Økonomi og næringsliv i Malawi

Tobakk er Malawis største eksportprodukt. Bildet viser tørking av tobakksblader.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
På plantasjene i Malawi dyrkes jordnøtter for salg. Høsting av jordnøtter i 2010.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
En malawisk bonde bearbeider jorda før plantesesongen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Høsting av mais i Chickhwawa, Malawi, i 2017.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0
Rismark i Karonga, Malawi.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Tørking av fisk på Likoma-øya i Malawi-sjøen.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Fiskere ved Monkey Bay sør i Malawisjøen. Denne fiskerike innsjøen ligger på grensen mellom Malawi, Mosambik og Tanzania. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Malawi er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land, med utbredt fattigdom og store sosiale og økonomiske problemer, blant annet på grunn av svak næringsstruktur med store importbehov på de fleste områder, samt konsekvensene av hiv/aids-epidemien og aller senest Covid 19-pandemien. Landet var i 2020 rangert som nummer 161 av 169 land på FNs indeks for «menneskelig utvikling». Malawis brutto nasjonalprodukt per innbygger var USD 523 i 2019.

Landet ligger på det afrikanske kontinent uten egne havnebyer på kysten av Det indiske hav, og har derfor lidd av kostbar transport i utenrikshandelen. Plantasjedriften har ikke samme lønnsomhet og omfang som i andre settlerkolonier som Kenya og Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Malawi har fruktbar jord og har i perioder kunnet øke eksporten av produkter fra jordbruket. Landets økonomi er basert på regnavhengig og ensidig jordbruk, som er sårbart for klimaendring og prissvingninger på eksportprodukter. Det siste gjelder særlig tobakk som står for over halvparten av samlede eksportinntekter.

Et hovedtrekk i malawisk landbruk har vært den skjeve fordelingen av jord, som skriver seg fra kolonitiden, og etter avkolonialiseringen en like ujevn sosial og økonomisk utvikling blant befolkningen. Malawisjøen gir grunnlag for omfattende fiske og turisme. Malawi har flere kjente mineralforekomster, men få er egnet til kommersiell utvinning. Beskjeden eksport fører til kronisk underskudd på handelsbalansen. Myndighetenes største utfordring er å øke eksportvolumet som bare utgjør om lag 60 prosent av importen. For de mange som etter hvert flytter til byene blir situasjonen vanskelig når de ikke kan livnære seg innen rammen av eget landbruk.

Innføringen av et flerpartisystem fra 1994 førte også til økonomiske reformer. Blant annet ble statens eierskap og engasjement i næringslivet redusert; mye av økonomien var direkte eller indirekte kontrollert av tidligere president Hastings Banda og hans medarbeidere. Før den tid gjennomførte Malawi i 1980-årene, etter påtrykk fra Verdensbanken, et såkalt strukturtilpasningsprogram. En ny økonomisk strategi ble vedtatt i 1999 med tittelen Vision 2020.

Malawi har ikke vært direkte innblandet i krigene i regionen og pleide lenge forbindelser med den portugisiske kolonimakten i nabolandet Mosambik snarere enn å støtte frigjøringsbevegelsen. I 1980-årene truet krigshandlingene i Mosambik med å stenge Malawis viktigste transportvei til omverdenen via jernbanen til havnebyen Nacala ved Det indiske hav. Malawi var både i 1980- og 1990-årene flere ganger rammet av alvorlig tørke.

Malawi er avhengig av utenlandsk bistand, både gjennom multilaterale og bilaterale kanaler. Bilaterale bistandspartnere er hovedsakelig Storbritannia, USA, Tyskland, Norge, Japan, Irland og i økende grad Kina. Også Island og Finland yter bistand til Malawi, mens Danmark mot slutten av 1990-tallet avviklet et betydelig og mangeårig partnerskap med landet. Malawi ble i 1996 gjort til hovedsamarbeidsland for norsk bistand, og i samme år opprettet Norge ambassade i hovedstaden Lilongwe.

Ulike lands bistand til Malawi er i senere år blitt betydelig redusert som følge av omfattende korrupsjon og underslag av offentlige midler. Mest beryktet er den store korrupsjonsskandalen som i dagligtale blir omtalt som «Cashgate». Denne utviklingen har sammen med internasjonal lavkonjunktur og store ødeleggelser i det malawiske landbruket som følge av klimaendring i form av flom og stedvis tørke forverret levekårene for store befolkningsgrupper. Verdensbanken gjenopptok budsjettstøtten til landet i 2018, etter at denne type bistand hadde vært frosset siden «Cashgate».

Støtten fra bistandssamfunnet har vært viktig, men likevel er Malawis økonomi i en halvpermanent krisetilstand. Landets økonomiske vekst varierer i takt med værforhold og priser på verdensmarkedet. Selv om veksten har ligget mellom tre og fire prosent per år, holder den så vidt tritt med den høye befolkningsveksten. Inflasjonen har stort sett ligget under 10 prosent, med unntak av matvarer som periodevis har hatt en høyere inflasjonstakt. Budsjettunderskuddet dekkes av innenlandske og utenlandske låneopptak. Av den grunn er Malawi gjeldstynget.

Jordbruk, skogbruk, fiske

Jordbruk

Malawi er fremfor alt et jordbruksland og et av få afrikanske land som normalt er selvforsynt med matvarer, i perioder med overskudd for eksport. Malawi har gode naturgitte forutsetninger for jordbruk og skogbruk – samt for fiskeri. Omkring en firedel av landets areal er dyrket eller dyrkbar mark, mens om lag en femdel nyttes til beite for kveg, sauer og geiter. Vel 80 prosent av åkerjorden er oppdelt på småbruk, mens bare en liten andel er storgårder (plantasjer), delvis fremdeles drevet av europeere i samarbeid med malawiere. Om lag 40 prosent av BNP skapes i landbruket, som sysselsetter tre av fire innen den yrkesaktive befolkning. Om lag fire femdeler av produksjonen skriver seg fra småbrukere. De viktigste matvekstene er mais, hirse, maniok og bønner som dyrkes med tradisjonelle metoder, ofte uten gjødsling.

På plantasjene i høylandet dyrkes særlig te, raffinerte tobakkssorter samt noe kaffe, mens annen tobakk for det meste dyrkes på småbruk på slettene i de sentrale og sørlige regionene. Her dyrkes også bomull og jordnøtter (peanøtt) for salg. Sukkerrør dyrkes blant annet i de lavereliggende deler av Shiredalen.

Husdyrhold, særlig av geit, kveg, gris og sau, er vanlig flere steder i landet, og landet er selvforsynt med kjøtt og melk. Ikke desto mindre er det av ernæringsmessige hensyn ønskelig å øke befolkningens konsum av melk, men landets bestand av melkekyr er ikke i stand til å dekke behovet. Langt det viktigste kommersielle landbruksproduktet er tobakk som står for rundt tre firedeler av Malawis samlede eksportinntekter. Sukker, te og kaffe eksporteres; i gode år også mais – samt noe kassava, ris, bomull og solsikkefrø. Peanøtter av høy kvalitet er en annen eksportartikkel, og det satses på eksportrettet produksjon av frukt, grønnsaker og blomster. Malawi er år om annet rammet av tørke i visse områder. Slike ugunstige værforhold reduserer avlingene, særlig av den viktigste matgrøden mais. Landet blir da avhengig av matvarehjelp utenfra, blant annet fra Verdens Matvareprogram. I tillegg til tørke skaper også flom og oversvømmelser i perioder store problemer for befolkningen.

Skogbruk

Skogbruket ble utviklet fra 1970-årene, med blant annet eukalyptus-plantasjer, men er av liten kommersiell verdi – og går vesentlig til brensel, i form av trekull. Svak forvaltning og ofte dårlig sikkerhet bidrar til omfattende ulovlig avskoging.

Fiske

Fiskerisektoren er av stor betydning for ernæring og sysselsetting; anslagsvis 250 000 mennesker er sysselsatt i sektoren. Om lag halvparten av den store Malawisjøen disponeres i dag av Malawi, hvor størstedelen av fiskeriene foregår – vesentlig i den sørlige delen. Malawiske myndigheter har lenge ønsket å formalisere eierskapet til hele den nordlige delen av Malawisjøen, noe Tanzania motsetter seg. Ifølge regjeringen i Dar es Salaam tilhører halve den nordlige delen av innsjøen Tanzania i henhold til en delingslinje som bør gå midt i sjøen. Etter at striden noen år har vært dempet, ble uenigheten skjerpet da myndighetene i Malawi gjorde et fremstøt for å få sine territorielle krav juridisk legitimert en gang for alle. Når uenigheten om delelinjen i Malawisjøen har blusset opp igjen, har dette blant annet sammenheng med at seismiske undersøkelser tyder på at det finnes olje og gass under sjøbunnen.

I tillegg til Malawisjøen er det et betydelig fiske i Malombe- og Chilwasjøene samt i Shireelven. Det finnes over 500 ulike fiskearter i Malawisjøen, men fangstene både der og i andre sjøer har sunket siden midten av 1990-årene, vesentlig på grunn av overfiske og forurensning. Dårlige år i jordbruket øker presset på fiskeressursene som matvarekilde. Den kommersielt viktigste fiskearten er tilapia.

Bergverk, energi

I likhet med øvrige land i det sentrale og sørlige Afrika har Malawi forekomster av flere mineraler, men disse er ikke kommersielt utnyttet, særlig på grunn av forekomstenes størrelse og Malawis beliggenhet med kostbar transport. Det er påvist forekomster av mer enn 20 mineraler med kommersiell verdi, blant annet kull, bauxitt, uran, fosfater, grafitt, vermiculitt (leirmineraler), gull og edelstener, samt asbest. Av kjente forekomster, er kalkstein for bruk i produksjon av sement mest utnyttet. De potensielt mest verdifulle mineralforekomstene er bauxittreservene i Mulanje-området sør i landet, men utvinningen hemmes blant annet av kostbar transport.

Det australske gruveselskapet Paladin Energy var siden 2006 engasjert i utvinning av uran nord i landet. Selskapet transporterte uran fra åpne gruver i Malawi til sitt hovedanlegg i Namibia og videre til Kanada, USA og Asia. På grunn av gode betingelser som mild beskatning, ble skatte- og avgiftsinntektene for den malawiske staten mindre enn forventet. Uranutvinningen var også miljømessig omstridt, blant annet med fare for forurensning av Malawisjøen. Da uranprisen falt kraftig på verdensmarkedet, nedla Paladin Energy sin virksomhet. Ellers har det vært diskusjon omkring potensiell utvinning av olje og gass, men foreløpig er det ikke blitt aktuelt. Miljøaktivister har bidratt til at slik utvinning er stilt i bero.

En annen infrastrukturell begrensning for utnytting av mineralforekomster og utvikling av industri er mangelen på elektrisk kraft. Installert kapasitet er om lag 350 MW, mest fra vannkraft, men også noe geotermisk samt fra dieseldrevne aggregat. De fleste kraftstasjonene ligger ved Shireelven. Mindre enn ti prosent av befolkningen i Malawi har tilgang til elektrisk strøm, hovedsakelig i byene og tettbygde strøk. Distribusjonsnettet er gammelt og sammen med mangel på strøm fører det til hyppige strømbrudd for husholdningene og industrien.

Uten tilgang til havet, forsøkte Malawi å etablere en innenlandshavn ved Nsanje i Shire-elven lengst sør i landet. Den var ment å gi Malawi en etterlengtet forbindelse til Det indiske hav via Zambezi-elven på mosambikisk side. Til tross for en storslått innvielse i 2010 ble den aldri tatt i bruk; den er å betrakte som et feilslått prosjekt.

Industri

Malawi har en liten industrisektor som står for rundt 10 prosent av BNP, i vesentlig grad knyttet til jordbruket med videreforedling av jordbruksprodukter som te og tobakk. For øvrig er det noe produksjon av forbruksartikler for hjemmemarkedet som bomullstekstiler, klær, trevarer, radioer og matvarer. Blantyre og Lilongwe er de viktigste industrisentrene. Mange av de statlig drevne industriforetakene ble privatisert fra midten av 1990-årene. Malawi har ikke lyktes å tiltrekke seg utenlandske investorer i vesentlig grad. Dette skyldes til dels et lite innenlandsk marked og kostbar transport for eksport.

Utenrikshandel

Den svake industrielle utviklingen med overvekt av kostbar eksport av råvarer bidrar sammen med underutviklet turisme til at Malawi har hvert år store underskudd på handelsbalansen med utlandet. Blant annet av den grunn er landet avhengig av internasjonal bistand, fremfor alt fra Storbritannia og EU foruten Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Etter at malawiske myndigheter i 1997 brøt de diplomatiske forbindelsene med Taiwan og lot Folkerepublikken Kina erstatte Taiwan, har det økonomiske samkvemmet med Kina økt sterkt. Kina har ferdigstilt en rekke prosjekter som Taiwan hadde påbegynt, samt startet nye prosjekter. Kinesiske investorer bruker i betydelig grad kinesiske arbeidere. Noen av prosjektene gave-finansieres, i andre tilfeller er de basert langsiktige lån som øker Malawis gjeldsforpliktelser.

De viktigste eksportartiklene er tobakk, som gjennom mange år har svart for rundt 75 prosent av eksportinntektene, samt te og sukker. Samlet sett er om lag 80 prosent av eksporten landbruksbasert. EU er Malawis største handelspartner, nær en firedel av eksporten går til land innen det europeiske fellesskapet. Samtidig er EU, inkludert bilaterale avtaler, den største bistandsgiver til Malawi. Andre viktige handelspartnere er Sør-Afrika, Kina, USA, Zambia og Zimbabwe.

Samferdsel

Veien M1 mellom Blantyre og Lilongwe, foto fra 2010.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Malawi har jernbaneforbindelse med havnebyene Beira og Nacala i Mosambik. Foruten vei- og jernbanetransport til Sør-Afrika er disse havnebyene viktige for landets utenrikshandel. Det innenlandske jernbanenettet på 790 kilometer knytter Blantyre og hovedstaden Lilongwe sammen og strekker seg til grensen mot Zambia i vest. Det statlige jernbaneselskapet ble privatisert i 1999, med påfølgende oppgradering av materiell. Veinettet er relativt godt utbygd, med cirka 28 500 kilometer vei, med forbindelse til Harare i Zimbabwe og Lusaka i Zambia. En 480 kilometer lang hovedvei følger vestbredden av Malawisjøen. Det er internasjonale lufthavner i Lilongwe og Blantyre, samt tre innenlandske flyplasser. Det går også båter på Malawisjøen for gods- og passasjertrafikk, med forbindelse til Likoma-øyene midt i sjøen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg