San Andreas-forkastningen

Den sentrale delen av San Andreas-forkastningen er en relativt enkel og rettlinjet struktur, men den forgrener seg i begge ender slik at forkastningssonen her blir over 100 kilometer bred.

Forkastningen er en del av et større system av forkastninger som samlet danner skillet mellom Den nordamerikanske platen og Stillehavsplaten. Platene sklir langs hverandre med en relativ gjennomsnittshastighet på om lag 5 centimeter i året. Den nordamerikanske platen beveger seg sørover i forhold til Stillehavsplaten. Denne type platebevegelser kalles transformforkastning, se for øvrig platetektonikk.

Forkastningssonen utgjør en langstrakt forsenkning, med karakteristiske, forskjøvede elveløp og andre landformer. Også veier som krysser linjen, er blitt forrykket ved bevegelsene.

Platebevegelsene langs de enkelte forkastningene i San Andreas-systemet fører til hyppige jordskjelv. Da områdene her er svært tett befolket, kan jordskjelv få katastrofale følger, slik som da San Francisco ble ødelagt i 1906.

Det har vist seg at de store jordskjelvene langs San Andreas-forkastningen gjentar seg med regelmessige mellomrom, for eksempel omkring 150 år i den sørlige delen. Her fant det siste store skjelvet sted i 1857. Men også i nord ved San Francisco kan tiden være inne for et nytt stort jordskjelv, og det gjøres mye for å kunne varsle befolkningen på forhånd.

• Fort Tejon-skjelvet i sentrale og sørlige California 1857 hadde styrke 8,0 på Richters skala og to mennesker ble drept.
• San Francisco-skjelvet i Nord-California 1906 hadde styrke 7,8. Omkring 3000 mennesker døde i jordskjelvet og branner.
• Loma Prieta-skjelvet nær Santa Cruz i California 1989 hadde styrke 7,1 og 63 mennesker døde.
• Parkfield-skjelvet den 28. september 2004 hadde styrke 6,0.

For å kunne gi jordskjelvvarsel, ble San Andreas Fault Observatory at Depth (SAFOD) bygget i 2004–2007 nord for byen Parkfield, California. SAFOD samler inn geologiske data fra et 3,4 kilometer dypt borehull gjennom San Andreas-forkastningen.

• geologi
• platetektonikk