstene både der og i andre sjøer har sunket siden midten av 1990-årene, vesentlig på grunn av overfiske og forurensning. Dårlige år i jordbruket øker presset på fiskeressursene som matvarekilde. Den kommersielt viktigste fiskearten er tilapia, en fisk som ligner brasme.

Malawi har, i likhet med øvrige land i det sentrale/sørlige Afrika, forekomster av flere mineraler, men i motsetning til i flere naboland er disse ikke kommersielt utnyttet, særlig på grunn av forekomstenes størrelse og Malawis beliggenhet, med kostbar transport. Det er påvist forekomster av mer enn 20 mineraler med kommersiell verdi, blant annet kull, bauxitturan, fosfater, grafittvermiculitt (leirmineraler), gull og edelstener, samt asbest. Av kjente forekomster, er kalkstein for bruk i produksjon av sement mest utnyttet. De potensielt mest verdifulle mineralforekomstene er bauxittreservene i Mulanje-området sør i landet, men utvinningen lider under blant annet kostbar transport, både innenlands og for eksport.

Det australske gruveselskapet Paladin Energy har siden 2006 vært engasjert i utvinning av uran nord i Malawi. Selskapet transporterer uran fra åpne gruver i Malawi til sitt hovedanlegg i Namibia hvorfra uran transporteres til Canada, USA og kjøpere i Asia. Paladin Energy har på kort sikt blitt en av de største arbeidsgiverne i Malawi, men selskapet er gitt gode betingelser, og derigjennom er skatte- og avgiftsinntektene for den malawiske stat blitt mindre enn hva mange hadde forhåpninger om. Hertil kommer at uranvirksomheten er miljømessig omstridt. Mange frykter at uranstøv og avrenning vil gi negative utslag for den verdifulle Malawisjøen, og da det nordlige Malawi i desember 2009 ble rammet av jordskjelv, ble gruvevirksomheten av mange gitt skylden for hendelsen som kostet tre mennesker livet og påførte lokalsamfunn og befolkningen store materielle skader.

Etter en periode med lave priser på uran og tilsvarende tap for Paladin Energys gruve nord i Malawi ble produksjon avløst av reparasjonsarbeid og vedlikehold i mai 2015. Selskapets ledelse har meddelt at uranprisene fremover vil avgjøre om, og eventuelt når, produksjon vil bli gjenopptatt. Samtidig har man avvist rykter om at gruven vil bli solgt til kinesiske interesser.

Striden mellom økonomi og miljø står også sentralt når malawiske myndigheter nylig har åpnet for olje- og gassutvinning i Malawisjøen, Afrikas tredje største innsjø. Talsmenn for fiskeri og økoturisme har sammen med miljøvernere og andre lenge advart mot myndighetenes planer for sjøen som er av stor viktighet ikke bare for nærliggende lokalsamfunn, men for Malawi mer generelt. Så vel regjeringen som det britiske oljeselskapet Surestream Petroleum, som har fått de første konsesjonene, understreker at eventuell leting vil bli basert på solide utredninger av miljøkonsekvenser knyttet til olje- og gassutvinning.

Malawiske myndigheter meddelte medio desember 2015 at olje- og gassutvinning vil starte i Malawisjøen «i løpet av et par måneder.» Sjøen er blitt inndelt i seks blokker for olje- og gassleting og siden 2011 har regjeringen gitt blokker til fire selskaper; det britiske Surestream Petroleum, Sac Oil fra Sør-Afrika, Pacific Oil Ghana og RAK Gas, et statlig Cayman Island-registrert selskap fra De forente arabiske Emirater. Sistnevnte tildeling (av to blokker) fant sted like før presidentvalget i 2014, og betydelige gaver fra selskapet til prosjekter i regi av daværende president Banda har utløst granskning av mulig korrupsjon.

Det økende engasjementet i Malawisjøen er omstridt, men Energidepartementet har forsikret FN og miljøaktivister som protesterer mot utviklingen at det vil bli lagt stor vekt på Malawis forpliktelser etter internasjonale miljøkonvensjoner. Samtidig har ovennevnte prisfall på landets uranforekomster, sammen med Malawis påtrengende behov for utenlandske investeringer og energi, splittet den hjemlige opinionen. Mange miljøaktivister har vist økende forståelse for regjeringens planer for Malawisjøen.

En annen infrastrukturell begrensning for utnytting av mineralforekomster og utvikling av industri er mangelen på elektrisk kraft. Installert kapasitet var tidlig på 2000-tallet vel 300 MW, økt til 351 MW per januar 2016, mest fra vannkraft, noe termisk samt noe fra dieseldrevne aggregat, blant annet nord i landet. 75 prosent av produksjonen kommer fra tre kraftstasjoner ved Shireelven. Bare om lag ni prosent av befolkningen i Malawi er tilknyttet elektrisk strøm. Intensjonsavtaler er inngått med Mosambik om import fra Cahora Bassa-kraftverket i Zambezi, men dårlig politisk tone mellom Malawi og Mosambik har de siste par årene stoppet gjennomføring av energiplaner som begge land ville hatt stor nytte av.

Kina har høsten 2016 sagt seg villig til å bistå Malawi også innen energisektoren og det samme har den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) gjort. Lønnsomhetsstudier er under planlegging i flere malawiske elver.

Et annet lyspunkt for næringslivet i Malawi er det at landet i 2011 inngikk en samarbeidsavtale med et brasiliansk selskap som skal utbedre og utvide et fallert jernbanenett øst i landet. Siktemålet er i første omgang å transportere kull fra Moatize-gruvene i Tete-provinsen i Mosambik gjennom Malawi og fram til kystbyen Nacala i Mosambik. Av den vel 900 kilometer lange toglinjen går 136 kilometer gjennom Malawi. Arbeidet med infrastruktur ble ferdigstilt i 2014, og planen var å få godkjent driftsavtalen for selskapet og starte bruk av toglinjen tidlig i 2015 da også andre formalia skulle være på plass. Da prosjektet syntes klart for realisering nektet imidlertid myndighetene i Malawi å godkjenne driftsavtalen etter at media kunne avsløre at kontrakten ga Malawi svært begrensete inntekter sammenlignet med det som ville tilfalle selskapet som eier infrastrukturen.

Også transport sjøveien har gitt Malawi problemer. Landets eneste innenlandshavn, ved Nsanje i Shireelven, fikk en storslått innvielse i oktober 2010, men er fortsatt ikke tatt i bruk. Havnen er ment å gi Malawi en lenge etterlengtet forbindelse til Det indiske hav, samtidig som havnen forventes å bidra til økt handel og annet økonomisk samkvem mellom Malawi, Mosambik, Rwanda, Tanzania og Zambia. Regjeringen i Malawi har påberopt seg støtte fra SADC, AU, EU og Verdensbanken til prosjektet som vil redusere Malawis transportkostnader til utlandet med om lag 60 prosent.

Men bruk av havnen forutsetter tillatelse til å passere gjennom mosambikisk territorium, og myndighetene i Mosambik, som boikottet den formelle innvielsen av havnen høsten 2010, har krevd at det blir gjennomført konsekvensutredning før de eventuelt vil tillate båttrafikk på strekningen.

Et tysk konsulentselskap har, i samarbeid med Afrikabanken, utredet økonomiske, miljømessige og andre konsekvenser av planlagt båttrafikk til Nsanje. Innseilingen fra Det indiske hav mot Nsanje var i mindre målestokk i bruk på 1970-tallet, men ble avviklet som følge av borgerkrigen i Mosambik. Konsulentrapporten som forelå sent i 2015 konkluderte med at utgraving av elven samt etablering og drift av nødvendig infrastruktur i noen tid fremover årlig vil kreve mer enn 100 millioner USD. Parallelt med utredningsarbeidet har myndighetene i Mosambik gitt mange signaler om at de vil prioritere utbygging av Beira havn fremfor å bruke store midler på opprustning av ferdselsåren fram mot Nsanje. En del av deres begrunnelse har vært anslag som viser at elveveien mot Nsanje i bare fem av årets tolv måneder vil kunne brukes for kommersiell drift. Etter at konsulentrapporten forelå har myndighetene i Mosambik konkludert med at prosjektet ikke vil være bærekraftig for de involverte partene, og vil derfor ikke gå videre med prosjektet.

Malawi har en liten industrisektor, som i 2004 sto for rundt 10 prosent av BNP, og som i vesentlig grad er knyttet til jordbruket, med videreforedling av jordbruksprodukter som te og tobakk. For øvrig er det noe produksjon av forbruksartikler for hjemmemarkedet som bomullstekstiler, klær, trevarer, radioer og matvarer. Blantyre og Lilongwe er de viktigste industrisentrene. Mange av de statlig drevne industriforetakene ble privatisert fra midten av 1990-årene. En egen sone for eksportrettet produksjon ble etablert i 1995, men Malawi har ikke lykkes i å tiltrekke seg investeringer av betydning for utvikling av industrisektoren. Dette skyldes til dels et lite innenlandsk marked og kostbar transport for eksport.

Malawi har tradisjonelt hatt store underskudd i handelen med utlandet og er finansielt avhengig av internasjonal bistand, fremfor alt fra Storbritannia og EU foruten Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Irland og Tyskland har de senere år økt sin bistand til Malawi, og etter at malawiske myndigheter i 1997 brøt partner-samarbeidet Taiwan og lot Folkerepublikken innta Taiwans plass, har det økonomiske samkvemmet med Kina økt sterkt. Kina har ferdigstilt veiprosjekter, (låne-) finansiert nytt parlamentsbygg samt et femstjerners hotell og nytt fotballstadion i hovedstaden.

Malawi ble i 1996 hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp, og Norge etablerte fra samme år ambassade i Lilongwe. Danmark var fram til slutten av 1990-tallet en viktig partner for Malawi.

De viktigste eksportartiklene er tobakk, som gjennom mange år har svart for rundt 75 prosent av eksportinntektene, samt te og sukker. Funn av uran nord i landet gir i økende grad Malawi skatte- og eksportinntekter. Importen omfatter varer som olje og drivstoff, transportutstyr, legemidler, mineralgjødsel, maskiner og ferdigvarer. EU er Malawis største handelspartner, nær en firedel av eksporten går til land innen det europeiske fellesskapet. Samtidig er EU, inkludert bilaterale avtaler, den største giver av bistand til Malawi. I 2013 beløp bistanden seg til 80 millioner euro. Forventet bistand fra EU og dets medlemsland er 800 millioner euro for årene 2014–2020. Andre viktige handelspartnere er Sør-Afrika, Kina, USA, Zambia og Zimbabwe.

Malawi har jernbaneforbindelse med havnebyene Beira og Nacala i Mosambik. Disse håndterer mesteparten av landets utenrikshandel. I perioden 1982–1989 var begge disse banene stengt på grunn av sabotasje og krigshandlinger i Mosambik. Det innenlandske jernbanenettet på 790 kilometer knytter blant annet Blantyre og hovedstaden Lilongwe sammen og strekker seg til grensen mot Zambia i vest. Det statlige jernbaneselskapet ble privatisert 1999, med påfølgende oppgradering av materiell. Veinettet er relativt godt utbygd, med cirka 28 500 kilometer vei, med forbindelse til Harare i Zimbabwe og Lusaka i Zambia. En 480 kilometer lang hovedvei følger vestbredden av Malawisjøen. Det er internasjonal lufthavn ved Lilongwe og tre innenlandslufthavner; også den tidligere internasjonale lufthavnen i Blantyre brukes til regionale avganger. Den viktigste havnebyen er Chipoka ved Malawisjøen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.