eller Mycota, rike av organismer som mangler klorofyll (bladgrønt) og er avhengige av organisk næring. De lever enten som snyltere (parasitter) på levende organismer, hovedsakelig på planter og i mindre grad på dyr, eller som saprofytter på dødt organisk materiale. De kan også etablere næringsutveksling gjennom mutualisme (også kalt symbiose), f.eks. med alger i lav og med planter i mykorrhiza (sopprot). Utviklingshistorisk regnes soppriket å ha felles rot med dyreriket. Vi finner likheter som f.eks. glykogen (dyrisk stivelse) som opplagsnæring, kitin og forekomst av strukturproteinet kollagen. Der flagell forekommer er det bare én, bakoverrettet og glatt flagell. Sopp lever overalt hvor det finnes spor av organiske stoffer og under alle klimatiske forhold. Deres viktigste rolle er som nedbrytere av organisk materiale i naturen og ved sine mutualistiske samspill med alger og planter.
Bygning
Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen og deler seg med tverrvegger. Hyfeveggen består normalt av kitin, hyfene har ekte cellekjerne med kjernemembran. Opplagsnæringen er oftest glykogen.
De enklest bygde sopper er encellede og danner kolonier (f.eks. gjærsopp). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (f.eks. algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer, som i størrelse kan variere fra mikroskopisk små til meterstore hos kjuker og røyksopper.
Formering
Sopp kan formere seg ukjønnet på mange måter, oftest ved sporedannelse hvor sporene enten dannes innvendig i beholdere (sporangier) og derfor med et fellesnavn kalles sporangiesporer, eller de avsnøres fra hyfegrener (konidioforer) og kalles konidier. Sporene kan ha svært mange spesialbenevnelser, alt etter hvilke organer de dannes i, dannelsesmåten, selvbevegelighet osv. Den kjønnete formeringen er også svært mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen. Algesopper har egne kjønnsceller som dannes i egne organer og er selvbevegelige eller ikke selvbevegelige. Hos koplingssopper, sekksporesopper og stilksporesopper finnes aldri selvbevegelige kjønnsceller, og bare i enkelte grupper dannes egne kjønnsorganer eller kjønnsceller. Her skjer det oftest en sammensmelting av vanlige hyfer på et tidlig tidspunkt i soppens utvikling. Cellekjernene smelter imidlertid ikke sammen på det tidspunkt, og det inntrer en helt egenartet tilstand, en parkjernefase (se dikaryotisk), hvor to kjerner av forskjellig genetisk opprinnelse finnes i samme celle. Hver kjerne lager selvstendige datterkjerner i den serien av nye celler som oppstår når den sammensmeltede hyfen vokser videre. Til slutt, i den fertile delen av soppen, skjer kjernesammensmeltingen med påfølgende reduksjonsdeling og dannelse av kjønnete sporer.
Systematikk
Majoriteten av de omlag 100 000 kjente soppartene tilhører rekkene sekksporesopper, Ascomycota, og stilksporesopper, Basidiomycota. Disse er omtrent like tallrike. Hos sekksporesopp dannes de kjønnete sporene innvendig i sporesekker, asci (entall ascus), og kalles ascussporer, mens de hos stilksporesopp dannes på små stilker i toppen av kølleformede celler, basidier, og kalles basidiesporer. Disse kjønnete sporene dannes hos de aller fleste ekte sopper i egne fruktlegemer. Mange sekksporesopper har små beger- eller krukkeformede fruktlegemer, mens bl.a. morkler og trøfler har store fruktlegemer. Ofte dannes det også ukjønnede sporer i eller på egne organer. I tillegg finnes som regel et vidt utbredt mycel i substratet soppen lever på (jord, ved, plantevev osv.). Dette sørger for næringsopptaket. Stilksporesoppene er oftest større enn sekksporesoppene, og hit hører de fleste mat- og giftsopper, alle kjuker, buksopper, gelésopper m.fl. Ukjønnede sporestadier er sjeldnere, men i tillegg til fruktlegemer, som ofte betegnes som selve «soppen», finnes også her et vidt utstrakt mycel.
Resten av de ekte soppene tilhører rekkene algesopper, Chytridiomycota, eller koplingssopper, Zygomycota. I tillegg kommer den eiendommelige rekken mikrosporider, Microspora, som tidligere ble regnet til urdyrene. De enkleste formene mangler egentlig mycel, men de fleste utvikler et rikt forgrenet mycel som lever på og i dødt og levende organisk materiale og for en stor del i vann. I motsetning til andre sopper mangler både algesoppene og koplingssoppene tverrvegger i hyfene.
Skadevirkninger
Mange parasittsopper forårsaker betydelig skade på trær og jordbruksvekster, f.eks. meldugg, kreft og skurv på frukt og bær, og rust- og sotskader på korn. Parasittsopper på dyr eller mennesker kan forårsake sykdommer i hud, hår, fjær og negler, samt mer dyptgripende soppsykdommer (mykoser) i indre organer. Se også soppsykdommer. Skadene kan også skyldes gifter (mykotoksiner) som sopp skiller ut og som er opphav til mykotoksikoser eller allergireaksjoner. Se også soppforgiftninger og giftige sopper. Saprofyttsopper som muggsopp og råtesopp (se hussopp), ødelegger matvarer, trevirke og mange andre produkter.
Bruk
Noen sopper kan nyttes direkte som mat, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer m.m. For skogbruket spiller mykorrhiza-utviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst.
Dyrking av sopp som mat kjenner man til i Europa allerede fra 1600-tallet, men først etter 1940-årene er soppdyrking blitt en utbredt og økonomisk viktig næring som drives etter avanserte landbruksvitenskapelige metoder. Se matsopp.
Soppkontroll
Den offentlige soppkontroll har til oppgave å kontrollere torgført sopp, og dessuten være rådgiver for private soppsankere. I Norge ble den første opprettet i Oslo 1932.
Illustrasjoner, se bl.a. matsopp, giftige sopper, poresopper, fluesopp, begersopper, gelésopper, røyksopper, muggsopp.