Ledetone, kalles toner som av funksjonelle årsaker har tendens til å gå trinnvis videre til nærmeste nabotone i opp- eller nedadgående bevegelse. Generelt har ledetoner en iboende spenning grunnet melodiske og/eller harmoniske årsaker. Dette fremkaller en spenning som utløses ved en trinnvis bevegelse til toner med mer stabil karakter.

I dur/moll-tonal musikk har ledetoner som regel en entydig funksjon. I dur har tonen på 7. trinn, ledetonen, streben mot 8. trinn, grunntonen. Det samme gjelder i moll når 7. trinn er kromatisk hevet (harmonisk og melodisk moll). Denne ledetonefunksjonen, sammen med kvintfallet, er en grunnleggende faktor i dur/moll-tonaliteten. Mindre viktig  for den funksjonsteoretiske definisjon på tonalitet, men like fullt med ledetonepreg, er for eksempel det lave 6. trinns bevegelsestendens et halvtrinn ned til 5. trinn i ren moll. På samme måte får septimen i dominanten en nedadgående ledetonekarakter til tonikas ters på grunn av tritonus- og septimintervallene i dominantakkorden.

I middelalderens og renessansens modale musikk (kirketonearter) bestemmes ledetonetendensene like mye av melodiske som av harmoniske årsaker. For eksempel ligger ledetonen i den frygiske tonearten på lavt 2. trinn med videreføring nedover til 1. trinn, grunntonen. I andre kirketonearter der skalaene mangler ledetoner, blir dette ofte lagt til med løse fortegn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.