kontinentaldrift

Kontinentaldrift er en teori om at kontinentene på Jorden beveger seg over geologisk tid i forhold til hverandre og til polene.

Faktaboks

uttale:
kontinentˈaldrift
også kjent som:

kontinentdrift

Historikk

Teorien om kontinentaldrift er best kjent ved tyskeren Alfred Wegeners utforming fra 1912. I henhold til denne teorien skulle for eksempel Afrika og Sør-Amerika tidligere ha hengt sammen, noe som ville forklare de nær parallelle kystlinjene. Wegener foreslo at store plater med kontinental jordskorpesial») kunne bevege seg på et underlag av havbunnsskorpe («sima»), men dette var vanskelig å godta både for geologer og geofysikere. Teorien kunne ikke forklare hvilke krefter som skulle kunne bevege kontinentene, og bevegelsen som ble foreslått var altfor rask.

Dagens forklaring

I dag vet vi at de kontinentale landområdene er overflaten av tykke stive litosfæreplater som også omfatter øvre del av Jordens mantel og som også består havområder rundt kontinentene. Disse platene flyter på en plastisk sone på 75–250 kilometers dyp i astenosfæren. Det er altså plater som består av både kontinent og havområder som beveger seg i forhold til hverandre, og ikke bare kontinenter. Vi snakker derfor nå om platetektonikk heller enn kontinentaldrift.

Drivkraften bak disse bevegelsene er tyngdekraften, der kalde og tunge deler av platene synker inn, mens ny havbunnsplate dannes der plater driver fra hverandre. Disse platebevegelsene har videre sammenheng med strømmer i den underliggende astenosfæriske mantelen, som involverer konveksjonsstrømmer der varm og lett mantel stiger opp, og kald og tung mantel synker ned.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg