ledetone

Ledetone er en tone som har tendens til å gå trinnvis videre til nærmeste nabotone i opp- eller nedadgående bevegelse. Av melodiske og/eller harmoniske årsaker har ledetoner en iboende spenning som utløses ved en bevegelse i form av et halvt trinn til en stabil tone.

I dur/moll-tonal musikk har ledetonen som regel en entydig funksjon. I dur streber tonen på syvende trinn mot første eller åttende trinn, grunntonen. Det samme gjelder i moll når syvende trinn er kromatisk hevet (harmonisk og melodisk moll). Denne ledetonefunksjonen er sammen med det fallende kvintintervallet grunnleggende faktorer i dur/moll-tonaliteten. Mindre viktig for den funksjonsteoretiske definisjon av tonalitet, men like fullt med ledetonepreg, er det lave sjette trinns bevegelsestendens et halvt trinn ned til femte trinn i ren moll. På samme måte får septimen i dominanten en nedadgående ledetonekarakter til tonikas ters på grunn av tritonus- og septimintervallene i dominantseptimakkorden. I flerstemmig sats skal tendenstoner ikke dobles, dette for å unngå at det oppstår forbudte oktavparalleller. Ledetonen inngår i den autentiske kadens, men ikke i den plagale.

I middelalderens og renessansens modale musikk (kirketonearter) bestemmes ledetonetendensene mer av melodiske enn av harmoniske årsaker. For eksempel ligger ledetonen i den frygiske tonearten på det lave andre trinn med videreføring nedover til første trinn, grunntonen. Den lydiske tonearten har en dobbel ledetone, fra syvende til første trinn og fra det høye fjerde trinn til femte trinn. Dette er et fremtredende trekk i norsk folkemusikk. I kirketonearter som mangler ledetoner (dorisk og mixolydisk), blir slike ofte lagt til med løse fortegn, såkalt musica ficta.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg