Det er funnet spor etter menneskelig tilstedeværelse i dagens Malawi fra mer enn 50 000 år tilbake, og steinalderbosetninger rundt Malawisjøen. De førhistoriske innbyggerne var beslektet med san-folket i det sørlige Afrika, og trolig forfedre til twa- og fula-folkene som fantes i området da. Den første tilflytting av bantutalende folk fant sted på 300-tallet. En ny bantu-innvandring fra nord fant sted mellom 13. og 15. århundre. Den største av disse gruppene var malawi (eller maravi), som kom fra de store sjøene lenger nord og ga opphavet til dagens statsnavn. Det var med kulturen innvandringen skapte at de første statsdannelser i Malawi ble til; fremfor alt Maravi- konføderasjonen fra ca. 1480, som på 1500- til 1700-tallet omfattet deler av dagens Mosambik og Zambia, i tillegg til Malawi.

Lenger nord ble Ngonde-kongedømmet dannet rundt 1600; sør for dette etablerte blant annet tumbuka- og chewa-folkene flere stater. På 1600-tallet kom de første portugisere til området, men dette ble bare en kort episode. Gjennom 1800-tallet ble Malawi utsatt for omfattende arabiskdominert slavehandel, som somyao-folket i sør allierte seg med. En av forutsetningene for fremveksten av kongedømmet Maravi var store bestander av elefanter og handel med elfenben. Konflikt med yao-folket, samt indre rivalisering, var hovedårsak til at Maravi-staten gikk i oppløsning fra midten av 1700-tallet.

De store folkevandringene i det sørlige Afrika fikk også betydning for Malawi, blant annet ved at ngoni-folket, beslektet med zulu-folket, på 1800-tallet slo seg frem sørfra og etablerte seg nord i landet. Samtidig innvandret yao-folket østfra. Ngoniene la under seg eller ødela flere chewa-høvdingdømmer, og tvang tumbukaene til å arbeide for seg. Den europeiske koloniseringen ble for alvor innledet i 1859, året da David Livingstone nådde frem til Malawisjøen - og ble i betydelig grad drevet av skotske misjonærer, dernest misjonærer fra Sør-Afrika.

I 1880-årene ble flere europeiskeide kaffeplantasjer etablert i høylandet, og europeiske bosettere fikk kjøpt landeiendommer. I 1889 ble Malawi gjort til britisk protektorat, Nyasaland, fremskyndet av frykt for portugisisk ekspansjon og britisk ønske om å sikre en landkorridor mellom sine besittelser i det sørlige og østlige Afrika. Grensene ble trukket opp 1890–91, og Tyskland avgav et område i Nord-Malawi i bytte mot Helgoland i Nordsjøen. Avtalen mellom Tyskland og Storbritannia av 1.juli 1890, den såkalte Helgoland–Zanzibar-traktaten, avklarte imidlertid ikke grenselinjen i Malawisjøen -- mellom det som senere skulle bli Malawi og Tanzania. Uenighet om rettighetene til sjøen har gjennom årene ligget som et latent stridsemne mellom de to land. Malawi gjør krav på hele innsjøen, Afrikas tredje største, mens Tanzania har foreslått at landene skal dele innsjøen likt mellom seg. 

Britene brukte våpenmakt mot yaoene for å stanse slavehandelen, med flere sammenstøt som følge. Kolonistyret delte landet mellom plantasjeeierne og den britiske krone med en femdel hver, og to femdeler til landets afrikanske befolkning. På plantasjene ble afrikanere tvunget til å arbeide gratis.

Gjennom en avtale med ngoniene i 1905 kom hele dagens Malawi under britisk kontroll. Dette systemet førte i 1915 til et opprør mot kolonistyret ledet av John Chilembwe, som var blant de drepte da opprøret ble slått ned. Opprøret er blitt stående som en milepæl både i malawisk og afrikansk nasjonalisme, og Malawi markerer hvert år 15. januar, datoen for Chilembwes død, som offentlig fridag. Grunnet kostbar transport ble ikke plantasjejordbruket i Malawi like lønnsomt som i andre britiske kolonier, og mange afrikanere tok lønnsarbeid i Nord- og Sør-Rhodesia samt Sør-Afrika, hvilket ytterligere svekket jordbruksproduksjonen.

I 1944 stiftet nasjonalistledere Nyasaland African Congress (NAC), som særlig arbeidet for jordreform og mot opprettelsen av Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi, Zambia og Zimbabwe). NAC hadde stor oppslutning, og i 1950-årene tok en gruppe yngre, mer radikale ledere over partiet, med krav om selvstyre og alminnelig stemmerett. En endring av valgloven førte til at fem afrikanere - alle fra NAC - ble innvalgt i den lovgivende forsamlingen 1955. Hastings Banda vendte hjem for å ta over ledelsen av organisasjonen i 1958. Opposisjonen mot føderasjonen og kolonistyret tok til, og i 1959 ble det erklært unntakstilstand etter sammenstøt mellom NAC-tilhengere og kolonimakten. NACs ledere ble arrestert, partiet forbudt, men samme år ble Malawi Congress Party (MCP) dannet for å fortsette arbeidet til det forbudte NAC. Banda ble løslatt i 1960, og deltok i forhandlinger i London som førte til valg i 1961, som MCP vant. Malawi fikk selvstyre i 1963 og selvstendighet 6. juli 1964 med Banda som statsminister.

Etter selvstendigheten i 1964 ble nyvalg avholdt, og alle MCPs kandidater ble valgt uten motstander. Banda slo inn på en konservativ politikk, og opposisjonen mot hans regime vokste raskt. Han ble valgt til president i 1966 da Malawi ble gjort til republikk og ettpartistat, og utropt til president på livstid i 1971. Banda tilegnet seg praktisk talt eneveldig makt og bekledde tidvis flere ministerposter.

Opposisjonen befant seg stort sett i eksil og kjempet gjennom flere år for demokrati, også ved å etablere en motstandshær. Banda-regimet forfulgte sine motstandere, og i 1983 ble lederen for Socialist League of Malawi (Lesoma), Attati Mpakati, myrdet i Zimbabwe. En annen opposisjonsgruppe i eksil var Malawi Freedom Movement (Mafremo). Tidlig i 1990-årene fant det sted en overgang til flerpartistyre, blant annet som følge av et betydelig politisk press fra flere bistandsytere og fra malawiske grupper. En allianse av opposisjonsgrupper ble dannet, Alliance for Democracy (AFORD), ledet av fagforeningslederen Chakufwa Chihana. To andre opposisjonsgrupper, United Democratic Front (UDF) og United Front for Multi-party Democracy (UFMD), ble også dannet.

I juni 1992 ble det avholdt en folkeavstemning om innføring av flerpartisystem. Et klart flertall var for, og det ble nedsatt et råd for å forberede frie valg. Dette ble avholdt i 1994, med et klart nederlag både for president Banda og MCP, og seier for Bakili Muluzi og UDF. Muluzi ble dermed Malawis nye president. Flere partier ble tatt inn i den nye regjeringen.

Etter at Banda trådte tilbake fra presidentstillingen ble det i 1995 tatt ut formell tiltale mot ham for medvirkning til drap på fire politiske motstandere, men tiltalen ble senere frafalt. Et viktig instrument i regimets terror mot opposisjon og sivilbefolkningen var den halvmilitære ungdomsgrenen til MCP, Malawi Young Pioneers (MYP), som ble oppløst i 1993. "Ungpionerene" var beryktet for sin måte å bekjempe opposisjonelle på, og mange som kom på kant med Banda eller hans nærmeste ble tatt av dage og utsatt for tortur av disse ungdomskadrene. Tidligere MYP-medlemmer dannet i 1996 en terrorgruppe i Mosambik, Movement for the Restoration of Democracy in Malawi (MRDM).

UDF og AFORD inngikk i 1995 et formalisert koalisjonssamarbeid, som gikk i oppløsning året etter. Ved valget 1999 ble president Muluzi (UDF) gjenvalgt, og UDF beholdt sitt flertall i parlamentet. Ved valget 2004 ble MCP størst, foran UDF, men UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika ble valgt til ny president foran Bandas tidligere nære medarbeider John Tembo (MCP). Mistanke om uregelmessigheter ved valget førte til voldelige sammenstøt, blant annet i landets største by, Blantyre.

Selv om Mutharika var håndplukket av Muluzi for å etterfølge ham, førte en maktkamp mellom de to innen UDF til at president Mutharika i 2005 brøt ut og dannet et nytt parti: Democratic Progressive Party (DPP). Motstanden mot ham internt i UDF og støtten til ham eksternt - fremfor alt fra bistandsorganisasjoner - skyldtes blant annet Mutharikas bestrebelser på å bekjempe korrupsjonen, som siden Bandas tid har vært utbredt i malawisk samfunnsliv. Etter at han tok over som president gjorde Mutharikas administrasjon anslag mot fremtredende politikere, heriblant ekspresident Muluzi, som i 2009 ble anklaget for over 80 tilfeller av korrupsjon. Ved gjentatte sykehusopphold i England og i Sør-Afrika klarte Muluzi å unndra seg straffeforfølgelse.

Mens Malawi under Hastings Banda var preget av ettpartistyre og fravær av demokrati, har innføringen av flerpartisystem og demokratisk styresett gitt stadig skiftende politiske allianser, der også medlemmer av det gamle regimet har inngått. Muluzi gjorde iherdige forsøk på å få tolket grunnloven dit hen at den skulle åpne for ham som kandidat for en tredje periode i 2009. Etter lang tids politisk og juridisk tautrekking stoppet imidlertid høyesterett hans forsøk. Muluzis parti UDF valgte da å gå sammen med det andre store opposisjonspartiet, MCP, som han ved innføringen av demokratisk styresett i 1994 bekjempet. Han stilte seg bak MCPs presidentkandidat John Tembo, landets fremste politiske veteran og en nær medarbeider av den tidligere diktatoren Banda. Hovedsaker ved valget i 2009 var matsikkerhet, økonomisk utvikling og kampen mot korrupsjon.

Bingu wa Mutharika kunne i perioden 2006-08 vise til en årlig økonomisk vekst på sju prosent, hvor landets matproduksjon gikk fra underskudd og behov for matvarehjelp i 2005 til overskudd og eksport, ikke minst takket være hans subsidieprogram for såkorn og mineralgjødsel. Resultatene innen jordbruket ga Mutharika flere internasjonale priser og ble på mange hold utlagt som det første konkrete eksemplet på en grønn revolusjon i Afrika. Satsingen innen jordbruket har bidratt til en markert reduksjon i antall fattige i Malawi. Velferdsundersøkelser klassifiserte i 2009 39 prosent av befolkningen som ekstremt fattige, mot 50 prosent i 2005.

Valget i mai 2009 ble klart vunnet av Bingu wa Mutharika og DPP, og presidenten ble tatt i ed for en ny periode med et solid flertall i parlamentet bak seg. DPP fikk i alt 114 av de 193 setene, mot MCPs 26 og UDFs 17. Dermed fikk presidenten større politisk handlefrihet enn i foregående periode. Samtidig ble daværende utenriksminister Joyce Banda valgt til Malawis første kvinnelige visepresident. MCP og John Tembo, som oppnådde 30.7 prosent ved presidentvalget (mot Mutharikas 66 prosent), protesterte mot utfallet og mente det hadde foregått fusk. Valget ble ansett som en test på den politiske stabiliteten i Malawi, i kjølvannet av en langvarig politisk tautrekking mellom president Mutharika og ekspresident Muluzi. Utenlandske observatører fastslo at valget, tross en del uregelmessigheter, var gjennomført på en akseptabel måte.

Malawi har formelt sett et demokratisk styresett med folkevalgt nasjonalforsamling, men presidenten - som også er regjeringssjef - har utstrakt makt. Dette omfatter ikke bare veto til å oppløse nasjonalforsamling og regjering, men manglende maktfordelingsprinsipp innebærer også at lover og forordninger i prinsippet godkjennes av presidenten. Opposisjonens arbeid ble stadig vanskeligere både innen og utenfor parlamentet, og flere av DPPs sentrale medlemmer valgte å forlate partiet i protest mot det de opplevde som tiltagende maktbegjær fra presidentens side.

