Malawis historie

Bergkunst fra perioden yngre steinalder til jernalder Chongoni i Malawi.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Landsby i dagens Zomba, Malawi, rundt 1900.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Området som i dag er kjent som Malawi ble befolket av bantu-stammer i to omganger, først på 300-tallet, deretter mellom 1200- og 1400-tallet. Maravi-riket, som omfattet deler av dagens Malawi, Mosambik og Zambia, eksisterte fra slutten av 1400-tallet til midten av 1700-tallet.

I siste halvdel av 1800-tallet begynte den europeiske kolonialiseringen og i 1907 ble Malawi et britisk protektorat under navnet Nyasaland. Fra 1953 ble Nyasaland en del av Den sentralafrikanske føderasjon sammen med Nord- og Sør-Rhodesia (dagens Zambia og Zimbabwe). I 1964 ble landet selvstendig under navnet Malawi. Statsminister, senere president, Hastings Banda styrte landet helt til 1994.

Eldre historie

Ngoni-folk i Malawi, 1911.
Av /Society of Malawi, Historical and Scientific.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Det er funnet spor etter menneskelig nærvær i dagens Malawi fra mer enn 50 000 år tilbake, og steinalderbosetninger rundt Malawisjøen. De førhistoriske innbyggerne var beslektet med san-folket i det sørlige Afrika, og trolig forfedre til twa- og fula-folkene som fantes i området den gang. Den første tilflytting av bantutalende folk fant sted på 300-tallet. En ny bølge av bantu-innvandring fra nord fant sted mellom det 1200- og 1400-tallet. Den største av disse gruppene var malawi (eller maravi), som kom fra de store sjøene lenger nord og ga opphavet til dagens statsnavn.

Innvandringen med sin kultur og politiske økonomi skapte grunnlaget for de første statsdannelser i Malawi; fremfor alt Maravi-konføderasjonen fra rundt 1480, som på 1500- til 1700-tallet omfattet deler av dagens Mosambik og Zambia, i tillegg til Malawi.

Lenger nord ble Ngonde-kongedømmet dannet rundt 1600, og sør for dette etablerte blant annet tumbuka- og chewa-folkene flere stater. På 1600-tallet kom de første portugisere til området, men dette varte bare en kort episode. Gjennom 1800-tallet ble Malawi utsatt for omfattende arabiskdominert slavehandel, som somyao-folket i sør allierte seg med. En av forutsetningene for fremveksten av kongedømmet Maravi var store bestander av elefanter og handel med elfenben. Konflikt med yao-folket, samt indre rivalisering, var hovedårsak til at Maravi-staten gikk i oppløsning fra midten av 1700-tallet.

Kolonialisering

John Chilembwe (til venstre) ledet et opprør mot kolonistyret i 1915, men ble drept av britiske styrker.
Av .

De store folkevandringene i det sørlige Afrika fikk også betydning for Malawi, blant annet ved at ngoni-folket, beslektet med zulu-folket, på 1800-tallet slo seg frem sørfra og etablerte seg nord i landet. Samtidig innvandret yao-folket østfra. Ngoniene la under seg eller ødela flere chewa-høvdingdømmer, og tvang tumbukaene til å arbeide for seg. Den europeiske koloniseringen ble for alvor innledet i 1859, året da David Livingstone nådde frem til Malawisjøen. Koloniseringen ble i betydelig grad drevet av skotske misjonærer, dernest misjonærer fra Sør-Afrika.

I 1880-årene ble flere europeiskeide kaffeplantasjer etablert i høylandet, og europeiske bosettere fikk kjøpt landeiendommer. I 1907 ble Malawi gjort til britisk protektorat, kalt Nyasaland, fremskyndet av frykt for portugisisk ekspansjon og britisk ønske om å sikre en landkorridor mellom sine besittelser i det sørlige og østlige Afrika. Grensene ble trukket opp i 1890–1891, og Tyskland avsto et område i Nord-Malawi i bytte mot Helgoland i Nordsjøen. Avtalen mellom Tyskland og Storbritannia av 1. juli 1890, den såkalte Helgoland–Zanzibar-traktaten, avklarte imidlertid ikke grenselinjen i Malawisjøen mellom de nabostatene som senere skulle bli Malawi og Tanzania. Uenighet om rettighetene til sjøen har vært et stridsemne mellom de to landene til dags dato. Malawi gjør krav på innsjøen helt inntil Tanzanias strandlinje, mens Tanzania ønsker at grensen skal følge en delelinje midt i sjøen.

Britene brukte våpenmakt mot yaoene for å stanse slavehandelen, med flere sammenstøt som følge. Kolonistyret delte landet mellom plantasjeeierne og den britiske kronen med en femdel hver, og to femdeler til landets afrikanske befolkning. På plantasjene ble afrikanere tvunget til å arbeide gratis.

Gjennom en avtale med ngoniene i 1905 kom hele dagens Malawi under britisk kontroll. Det førte i 1915 til et opprør mot kolonistyret ledet av John Chilembwe, som var blant de drepte da opprøret ble slått ned. Opprøret er blitt stående som en milepæl både i malawisk og afrikansk nasjonalisme, og Malawi markerer hvert år 15. januar, datoen for Chilembwes død, som offentlig fridag. Grunnet kostbar transport ble ikke plantasjejordbruket i Malawi like lønnsomt som i andre britiske kolonier, og mange afrikanere tok lønnsarbeid i Nord- og Sør-Rhodesia samt Sør-Afrika, hvilket ytterligere svekket jordbruksproduksjonen.

Den sentralafrikanske føderasjon

Kart over Den sentralafrikanske føderasjon (markert i rødt), som Malawi var en del av fra 1953 til 1963.

I 1944 stiftet nasjonalistledere Nyasaland African Congress (NAC), som særlig arbeidet for jordreform og mot opprettelsen av Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland (dagens Malawi, Zambia og Zimbabwe), også kalt Den sentralafrikanske føderasjon. NAC fikk stor oppslutning, og i 1950-årene tok en gruppe yngre, mer radikale ledere over partiet, med krav om selvstyre og alminnelig stemmerett. En endring av valgloven førte til at fem afrikanere – alle fra NAC – ble innvalgt i den lovgivende forsamlingen i 1955. Hastings Banda vendte hjem for å ta over ledelsen av organisasjonen i 1958.

Motstanden mot føderasjonen og kolonistyret økte, og i 1959 ble det erklært unntakstilstand etter sammenstøt mellom NAC-tilhengere og kolonimakten. NACs ledere ble arrestert, partiet forbudt, men samme år ble Malawi Congress Party (MCP) dannet for å fortsette arbeidet til det forbudte NAC. Banda ble løslatt i 1960, og deltok i forhandlinger i London som førte til valg i 1961, som MCP vant.

Malawi fikk selvstyre i 1963 og selvstendighet 6. juli 1964 med Banda som statsminister.

Selvstendighet

Hastings Banda var Malawis statsminister fra 1963 og president fra 1966 til 1994. På bildet står han til venstre sammen med Kenyas president Jomo Kenyatta, sannsynligvis på 1960- eller 1970-tallet (Kenyatta var president fra 1964 til 1978).
Av /National Archives of Malawi.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Etter selvstendigheten i 1964 ble nyvalg avholdt, og alle MCPs kandidater ble valgt uten motstand. Statsminister Hastings Banda slo inn på en konservativ politikk, og opposisjonen mot hans regime vokste raskt. Han ble valgt til president i 1966 da Malawi ble gjort til republikk og ettpartistat, og utropt til president på livstid i 1971. Banda tilegnet seg praktisk talt eneveldig makt og bekledde tidvis flere ministerposter.

Opposisjonen befant seg stort sett i eksil og kjempet gjennom flere år for demokrati, også ved å etablere en motstandshær. Banda-regimet forfulgte sine motstandere, og i 1983 ble lederen for Socialist League of Malawi (Lesoma), Attati Mpakati, myrdet i Zimbabwe. En annen opposisjonsgruppe i eksil var Malawi Freedom Movement (Mafremo). Tidlig i 1990-årene fant det sted en overgang til flerpartistyre, blant annet som følge av et betydelig politisk press fra flere bistandsytere og fra malawiske grupper. En allianse av opposisjonsgrupper ble dannet, Alliance for Democracy (AFORD), ledet av fagforeningslederen Chakufwa Chihana. To andre opposisjonsgrupper, United Democratic Front (UDF) og United Front for Multi-party Democracy (UFMD), ble også dannet.

