Alfred Wegener

Faktaboks

Alfred Wegener
Uttale
wˈegener
Født
1. november 1880, Berlin, Tyskland
Død
november 1930, Clarinetania, Grønland
Alfred Wegener mellom ca. 1924 og 1930
Dette er det siste bildet som ble tatt av Wegener og Willumsen på Grønland. Bildet er tatt på stasjonen Eismitte. Begge skal ha dødd rundt 16. november på veien tilbake til kysten.
Av .

Artikkelstart

Alfred Wegener var en tysk geofysiker (meteorolog) og polarforsker. Han deltok i to danske ekspedisjoner til Grønland, før han ledet den tyske Grønlands-ekspedisjonen fra 1930 til 1931, som skulle undersøke forholdene på innlandsisen. Under denne ekspedisjonen omkom han på en sledeferd.

Wegener er særlig kjent for sin hypotese om kontinentenes bevegelse (kontinentaldrift). Den var lenge omstridt, men spesielt resultatene av omfattende undersøkelser av havbunnen fra 1960-årene av ga ideene hans sterk støtte, og teorien om platetektonikk ble alminnelig anerkjent.

Tidlig liv

Alfred Lothar Wegener ble født 1. november 1880 i Berlin. Han gikk på Köllnisches Gymnasium, noe som er stadfestet på en minneplate på skolebygningen, som i dag er fredet. Han studerte deretter i Heidelberg, Innsbruck og Berlin, hvor han tok doktorgrad i astronomi i 1904. Året etter fulgte han sin bror Kurt til Lindenberg aerologiske observatorium, hvor han ble teknisk meteorologassistent under Richard Assmann (1845—1918). De to brødrene arbeidet sammen og var pionerer i bruken av værballonger for å observere luftmassers bevegelser. I 1906 satte brødrene verdensrekord ved å holde seg svevende over 52 timer i en varmluftballong.

I 1909 ferdigstilte Wegener sin habilitation-avhandling (som ga professorkompetanse) i meteorologi i Berlin, og fra 1909 til 1919 arbeidet han som dosent ved Marburg universitet. I 1911 utga han en oppsummering av sine foredrag om meteorologi i Thermodynamik der Atmosphäre som ble standardlæreboken i Tyskland i mange år. I tillegg foreslo han en ny mekanisme for å forklare regndråpedannelse i kalde skyer, senere utviklet som Wegener-Bergeron-Findeisen-prosessen som gjelder fremdeles.

Til Grønland

Alfred Wegener dro på fire ekspedisjoner til Grønland i perioden 1906 til 1930. Han snakket etter hvert flytende dansk, som er et av de offisielle språkene på Grønland.

Danmark-ekspedisjonen 1906–1909

På grunn av sin meteorologiske ekspertise ble Wegener invitert til å delta i Danmark-ekspedisjonen 1906—1909 til Nordøst-Grønland under ledelse av Ludvig Mylius-Erichsen. Wegener etablerte en meteorologisk stasjon ved Danmarkshavn og var den første som brukte drager og luftballonger til studier av polaratmosfæren opp til 3000 meter. Dataene herfra brukte han i sin habilitationsavhandling om Die Drachen- und Fesselballonaufstiege bei der Grönlandexpedition. Mylius-Erichsen og to kolleger omkom under en sledeekspedisjon.

Ekspedisjon til Nordøst-Grønland 1912–1913

I 1912—1913 var han på en ny dansk ekspedisjon til Nordøst-Grønland, ledet av Johan Peter Koch (1870—1928) som hadde deltatt på Mylius-Erichsens ekspedisjon. Denne ekspedisjon ble også plaget av uhell. Tidlig ble de fire deltakerne nesten drept da de skulle oppover en kalvende isbre. Senere brakk Koch beinet og ble sengeliggende i lang tid. Ekspedisjonen hadde med seg 16 islandshester til transporthjelp, noe som medførte en stor ekstralast med fôr.

Planen var blant annet å overvintre oppe på breen for så å krysse innlandsisen våren etter. I løpet av etableringen av den medbrakte vinterhytta oppe på breen døde ni av hestene av overanstrengelser og to rømte. Overvintringen ble den første på innlandsisen. Inne i hytta fikk Wegener og Koch drillet 25 meter ned i isen for å observere lagdelingen, og de utførte en rekke andre vitenskapelige observasjoner. I tillegg ble depoter lagt ut vestover.

13. april 1913 startet følget vestover på den lengste kryssing til fots noen gang over Grønlands innlandsis. Det ble over 1200 kilometer lang og opp til 3000 meters høyde. Fire av hestene måtte skytes underveis grunnet utmattelse. Mennene håpet å kunne redde den siste, men også den måtte gi tapt like før slutten. Meteorologiske observasjoner og studier av lagdelingen i isen ble utført underveis, og etter 78 dager nådde de Laksefjorden på vestkysten. Som Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup etter sin kryssing i 1888, laget de en provisorisk båt for å krysse fjorden. Det ble mange flere dagsmarsjer i vanskelig terreng før de ble plukket opp av en konebåt med presten fra Upernavik, som tilfeldigvis var på menighetsbesøk i området.

Etter returen publiserte Wegener sitt store omfang av meteorologiske og glasiologiske data, og etablerte seg som den store eksperten i arktisk meteorologi. Han giftet seg i 1913 med Else Köppen, datter av hans tidligere lærer Wladimir Köppen som var Tysklands ledende meteorolog på den tiden. De fikk tre døtre.

