bistandsform som over mange år ble kalt utviklingshjelp (u-hjelp). Betegnelse for finansielle, materielle og immaterielle overføringer i offentlig og/eller privat regi. Omfatter ofte også personellmessig assistanse til utviklingsland og det overordnete siktemålet er å bistå mottakerlandene i deres sosiale og økonomiske utvikling, herunder særlig bekjempelse av fattigdom. Utviklingssamarbeidet antar ulike former og har mange aktører, og samarbeidets karakter og vilkår varierer mellom ulike land. Utviklingshjelpskomiteen i OECD (DAC) har utarbeidet retningslinjer for hva som kan regnskapsføres som offentlig/offisiell bistand (Official Development Assistance, ODA), og det føres statistikk for overføringer basert på innrapporteringer fra medlemslandene. ODA består både av ressurser overført i form av gaver og av lån/kreditter på fordelaktige vilkår. Generelt skilles det ofte mellom tre ulike nivåer eller hovedtyper av bistand/utviklingssamarbeid. Innsats på mikronivå kalles gjerne prosjektbistand. Bistand på mellomnivå betegnes sektorprogram eller programbistand mens innsats på et mer overordnet, makronivå gjerne kalles makroøkonomisk bistand. Bl.a. OECD/DAC benytter denne inndelingen i mange sentrale bistandsdokumenter.
INTERNASJONAL BISTAND
Det overordnede og uttalte formålet med internasjonal bistand har tradisjonelt vært å bekjempe fattigdom og å fremme varig sosial og økonomisk utvikling i mottakerlandet, vesentlig gjennom å styrke den økonomiske veksten. Fra blant annet Norge og de nordiske land er det også lagt vekt på at bistanden skal bidra til sosial og økonomisk utjevning innad i et land og mellom u-land og i-land, samt å fremme levekår og rettigheter til særlig vanskeligstilte grupper. I et videre perspektiv, mer uttalt med årene, skal samarbeidet også bidra til en bærekraftig samfunnsutvikling med et klart miljøperspektiv. En annen sentral dimensjon fra senere år er å fremme internasjonal sikkerhet gjennom å styrke demokrati og stabilitet lokalt og regionalt. Hensyn til det globale miljøet, så vel som sosial utvikling blant annet for å dempe migrasjon, ses både i et utviklings- og sikkerhetsmessig perspektiv. En underliggende forutsetning som de siste par tiårene er tillagt vesentlig vekt i internasjonal bistand, både med hensyn til økonomisk utvikling og økte rettigheter, er såkalt godt styresett, herunder demokratiske strukturer og ansvarlig forvaltning.
Historisk har bistand fra mange giverland også hatt klare politiske motiver, fremfor alt under den kalde krigen, da bistandsoverføringer og samarbeidsavtaler var et middel for å sikre seg allierte. Likeledes har økonomiske motiver vært åpenbare, og dette er fortsatt i utstrakt grad tilfellet blant annet gjennom å fremme en liberal, markedsorientert politikk med et globalt tilsnitt. Begrunnelsen er ikke minst å sikre markeder for eksport og skaffe råderett over råvarer.
Historie og innretting
Moderne utviklingshjelp stammer særlig fra 1960-årene, men saksfeltet har en historisk bakgrunn som utenrikspolitisk instrument under den kalde krigen, for å sikre giverlandenes egeninteresser. Således har bistanden som vokste frem etter andre verdenskrig en forhistorie å bygge på fra kolonitiden: Både kolonialismen og bistanden har til dels hatt samme beveggrunner: å sikre politiske og økonomiske interesser og å øve innflytelse over den globale utvikling. Begge har hatt modernisering, forstått som en utvikling i retning av den vestlige samfunnsmodell ("sivilisasjon"), som utgangspunkt. Kritikere av bistand har da også ansett den for å være en del av den imperialistiske tradisjon fra kolonitiden og at den snarere har vært med på (og hatt til hensikt) å gjøre de såkalte utviklingsland mer avhengige av de utviklede land i nord enn økonomisk selvstendige.
Utspringet for moderne internasjonal bistand henføres gjerne til USAs omfattende bistand til gjenoppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig gjennom Marshall-hjelpen - samt den forutgående støtten for stabilisering av Hellas og Tyrkia etter krigen. I kjølvannet av revolusjonen i Kina og krigen i Korea startet USA hjelpeprogrammer også i Asia; Sovjetunionen ga hjelp til India og enkelte andre land. Gjennom 1950-årene trappet særlig USA opp sin bistand til fremvoksende selvstendige stater, og la også press på europeiske land for å bidra, etter hvert som disse kom på fote etter krigen.
Ikke minst for USA og daværende Sovjetunionen hadde denne tidlige bistandsfasen klare politiske motiver, særlig knyttet til sikkerhetspolitikk: For USA var et hovedmotiv for utviklingshjelp - som del av utenrikspolitikken - å motarbeide fremveksten av den kommunistiske bevegelse, mens det for Sovjetunionen var motsatt: støtte til progressive bevegelser og stater for å bekjempe den USA-ledede imperialismen. Derved bidro særlig disse to lands bistand til politiske skiller mellom moderate og radikale blokker i den såkalte tredje verden - helt til den kalde krigens slutt. I tillegg fant det sted en rivalisering mellom Sovjetunionen og Kina, og mellom Kina og Taiwan, som også ga seg utslag gjennom bistand. Dertil hadde kolonimaktene, særlig Frankrike og Storbritannia, egne interesser å forsvare i land som tidligere hadde vært underlagt dem, styrt av moralske såvel som politiske og økonomiske motiver.
Forløpere for moderne utviklingssamarbeid finnes fra tiden før andre verdenskrig, ikke minst fra mellomkrigstiden da det ble gitt humanitær bistand særlig til flyktninger og nødstilte i Europa, deretter til hungersnøden i Sovjetunionen, hvor blant annet Fridtjof Nansen spilte en sentral rolle gjennom Folkeforbundet. Allerede på slutten av 19. århundre ble det ikke uvanlig med offentlig støtte til nødhjelp utenfor egne lands grenser. Kolonimaktene hadde som utgangspunkt at koloniene skulle være selvfinansierte (i tillegg til å bidra med inntekter til kolonimaktene selv) og at investeringer skulle komme fra privat sektor, men bidro like fullt med offentlige investeringer blant annet til utvikling av infrastruktur, etter hvert også i noen grad til sosiale formål. Verken Frankrike eller Storbritannia hadde til intensjon å støtte sine tidligere kolonier økonomisk, men bøyde av for press fra de etter hvert selvstendige statene. USA ga allerede i mellomkrigstiden noe bistand til latinamerikanske stater. Japan startet med bistand etter andre verdenskrig, først som erstatning, dernest for å sikre seg tilgang til råvarer for egen gjenoppbygging og markeder for eksport. Vestlige lands bistand bygger også på en tradisjon fra kristen misjon, som drev forkynning og - i tiltagende grad - sosialt og humanitært, vesentlig fra midten av 1800-tallet.
Samtidig med at enkeltland etablerte ordninger for statlige, bilaterale bistandsoverføringer, skapte opprettelsen av FN og dens organisasjoner nye instrumenter for utviklingssamarbeid. Allerede 1943 ble United Nations Relief and Rehabilitation Administration (UNRRA) dannet for å hjelpe land ødelagt av krigen; en forløper både for FN og de mange av FNs organisasjoner som er spesielt innrettet mot humanitær bistand og utvikling. Samtidig drev flere ikke-statlige, humanitære og politiske organisasjoner ulike former for bistand.
FN utarbeidet de første retningslinjer for utviklingshjelp 1949, hvor det blant annet het at den ikke skulle være «et middel til økonomisk og politisk innblanding i landets indre forhold og ikke være fulgt av noen betingelse av politisk natur». Dette har vært et ideal, men knapt en realitet. Bistand er i utstrakt grad brukt både politisk og økonomisk, og det har i utstrakt grad vært knyttet betingelser til den, både fra enkeltland og multilaterale organer. Den politiske side av u-hjelpen var spesielt tydelig under den kalde krigen, da de tidligere kolonimaktene brukte bistand for å opprettholde sin innflytelse i sine gamle interessesfærer, mens supermaktene brukte bistand for selv å vinne fotfeste i den tredje verden. Små staters bistand er gjerne ansett som mer nøytral, i den forstand at de ikke har åpenbare, egennyttige politiske eller økonomiske interesser å fremme gjennom u-hjelp. Motsatt er det fremholdt at også land som de nordiske gjennom sin bistand søker å yte innflytelse over utviklingen, blant annet ved å fremme egne samfunnsmodeller og interesser. Dette er bekreftet gjennom tydelig uttale senere år av at også utviklingshjelpen er del av norsk interessepolitikk.
Det samme gjelder enda mer en tung bistandsaktør som Verdensbanken, som ofte gjerne er blitt kritisert for å fremme en økonomisk politikk i tråd med i-landenes interesser, blant annet gjennom sine krav om makroøkonomiske reformer og støtte til en markedsliberalistisk utvikling. Dette ga seg blant annet utslag i en til dels aggressiv strukturtilpasningspolitikk, særlig i Afrika, i 1980-årene. Moderne internasjonal bistand har gjennom fem tiår, fra 1960-tallet til i dag, gjennomgått store endringer, ikke bare i omfang, også i innretting. Endringer har skjedd i faser, og har vært til dels radikale, påvirket både av globale og regionale politiske og økonomiske forhold. Bortfallet av den kalde krigen og østblokkens oppløsning var en vesentlig milepæl. Gjennomgående har disse betydelige strategiske endringene i hovedsak vært formulert av bistandsyterne, og har inkludert påvirkning av mottakerlandenes myndigheter til å føre en politikk i tråd med giverlandenes målsetting om å fremme vekst og fjerne fattigdom.
Mottakere av bistand, etter hvert kalt partnere i utvikling, har i realiteten hatt begrenset innflytelse over bistandens innretting, til tross for intensjonen om likeverdig samarbeid og prinsippet om mottakerorientering, og at den utenfra styrte bistanden for mange land har hatt vesentlig innflytelse over deres økonomiske og politiske utvikling. Det er også kritisert at bistanden til dels har hatt karakter av utprøving av utviklingsmodeller, hvor mottakerland har vært laboratorier - og hvor resultatene ikke alltid har vært vellykkede. Mens enkelte land har gjennomført militære intervensjoner for å fremme sine interesser, har bistanden også hatt karakter av intervensjonisme, men i prinsippet basert på enighet om felles interesser, og som en forstått forutsetning for å skape økonomisk vekst. Skjevheten i relasjonen mellom partnerne, det vil si giver og mottaker, var lenge også sterkt preget av at mange u-land manglet både institusjonelle strukturer og tilstrekkelig kompetanse for å drive sin egen utvikling og å styre bistanden. Dertil kom at ulike bistandsytere (donorer) gjerne la opp sine egne strategier og planer i de forskjellige land, med svak koordinering både seg i mellom og med nasjonal politikk og planverk.
Bistand antar ulike innpakninger, som også har utviklet seg over tid. Vesentlig består den av kapitaloverføringer (gaver eller lån), av varer (ofte fra giverlandet selv), samt teknologi- og kompetanseoverføring (blant annet personellbistand). En stor del av bistanden har tradisjonelt vært basert på avgrensede prosjekter, etter hvert på omfattende programmer, og det har vært iverksatt særskilte satsinger innen spesifikke sektorer. I utgangspunktet ble hjelp (aid) brukt som samlebegrep, deretter bistand (assistance), videre samarbeid (cooperation) og partnerskap (partnership).
1960-tallet
Den tidligste fasen var preget av generell utviklingsoptimisme i kjølvannet av tidligere koloniers nyvunne selvstendighet og den økonomiske utviklingen i Vesten som følge av gjenoppbyggingen etter verdenskrigen. Med tro på muligheten for økonomisk vekst også i u-landene, satset bistanden på at overføring av kapital og teknologi raskt skulle skape utvikling. Særlig vekt ble lagt på utbygging av grunnleggende infrastruktur. Tilnærmingen var at tilførsel av modeller, metoder og midler fra de rike til de fattige land skulle føre til utvikling, også kalt "trickle down", hvor effekten skulle spre seg som ringer i vannet. Innsatsen var lite samordnet, samtidig som mottakerlandene oftest manglet institusjonell kapasitet til å utarbeide egne utviklingsplaner og å koordinere andres hjelp. Derved ble også utviklingseffekten begrenset og strategien revurdert.
1970-tallet
Bistanden økte i omfang, med tiltagende profesjonalisering av involverte organisasjoner og institusjoner; den internasjonale "bistandsindustrien" tok form inkludert fremvekst av ikke-statlige aktører. Fortsatt hersket tro på at rask økonomisk utvikling skulle være mulig, blant annet gjennom investering i industrireising. Industrialiseringen var imidlertid ikke tuftet på lokale innsatsvarer, kapital og kompetanse, og var ofte løsrevet fra selve det økonomiske og sosiale grunnlaget i de fleste u-land: landsbygda og landbruket. Bekjempelse av fattigdom ble også en tydeligere målsetting. Med erfaring fra at modellen med utvikling ovenfra ikke ga ønsket resultat, ble det lagt vekt på å trekke flere inn i produktiv virksomhet, og det ble satset på å imøtekomme grunnleggende sosiale behov, særlig innen helse og utdanning blant annet gjennom såkalte integrerte landsbygdutviklingsprogram. Bistanden ble påvirket både av kravet om en ny økonomisk verdensorden og effekten av den sterke økningen i oljeprisen, som rammet fattige, oljeimporterende land hardt, og la bånd på en større del av nasjonale økonomiske ressurser.
1980-tallet
Bistanden ble i større utstrekning kanalisert til de fattigste landene, med hovedvekt på Afrika, og en større andel ble gitt på gavevilkår. Profesjonalisering av utviklingshjelpen fortsatte, blant annet gjennom evalueringer. Kravet om økonomiske reformer ble fremtredende, hvor det spesielt fra Verdensbanken, og særlig overfor land i Afrika, ble stilt krav om liberalisering gjennom såkalt strukturtilpassing som forutsetning for lån. Strukturtilpassingsprogrammene inneholdt krav blant annet knyttet til finansiell styring, inkludert deregulering med oppheving av priskontroll, og statens deltakelse i næringsvirksomhet, med omfattende privatisering som følge. En målsetting var å fremme eksportrettet produksjon for å øke landenes inntjening, og dermed evne til import - og til å betjene en utenlandsgjeld som vokste sterkt på 1970-tallet blant annet som følge av flerdobling av oljeprisen. Kritikere av denne politikken, derunder nordiske land og mange ikke-statlige organisasjoner, fremholdt at den både bidro til å innordne landene i sør i en verdensorden fortsatt dominert av de rike land, og medførte en nedprioritering - og til dels nedbygging - av sosiale tjenester, inkludert innen helsestell og utdanning, som langt på vei var bygd opp gjennom bistandsinnsats. Dette kom samtidig som aids-epidemien begynte å få alvorlig negativ effekt på utviklingen, særlig i Afrika.
1990-tallet
Bistandsvolumet sank, etter å ha nådd en topp tidlig i tiåret. Tiltagende tvil om bistandens effekt, såvel som økonomiske vansker i flere giverland, bidro til reduserte overføringer, samtidig som ressurser fra Vesten ble kanalisert til land i den tidligere Østblokken. Den kalde krigens slutt endret internasjonal bistand vesentlig. Rasjonalet for stormaktenes støtte til despotiske regimer - alliansebygging ut fra strategiske egeninteresser - bortfalt langt på vei, og ressurser ble kanalisert til demokratiutvikling og økonomisk oppbygging i de tidligere østblokklandene. Økt støtte ble kanalisert til demobilisering og gjenoppbygging etter krig og konflikt, inkludert hjemvending av flyktninger. Lokale væpnede konflikter ble hyppigere, særlig i Afrika, etter at repressive regimer, dels holdt oppe av vestlig støtte, falt og undertrykte konflikter kom til overflaten.
Et dominerende trekk ved bistandsstrategien var krav om demokrati og godt styresett, som særlig ble fremmet overfor Afrika - og løfter om økt bistand for å påvirke demokratiseringsprosesser. Heri lå økt støtte til hva som omtales som det sivile samfunn, med lokale organisasjoner og folkelige bevegelser, såvel som økt fokus på menneskerettigheter, inkludert en fri presse. Bistand ble i større grad rettet mot særlig utsatte grupper, som kvinner, urfolk og funksjonshemmede. Samtidig ble større vekt lagt på sammensatte sektorprogrammer, som helse, utdanning og landbruk, introdusert fra slutten av 1980-årene blant annet for å bøte på negative følger av strukturtilpassingen.
Den raske veksten i antall hiv-positive, særlig i Afrika og dels i Asia, førte til økt innsats for å redusere effekten for denne, som ble definert som et sentralt utviklingsanliggende, ikke kun et helsespørsmål. I tråd med at større vekt ble lagt på mottakerorientering - og mottakeransvar, hvor det ble poengtert at mottakerne skulle legge premissene for samarbeidet - i bistanden, ble støtten til å bygge opp nasjonal kapasitet og kompetanse styrket. Internasjonalt press for å ettergi u-landenes gjeld førte til at betydelige gjeldsposter ble slettet. Det ble samtidig reist spørsmål om gjeldslegitimitet, og hvorvidt det var riktig å kreve tilbakebetalt lån tatt opp av en diktaturstat når den var blitt erstattet av et demokratisk regime. Etter den sterke markedsoptimismen på 1980-tallet ble det erkjent at utvikling krevde betydelig medvirkning også fra offentlig sektor, blant annet i form av fordelaktige rammebetingelser og utbygging av grunnleggende infrastruktur. Flere viktig toppmøter i FN-regi ble avholdt på 1990-tallet, med innvirkning på internasjonal bistand, blant annet om utdanning (Jomtien, 1990), miljø og utvikling (Rio, 1992), mat og ernæring (Roma, 1992); menneskerettigheter (Wien, 1993), befolkning (Kairo, 1994), sosial utvikling (København, 1995), kvinner (Beijing, 1995), bosetting (Istanbul, 1996), matvaresikkerhet (Roma, 1996).
2000-tallet
Etter FNs toppmøte 2000, som vedtok en millenniums-erklæring (Millennium Declaration) og et sett med tusenårsmål (Millennium Development Goals, MDG), ble internasjonal bistand i enda sterkere grad knyttet til bekjempelse av fattigdom - og med konkrete mål på flere sentrale områder. Tusenårserklæringen omhandler ulike sider ved FNs virke; Tusenårsmålene konkretiserer kapittelet om fattigdom med 8 hovedområder og respektive delmål. Forpliktelsene fra Tusenårsmøtet 2000 har vært retningsgivende for mye av internasjonal bistand og ble forsterket blant annet under toppmøter i G 8-gruppen, som under sitt møte i Gleneagles 2005 forpliktet seg til å fordoble sin bistand, med hovedvekt på Afrika sør for Sahara. Fokus på globale spørsmål er blitt forsterket senere år, og har ytterligere aktualisert den tilskyndende klimakrisen. Økonomiske overføringer til utviklingsland for å tilpasse seg den globale oppvarmingen var et hovedpunkt under klimakonferansen i København 2009 og fortsetter til Mexico-konferansen 2010.
Bistand er blant annet brukt for å verne gjenværende tropiske skoger, som både er et ledd i å dempe oppvarmingen og å sikre urfolks rettigheter. Den såkalte krigen mot terror i kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA 2001 førte til forsterket fokus på sikkerhet, og fremfor alt til en sterk opptrapping av internasjonalt nærvær i Afghanistan - også i form av bistand. Matvarekrisen 2007-08 førte til økt oppmerksomhet rundt, og støtte til landbruk og matproduksjon, en sektor som var blitt forsømt i internasjonal bistand gjennom flere år. Som følge av matvarekrisen 2008 og den påfølgende finanskrisen, økte antall underernærte mennesker til vel 1 mrd. i 2008-09, de fleste i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Finanskrisen 2008-09 førte til en reduksjon av bistandsoverføringer fra en del land.
Kategorier
Den offentlige u-hjelpen (ODA) består vesentlig av to typer bistand; kapitaloverføring i form av gaver eller lån, samt kompetanseoverføring gjennom teknisk assistanse og opplæring; tidligere var varebistand en større komponent. De to formene kombineres ofte, blant annet ved støtte til oppbygging av institusjoner som både krever kompetanse og kapital. Mens bistanden på 1960- og 1970-tallet besto mye av til dels enkeltstående prosjekter, dreide innsatsen senere over til større og til dels integrerte programmer, inkludert sektorprogrammer med større internasjonal koordinering.
Norsk (og nordisk) utviklingsbistand ytes hovedsakelig i form av gaver, men lån/kreditter regnes også som u-hjelp hvis disse gis på såkalte “myke vilkår”, blant annet med lavere rentenivå og lengre tilbakebetalingstid enn for kommersielle lån. Mye av bistanden var tidligere øremerket til konkrete tiltak, men fra 1990-årene har det skjedd en betydelig grad av ”avbinding” av bistanden, det vil si at mottaker stilles fritt i å velge leverandør ved bruk av midlene, hvilket har ført til økt konkurranse om leveransene, og til dels bedre utnytting av bistanden.
En annen grovinndeling av u-hjelpen er mellom den kortsiktige humanitære bistanden (inkludert nødhjelp) og den mer langsiktig innrettede utviklingshjelpen. Den første er ment å avhjelpe umiddelbare behov ved akutte nødsituasjoner – menneske- eller naturskapte; den siste tar sikte på å bidra til en varig sosial og økonomisk utvikling. Det er dels et klart skille mellom de to formene, dels kan det være glidende overganger hvor kortsiktig nødhjelp etterfølges av mer langsiktige tiltak, samtidig som både humanitær bistand og langsiktig utviklingsbistand brukes for å forhindre katastrofesituasjoner som fordrer nødhjelp.
Aktører og kanaler
Utviklingshjelpen kommer vesentlig fra to hovedkategorier av aktører: offentlige (statlige) donorer, og private (ikke-statlige) bistandsytere; førstnevnte gjerne et lands utenriksdepartement eller dertil opprettede statlige organer, sistnevnte vesentlig gjennom frivillige organisasjoner (Non-Governmental Organisation, NGO). I flere år har store private stiftelser også vært aktive innen utviklingshjelp; i noen grad har også private selskap engasjert seg. I norsk sammenheng har norske frivillige organisasjoner vært mottakere av statlig bistand siden 1963. De første årene var bildet dominert av misjonsorganisasjoner, senere er en rekke andre type organisasjoner kommet til. I 2010 gikk i alt 5.6 milliarder kroner av det samlede bistandsbudsjettet på om lag 28 milliarder kroner til frivillige organisasjoner, en statsstøtte som har økt med 70 pst. siden 1999. 260 norske frivillige organisasjoner mottok støtte over bistandsbudsjettet, med tilsammen 3.6 milliarder kroner. Dessuten mottok internasjonale organisasjoner 1.2 milliarder kroner, og 800 mill. kroner ble tildelt lokale organisasjoner i utviklingsland. I 2010 var de største norske mottakerne av støtte over bistandsbudsjettet Flyktninghjelpen (552 mill.kroner), Norges Røde Kors (473 mill.kroner), Kirkens Nødhjelp (469 mill. kroner), Norsk Folkehjelp (344 mill.kroner) og Redd Barna, Norge (200 mill.kroner). Bistandsnemnda, som er en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner, kom deretter med 145 millioner kroner.
Hovedtyngden av offentlig utviklingshjelp (ODA) kommer fra medlemslandene i OECD, med USA som den største enkelte bistandsyter målt i penger, og med Norge som den største målt i andel av bruttonasjonalinntekt (BNI). USA og de tidligere kolonimaktene Frankrike og Storbritannia var blant de første til å yte utviklingshjelp, og flere kom til i løpet av 1950-årene, enda flere på 1960-tallet. De nordiske land har en vesentlig posisjon i internasjonal bistand, både gjennom sin omforente politikk og sine høye bidrag i forhold til BNI. Andre land, som Belgia, Nederland og Luxembourg (Be-Ne-Lux-landene) samt Canada har en bistandsprofil som ligner den nordiske, og disse tilsammen ses gjerne som en gruppe av samstemte donorer som også kanaliserer en vesentlig del av sin bistand gjennom multilaterale kanaler, blant annet som uttrykk for støtte til FN.
Japan startet også tidlig med offentlig bistand, og er blitt en stor donor målt i penger; nedslagsfeltet for japansk bistand er tradisjonelt østlige og sørlige deler av Asia, som tilhører landets interessesfære. Sovjetunionen og flere østeuropeiske stater ga bistand, og Russland samt enkelte østeuropeiske stater har videreført noe av dette engasjementet. Aswandammen i Egypt er det fremste eksempel på sovjetisk u-hjelp. Israel tilbød tidlig bistand som ledd i en diplomatisk kampanje for å sikre støtte blant annet i FN. Israel og Egypt var i mange år den fremste mottaker av økonomisk støtte fra USA, hvorav en stor del var militærhjelp, som ikke kvalifiserer som ODA. De oljeeksporterende land ved Golfen har i perioder gitt til dels mer bistand, målt i forhold til BNI, enn europeiske stater. Etter Golf-krigen 1991 sank den arabiske bistanden, men har senere tatt seg opp igjen. Den er i stor utstrekning kanalisert til arabiske og andre muslimske stater.
Kina drev tidligere en politisk basert bistand knyttet til ideologisk kiving med Sovjetunionen. Jernbanen mellom Tanzania og Zambia (Tanzam-banen) er det best kjente kinesiske prosjektet fra denne tiden; landet var også kjent for å bygge idrettsstadioner i en rekke land, særlig i Afrika. I senere år har Kina trappet opp sitt økonomiske samkvem med en rekke land i sør, ikke minst i Afrika, hvor bistand inngår som en viktig komponent. Regionale stormakter som Brasil, India, Nigeria og Sør-Afrika har også gitt noe bistand for å styrke sin posisjon i respektive nærområder - og har dermed vært samtidig mottaker og giver av utviklingshjelp.
Bistandsoverføringer fra private kilder er mindre enn fra de offentlige, men utgjør et betydelig volum, som det dog ikke føres statistikk over. Tradisjonelt samler frivillige organisasjoner (ikke-statlige organisasjoner, NGO) inn midler som brukes til ulike utviklingstiltak; fra gammelt av særlig fra misjon og humanitære organisasjoner, etter hvert har også organisasjoner med tydeligere politisk betoning engasjert seg. NGOer både i Nord og Sør er blitt viktige aktører i bistanden, dels som direkte utøvere, dels pådrivere. Ved siden av nasjonale organisasjoner finnes flere internasjonale, samt flere sammenslutninger av nasjonale organisasjoner. Fra privat sektor overføres også betydelige midler fra stiftelser, de fleste med utspring i næringslivet, for eksempel Rockefeller Foundation, og fra nyere tid Bill & Melinda Gates Foundation; andre er direkte knyttet til bedrifter, spesielt multinasjonale selskap. I senere år er det også blitt vanlig at selskap som investerer i utviklingsland bidrar til samfunnet gjennom ulike sosiale tiltak. Næringslivet er dertil erkjent å være en svært viktig medspiller i utvikling, som kan stille både kapital og kunnskap til disposisjon. Etter hvert har det også utviklet seg samarbeid mellom ulike offentlige og private aktører på prosjekt- eller programbasis, såkalt offentlig-privat samarbeid (public private partnerships, PPP).
I offentlig utviklingssamarbeid skilles det i utgangspunktet mellom to hovedkategorier u-hjelp, som samtidig angir de to sentrale kanalene for overføringer: multilateral (flersidig) bistand går gjennom flernasjonale organisasjoner; bilateral (tosidig) bistand går fra giverland direkte til mottakerland. En tredje kategori er såkalt multi-bi-bistand, som er øremerket støtte fra ett land til et annet, men som administreres av en internasjonal organisasjon. Aktører i den multilaterale kanalen består av internasjonale organisasjoner og institusjoner, hvor særlig FN og dets mange organisasjoner samt utviklingsbankene spiller en sentral rolle. FN-systemet driver et omfattende utviklingsarbeid, med United Nations Development Programme (UNDP) som den spesialiserte organisasjonen for utvikling. Verdensbanken er i nyere tid vesentlig innrettet mot å bistå utviklingsland, og de regionale utviklingsbankene i sør betjener respektive regioner: Afrikabanken, Asiabanken og Den interamerikanske utviklingsbanken. Det internasjonale valutafondet (IMF) er også en aktør innen multilateralt utviklingssamarbeid, men er ikke selv en direkte bistandskanal. Det store antall aktører innen internasjonal bistand kan være en styrke politisk sett, men innebærer utfordringer for koordinering i et mottakerland. Mange aktører, med ulike krav og forventninger, stiller store krav til mottakerlandenes myndigheter - og har dels medført mangelfull samordning og sviktende effekt. Et hovedmål i utviklingen av internasjonal bistand, samt reform av FN-systemet, har derfor vært større samordning mellom aktørene innbyrdes og overfor samarbeidslandet samlet, først og fremst knyttet til mottakerlandets egne politiske og økonomiske programmer. FN er den viktigste samordner av internasjonale utviklingstiltak og selv en viktig aktør. Fra 1998 har FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) ansvar for koordinering av internasjonal innsats ved katastrofer.
