passasjerskip

Dagens passasjerfartøy kan være mindre båter som frakter mennesker over korte strekninger. Dette er for eksempel Beffen i Bergen som går over Vågen, sundbåtene i Kristiansund eller øybåtene i Oslo. Disse tar rundt 15–100 passasjerer. I tillegg finnes lette og svært hurtige RIB-båter, som tar opp til 12 passasjerer. Slike kan frakte personer mellom steder, men er mest brukt til sightseeing på sjøen i høy fart.

Andre passasjerbåter er de typiske hurtigbåtene, også kalt snøggbåtene. Dagens hurtigbåter er kjent for sine katamaranskrog, som går i relativt høy hastighet (25–35 knop) mellom steder langs kysten. Hurtigbåtforbindelsene mellom Askøy og Bergen, Brønnøysund og Vega, eller Haugesund og Røvær er typiske eksempler på slike. Tidligere kunne slike ruter være trafikkert av hydrofoilbåter, slik som Vingtor mellom Stavanger og Bergen i perioden 1960–1975.

Småferger er noe større enn passasjerbåtene, slik som for eksempel nesoddfergene mellom Aker Brygge og Nesoddtangen. Dette er en fergetype som tar rundt 600 passasjerer, men ingen kjøretøy. Liknende ferger, som også tar kjøretøy, er trafikken mellom Hjellestad og Klokkarvik på Sotra, som tar rundt 300 passasjerer og 80 personbiler.

I Norge seiler det ellers et stort antall bilferger med en lengde på rundt 70–140 meter. Alle bilferger er i dag det som kalles ro/ro-skip, som vil si at kjøretøyene ruller om bord og i land selv. Dette kan være ferger med åpent bildekk som går helt eller delvis i lukket farvann, slik som fergene i sambandet Lavik–Opedal eller Halhjem-Sandvikvåg. Andre steder er fergene lukkede på grunn av farvannet, slik som fergetrafikken mellom Bodø, Værøy og Røst, som seiler i den åpne Vestfjorden. Disse frakter et høyt antall passasjerer og kjøretøy. De tre mest trafikkerte fergesambandene, Horten–Moss, Mortavika–Arsvågen og Halhjem–Sandvikvåg, frakter over 10 000 mennesker i døgnet. I løpet av et år tilsvarer dette omtrent 70 % av Norges befolkning på 5,5 millioner (2023).

Til større avstander, høye passasjertall eller opplevelsestokt benyttes store passasjerskip. Dette er fartøy som vanligvis kan ta 1 000 eller flere passasjerer, og ofte biler i tillegg. Storfergene går gjerne internasjonalt, og forbindes i norsk sammenheng med danskebåttrafikken. Disse har bildekk, lugarer og et tilbud om bord som minner om cruiseskipene. Mellom Bergen og Kirkenes går kystrutetrafikken i Norge, som seiles med passasjerskip. Disse går i hovedsak som cruisefartøy, men frakter i tillegg lokalbefolkningen langs kysten. Kystruteskipene har mulighet til å frakte noen biler, og en del gods i tillegg.

Rene cruiseskip kan variere fra relativt små fartøy på rundt 50–100 meter, til svært store skip over 350 meter, med en bruttotonnasje på rundt 250 000 tonn. Om bord har passasjerene tilgang på et stort utvalg restauranter, butikker, aktiviteter og ikke minst daglige havnebesøk. De største skipene kan ta over 6 000 passasjerer, og har av den grunn også et mannskap på over 1 000 sjøfolk for å drifte skipet. Slik passasjertrafikk har ikke noen spesiell transporthensikt, men det er selve oppholdet om bord som appellerer til de reisende, og som gir lønnsom drift for rederiet. Amerikabåten Queen Mary 2 er det eneste skipet som går i klassisk rutetrafikk over Atlanteren, men er for alle praktiske formål også et cruiseskip, og ikke en storferge.

Passasjerfrakt var tidligere løst definert og gjennomført med fartøy som ikke nødvendigvis drev med passasjertrafikk til vanlig. Fiskefartøy og seilskuter som i utgangspunktet drev med fangst og handel, fraktet også personer etter private avtaler. I Norge har transport over sund, elver, fjorder og innsjøer alltid vært nødvendig, og slik persontransport var i lang tid organisert på lokalt nivå. Dette kalles gjerne for roskyss, som vil si at noen hjelper personer over vannet med en robåt.

Seilskutene fraktet også mennesker, og ble spesielt tilpasset for persontransport med innføringen av klipperne på 1800-tallet. Disse skutene var egentlig til frakt av post, te og krydder, men på grunn av sin høye fart var klipperne også brukt til personfrakt.

Med innføringen av hjuldampere og senere dampskip, utviklet persontransporten seg til det en kjenner i dag. Det var tidligere vanlig med cargolinere, det vil si stykkgodsskip, til småskala persontransport. Dette var fraktskip som seilte over hele verden, og som i tillegg hadde noen ledige lugarer til eventuelle reisende. Denne formen for passasjerskip tok i all hovedsak slutt på 1970-tallet.

• skip
• amerikabåt – linjefart
• badegjester – sjøvesen
• SOLAS-konvensjonen
• cargoliner