Kontinentaldriftteorien

Wegener var en svært produktiv forsker i mange disipliner og publiserte 170 artikler og bøker. De fleste gjaldt meteorologi, men også astronomi, meteoritter, geologi og geofysikk ble kommentert. Høsten 1911 hadde han lest om fossilfunnene på øst- og vestkysten av Atlanterhavet som forfatterne konkluderte med var resultat av at kontinentene en gang var bundet sammen av en landbro som nå var sunket i havet. Wegener hadde allerede notert seg hvordan de store kontinentale landmassene syntes å passe sammen, nesten som brikker i et puslespill.

Han hadde store evner til å tenke tverrvitenskapelig, og gjennom data fra paleontologi, klimatologi og geologi formulerte han en kompleks teori om kontinentaldrift, at kontinentene engang hadde vært samlet og hadde senere drevet fra hverandre. Han presenterte teorien 6. januar 1912 på et møte i Geologische Vereinigung (Geologisk forening), men møtte motbør særlig fra geologer både da og senere.

I 1915 publiserte han Die Entstehung der Kontinente und Ozeane (Dannelsen av kontinenter og hav) hvor han la frem sin mening om et urkontinent (senere kalt Pangea, fra gresk «alle land»). Det skulle gå flere tiår før teorien ble akseptert, og Wegener opplevde aldri å få anerkjennelse for sin teori.

Første verdenskrig og etter

Som reserveoffiser under første verdenskrig ble Wegener såret under kamper på Vestfronten i Belgia og Frankrike. Han ble overført til hærens værvarslingstjeneste, noe som innebar hyppig reisevirksomhet mellom de forskjellige meteorologiske stasjonene i Tyskland, Balkan, Vestfronten og de baltiske statene.

I 1919 ble han leder for avdelingen for teoretisk meteorologi ved Deutschen Seewarte i Hamburg, som var sentralinstituttet for maritimmeteorologi i Tyskland. Deretter underviste han ved universitetet i Hamburg. Disputten rundt hans kontinentaldriftteori gjorde at han aldri fikk en full professorstilling. I 1924 ble han imidlertid professor i meteorologi og geofysikk ved Karl-Franzens-Universität i Graz, Østerrike. Sammen med sin svigerfar, Wladimir Köppen, utga han boken Die Klimate der geologischen Vorzeit (Urtidens klima) i 1924.

Tilbake til Grønland

I 1929 dro Wegener til Vest-Grønland sammen med tre andre for å forberede en stor meteorologisk ekspedisjon året etter, Deutsche Grönlandexpedition Alfred Wegener 1929/31. I 1930 ankom han Vest-Grønland sammen med 21 forskere og teknikere. Hans bror Kurt var en av forskerne. Hensikten var å samle meteorologiske data gjennom ett år og studere innlandsisens påvirkning på meteorologien i Nord-Atlanteren. For dette formålet skulle det etableres tre meteorologiske observatorier langs 71° N: én på vestsiden av innlandsisen, én på østsiden og én i midten som ble kalt Eismitte. Den østlige stasjonen ble etablert av en annen del av ekspedisjonen. Eismitte lå på 3000 meters høyde over havet, omkring 400 kilometer fra vestkysten og skulle bemannes gjennom vinteren av to av forskerne, Johannes Georgi og Ernst Sorge.

Det var uvanlig harde værforhold denne vinteren, og de to hadde ikke kunne få med seg nok forsyninger av mat og brensel. Wegener bestemte seg for å sette i gang en redningsaksjon i slutten av september. Han satte av gårde med meteorologen Fritz Lowe, 13 grønlendere og 15 hundesleder. Temperaturen var til dels nede i −60 °C, og 12 av grønlenderne returnerte til kysten. Lowes forfrosne tær måtte amputeres uten ordentlig utstyr, men de tre mennene nådde frem til Eismitte 19. oktober.

I og med at det ikke var forsyninger nok til fem personer, bega Wegener og grønlenderen Rasmus Villumsen seg 1. november (Wegeners 50-årsdag) mot vestkysten med to hundesleder. De kom aldri frem. Wegeners lik ble funnet av hans bror 12. mai 1931 der han var blitt begravet i isen av Villumsen. Graven var markert med Wegeners ski. Kurt og de andre bygget et pyramideformet gravsted av is og snø til Alfreds siste hvileplass. Graven er nå dekket av mange meter med is og snø og ikke lenger synlig. Villumsen ble aldri funnet.

Minner

Alfred Wegener og hans store vitenskapelige bidrag ble æret gjennom at hans navn ble knyttet til Tysklands Alfred-Wegener-Institut für Polar- und Meeresforschung (Alfred Wegener institutt for polar- og marinforskning) i Bremerhaven. European Geosciences Union, basert i München, deler ut Alfred Wegener-medaljen til forskere som har oppnådd eksepsjonell internasjonal posisjon innenfor atmosfæriske, hydrologiske eller marine vitenskap. Alfred Wegener Halvø på Grønlands vestkyst og Mount Wegener i Antarktis er oppkalt etter ham. Wegener-navnet er knyttet til et kraterMånen og et på Mars. Wegenerfjellet på Svalbard er oppkalt etter hans bror Kurt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Wegener, Alfred von, i: Encyclopedia of the Arctic, isbn 1-57958-439-X

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg