San Andreas-forkastningen, forkastningslinje langs vestkysten av Nord-Amerika. Strekker seg nordvestover fra Golfo de California (Californiabukten) til Point Arena nord for San Francisco, hvor den fortsetter ut i Stillehavet. Den sentrale delen av San Andreas-forkastningen er en relativt enkel og rettlinjet struktur, men den forgrener seg i begge ender slik at forkastningssonen her blir over 100 km bred. Forkastningen er en del av et større system av forkastninger som samlet danner skillet mellom Den nordamerikanske platen og Stillehavsplaten. Platene sklir langs hverandre med en relativ gjennomsnittshastighet på om lag 5 cm i året. Den nordamerikanske platen beveger seg sørover i forhold til Stillehavsplaten. Denne type platebevegelser kalles transformforkastning, se for øvrig platetektonikk

Forkastningssonen utgjør en langstrakt forsenkning, med karakteristiske forskjøvede elveløp o.l. Også veier som krysser linjen, er blitt forrykket ved bevegelsene. Platebevegelsene langs de enkelte forkastningene i San Andreas-systemet fører til hyppige jordskjelv. Da områdene her er svært tett befolket, kan jordskjelv få katastrofale følger, som f.eks. da San Francisco ble ødelagt i 1906. Det har vist seg at de store jordskjelvene langs San Andreas-forkastningen gjentar seg med regelmessige mellomrom, f.eks. omkring 150 år i den sørlige delen. Her fant det siste store skjelvet sted i 1857, og man frykter derfor at det neste snart vil komme her. Men også i nord ved San Francisco kan tiden være inne for et nytt stort jordskjelv, og det gjøres mye for å kunne varsle befolkningen på forhånd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.