I juni 1992 ble det avholdt en folkeavstemning om innføring av flerpartisystem. Et klart flertall var for, og det ble nedsatt et råd for å forberede frie valg. Dette ble avholdt i 1994, med et klart nederlag både for president Banda og MCP, og seier for Bakili Muluzi og UDF. Muluzi ble dermed Malawis nye president. Flere partier ble tatt inn i den nye regjeringen.

Etter at Banda trådte tilbake fra presidentstillingen ble det i 1995 tatt ut formell tiltale mot ham for medvirkning til drap på fire politiske motstandere, men tiltalen ble senere frafalt. Et viktig instrument i regimets terror mot opposisjon og sivilbefolkningen var den halvmilitære ungdomsgrenen til MCP, Malawi Young Pioneers (MYP), som ble oppløst i 1993. «Ungpionerene» var beryktet for sin brutale fremferd mot opposisjonelle, og mange som kom på kant med Banda eller hans nærmeste, ble tatt av dage og utsatt for tortur av disse ungdomskadrene.

UDF og AFORD inngikk i 1995 et formalisert koalisjonssamarbeid, som gikk i oppløsning året etter. Ved valget i 1999 ble president Muluzi (UDF) gjenvalgt, og UDF beholdt sitt flertall i parlamentet. Ved valget i 2004 ble MCP større enn UDF, men UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika ble valgt til ny president foran Bandas tidligere nære medarbeider John Tembo (MCP). Mistanke om uregelmessigheter ved valget førte til voldelige sammenstøt, blant annet i landets største by, Blantyre.

Selv om Mutharika var håndplukket av Muluzi som hans etterfølger, førte en maktkamp mellom de to innen UDF til at president Mutharika i 2005 brøt ut og dannet et nytt parti: Democratic Progressive Party (DPP). Motstanden mot ham internt i UDF og støtten til ham fra eksternt hold – fremfor alt fra bistandsorganisasjoner – skyldtes blant annet Mutharikas bestrebelser på å bekjempe korrupsjonen, som siden Bandas tid har vært utbredt. Etter at han tok over som president gjorde Mutharikas administrasjon anslag mot fremtredende politikere, heriblant ekspresident Muluzi, som i 2009 ble anklaget for over 80 tilfeller av korrupsjon. Ved gjentatte sykehusopphold i England og i Sør-Afrika klarte Muluzi å unndra seg straffeforfølgelse.

Skiftende politiske allianser

Mens Malawi under Hastings Banda var preget av ettpartistyre og fravær av demokrati, førte flerpartisystemet og et demokratisk styresett til stadig skiftende politiske allianser, der også medlemmer av det gamle regimet inngikk. Muluzi gjorde iherdige forsøk på å få tolket grunnloven dit hen at han kunne stille som kandidat for en tredje periode i 2009. Etter lang tids politisk og juridisk tautrekking stoppet imidlertid høyesterett hans forsøk. Muluzis parti UDF valgte da å gå sammen med det andre store opposisjonspartiet, MCP, som han hadde bekjempet ved innføringen av demokratisk styresett i 1994. Muluzi stilte seg bak MCPs presidentkandidat John Tembo, landets fremste politiske veteran og nær medarbeider av den tidligere diktatoren Banda. Hovedsaker ved valget i 2009 var matsikkerhet, økonomisk utvikling og kampen mot korrupsjon.

Bingu wa Mutharika kunne i perioden 2006–2008 vise til en årlig økonomisk vekst på sju prosent, hvor landets matproduksjon gikk fra behov for matvarehjelp i 2005 til overskudd og eksport, ikke minst takket være et subsidieprogram for såkorn og mineralgjødsel. Resultatene innen jordbruket ga Mutharika flere internasjonale priser og ble på mange hold fremhevet som det første konkrete eksemplet på grønn revolusjon i Afrika. Satsingen innen jordbruket bidro til en markert reduksjon i antall fattige i Malawi, i alle fall for en stund. Velferdsundersøkelser klassifiserte i 2009 om lag 40 prosent av befolkningen som ekstremt fattige, mot 50 prosent i 2005.

