Frank Bridge

Frank Bridge var en britisk komponist og bratsjist som regnes som en av sin tids viktigste musikere. Han var Benjamin Brittens viktigste lærer, og Britten hyllet ham i 1937 med verket Variations on a Theme of Frank Bridge for strykeorkester, et verk som for øvrig for alvor bragte Brittens navn frem i lyset.

Bridge begynte sine studier 17 år gammel ved Royal College of Music. Her studerte han fiolin og klaver i tre år, hvoretter han fikk et fireårig stipend for å studere komposisjon med Sir Charles Villiers Stanford. Etter avsluttede studier livnærte Bridge seg ved å undervise og som utøvende musiker, periodevis også som dirigent. Han var fiolinist og bratsjist i flere av Londons ledende orkestre og medlem i ikke mindre enn tre strykekvartetter. Den mest kjente av strykekvartettene var English String Quartet, der han var medlem fra 1903 fram til midten av 1920-tallet. Han underviste regelmessig kammermusikkgrupper ved Royal College of Music. I 1904 medvirket han ved den første oppførelsen i England av Claude Debussys strykekvartett i g-moll, op. 10.

Blant Bridges verk er det flere som utmerker seg, ikke minst hans kammermusikk regnes som fremragende. Her kan nevnes verk som strykesekstetten (1906–1912), orkesterverket «The Sea» (1911), sonate for cello og klaver i d-moll (1913–1917), strykekvartett nr. 2 i g-moll (1914–1915), strykekvartett nr. 3 (1925–1927), klavertrio nr. 2 (1928–1929), «Oration» for cello og orkester (1930), operaen «The Christmas Rose» (1932), sonate for fiolin og klaver (1932) og strykekvartett nr. 4 (1937).

Bridges musikk viser en utvikling fra en senromantisk stil i de tidligste verkene, men der tredje og fjerde strykekvartett fra henholdsvis 1926 og 1937 viser en utvikling der påvirkningen fra Den andre wienerskolen er merkbar, men også fra komponistene Maurice Ravel og Aleksandr Skrjabin.