Ledetone, kalles toner som av funksjonelle årsaker har tendens til å gå trinnvis videre til nærmeste nabotone i opp- eller nedadgående bevegelse. Generelt har ledetoner en iboende spenning grunnet melodiske og/eller harmoniske årsaker. Dette fremkaller en spenning som utløses ved en trinnvis bevegelse til toner med mer stabil karakter.

I dur/moll-tonal musikk har ledetoner som regel en entydig funksjon. I dur har tonen på 7. trinn, ledetonen, streben mot 8. trinn, grunntonen. Det samme gjelder i moll når 7. trinn er kromatisk hevet (harmonisk og melodisk moll). Denne ledetonefunksjonen, sammen med kvintfallet, er en grunnleggende faktor i dur/moll-tonaliteten. Mindre viktig  for den funksjonsteoretiske definisjon på tonalitet, men like fullt med ledetonepreg, er for eksempel det lave 6. trinns bevegelsestendens et halvtrinn ned til 5. trinn i ren moll. På samme måte får septimen i dominanten en nedadgående ledetonekarakter til tonikas ters på grunn av tritonus- og septimintervallene i dominantakkorden.

I middelalderens og renessansens modale musikk (kirketonearter) bestemmes ledetonetendensene like mye av melodiske som av harmoniske årsaker. For eksempel ligger ledetonen i den frygiske tonearten på lavt 2. trinn med videreføring nedover til 1. trinn, grunntonen. I andre kirketonearter der skalaene mangler ledetoner, blir dette ofte lagt til med løse fortegn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.