Sporvidde er den frie avstand mellom skinnenes innerkant på jernbaner og sporveier. I hovedsak er det tre sporvidder som brukes; smalspor (1067 mm), normalspor (1435mm) og bredspor (1524/1674 mm). Omtrent 70 % av verdens jernbaner går på George Stephensons normalspor fra 1825 med sporvidde 1435 mm. All vanlig jernbanetrafikk i Norge går i dag på dette normalsporet.

Fordelene med smalspor er i det vesentlige at slike baner er/var teknisk lettere og billigere å bygge, men de har lavere transportkapasitet enn baner med bredere spor. En del land, blant dem Japan, New Zealand og det sørlige Afrika har fortsatt smalsporede baner med sporvidde 1067 mm som standard, mens de mange tidligere smalsporbaner enten er nedlagt eller ombygd. I Russland og Finland er sporvidden 1524 mm, i Spania og Portugal 1674 mm.

Gjennom jernbanens snart 200-årige historie har det eksistert mange sporvidder, den største var Great Western Railways 2130 mm i deres rutenett fra London vestover til Bristol i perioden 1841–92. Da ble det nødvendig å bygge om til normalspor for at de engelske hovedlinjene skulle kunne samkjøres.

Sporviddene i Russland, Spania og Portugal er et resultat av politiske forhold på midten av 1800-tallet. Ombygging til normalspor foregår nå i Spania og Portugal for å lette transporten i EU-området.

I Norge har det vært fire sporvidder siden 1854: normalsporet som all vanlig jernbanetrafikk går på i dag, smalsporet på 1067 mm som var dominerende i siste del av 1800-tallet, spesialvidden 1000 mm som ble benyttet på Thamshavnbanen og 750 mm som var i bruk på Aurskog-Hølandsbanen og Nesttun–Osbanen.

Tre av dagens norske museumsbaner har smalere sporvidde enn normalt: en del av Setesdalsbanen med 1067 mm, Thamshavnbanen med 1000 mm og Hølandsbanen med 750 mm.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.