Skallmodell, her modell for beskrivelse av atomkjerner, bygger på den forestilling at nukleonene i kjernen beveger seg i baner, som kan ordnes i en skallstruktur på samme måte som elektronene i atomene

M. G. Mayer og J. H. D. Jensen viste 1949 at en rekke egenskaper ved atomkjernene varierte systematisk med proton- og nøytrontall og forklarte dette som en virkning av skallstrukturen. Senere undersøkelser har vist at skallmodellen bare gir et sterkt forenklet bilde av kjernen. Modellen har likevel spilt stor rolle ved utvikling av mer fullstendige teorier for atomkjernen (se kjernefysikk for en mer detaljert beskrivelse av denne).

Et sentralt element i skallmodellen for atomkjerner er Pauliprinsippet, som sier at to fermioner ikke kan befinne seg i samme kvantetilstand. Nukleonene (nøytroner og protoner) vil dermed oppholde seg i stadig økende energnivåer.

Nivåene til henholdsvis nøytroner og protoner er i skallmodellen uavhengige av hverandre. Bindingsenergien til nukleonene minker betydelig ved jevne intervaller av antall nukleoner i kjernen. For eksempel er bindingsenergien til et tredje nukelon som blir lagt til en kjerne betydelig mindre enn bindingsenergien til de to første. De tallene hvor bindingsenergien minker betydelig (2, 8, 20, 28, 50, 82, 126) kalles magiske tall i skallmodellen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.