Motsetningene toppet seg i 2010 da DPPs ledelse krevde at regjeringens medlemmer aktivt skulle gi sitt samtykke til at presidentens yngre bror, Peter Mutharika, skulle bli partiets kandidat ved valget 2014. Visepresident Joyce Banda og enkelte andre regjeringsmedlemmer mente at det var prematurt å fatte et slikt vedtak fire år før valget; de ble etter hvert ekskludert fra DPP. For Banda var dette en videreføring av lang tids neglisjering og trakassering av henne. Med basis i grunnloven beholdt Banda sin status som visepresident, men regjeringen har sørget for at dette er blitt en tittel uten reelt innhold. Høsten 2010 stiftet Joyce Banda et nytt parti, People's Party (PP), med tilslutning fra flere tidligere regjeringsmedlemmer som også var falt i unåde i DPP. Regjeringen motarbeidet lenge registreringen av det nye partiet, men etter inngripen fra høyesterett ble det omsider registrert. Regjeringen varslet rettslige skritt for å få fjernet Banda fra sitt embete som visepresident. Prosessen var ikke fullført da Bingu wa Mutharika brått døde i april 2012, og Joyce Banda tatt i ed som president to dager etter hans død.

Parallelt med den politiske dragkampen økte den politiske og sosiale spenningen i Malawi. Opinionens misnøye var særlig rettet mot regjeringen og president Bingu wa Mutharika, som av stadig flere ble omtalt som autoritær. Hendelsene i det nordlige Afrika våren 2010 ga misnøyen næring, i en situasjon hvor folk flest lenge hadde vært oppgitt over bensin- og dieselkøer, at bankene manglet utenlandsk valuta og at prisene på transport og basistjenester økte med med om lag 30 prosent på årsbasis. Mangel på utenlandsk valuta gjorde at drivstoff, som hovedsakelig importeres via havner i Mosambik, ikke kunne betales - noe som svekket det allerede begrensede næringslivet.

Arbeidsledigheten har vært økende de siste årene, og de fleste som har arbeid opplever stagnasjon i lønningene som ofte er svært lave. Når boligutgiftene samtidig øker får store befolkningsgrupper livsvilkårene dramatisk forverret. Særlig utsatt er kvinner og jenter. Mens Malawi generelt er kommet lenger enn mange andre afrikanske land når det gjelder oppfølging av FNs tusenårsmål, sliter landet med måloppnåelse på de feltene som spesifikt gjelder kvinner; utdanning og likestilling. Situasjonen forverres av at kvinner og unge jenter jevnlig utsettes for diskriminering, fysiske overgrep og seksualisert vold, ofte kombinert med utstrakt utnyttelse på et uregulert arbeidsmarked. Malawi har lenge hatt en større andel barneekteskap enn land flest og som et botemiddel mot dette ble den formelle alderen for å kunne inngå ekteskap i april 2014 hevet til 18 år. Loven ble gitt tilbakevirkende kraft og et stort antall barneekteskap ble herigjennom erklært ulovlige.

Malawi har en relativ homogen befolkning, men enkelte sosiale utgrupper lider overlast. Bl.a. Amnesty International har, med henvisning til FN-tall, uttrykt bekymring over forfølgelsen av landets albinoer. Overtro har i mange tilfeller ført til mishandling, bortføring eller drap på denne minoritetsgruppen.

Den sosiale spenningen har ikke blitt mindre etter innsnevring av møte-, presse- og ytringsfriheten i 2010, og sentrale personer på menneskerettsfeltet ble utsatt for vold og forfølgelse. Også universitetsansatte har vært utsatt for overgrep, med lærerboikott av undervisningen, oppsigelse av ansatte og universitetstengning som følge. Under omfattende demonstrasjoner i juli 2011 ble 19 personer drept og mange skadet; president Mutharika ba protestantene glemme eventuelle illusjoner om at opprøre i Tunisia og Egypt kunne kopieres i Malawi. I et forsøk på å dempe kritikken mot svakt politisk lederskap ga han samtidig regjeringen avskjed. Mange nye navn ble trukket inn i den nye regjeringen som kort tid etter var på plass, mens presidentens bror, Peter Mutharika, ble flyttet fra undervisningsdepartementet og ble ny utenriksminister. 

Den nye presidenten oppnevnte noe senere en uavhengig kommisjon som fikk i oppdrag å kartlegge omstendighetene omkring maktskiftet i april 2012. Kommisjonen fremla i mars 2013 sin rapport hvori Peter Mutharika og andre sentrale medlemmer av regjeringen ble anklaget for å forsøke statskupp og derigjennom forhindre at visepresident Banda skulle kunne overta som president. Kort tid etter at rapporten ble fremlagt ble flere av de involverte arrestert og et rettslig oppgjør ble påbegynt mot i alt 11 sentrale politikere.

De som hadde forventet kraftige reaksjoner mot de mistenkte for planer om statskupp ble imidlertid skuffet, da flere av de involverte skaffet seg sentrale stillinger gjennom president- og parlamentsvalget som ble avholdt 20.mai 2014. DPP og Peter Mutharika vant valgene. Joyce Bandas påstander om valgfusk fikk betydelig oppslutning, men landets høyesterett avviste kravet om ny opptelling. Den 31. mai 2014 ble Peter Mutharika tatt i ed som landets femte president etter selvstendigheten i 1964.

Under president Hastings Banda førte Malawi en ofte kontroversiell utenrikspolitikk, som inkluderte kontakt med blant andre Sør-Afrika, Israel og Taiwan, samt den tidligere kolonimakten Portugal. Etter selvstendigheten var forholdet til nabolandene Tanzania og Zambia anstrengt på grunn av territoriale krav fra Malawi, og fulle diplomatiske forbindelser ble først opprettet i henholdsvis 1985 og 1971. Ikke desto mindre ble Malawi i 1980 med i den regionale samarbeidsorganisasjonen SADCC. Malawi støttet verken frigjøringsbevegelsen i Mosambik eller i Zimbabwe. Under den senere borgerkrigen i Mosambik lot Malawi opprørsbevegelsen RNM operere fra baser i landet, og det ble rapportert om malawiske offiserer som kjempet sammen med RNM på mosambikisk territorium. Banda ønsket med støtten til RNM å styrke forbindelsene til Sør-Afrika for dermed å realisere drømmen om å innlemme deler av det nordlige Mosambik i Malawi.

Etter at Mosambik og Zimbabwe i 1986 truet med å stenge grensene til Malawi ble 12 000 RNM-soldater utvist fra landet. Deretter hadde Malawi til 1993 en mindre troppestyrke stasjonert i Mosambik, for å beskytte jernbanelinjen til Nacala. Malawi åpnet grensene for mosambikiske flyktninger, som det på det meste var over én million av i Malawi. Hjemvendingen av flyktningene fant i hovedsak sted i 1994–95. Malawi sendte i 1999–2000 offiserer til FNs militære observatørkorps i Kongo. President Mutharika  avløste i 2010 Libyas daværende leder Gaddafi som formann for Den afrikanske union.

Malawi har opprettholdt nære forbindelser med Vesten også etter Bandas regime, herunder EU og USA. I 2008 avviklet Malawi de diplomatiske forbindelsene til Taiwan til fordel for Kina, som umiddelbart innledet en sterk satsing i Malawi, blant annet ved å ferdigstille flere av utviklingsprosjektene som Taiwan hadde påbegynt eller planlagt. Dette omfattet landets nye parlamentsbygning, et femstjerners hotell i hovedstaden Lilongwe og et viktig veiprosjekt nord i landet. Malawis fremste bilaterale samarbeidspartnere er foruten de nordiske land Storbritannia, Kina, Japan, USA, Tyskland, Irland, Sør-Afrika, Egypt, India og Zimbabwe. I tillegg er Verdensbanken en sentral bistandsaktør i landet, og Det internasjonale pengefondet IMF spiller en viktig rolle gjennom økonomiske analyser som organisasjonen jevnlig foretar av landet. Senest våren 2011 erklærte IMF at Malawis makroøkonomi ikke tilfredsstilte betingelser i inngåtte avtaler med IMF. Landets budsjettpolitikk ble erklært som urealistisk, og IMF ba om at Malawi devaluerte sin valuta, kwacha, noe daværende president Mutharika sterkt motsatte seg.