Valget i mai 2009 ble klart vunnet av Bingu wa Mutharika og DPP, og presidenten ble tatt i ed for en ny periode med et solid flertall i parlamentet bak seg. DPP fikk i alt 114 av de 193 setene, mot MCPs 26 og UDFs 17. Dermed fikk presidenten større politisk handlefrihet enn i foregående periode. Samtidig ble daværende utenriksminister Joyce Banda valgt til Malawis første kvinnelige visepresident. MCP og John Tembo, som oppnådde 30,7 prosent ved presidentvalget (mot Mutharikas 66 prosent), protesterte mot utfallet og mente det hadde foregått fusk. Valget ble ansett som en test på den politiske stabiliteten i Malawi, i kjølvannet av langvarig politisk tautrekking mellom president Mutharika og ekspresident Muluzi. Utenlandske observatører fastslo at valget, tross en del uregelmessigheter, var gjennomført på en akseptabel måte.

Politisk dragkamp og sosial spenning

Joyce Banda ble Malawis første kvinnelige president i 2012.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Peter Mutharika var president fra 2014 til 2019.
Peter Mutharika
Av /USAs utenriksdepartment.

Malawi har formelt sett et demokratisk styresett med folkevalgt nasjonalforsamling, men presidenten – som også er regjeringssjef – har utstrakt makt. Dette omfatter ikke bare rett til å oppløse nasjonalforsamling og regjering, men et uklart maktfordelingsprinsipp innebærer også at lover og forordninger i realiteten godkjennes av presidenten. Under Mutharikas presidenttid (2004–2012) ble opposisjonens arbeid stadig vanskeligere både innen og utenfor parlamentet, og flere av DPPs sentrale medlemmer valgte å forlate partiet i protest mot hva de opplevde som tiltagende maktbegjær fra presidentens side.

Motsetningene toppet seg i 2010 da DPPs ledelse krevde at regjeringens medlemmer aktivt skulle gi sitt samtykke til at presidentens yngre bror, Peter Mutharika, skulle bli partiets presidentkandidat ved valget 2014. Visepresident Joyce Banda og enkelte andre regjeringsmedlemmer mente det var for tidlig å fatte et slikt vedtak fire år før valget; de ble etter hvert ekskludert fra DPP. For Banda var dette en fortsettelse av lang tids neglisjering og trakassering av henne. Med basis i grunnloven beholdt Banda sin status som visepresident, men regjeringen sørget for at hennes tittel forble uten reelt innhold. Høsten 2010 stiftet Joyce Banda et nytt parti, People's Party (PP), med tilslutning fra flere tidligere regjeringsmedlemmer som også var falt i unåde i DPP. Regjeringen motarbeidet lenge registreringen av det nye partiet, men etter inngripen fra høyesterett ble det omsider registrert. Regjeringen varslet rettslige skritt for å få fjernet Banda fra sitt embete som visepresident. Prosessen var ikke fullført da Bingu wa Mutharika brått døde av hjertesvikt i april 2012, og Joyce Banda ble tatt i ed som president to dager etter hans død.

Parallelt med den politiske dragkampen økte den politiske og sosiale spenningen i Malawi. Opinionens misnøye var særlig rettet mot regjeringen og president Bingu wa Mutharika, som av stadig flere ble omtalt som autoritær. Folk flest hadde lenge vært oppgitt over bensin- og dieselkøer, at bankene manglet utenlandsk valuta og at prisene på transport og basistjenester økte kraftig. Disse forholdene svekket også det beskjedne næringslivet, særlig industrisektoren.

