gjærsopper

Sekksporegjærsopper fordeler seg på klassene ursekksporesopper (Archiascomycetes) og gjærsopper (Hemiascomycetes). I førstnevnte klasse, som også omfatter andre sopper enn gjærsopper, finner vi spaltegjær, Schizosaccharomyces. Sistnevnte klasse omfatter derimot nesten bare gjærsopper. Her er ordenen ekte gjærsopper, Saccharomycetales, med slekten Saccharomyces som den viktigste.

Stilksporegjærsopper hører systematisk til flere grupper av relativt primitive stilksporesopper. Noen står nær rustsoppene, andre sotsoppene og atter andre gelésoppene.

Imperfekte gjærsopper omfatter utvilsomt både sekk- og stilksporesopper. Mange danner ekte mycel, med eller uten bøyler, i tillegg til «gjærcellene». Hos mange dannes såkalte ballistokonidier, som er ukjønnete sporer dannet i toppen av små stilker og som knipses av i likhet med basidiesporer ved modningen. Cellene er ofte oransje eller rødlige, fordi de inneholder karotenoider. De imperfekte gjærsopper deles gjerne i de to familiene Cryptococcaceae, med bl.a. Candida, og Sporobolomycetaceae hvor artene med ballistokonidier hører hjemme. DNA-undersøkelser har vist at førstnevnte familie tilhører sekksporesoppene, sistnevnte stilksporesoppene.

Alle gjærsopper, uansett systematisk tilhørighet, mangler kjønnsorganer og parkjernestadium (se sopp). Celleveggen består vesentlig av polysakkarider som glukaner og mannaner. Gjærcellene er oftest ufargede, men kan også være oransjerøde. De er gjerne ovale eller kule-, egg-, sitron- eller pølseformede, oftest 3–12 μm lange. Hos en del gjærsopper dannes pseudomycel, som er grenete rekker av celler, ved at dattercellene ikke straks skilles fra morcellene. Unntaksvis finnes arter som danner ekte mycel. Cellenes form, størrelse og dannelsen av pseudomycel påvirkes til dels av ytre faktorer.

I naturen vokser gjærsopp for det meste saprotroft, hovedsakelig i sukkerholdige plantesafter, men også i insekter som bananflue og barkbiller og i jord, ferskvann og saltvann. De kan leve anaerobt ved et gjæringsstoffskifte der sukker brytes ned til karbondioksid og etanol (etylalkohol) uten oksygen. Noen få, bl.a. de imperfekte gjærsoppene Candida albicans og Cryptococcus neoformans, er sykdomsfremkallende parasitter hos mennesker og dyr.

Formeringen er vesentlig vegetativ (ukjønnet), ved knoppskyting, eller også ved spalting (fisjon), som hos arter i slektene Schizosaccharomyces og Endomycopsis. Knoppdannelsen kan skje bare ved polene eller på hele overflaten av morcellen. Arr og furer etter knoppskyting/spalting er viktige karakterer ved identifisering. Gjærsoppsystematikken bygger for øvrig for en stor del på fysiologiske egenskaper i mangel av morfologiske karakterer; f.eks. legges det stor vekt på evnen til å assimilere nitrat ved slektsinndelingen. Elektronmikroskopi og forholdet mellom innholdet av guanin og cytocin i DNA er også tatt i bruk i klassifiseringen av gjærsopper. Men viktigst i dag er sekvensering av forskjellige genetiske markører i DNA, og sammenligning av disse.

Kjønnet formering hos gjærsoppene foregår for det meste under spesielle kulturbetingelser. En zygote eller enkeltcelle omdannes direkte til en ascus med oftest 4 ascussporer. Ascussporene kan ha meget forskjellig form, noe som brukes i den systematiske inndelingen. Livssyklus kan være haploid, diploid eller haplo-diploid hos de forskjellige artene. En gjærkultur kan derfor bestå av bare haploide, bare diploide eller av både haploide og diploide celler. De diploide cellene er oftest større enn de haploide. Det finnes homothalliske og heterothalliske arter, og atskillige kulturer av ikke-sporulerende gjærsopper består av bare den ene paringstypen av en heterothallisk art.