verdens verste kjernekraftulykke, forekom natt til 26. april 1986 i Tsjernobyl, Ukraina (daværende Sovjetunionen), 100 km nord for Kiev.
Ulykken
Reaktor 4 ved Tsjernobyl-anlegget var av den såkalte RMBK-typen, en vannavkjølt og grafitt-moderert reaktor – en reaktortype som bare er bygd i den tidligere Sovjetunionen. Den var kjørt ned for årlig vedlikehold og var ikke i ordinær drift. Under arbeidet med diverse eksperimenter ble ikke de vanlige sikkerhetsrutinene fulgt, og reaktoren kom ut av kontroll. I løpet av 10 sekunder steg den termiske effekten fra nær null til omkring 300 000 MW, 10 ganger det reaktoren var konstruert for å yte. Siden kjølingen samtidig var nedsatt, fordampet kjølevannet, og brenselet ble pulverisert i den sterke varmen. Temperaturen steg til ca. 1800 °C. Det oppstod en dampeksplosjon i reaktoren og reaktorbygningen. Taket over reaktoren blåste bort, grafitten fikk dermed tilgang på luft, og det oppstod en eksplosjonsartet brann. Sammen med vanndamp og forbrenningsprodukter ble radioaktive stoffer fra reaktoren slynget ut, noe som førte til betydelig radioaktivt nedfall (se nedenfor). Slukningsarbeid ble satt i gang, men for å stanse brannen i reaktorkjernen måtte man dekke reaktoren med sand og leire blandet med stråleabsorberende materiale. Det gav bedre varmeisolasjon, og siden radioaktiviteten fremdeles var høy, steg temperaturen igjen. Seks dager etter eksplosjonen var den oppe i 2000 °C, og det oppstod en ny mindre eksplosjon og ny økning i det radioaktive utslippet. I alt 5000 tonn bly og stein ble sluppet fra helikoptre.
Lokal opprydding og skader
Halvparten av de vel 400 menneskene som arbeidet ved anleggene måtte etterpå behandles for stråleskader, og 31 personer omkom som direkte følge av strålingen. Pga. strålefaren måtte mannskapene som stod for oppryddingen skiftes ut ofte, og i alt 800 000 mennesker deltok i arbeidet. Det er sparsomt med opplysninger om disse menneskene, enkelte kilder opplyser at opp til 15 000 av dem døde i løpet av ti år.
En sone på 30 km rundt kraftverket ble erklært som faresone, og til sammen 135 000 mennesker ble evakuert fra dette området. Ti år etter ulykken bodde fortsatt om lag 270 000 mennesker i områder som var underlagt restriksjoner pga. stråling, særlig fra radioaktivt jod (131I). Det er rapportert en sterk økning av tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft blant disse gruppene, bl.a. hos barn i Gomel-regionen i Hviterussland.
I 1987 ble de ansvarlige for ulykken stilt for retten og dømt for uaktsomhet. Det ble konstruert en sarkofag av betong rundt reaktoren, for å hindre ytterligere utslipp av radioaktivitet. Denne sarkofagen er senere rapportert å være i dårlig forfatning. Frem til slutten av 1990-årene var fortsatt to av reaktorene i Tsjernobyl i drift, men siden ble all drift ved anlegget stengt. Den siste reaktoren ble tatt ut av drift i desember 2000, etter sterkt utenlandsk press.
Skader i Norge
Det radioaktive utslippet ved Tsjernobyl-ulykken antas å ha vært omkring 100 000 ganger større enn Windscale-ulykken i Storbritannia 1957; den til da verste ulykken i Europa. Store mengder radioaktivt jod (131I) og cesium (137Cs) spredte seg i atmosfæren og ble ført ned med nedbøren. Det ble imidlertid ikke påvist akutte stråleskader blant andre enn dem som var direkte involvert i arbeidet ved reaktorbrannen. Pga. vindretningen ble Skandinavia hardt rammet, og det var svenske målestasjoner som først oppdaget omfanget av ulykken utenlands. I Norge var nedfallet særlig stort i fjellområdene i øvre Oppland, samt langs svenskegrensen i Hedmark og Trøndelag.
I nedfallet over Norge forekom tre aktive cesium-nuklider: 134Cs, 136Cs og 137Cs med halveringstider på 13 dager, 2 år og 30 år. Det var 60–70 % av 137Cs. 136Cs og 137Cs har en biologisk halveringstid på omkring 100 dager, noe kortere hos kvinner enn hos menn, og bare 20 dager hos barn. Nedfallet førte bl.a. til advarsel mot å spise fisk fra de berørte områdene. På lengre sikt fikk nedfallet konsekvenser for produksjonen og omsetningen av rein- og lammekjøtt. Restriksjoner for omsetning av matvarer ble basert på hvor mye radioaktivt cesium varen inneholdt. Grensen på 600 Bq/kg, som ble satt for de fleste matvarer, betyr at den internasjonalt anerkjente grensen for strålebelastning på 5 mSv i året ikke blir overskredet hvis man spiser mindre enn to kg per dag av slike varer.
Det var i reinkjøtt det ble påvist mest cesium, opptil 40 000 Bq/kg i reinkalver. Det var store variasjoner i måleresultatene. De høyeste verdiene fant man i dyr fra de områder hvor det hadde falt mest nedbør. Også i ferskvannsfisk og i sauekjøtt ble det funnet over 10 000 Bq/kg i de områdene som var sterkest rammet av nedfallet. For å begrense dosene til befolkningen ble det iverksatt en rekke tiltak, bl.a. nedforing med rent fôr og gjødsling for å hindre opptak av cesium i fôrplantene. Til sammen ble det brukt 400 mill. kr på tiltak, forskning og utsortering av kjøtt. Selv 20 år etter ulykken var det nødvendig med tiltak for å hindre for store konsentrasjoner av radioaktivitet i enkelte næringsmidler.
Langsiktige konsekvenser
Både fordi direkte opplysninger om eksplosjonen manglet og fordi ingen var forberedt på en slik situasjon, var det ved ulykkestidspunktet stor usikkerhet om hvilke sikkerhetstiltak som burde settes i verk. Tsjernobyl-ulykken førte derfor til en debatt om stråleberedskap og andre tiltak for å stå bedre rustet mot slike ulykker i fremtiden. Det kom dessuten til en debatt om informasjon og varslingssystemer. Ulykken førte også til en skjerping av sikkerhetsbestemmelsene i kjernekraftverk og til en økende debatt om avvikling av kjernekraft.