Mange av uenighetene mellom IMF og Malawi ble løst da landet i april 2012 fikk en ny regjering under ledelse av Joyce Banda, som straks påbegynte reformarbeid på mange økonomiske områder. Bare uker etter maktskiftet vedtok myndighetene devaluering, og forhandlingene med IMF ble gjenopptatt. Resultatet ble at IMF i juli 2012 bevilget et treårig lån på i alt 156,2 millioner dollar til Malawi. Lånet som ble gitt under den spesielle mekanismen Extended Credit Facility (ECF) er hovedsakelig ment å skulle bedre landets betalingsbalanse, fremme vekst og redusere fattigdom.

IMFs vurderinger har betydelige konsekvenser for landet, og har medvirket til at givere har holdt tilbake mer enn 500 millioner dollar. Flere av EU-landene har stilt i bero tilsagn om budsjettstøtte, mens norsk budsjettstøtte isteden er blitt øremerket subsidiepolitikken innen det malawiske landbruket. Særlig drastisk er reduksjonen i bistand over EUs budsjett. Fra Brussel ble det i 2010 bevilget 154 millioner euro, mens sammenlignbare tall ble redusert til 52,2 millioner euro som bevilgning for 2011 og 55,2 millioner euro som tilsagn. I tillegg til krav om endringer på det makroøkonomiske plan avventer EU et bedre og mer bærekraftig styresett enn det Malawi kan fremvise i dag.

Malawi har de senere årene hatt et anstrengt forhold til nabolandene Mosambik og Tanzania. I forhold til førstnevnte har striden særlig gått på uenighet på energifeltet, hvor begge land ville ha tjent på et samarbeid. Det har videre skapt sterke reaksjoner i Malawi at regjeringen i Mosambik nekter å godkjenne gjennomgangstrafikk på den del av Shire-Zambezi-elven som ligger i Mosambik. Resultatet er at Malawi ikke har kunnet ta i bruk deres første og eneste innlandshavn i Nsanje mot grensen til Mosambik, et prosjekt som formelt ble innviet i oktober 2010.

I forhold til Tanzania går uenigheten om forvaltningen av Malawi-innsjøen, Afrikas tredje største innsjø. Malawi gjør hevd på hele innsjøen, mens myndighetene i Tanzania mener at innsjøen bør deles likt mellom de to land. Uenigheten har ulmet lenge, men er blitt tilspisset siden høsten 2012 da Malawi ba Den afrikanske union (AU) om engasjere seg i grensestriden. Når konflikten etter hvert ble skjerpet hadde det sammenheng med antakelsen om at seismiske og andre undersøkelser som er påbegynt, vil bekrefte at sjøen rommer gass og olje. Mosambiks tidligere president Chissano sa seg på nyåret 2013 villig til å mekle i striden, et initiativ som malawiske myndigheter kort tid senere avviste da man mente å kunne dokumentere  at malawiske partsdokumenter var blitt lekket til Tanzania. Malawi varslet at striden vil bli innrapportert til Den internasjonale juristkommisjonen i Geneve.

De siste par årene av Mutharikas regjeringstid uttrykte myndighetene i Malawi sterk irritasjon over at fremtredende bistandsgivere, heriblant Norge, yter støtte til frivillige organisasjoner og andre deler av det sivile samfunn i landet. Forholdet ble tilspisset gjennom den støtte som ytes til organisasjoner for homofile og lesbiske rettigheter, spørsmål av særlig sensitiv karakter i Malawi. Våren 2011 kom det til krise i de diplomatiske forbindelsene mellom Malawi og Storbritannia da den britiske stasjonssjef (høykommissær) ble utvist med få dagers varsel. Bakteppet var at regjeringen i Malawi fikk innsyn i interne rapporter til UD i London, hvori stasjonssjefen omtalte president Mutharika som autoritær og lite åpen for kritiske synspunkter.

Den britiske regjeringen svarte med å anmode Malawis fungerende ambassadør om å forlate London, samtidig som en betydelig del av den britiske utviklingshjelpen til Malawi ble frosset. Sistnevnte tiltak ble fulgt opp av USA som stilte tilsagn om støtte til energisektoren i bero, samtidig som Tyskland suspenderte budsjettstøtte under henvisning til forverring av menneskerettssituasjonen i Malawi. Straks president Mutharikas bror var på plass i UD, høsten 2011, påbegynte han arbeidet med å normalisere forholdet til Storbritannia. Bestrebelsene resulterte i at myndighetene i London gjenopptok bistanden til Malawi, som samlet utgjør om lag 93 millioner pund årlig, med unntak av budsjettstøtten som utgjør en firedel av forannevnte beløp. Forholdet mellom de to land ble ytterligere normalisert da Joyce Banda i april 2012 overtok som president etter Mutharikas død, og samme høst var ny stasjonssjef på plass i Malawi. I mars 2013 gjennomførte Joyce Banda politiske samtaler med britiske myndigheter i London. Også USA gjenopptok sin støtte til Malawi, noe som blant annet kom til uttrykk ved at daværende utenriksminister Hillary Clinton besøkte landet i august 2012. Under besøket ble Malawi gitt tilsagn om 36 millioner dollar til landbruksprosjekter, med særlig vekt på innsats for økt melkeproduksjon.

Et av de områder hvor Norge og andre bistandsgivere har vært kritiske mot lovgivningen i Malawi gjelder straffeforfølgelsen mot homofile og lesbiske. Et mannlig par som i  2010 offentliggjorde sin forlovelse ble idømt lovens maksimumsstraff, 14 års fengsel. De ble benådet av landets president da FNs generalsekretær tok opp saken under sitt besøk i Malawi samme år. I sin tale under FNs generalforsamling høsten 2012 meddelte president Banda at hun ville vurdere lovendring med sikte på avkriminalisering av homofili.

Malawis avhengighet av økonomisk støtte utenfra gir seg mange utslag. Eksempelvis anmodet Joyce Banda Sudans president om å utebli fra toppmøtet i Den afrikanske Union som etter planen skulle avholdes i Malawis hovedstad Lilongwe i juli 2012. Hennes frykt var at landets givere vil reagere med bistandskutt dersom Sudans president Bashir, som er etterlyst av den internasjonale straffedomstolen i Haag, deltok på toppmøtet. Bakteppet for hennes frykt var at bistandsmidlene, som utgjør om lag 40 prosent av Malawis offisielle utviklingsbudsjett, ytterligere skulle innskrenkes som følge av Mutharikas konfronterende linje overfor vestlige givere. Striden resulterte i at møtet ble omplassert til AUs hovedkvarter i Addis Abeba.

Under Joyce Bandas regjeringstid prioriterte hun økt regional integrasjon og global frihandel, handel fremfor bistand, allmenne rettigheter til helse med særlig vekt på mor/barn, bygging av helseklinikker og utdanning av helsearbeidere, kamp mot tuberkulose, malaria og hiv/aids, skjerpet bevissthet omkring klimaendringer, fred og sikkerhet (malawiske soldater deltok våren 2012 i FN-operasjoner i DR Kongo og i Elfenbenskysten), samt reformer innen FN. FNs HDI for 2011 plasserte Malawi som nummer 171 av i alt 187 land. Den forventede levealder i Malawi ble for 2011 angitt til 54,2 år og brutto nasjonalinntekt per innbygger ble angitt til 753 dollar.

Malawi ble i 1996 hovedsamarbeidsland for norsk bistand. Samarbeidet ble videreført og utvidet fra 2001, og Norge er det eneste nordiske landet som er representert på ambassadørnivå i Lilongwe. Utviklingen av mangeårig dansk støtte til Malawi har hatt motsatt profil av den norske; regjeringsskiftet i Danmark rundt tusenårsskiftet medførte at Malawi, som følge av påstander om utbredt korrupsjon, ble avviklet som hovedsamarbeidsland. Norge administrerte fram til 2010 en del av Sveriges bilaterale bistand til Malawi. Det norsk-malawiske utviklingssamarbeidet har særlig vært konsentrert om utbygging av helsetjenester samt forvaltning av natur- og miljøressurser. Sentralt står også bedre styresett og demokrati, menneskerettigheter og mer spesifikt kvinners rettigheter og likestilling. Sistnevnte gjelder blant annet bekjempelse av vold mot kvinner og diskriminering av minoriteter, heriblant homofile. Norge yter støtte innen helsesektoren til mange land, men Malawi er det eneste landet hvor helse er en av hovedsektorene for norsk bistand. Den norske bilaterale bistanden til Malawi var i 2009 på i alt 399 millioner kroner, i 2010 391,1 millioner kroner og i 2011 374,7 millioner kroner. Landet var i 2011 den sjette største afrikanske mottaker av norsk bistand -- etter Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia og Sudan.

Norge har også vært sentral i gruppen giverland som har ytet budsjettstøtte til Malawi; i alt ble det bevilget 600 millioner kroner i perioden 2003-12. Budsjettstøttegruppen har de senere årene bestått av Storbritannia, Tyskland, Norge, EU, Den afrikanske utviklingsbanken og Verdensbanken. Norge valgte imidlertid å fryse budsjettstøtten til Malawi i 2011, som for 2012 hadde en planlagte ramme på 60 millioner kroner. Dette som en reaksjon på manglende reformer i landets økonomiske politikk og en negativ utvikling hva gjelder menneskerettigheter og demokratisk styresett. Maktskiftet i Malawi i april 2012 medførte at en fra norsk side sa seg innstilt på å gjenoppta budsjettstøtte til landet. En tilsvarende holdning ble inntatt av britiske myndigheter, og i påvente av en ny budsjettstøtteavtale ble Malawi høsten 2012 gitt 20 millioner pund som "emergency budget support". Dette kom i tillegg til bevilgninger øremerket sektorprogrammer. I mars 2013 gjennomførte Joyce Banda politiske drøftinger med regjeringen i London og etter hvert ble forholdet mellom de to land normalisert.

Malawiske myndigheter har aktivt arbeidet for at det nyetablerte forholdet til Kina skal kompensere stillstanden i enkelte vestlige lands bistand til og handelssamkvem med landet. Mutharika var som president flere ganger på offisielle besøk i Beijing, og foruten støtte til ovennevnte store utviklingsprosjekter har et betydelig antall kinesiske investorer og forretningsfolk kommet til Malawi. I motsetning til hva malawiere flest hadde forestilt seg har Kina ikke nøyd seg med engasjement i byer og sentrale strøk: I økende grad har kinesernes virksomhet utfordret, og i mange tilfeller utkonkurrert, malawisk småhandel og annen lokal forretningsvirksomhet. Malawiske myndigheter har også avslørt kinesere som har tatt lett på malawisk lovverk, f.eks. ved ikke å betale merverdiavgift. Dette sammen med utslag av sosial dumping ved ansettelse av malawiere, har i mange tilfeller skapt motsetninger og strid.

Malawi er blant de land som er hardest rammet av hiv/aids, og dette sammen med høy befolkningsvekst og periodevis flom og omfattende tørke med påfølgende matmangel bidrar til betydelig fattigdom i deler av landet. Norge begynte i 2008 å yte støtte til  Malawis subsidie- program for såkorn og mineralgjødsel, et program som har gitt positive resultater, men som også har vært omstridt. Samme år ble det inngått en ny fireårig samarbeidsavtale mellom de to land, en avtale som senere ble fornyet. En rekke norske frivillige organisasjoner og institusjoner er engasjert i prosjektsamarbeid i Malawi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.