Den bilaterale hjelpen overføres innenfor rammene av avtaler på regjeringsnivå de to samarbeidende stater (giver og mottaker) imellom. Offentlige, nasjonale organer (politiske og faglige) er de sentrale i den bilaterale bistanden. NGOer, både nasjonale og flernasjonale, er blitt sentrale iverksettere av utviklingstiltak, gjerne (del-) finansiert og til dels på oppdrag fra statlig bistandsforvaltning. Både de multinasjonale institusjonene og NGOene mottar offentlig støtte; frivillige organisasjoner - og enkelte multinasjonale organisasjoner, som UNICEF, finansierer sin virksomhet også gjennom innsamlede midler.
Omfang og effekt
Omfanget av internasjonal offentlig bistand har økt sterkt siden 1960-tallet, og i hovedsak økt - med et særlig unntak for midten av 1990-årene, da ODA sank. Den økte igjen fra slutten av tiåret, og ytterligere etter FN-konferansen om finansiering av utvikling Monterrey, Mexico, 2001.
I 2008 var verdens samlede ODA den høyeste noen gang, og tilsvarte USD 119,9 mrd. ODA måles i prosentandel av et lands brutto nasjonalinntekt (BNI). FN har som mål at de rike land skal nå et bistandsnivå tilsvarende 0,7 pst. av BNI, men bare et lite antall land har nådd målet, i 2008: Danmark, Luxembourg, Nederland, Norge og Sverige. Norge og Danmark er blant de land som yter mest bistand per innbygger og BNI, mens USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan er de største donorene målt i pengevolum. USA var 2008 største enkeltdonor med overføringen på USD 28 mrd., som tilsvarte 0,18 pst. av landets BNI. Den samlede bistanden fra OECD-landene 2008 utgjorde 0,3 pst av BNI. I tillegg til ODA overføres statlig bistand fra land utenfor OECD, særlig fra de oljeproduserende land ved Golfen, Kina og Korea, samt østeuropeiske stater; videre privat bistand særlig fra organisasjoner og stiftelser.
Behovet for bistand økte ytterligere 2008-10 som følge av den globale klimakrisen såvel som den internasjonale finanskrisen. Sistnevnte førte blant annet til nedgang i volumet både på investeringer fra utlandet og pengeoverføringer fra migranter tilbake til sine hjemland; begge disse er vesentlig større kilder til kapitaloverføring enn bistand. Behovene er særlig store i Afrika, som henger etter andre verdensdeler i økonomisk og sosial utvikling, samt i deler av Asia, hvor det er utbredt fattigdom. Det foregår en kontinuerlig internasjonal debatt om effekten av utviklingshjelpen, som ofte blir kritisert for ikke å ha utrettet så mye som ønsket og forventet, de store overføringene over flere tiår tatt i betraktning. Tilsynelatende har bistanden verken ført til minsket ulikhet innad i utviklingsland, eller mellom u-land og i-land. Fra 1990-tallet har det vært en ikke ubetydelig økonomisk vekst i mange fattige land, herunder i afrikanske stater, blant annet takket være økte investeringer. Dette har bedret staters finansielle situasjon, men ofte snarere ført til større sosial ulikhet enn til utjevning. Samtidig som det har vært en reduksjon av antall fattige, særlig i Sør-Asia, hvor fattigdommen er utbredt.
Det er fra 1980-årene utført en omfattende evaluering av og forskning på effekten både av enkelte bistandstiltak og utviklingshjelpen som sådan. Evalueringer utføres av de fleste donorer, av OECD (DAC) og andre aktører, og oftest utført av eksterne konsulenter eller uavhengige institusjoner. Ikke minst Verdensbanken har stått bak tunge rapporter som har reist spørsmål ved bistandens effekt, som har hatt innflytelse både på bankens egen virksomhet og bistanden forøvrig. Siden 1990 har Verdensbanken utgitt rapporten Annual Review of Development Effectiveness (ARDE), med gjennomgang av seneste evalueringer knyttet til sin virksomhet. Stor innflytelse som premissleverandør for den strategiske utvikling og innretting av utviklingshjelpen har også bankens årlige Development Report, som med tyngde går inn i enkelte sektorer eller tema. Siden 2002 har et nettverk av NGO i både Nord og Sør utgitt rapporten The Reality of Aid annethvert år, med fokus på effekten av bistand i forhold til fattigdomsbekjempelse.
Mens det kan trekkes konklusjoner og tas lærdommer av enkeltstående innsats, er det vanskeligere å vurdere innflytelsen til og effekten av bistand i et lands generelle økonomiske og sosiale utvikling over tid. Det er eksempelvis vanskelig å påvise direkte sammenheng mellom vekst og fattigdomsreduksjon og ekstern bistand, i det mange faktorer påvirker samfunnsutviklingen, og bistandens effekt virker over lang tid, gjerne flere tiår. Videre utgjør bistand for de fleste lands vedkommende etter hvert en liten del av samlet økonomisk innsats, sammenlignet med annen ressurstilgang: interne inntekter (blant annet gjennom skattlegging) og ekstern kapitaltilførsel (særlig fra investeringer og overføringer fra migranter). Samtidig er det påvist at det, år for år, finner sted en netto strøm av kapital, og til dels kompetanse, fra sør til nord; ikke omvendt.
En rekke forhold påvirker bistandens effekt, både interne og eksterne. Interne forhold i et land, fremfor alt rådende politikk, kan svekke effekten når målet for denne - særlig bekjempelse av fattigdom og sosial utjevning - ikke samsvarer med myndighetenes, og elitenes, prioriteringer. Tidligere var mange utviklingstiltak dårlig forankret hos mottakerne, som heller ikke hadde kapital eller kapasitet til selv å følge opp og ta over prosjekter opprinnelig finansiert av bistand. Enkelte regimer fører en politikk som snarere svekker enn fremmer den utvikling bistanden søker, samtidig som det i flere land er dårlig styresett og utbredt korrupsjon. Lenge, og til dels fortsatt, har i mange utviklingsland også manglende nasjonal kompetanse og kapasitet svekket evnen til å påvirke og utnytte bistanden optimalt. Manglende demokrati, samt politisk uro og instabilitet, svekker også forutsetningene for effektfull bistand. Politisk stabilitet og nasjonal sikkerhet anses som forutsetninger for økonomisk vekst og sosial utvikling, og følgelig også for effektivt utviklingssamarbeid. Eksterne forhold som svekker effekten av bistanden består særlig av økonomiske rammebetingelser, fremfor alt bytteforholdet i internasjonal handel, som i det store og hele har gått i u-landenes disfavør. Samtidig som de fleste utviklingsland fra kolonitiden er integrert i global økonomi, har de forblitt eksportører av råvarer og importører av ferdigvarer, og bare få (som Sør-Korea) har klart å ta steget fra u-land til i-land. Globaliseringen fra 1990-tallet er både utlagt som en fordel og en ulempe for u-landene; fordel fordi de trekkes mer aktivt inn i internasjonal handel, en ulempe fordi utgangspunktet deres er svakt, en fordel fordi markeder åpnes - også for tilførsel av kapital og kompetanse. Mange utviklingslands gjeldssituasjon har også ført til at de ikke har klart å komme ut av en ond sirkel. Krig og konflikt, med helt eller delvis sammenbrudd i offentlig styring er for enkelte land (som Liberia og Somalia) blitt et stort hinder for utvikling – og som har medført at effekten av bistanden har blitt liten, eller sågar til tider umuliggjort utviklingsinnsats. Slike situasjoner kan være betinget både av interne og eksterne forhold.
Bistanden selv kan også være skyld i at effekten er begrenset. Det har til ulike tider vært forskjellige strategier i internasjonal bistand, blant annet satsing på rask industrialisering og integrert landsbyutvikling, deretter strukturtilpassing og demokratisering, der modellene og kravene i stor grad er blitt utarbeidet på grunnlag av teoretiske tilnærminger og politiske motiver hos giverne, mer enn med utspring i nasjonale prioriteringer og planer hos mottakerne. Det er blant annet erkjent at mangeårig neglisjering av landbruket i Afrika, og fremfor alt småbrukerne som utgjør den store del av sektoren, både fra nasjonale politiske myndigheter og internasjonale donorer, har bidratt til at den økonomiske og sosiale utvikling der ligger etter andre regioner i Sør. Det er nå anerkjent at investering i landbruk gir en forholdsvis mye større avkastning i form av økonomiske ringvirkninger enn investering i andre sektorer. Mens en stor del av bistanden tidligere besto av store enkeltstående prosjekter, medførte gavene ofte en driftskostnad som mottakerlandene var ute av stand til å bære, med den følge at mange investeringer gikk tapt (såkalte “hvite elefanter”, det vil si monumenter over mislykket bistand). Etter flere tiår med u-hjelp har mottagernes egne erfaringer og løsningsmodeller etter hvert blitt tillagt større vekt, selv om utviklingstiltak fortsatt ofte er basert på kunnskap, teknologi og materiell fra Nord – og fortsatt er påvirket av giverlandenes egeninteresser (politiske og økonomiske), og individuelle prioriteringer og løsninger.
For å styrke effekten av samlet internasjonal bistand ble 2005 den såkalte Paris-erklæringen (Paris Declaration on Aid Effectiveness) vedtatt. Erklæringen, som over hundre land har forpliktet seg til, inneholder retningslinjer for at bistanden skal knyttes til mottakerlandenes nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon samt å utvikle deres egne institusjoner og bekjempe korrupsjon. Erklæringen har også retningslinjer for samordning mellom donorer for å bedre tilpassingen til nasjonale strategier og bruk av lokale strukturer og systemer fremfor egne; harmonisering mellom donorer i forhold til innsats, prosedyrer og informasjonsutveksling for å unngå overlapping; fokus på effekt og resultatmåling både hos utviklingsland og donorer - med gjensidig ansvar for utviklingens resultater.
Samarbeidet rundt Paris-erklæringen ble fulgt opp under et toppmøte i Accra 2008, der den såkalte Accra-handlingsplanen (Accra Agenda for Action, AAA) ble vedtatt. Handlingsplanen forplikter giverne til større forutsigbarhet gjennom et tidsperspektiv på 3-5 år, videre til større tilpassing til samarbeidspartnernes egne utviklingsmål samt å gå bort fra binding av bistanden. Fra 1999 har Verdensbanken fremmet utvikling av nasjonale utviklingsplaner - Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) - som bidrag også til bedre bistandseffekt. Det er gjennomført prosesser for å redusere den kommersielle bindingen av bistand, bl.a. i form av ordninger med såkalte blandede kreditter (bistandsfinansierte gaver koblet til kommersielle kreditter).
NORSK BISTAND
Norsk utviklingssamarbeid består både av den statlige (offentlige) bistanden basert på bevilgninger fra Stortinget, og den ikke-statlige (private) bistanden, vesentlig basert på innsamlede midler. Ikke-statlige aktører er en sentral kanal også for den offentlige bistanden. Det er i norsk utviklingspolitikk lagt stor vekt på å utvikle sivilsamfunnet i mottakerlandene.
Tradisjonene som bygger på arbeiderbevegelsens solidaritet og kirkens nestekjærlighet har stått sterkt i utviklingen av norsk utviklingssamarbeid, og har sikret den politiske støtten som har ført til at Norge er et av de land som gir mest offentlig bistand. Norge tilhører den håndfull stater som har nådd FNs mål om 0,7 pst. av brutto nasjonalinntekt (BNI) til bistand; Stortinget har fastsatt 1,0 pst. som et nasjonalt mål. Norges utviklingsinnsats sammenfaller også med en pilar i norsk utenrikspolitikk: støtten til FN. Norge har både støttet FN og vært pådriver for reform av FN-systemet, blant annet for å gi det større effektivitet i utviklingsarbeidet. Norsk utviklingspolitikk har gjennomgått store forandringer i løpet av de vel 50 år Norge har drevet aktiv bistand. Det er likevel bred politisk enighet om hovedtrekkene i norsk politikk på området, særlig knyttet til overordnede mål om bekjemping av fattigdom, mens det har vært større, både politisk og faglig, uenighet om metodene og kanalene. Særlig under den kalde krigen varr det også noe uenighet om hvilke land en burde prioritere i det bilaterale samarbeidet.
Historie og utvikling
Norsk offentlig bistand startet med bevilgninger til FNs utviklingsarbeid i 1948–49. Det statlige bilaterale bistandssamarbeid ble innledet med støtten til et fiskeriprosjekt i Kerala, India fra 1953. Dette ble igangsatt og drevet i regi av Fondet for hjelp til underutviklede land, også kjent som «Den norske India-hjelpen». Fondet ble etablert ved Stortingsvedtak 1952. Deretter ble det bl.a. bevilget støtte til et undervisningssykehus i Sør-Korea, i kjølvannet av Korea-krigen, fra 1956. I 1960-årene ble utviklingshjelpen vesentlig utvidet, både geografisk og økonomisk. Det norske fredskorps ble grunnlagt 1963, og samme år reiste de første fredskorpsdeltakere til Uganda. Norges første statlige samarbeidsavtale med et afrikansk land ble inngått med Tanganyika i 1963, og det ble også etablert omfattende samarbeid med Ghana, Kenya og Zambia, deretter med Botswana og Mosambik. Fra 1980 ble det gjort avtaler med Zimbabwe og fra 1990 Namibia, mens samarbeidet med Uganda ble avviklet 1973 på grunn av sikkerhetssituasjonen der. Også innsatsen i Asia ble utvidet, og Pakistan ble et prioritert land for norsk bistand 1969, Bangladesh fra 1973, Sri Lanka fra 1977. I Afrika ble den politiske støtten til frigjøringsbevegelser i de portugisiske koloniene, samt i Namibia, Rhodesia og Sør-Afrika, fulgt opp med humanitær bistand, særlig til flyktninger. Vietnam fikk støtte etter gjenforeningen 1975, og Nicaragua fikk støtte etter regimeskiftet. For å balansere støtten til det radikale Nicaragua, ble samtidig Costa Rica tilgodesett med norsk fredskorpsbistand. Som følge av Norges rolle som fredsaktør er også Midtøsten - og fremfor alt De palestinske selvstyreområdene, samt Irak - blitt en vesentlig bistandsmottaker. Med tilknytning til Norges diplomatiske og militære engasjement på Balkan, ble det tidligere Jugoslavia fra midten av 1990-årene en av de største mottakere av norsk bistand. Norsk fredsinnsats er også en bidragende faktor til at Nepal og (Sør-)Sudan er blitt sentrale samarbeidsland. Tilsvarende er Norges politiske og militære engasjement i Afghanistan årsak til at dette er blitt en hovedmottaker av norsk bilateral bistand. Gjennom ulike kanaler, bilaterale og multilaterale, offentlige og private, har norsk bistand langt på vei gått til alle utviklingsland. Noen land har til enhver tid hatt status som hovedmottakere. Benevnelsen for disse særskilte landene har vært hovedsamarbeidsland eller prioriterte samarbeidsland; fra 2008 brukes ikke en slik inndeling eller benevnelse. Enkelte land mistet statusen som hovedsamarbeidsland; noen fordi den økonomiske utviklingen ikke tilsa ytterligere statlig bistand (som Botswana og India), andre fordi den politiske utviklingen gjorde at grunnlaget for norsk statlig bistand bortfalt (som Uganda og Zimbabwe). Bistanden til Kenya bortfalt 1990, etter at landet brøt de diplomatiske forbindelser med Norge, men landet ble samarbeidsland på nytt 2004.
Som en del av internasjonal bistand og multilaterale utviklingsbestrebelser, har norsk u-hjelp både fulgt de globale utviklingstrekkene som skissert ovenfor - og gjennom sin tydelige innretting mot fattigdomsbekjemping og sosial utvikling vært med på å påvirke det internasjonale samarbeidet i den retning. Ikke minst gjennom bistandssamarbeidet innenfor OECD er norsk bistand samordnet med annen utviklingshjelp og underlagt de omforente retningslinjer og regelverk som er utvirket av OECDs utviklingskomité (DAC). Samtidig som norsk bistand er gitt på et bredt felt og gjennom mange kanaler, er den også søkt gitt innenfor sektorer der Norge anser seg å ha særskilt kompetanse. Dette var tilfellet særlig helt tidlig - og er blitt forsterket de senere år. Fra starten konsentrerte bistandsinnsatsen seg om fiskerier og forvaltning av fiskeressurser, først i India, senere i flere land. Bistand er gitt også til maritim sektor for øvrig, blant annet til opplæring av sjøfolk. Utbygging av infrastruktur, fremfor alt veier og elektrisitetsforsyning, har også vært særlige satsingsområder. I senere år har Norge også ytt tiltagende bistand innen oljesektoren, med særlig vekt på å tilby assistanse til etablering av forvaltningsregimer, etter hvert koordinert innenfor programmet Olje for utvikling. Støtte til utvikling av ren energi har også kommet til. Retningslinjene for norsk utviklingshjelp trekkes opp av Stortinget. Det har rådd bred politisk enighet om innrettingen av bistandspolitikken. Av de større partiene har bare Fremskrittspartiet gått mot offentlige bistandsoverføringer. Heller ikke størrelsen på utviklingshjelpen eller den geografiske innrettingen har det vært vesentlig uenighet om. Det legges jevnlig frem stortingsmeldinger som trekker opp hovedretningslinjene for norsk utviklingssamarbeid, senest 2004 og 2009. Utviklingspolitikken er definert som del av utenrikspolitikken, noe som er tydelig gjennom Norges innsats for fred og forsoning - og bistanden er ett av flere utviklingspolitiske virkemidler. Dette ble særlig understreket på 2000-tallet, blant annet gjennom St.meld. nr. 13 (2008-2009). Norsk bistand har i alle år hatt som hovedmål å bidra til fattigdomsreduksjon, etter hvert også til sosial utjevning. Samtidig som den i utgangspunktet har vært innrettet mot å bidra til økonomisk vekst som forutsetning for utvikling, har den hatt en sterk sosial profil, med satsing på fremfor alt utdanning og helse. I tråd med internasjonal utviklingsoptimisme og tro på at overføring av kapital og teknologi raskt skulle bidra til å redusere gapet mellom utviklede land og utviklingsland, ble også norsk bistand lenge rettet inn mot økonomisk vekst, ikke minst utbygging av infrastruktur, fremfor alt innen samferdsel (veier, havner, telekommunikasjon) og energi (kraftverk) og vann (vannverk), samt til produktiv virksomhet som landbruk og fiskeri. På 1970-tallet ble flere større såkalte integrerte programmer for landsbygdutvikling iverksatt både i Afrika og Asia, som omfattet bred satsing på både sosiale og økonomiske sektorer innen et avgrenset geografisk område. Flere av de store prosjektene fra 1970-/80-tallet tilhører de isolert sett mest mislykkede eksempler på norsk bistand, idet mottakerlandene i begrenset grad var i stand til å videreføre prosjektene, eller at forutsetningene for driften endret seg.
En klar prioritering av de fattigste land og regioner har vedvart i norsk bistand. Samtidig har Afrika sør for Sahara vedvart å bli et prioritert område, fordi regionen i mindre grad enn andre har klart å løfte seg ut av fattigdom.
1960-tallet
Fra en sped start i Asia (India) i 1950-årene ble norsk offentlig bistand tidlig på 1960-tallet mer formalisert og strukturert, med etablering av det statlige organet Norsk utviklingshjelp, fra 1968 Norad. Stortinget vedtok i 1962, som en første kortsiktig målsetting, at u-hjelpen skulle utgjøre 0,25 pst. av netto BNP. I 1969 vedtok Stortinget at den skulle nå 1 pst. av BNP i 1974. Det ble lagt særlig vekt på bidrag til industrialisering - i tråd med rådende utviklingsoptimisme - samt kapitaloverføringer og handelspolitiske tiltak. Dette inkluderte eksportkreditter (med egen garantiavtale fra 1963), dernest personellbistand blant annet gjennom etableringen av Det norske fredskorps 1963, og medvirkning av frivillige organisasjoner. Bistanden ble fra 1960-årene primært innrettet mot Afrika sør for Sahara (særlig Kenya, Tanzania, Uganda og Zambia) og til Sør-Asia (vesentlig India). Bistand kanalisert gjennom frivillige organisasjoner åpnet bistand til flere land, først Etiopia (Kirkens Nødhjelp) og Nepal (Den norske Tibetmisjon) - begge 1964. Et første nordisk samarbeid ble iverksatt da Danmark, Finland, Norge og Sverige inngikk samarbeidsavtale om teknisk bistand til daværende Tanganyika; et fellesprosjekt for støtte til utvikling av samvirke i Kenya ble inngått 1965; en overenskomst om felles administrasjon av fellesnordiske prosjekter 1968. Onarheim-utvalget anbefalte at norsk bistand ble konsentrert om et begrenset antall land og sektorer (konsentrasjonsprinsippet), med landbruk som et særlig satsingsområde. Utvalget vektla en balanse mellom økonomisk fremgang og sosiale reformer i u-landene, også som rettesnor for bistanden.
1970-tallet
Bistanden ble trappet ytterligere opp, både i omfang og utbredelse, og begrepet mottakerorientering innført som grunnprinsipp gjennom St.meld. nr. 29 (1971-1972). Der ble det understreket at sosial fordeling av verdiskaping er nødvendig for å skape utvikling. Flere nye samarbeidsland kom til, basert på kriteriene at de skal være fattige og at myndighetene fører en sosialt rettferdig politikk: Botswana (1972) og Mosambik (1977) i Afrika og Bangladesh (1973), Vietnam (1975) og Sri Lanka (1977) i Asia, samt Portugal i Europa (1975) Samtidig som den første bistandsavtalen med Madagaskar ble inngått i 1972, ble innsatsen i Uganda avviklet 1973 på grunn av sikkerhetssituasjonen etter Idi Amins maktovertakelse. Humanitær bistand ble også bevilget til frigjøringsbevegelser.
Rullerende fireårsplaner i samarbeidet med prioriterte land ble innført, og Norge innførte direkte budsjettstøtte som bistandsform, med en første utbetaling til Tanzania 1979. Familieplanlegging ble et vesentlig satsingsområde, og et hovedinnsatsområde - og en etter hvert omstridt satsing - blant annet i India, og kulturdimensjonen ble integrert i bistanden. Gjennom tollpreferanser ble det lagt til rette for økt import fra u-land, og St. meld. nr. 36 (1974-1975) la stor vekt på norske private investeringer i u-land. Stortinget vedtok 1972 at norsk statlig bistand skulle utgjøre 1 pst. av BNP i 1978, og la til grunn en lik fordeling mellom bi- og multilateral bistand.
1980-tallet
Fra 1980-årene ble mer av bistanden rettet inn mot underliggende, strukturelle forhold og mot særlig utsatte grupper, særlig kvinner og barn, samtidig som også miljødimensjonen ble sentral. Bistandens rolle i omlegging av økonomiske strukturer fra midten av 1980-tallet, den såkalte strukturtilpasningen, inkludert støtte til privatisering av statlige foretak, var omstridt, og selv om Norge deltok i denne politikken blant annet gjennom Verdensbanken, fortsatte norsk bistand å prioritere sosiale sektorer, som ble rammet av tilpasningsprogrammene. Samtidig bidro Norge og de nordiske land til en mer balansert vurdering av politikken i banken, blant annet med gjennomslag for vurdering av konsekvenser for de fattigste deler av befolkningen. Den geografiske hovedinnrettingen fortsatte med tyngdepunkt i Afrika og Asia, der Zimbabwe fikk tilsagn om bistand fra selvstendigheten 1980 og Pakistan (1987) fikk status som hovedsamarbeidsland, mens bistanden til Vietnam i hovedsak ble avviklet (1981) - samt med tillegg av Nicaragua (1987) i Latin-Amerika.
Norad etablerte egen låneordning for utvikling av næringsliv i utviklingsland, en egen særbevilgning for miljørettet bistand ble opprettet, og en strategi for kvinnerettet bistand ble vedtatt. 1982 nådde norsk bistand for første gang et nivå på over 1 pst. av BNP. En egen bistandsminister (Reidun Brusletten, Kr.F.) ble utnevnt i 1983; først innen UD, deretter med eget departement (Departementet for utviklingshjelp) fra 1984. Dette ble avviklet 1989. Det norske militære bidraget til FN-styrken i Libanon (UNIFIL) ble en periode delvis bekostet over bistandsbudsjettet.
1990-tallet
Gjennom 1990-årene ble bistandspolitikken vesentlig endret, både som en følge av radikalt endrede geopolitiske forhold etter slutten av den kalde krigen, og for at utviklingssamarbeid tydeligere ble ansett som en integrert del av utenrikspolitikken. Dermed ble det satt inn i et mer helhetlig perspektiv som også omfatter spørsmål som gjeld og handel, samt freds- og sikkerhetspolitikk. Til dette kom økt vektlegging av godt styresett, med krav om større åpenhet og ansvarlighet, og støtte til den omfattende demokratiseringen som fant sted særlig i Afrika. Det ble lagt enda større vekt på mottagerorientering - at bistanden skulle gavne mottaker mer enn giver, og med større ansvarliggjøring av bistandens mottagere: mottakeransvar. Dette prinsippet ble introdusert gjennom Norads nye strategi, fremlagt 1990. Regjeringen la frem St.meld. nr. 51 (1991-1992) "Om utviklingstrekk i Nord-Sør-forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene" - ved utenriks-, handels- og bistandsministrene i fellesskap, hvilket understreket at u-hjelpen ble satt i en videre politisk sammenheng. På grunnlag av innstillingen fra en statlig bistandskommisjon oppnevnt 1993, la regjeringen 1995 frem St.meld. nr. 19 (1995-1996) "En verden i endring". Parallelt med støtten til demokrati, herunder uavhengige organisasjoner og en fri presse, ble det en forsterket vekt på menneskerettighetene. Godt styresett omfatter også forbedring av et lands evne og vilje til å forvalte sine ressurser til befolkningens beste, inkludert kamp mot korrupsjon, som i norsk bistand har fått tiltagende vekt fra slutten av 1990-tallet. Bistandsinnsatsen ble også knyttet til Norges rolle som mekler i konflikter, blant annet på Balkan, i Midtøsten og Sudan. Namibia ble nytt samarbeidsland etter selvstendigheten (1990), og prøveordning med integrert Norad-kontor og ambassade ble iverksatt; bistanden til Kenya ble avviklet i 1990 etter at landet brøt de diplomatiske forbindelser med Norge; India og Pakistan opphørte å være hovedsamarbeid i 1995; Botswana og Namibia mistet statusen som prioriterte samarbeidsland i 1996, samtidig som Malawi fikk slik status. Tiltak knyttet til aids-epidemien ble en sentral del av bistanden til flere land, og globale og lokale miljøtiltak ble likeledes prioritert. Det ble fortsatt lagt stor vekt på næringslivets rolle i bistanden, og et eget Kontaktforum for næringsliv og utviklingshjelp ble nedsatt; 1991 ble beredskapsordningen NOREPS opprettet. Samme år inngikk UD og Flyktningerådet ( i dag Flyktninghjelpen)avtale om etablering av Norstaff (nå NORCAP), for rekruttering av personell til humanitært arbeid. Et eget statlig investeringsfond for utviklingsland (Norfund) ble etablert 1998.
2000-tallet
Omleggingen av bistanden fortsatte, påvirket av globale utviklingstrekk og flernasjonale forpliktelser, blant annet gjennom FNs tusenårstoppmøte 2000 der de såkalte Tusenårsmålene ble vedtatt, med vesentlig vekt på fattigdomsbekjempelse og sosiale forhold, fulgt opp av toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg 2002. Norsk utviklingspolitikk ble utviklet i tråd med den internasjonale enighet fra tusenårsmøtet og de forutgående tematiske konferansene på 1990-tallet, og FNs tusenårsmål - som et globalt partnerskap for utvikling - ble retningsgivende for mye også av den norske bistanden, blant annet gjennom St.meld. nr. 35 (2003-2004) "Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utenrikspolitikk". Denne hadde en rettighetstilnærming som rettesnor, med sterk vekt på menneskerettigheter og menneskeverd - og at enkeltmennesket må stå i sentrum for utviklingsprosessene, bygd på St. meld. nr. 21 (1999-2000) "Menneskeverd i sentrum". Vektleggingen av demokrati og stabilitet, med godt styresett og bekjempelse av korrupsjon som forutsetninger for utvikling ble videreført, med styrket innsats for å løse konflikter og forebygge konflikt.
Forståelsen av nødvendigheten av forankring av utviklingstiltak i angjeldende lands politikk og befolkning ble forsterket. Afrika sør for Sahara ble viet særlig oppmerksomhet, og bistanden ble mer konsentrert til fattige land som hang etter i bestrebelsene på å nå målsettingene i tusenårsmålene. Norsk bistand ble ytterligere spisset gjennom St.meld. nr 13 (2008-2009) "Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom", blant annet basert på utredningen fra det offentlig oppnevnte Utviklingsutvalget, som avga sin rapport "Samstemt for utvikling?" 2008. Fokuset på fattigdomsbekjempelse og en rettighetsbasert tilnærming ble opprettholdt, mens miljømessige forhold ble ytterligere forsterket som følge av klimakrisen. Dertil ble det lagt større vekt på nødvendigheten av at utviklingslandene får tilstrekkelig tilførsel av kapital for å sikre økonomisk vekst som grunnlag for sosial utvikling.
Behovet for å utfordre den skjeve maktfordeling i, og mellom land, samt forhold som bidrar til urettferdighet, undertrykkelse og diskriminering ble understreket. Det ble også fastslått at det er en hovedoppgave for norsk utviklingspolitikk å bidra til at land får kontroll over egen utvikling, og at flere mennesker får evnen til å ta kontroll over egne liv. Norsk kompetanse og kapital ble identifisert som bidrag til å skape en velfungerende stat, et aktivt sivilt samfunn og et levedyktig næringsliv - alle identifisert som sentrale premisser for utvikling. Meldingen introduserte begrepet "globale fellesgoder" som en sentral rettesnor i utviklingspolitikken, og som forutsetninger for at et land kan ha en god utvikling, fremfor alt stabilt klima, internasjonale fred og sikkerhet, kontroll over smittsomme sykdommer og et velfungerende globalt finanssystem. Et sentralt bidrag til å dempe den globale oppvarmingen var introduksjonen av et skoginitiativ, med økonomiske bidrag til land som vernet om gjenværende skoger.
For en mer strategisk utviklingspolitikk ble det lagt vekt på at Norge bedre skulle benytte den enkelte bistandskanals fortrinn og en god arbeidsdeling mellom aktørene, inkludert bevisst bruk av multilaterale kanaler. Bilateralt samarbeid ble enda sterkere knyttet til fagfelt der Norge har komparative kompetansefortrinn slik at bistanden kunne gi merverdi, fremfor alt innen klima, miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging; menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styresett og kamp mot korrupsjon. Økt vekt på bistand til land som er på vei ut av en voldelig konflikt og som har særlige klimautfordringer skulle fortsette. Meldingen representerte et skritt videre i en prosess hvor utviklings-og utenrikspolitikken i større grad utgjorde en helhet. Største sektor for norsk bistand i 2010 var klima-og skogbevaring som la beslag på i alt 3.5 mrd. kr., sivilt samfunn (2.6 mrd.kr.) og nødhjep (2.2. mrd. kr.) - en øking på 22 pst. bare siden året før. Den globale kampen mot terror influerte indirekte på norsk utviklingssamarbeid ved at Afghanistan - i kjølvannet av Norges politiske og militære engasjement - ble en hovedmottaker av norsk bistand. Derved ble Afghanistan kanskje det tydeligste eksempel på en helhetlig norsk utenrikspolitikk overfor ett enkelt land, hvor også utviklingshjelp ble en vesentlig komponent, og hvor den militære innsatsen hadde i oppdrag å bedrive gjenoppbygging som ledd i fredsprosessen. Også den norske militære deltakelsen i Irak 2003-04 hadde et humanitært oppdrag i form av gjenoppbygging, dels bekostet av bistandsmidler. Ved siden av diplomatiske forsøk på å bilegge konflikter og skape fred, er det sett en klar sammenheng mellom at redusert fattigdom minsker faren for ustabilitet og krig - og at stabilitet og fred er en forutsetning for varig utvikling.
På 2000-tallet økte antall samarbeidsland for norsk utviklingshjelp, samtidig som tidligere inndeling i hovedsamarbeidsland/prioriterte samarbeidsland bortfalt. 2010 mottok i alt 114 land norsk bistand i en eller annen form, og av disse var 32 stater angitt som sentrale samarbeidsland og mottok norsk bistand på minst 100 mill. kr.: Afrika (16), Asia (10), Latin-Amerika (1), Midtøsten (2), Europa (3).
Forvaltning og organisering
Den offentlige utviklingshjelpen bevilges årlig av Stortinget over statsbudsjettet, med et eget programområde (03: internasjonal bistand) forvaltet av Utenriksdepartementet (UD). Også andre departement såvel som offentlige etater/institusjoner er engasjert i norsk utviklingssamarbeid, dels gjennom egne tildelinger, dels finansiert fra UD. Forvaltning og organisering av bistanden har gjennomgått vesentlige endringer senere år, særlig gjennom en endring av ansvars- og arbeidsfordeling mellom UD og dets tidligere utøvende organ, Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad, fra 2004 en fagetat). I tillegg til Norad har UD direkte ansvar for to offentlige organ for iverksetting av norsk bistand: Fredskorpset (et statlig forvaltningsorgan) og Det norske investeringsfondet for utviklingsland (Norfund, et statlig særlovsselskap).
Tradisjonelt har bistanden forenklet sett vært delt i to; den multilaterale (flersidige) bistanden ble forvaltet av UD, den bilaterale (tosidige) bistanden av Norad, som også var ansvarlig for bevilgninger til frivillige organisasjoner, samt samarbeid med næringslivet. Som følge av formelle og organisatoriske endringer 2004 ble forvaltningen av utviklingshjelpen samlet i UD, og Norads rolle endret fra å være en planleggende og utøvende organ for bilateral bistand til primært å bli en fagetat med ansvar for rådgivning og kvalitetskontroll. Dermed ble ansvaret for politikkutforming, strategi og gjennomføring av norsk bistand samlet i UD, som også - gradvis iverksatt fra 1990 - overtok ansvaret for forvaltningen av offentlig bistand ute; Norad hadde tidligere egne representasjoner i mange samarbeidsland. Fortsatt har Norad som oppdrag å forvalte langsiktig bistand via frivillige organisasjoner, som utgjør ca. 10 pst. av samlet norsk bistand. Ute følges norsk bistand opp gjennom Norges ambassader, og Norge er representert i styrer og ledelse av ulike multinasjonale (bistands-) organer.
I perioden 1984-89 var det et eget departement som forvaltet norsk bistand, Departementet for utviklingshjelp (DUH). Etter at dette ble nedlagt og funksjonene integrert i UD, er det beholdt en egen statsråd for utviklingssaker (utviklingsminister) med tilhørende apparat. Utviklingsministeren legger frem utviklingspolitiske redegjørelser for Stortinget. I tiltagende grad er utviklingspolitikken blitt en tydelig - og integrert - del av norsk utenrikspolitikk, hvor utviklingsbistanden er ett av flere virkemidler i utviklingspolitikken.
Kategorier
Norsk utviklingssamarbeid består hovedsakelig av to hovedkategorier: multilateral bistand går til enkeltland, regioner eller sektorer via flernasjonale organisasjoner og institusjoner, fremfor alt FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene. Bilateral bistand øremerket enkeltland går via ulike organisasjoner og institusjoner, eller direkte til landets myndigheter. En tredje kategori er multi-bi-bistand; bilateral bistand øremerket et gitt land, men gitt gjennom en multilateral kanal, eksempelvis i form av samfinansiering med utviklingsbanker. Fordelingen mellom bilateral og multilateral bistand var gjennom mange år jevnstore, men den bilaterale andelen er fra 1980-årene gradvis blitt vesentlig større. Av samlet norsk bistand for 2012 er det således "bare" nær 6.3 mrd. kr. som bevilges gjennom henholdsvis FN-organisasjoner og andre multilaterale organisasjoner (samlet 4.3 mrd. kr.) og multilaterale finansinstitusjoner. FN-organisasjonene har generelt bred politisk støtte i Norge, men skepsis på enkelte hold får blant næring når evalueringer viser at enkelte av organisasjonene har særlig svak måloppnåelse. Dette var senest tilfellet etter en bred britisk evaluering i 2011 som konkluderte med at bare 25 av 43 organisasjoner, hovedsakelig innen FN-familien. Studien slo fast at 16 organisasjoner leverte "veldig god" valuta for sine midler, mens ni organisasjoner fikk karakteren "god" - samtlige målt mot fattigdomsbekjempelse, helse og utvikling. Det er videre vanlig å skille mellom (langsiktig) utviklingshjelp og (kortsiktig) nødhjelp, der den første har et vidtfavnende og langtrekkende strategisk perspektiv, mens den siste er ment som øyeblikkelig hjelp primært etter inntrådte naturkatastrofer. Nødhjelp kanaliseres vesentlig gjennom FN-systemet og frivillige organisasjoner. De to typene bistand ses i tiltagende grad i sammenheng blant annet ved at målrettet utviklingshjelp i form av forebygging kan bidra til å redusere behovet for nødhjelp ved å begrense konsekvensene av naturkatastrofer, eksempelvis gjennom varslingssystemer og krisehåndtering, samt ved å bedre boforholdene for utsatte grupper.
Det norske beredskapssystemet for humanitære kriser (Noreps) spiller en viktig rolle i denne innsatsen. Det ble 2007 lagt frem en egen stortingsmelding (St.meld. nr. 9) om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer, bl.a. gjennom økt fokus på klimatilpasning. 2009 la regjeringen fram St.meld. nr. 40, "Norsk humanitær politikk". Nødhjelp etter naturkatastrofer ses i økende grad i sammenheng med andre innsatsområder for norsk utviklingssamarbeid; humanitær bistand og menneskerettigheter. For 2012 er det foreslått bevilget i alt nær tre mrd. kr. til disse tre innsatsområdene, hvorav en halv mrd. til naturkatastrofer, 2.22 mrd. som humanitær bistand og 260 mill. kr. til arbeid for menneskerettigheter. I forlengelsen av ovennevnte St.meld. nr. 9 er det innledet bilateralt samarbeid med Bangladesh, Cuba, Kina, Uganda og Vietnam om forebygging av naturkatastrofer, herunder samarbeid om utvikling og styrking av landenes nasjonale kriseberedskap.
Aktører og kanaler
I likhet med internasjonal bistand benyttes en rekke kanaler for å få norsk bistand frem til mottakerne, og en rekke aktører var og er delaktige i utviklingssamarbeidet. Norge kanaliserte tidlig bistand gjennom multilaterale kanaler, og med fremveksten av en mer omfattende og strukturert bistand fra 1960-årene ble det inngått avtaler om statlig samarbeid med prioriterte mottakerland gjennom bilaterale avtaler. Bilateral bistand ble tidligere kanalisert gjennom Norad, den multilaterale direkte fra UD; siden 2004 er både bi- og multilaterale overføringer håndtert fra UD, mens Norad har beholdt oppgaven med å forvalte bistand kanalisert gjennom frivillige organisasjoner. Fra 1964 har norske frivillige organisasjoner kunnet søke offentlige midler til sine utviklingsprosjekter, og i flere tilfeller har slik innsats startet et utviklingssamarbeid som med årene er løftet opp på et stat-til-stat nivå (som Etiopia, Madagaskar og Nepal). Norske frivillige organisasjoner har lenge vært en hovedkanal for bilateral bistand. En rekke norske organisasjoner og institusjoner, såvel som etater og kommuner, er engasjert i utviklingssamarbeid, til dels med spesialisering. I 2010 ble 14 pst. av samlet norsk bistand kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner, hvorav Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp var de tre største mottakerne av offentlige bistandsmidler. Disse, og enkelte andre organisasjoner, har etterhvert opparbeidet seg stor bredde i sitt engasjement, samtidig som noen av dem også har spesialisert seg. Eksempelvis er Norsk Folkehjelp, som ledd i sitt humanitære arbeid, en av verdens ledende aktører innen minerydding. Også norsk næringsliv er trukket med i utviklingssamarbeid. En garantiordning for eksport til u-land ble opprettet 1963, en låneordning knyttet til investeringer i u-land 1979-80. Et investeringsfond, Norwegian Investment Fund for Developing Countries (Norfund), ble etablert 1998 som egen stiftelse, eid av staten, for å fremme utvikling gjennom å investere i næringsforetak i sør. 1991 ble Det norske beredskapssystem for varer og personell (Norwegian Emergency Preparedness System, NOREPS), etablert som et system for raskt å bistå ved katastrofer. Den multilaterale bistanden består vesentlig av tilskudd til drift av og programmer i regi av FNs og andre internasjonale organisasjoner, samt kapitalinnskudd i utviklingsbankene og deres fond, inkludert blant annet nødhjelp og gjeldslette. De største mottagerne av multilateral bistand fra Norge var i 2010 Verdensbanken, UN Development programme (UNDP), UN Children`s Fund (UNICEF), African Development Bank (AFDB), Global Alliance for Vaccines and Immunisation (GAVI), UN Office of the UN High Commissioner for the Refugees (UNHCR), UN Population Fund (UNFPA), Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria (GFATM), United Nations Central Emergency Response Fund (UNCERF) samt WHO. Hertil kommer de regionale utviklingsbankene for Asia og Latin-Amerika.
Den bilaterale bistanden går til tiltak i enkeltland og utvikling av regionalt samarbeid, kanalisert gjennom en rekke aktører, både statlige og ikke-statlige i mottakerlandet, og gjennom norske og andre ikke-statlige organisasjoner og institusjoner. I tiltagende grad er landets egne strategier lagt som ramme for bistanden, og det søkes størst mulig samordning mellom bistandsytere. Basert blant annet på et lands strategi for fattigdomsreduksjon, gis stat-til-stat bistanden gjerne i form av generell budsjettstøtte eller som programstøtte til prioriterte sektorer (sektorstøtte). De ti land som i 2010 mottok mest bilateral bistand fra Norge var Brasil (1.483 mrd. kr.), Tanzania (749.2 mill.), Afghanistan (726.4 mill.), Sudan (705.3 mill.), Palestina (661,9 mill.), Pakistan (502,4 mill.), Mosambik (443.9 mill.), Uganda (431.8 mill.), Haiti 403.6 mill.) og Malawi (391.1 mill.).
Omfang og resultater
Samlet offentlig norsk (ODA-godkjent) utviklingshjelp var 2008 på 22,6 mrd. kr, som tilsvarte 0,8 pst. av BNI, i 2010 var bevilgningen 27,4 mrd. kr. tilsvarende 1,09 pst. av BNI-anslaget. Budsjettforslaget for 2012 er 27 834,9 mill. kr., tilsvarende 1.0 pst. av BNI. Til sammenligning var bistanden i 1960 på 8,4 mill., i 1970 på 262,6 mill.; i 1980 på 2,40 mrd.; 1990 på 7,55 mrd.; 2000 på 11,12 mrd. Resultatene - og utviklingseffekten - av norsk bistand har, i likhet med internasjonal bistand, vært omdiskutert. Gjennom mange år er det utført en rekke uavhengige evalueringer av deler av bistanden, dels til enkeltprogram/-prosjekt, dels til sektorer og land, hvor mange konkluderer med at målsettingene for innsatsen er nådd. Andre prosjekter er påviselig feilslåtte, vesentlig ved at investeringer (særlig i infrastruktur) ikke har vist seg bærekraftige.
På oppdrag fra UD har Norad siden 2007 utgitt en årlig resultatrapport som har vurdert måloppnåelse og effekt av belyste deler ved norsk bistand, til sektorer eller enkeltland - gjennom alle kanaler. Et hovedpoeng ved denne forsøksvise resultatrapporteringen er at det er svært vanskelig å påvise effekten av bistanden som sådan, dels fordi den bare er én av flere faktorer som påvirker fattigdomsbekjempelse og utvikling - og det er vanskelig å isolere virkningen av bistanden som sådan, dels fordi effekten av innsatsen til dels er svært langsiktig, gjerne en generasjon eller lenger. Det påpekes også at internasjonal bistand i dag utgjør en forholdsvis liten kapitaloverføring til utviklingsland, og at norsk bistand utgjør kun 4 pst. av samlet ODA. Like fullt er det en hovedkonklusjon at norsk bistand i det store og hele når mottakerne og at den innfrir fastlagte målsetninger.
Budsjettstøtte
Bistandsmidler som direkte tilflytes mottakerlandets statsbudsjett. Har siden år 1999 vært ansett som en viktig bistandsform overfor utvalgte land, og ordningens siktemål er bl.a. økt innflytelse for mottakerlandene og reduserte administrative kostnader. Norge har siden oppstarten gitt budsjettstøtte til i alt 11 land; Albania, Burundi, Det palestinske området, Makedonia, Malawi, Mosambik, Nicaragua, Tanzania, Uganda, Zambia og Øst-Timor. Inkludert 2012 er det fra norsk side bevilget totalt 7.96 mrd. kroner som budsjettstøtte. Siden 2008 er imidlertid støtte gjennom denne bistandsformen nær blitt halvert. På statsbudsjettet for 2012 er det avsatt 619 mill.kroner som budsjettstøtte, knyttet til Det palestinske området, Malawi, Mosambik, Tanzania og Zambia. Redusksjonen i budsjettstøtte er er fra norsk side en konsekvens av økt prioritering av spesifikke innsatsområder som miljø, klima, menneskerettigheter og likestilling samt et økende ønske om bedre kontroll med midlene. Hertil misnøye over mangelfulle økonomiske reformer og en negativ utvikling for menneskerettighetene i flere av de land som tidligere mottok budsjettstøtte.
Demokratistøtte
Tilskuddsordning på statsbudsjettet som gjør det mulig for politiske partier som er representert på Stortinget å søke om støtte til kapasitetsbygging og utvikling av organisasjonsdemokrati for partier i land som Norge har utviklingssamarbeid med. Målsettingen er at nettverksbygging politiske partier imellom skal bidra til utvikling av velfungerende og demokratiske partiorganisasjoner i utviklingsland. I sin begrunnelse for forslaget legger regjeringen ikke skjul på at en støtte som dette kan være kontroversielt i mange av de aktuelle samarbeidslandene, og potensielle søkere oppfordres derfor til å utvise varsomhet og nøkternhet. Støtteordningen erstatter Norsk senter for demokratistøtte som ble avviklet i 2009, og Norad har siden avviklingen utredet forvaltningsopplegget for nyordningen som har åtte millioner kroner til disposisjon for 2012Anbefalt litteratur
Simensen, Jarle m.fl.: Norsk utviklingshjelps historie, 2003, 3 b.