Diskriminering og overgrep

Arbeidsledigheten har lenge vært høy og økende i perioder, og de fleste som har arbeid opplever stagnasjon i lønningene som ofte er svært lave. Når boligutgiftene samtidig øker, får store befolkningsgrupper livsvilkårene dramatisk forverret. Særlig utsatt er kvinner og jenter. Mens Malawi generelt er kommet lenger enn mange andre afrikanske land når det gjelder oppfølging av FNs tusenårsmål, sliter landet med måloppnåelse på de feltene som spesifikt gjelder kvinner: utdanning og likestilling. Situasjonen forverres av at kvinner og unge jenter jevnlig utsettes for diskriminering, fysiske overgrep og seksualisert vold, ofte kombinert med utstrakt utnyttelse på et uregulert arbeidsmarked. Malawi har i mange år hatt en stor andel barneekteskap og som et botemiddel ble den formelle alderen for å inngå ekteskap i april 2014 hevet til 18 år. Loven ble gitt tilbakevirkende kraft og et stort antall barneekteskap ble dermed erklært ulovlige.

Bortsett fra ulike etniske grupper har Malawi en relativt homogen befolkning, men enkelte sosiale utgrupper lider overlast. Blant annet har Amnesty International, med henvisning til FN-tall, uttrykt bekymring over forfølgelsen av landets albinoer. Overtro har i mange tilfeller ført til mishandling, bortføring eller drap på denne minoritetsgruppen.

Den sosiale spenningen økte etter innsnevring av møte-, presse- og ytringsfriheten i 2010, og sentrale personer på menneskerettsfeltet ble utsatt for vold og forfølgelse. Også universitetsansatte har vært utsatt for overgrep, med lærerboikott av undervisningen, oppsigelse av ansatte og universitetsstenging som følge. Under landsomfattende demonstrasjoner i juli 2011 ble 19 personer drept og mange skadet.

President Joyce Banda, som overtok presidentskapet da Bingu wa Mutharika døde, oppnevnte en uavhengig kommisjon som fikk i oppdrag å kartlegge omstendighetene omkring maktskiftet i april 2012. I rapporten ble Peter Mutharika og andre sentrale medlemmer av regjeringen anklaget for forsøk på statskupp for å forhindre at daværende visepresident Banda skulle kunne overta som president. Kort tid etter at rapporten ble fremlagt ble flere av de involverte arrestert og et rettslig oppgjør ble påbegynt mot sentrale politikere. Men flere av de involverte skaffet seg sentrale stillinger gjennom valgene som ble avholdt i mai 2014 som DPP og Peter Mutharika gikk seirende ut av. Joyce Bandas påstander om valgfusk fikk betydelig oppslutning, men landets høyesterett avviste kravet om ny opptelling. Peter Mutharika ble tatt i ed som landets femte president etter selvstendigheten i 1964.

Omstridt valg i 2019

Lazarus Chakwera jubler foran en folkemengde etter at valget i 2019, som erklærte hans motstander Peter Mutharika for vinner, ble annullert.
Av /NTB.

Peter Mutharikas presidentperiode utløp i 2019. Ved valget det året stilte han til gjenvalg og ble erklært som vinner av valgkommisjonen. Imidlertid var valget omstridt med beskyldninger om fusk, blant annet fordi korrekturlakk ble brukt på resultatlister. Den frivillige organisasjonen Human Rights Defenders Coalition (HRDC) organiserte omfattende protestdemonstrasjoner gjennom hele året. Det ga øyensynlig resultater, for i februar 2020 annullerte Grunnlovsdomstolen det omstridte 2019-valget og ga valgkommisjonen i oppdrag å organisere nytt presidentvalg innen 150 dager. Domsavsigelsen endret også valgsystemet. Tidligere ble den kandidaten som hadde fått flest stemmer, erklært som vinner. I sin omfattende dom fortolket imidlertid Grunnlovsdomstolen begrepet 'flertall' til å bety 50 prosent pluss 1 stemme snarere enn bare de fleste av de avgitte gyldige stemmene. Det skapte ny dynamikk på den politiske arenaen.

De to opposisjonspartiene fra 2019 – MCP og et nystiftet party under navnet United Transformation Movement (UTM) – dannet en koalisjon med flere små partier forut for nyvalget som ble avholdt i juni 2020. Presidentkandidaten for koalisjonen, som fikk navnet Tonse («Sammen»), var Lazarus Chakwera fra MCP med Saulos Chilima fra UTM som kandidat for visepresidentembetet. Nyvalget ble avholdt 23. juni 2020 og Chakwera vant med 58,57 prosent av stemmene. Dermed var han lovlig valgt som Malawis sjette president siden uavhengigheten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg