Frederick Delius, engelsk komponist av tysk herkomst, regnes som en av de største engelske komponister siden barokken. Tok under studietiden sterke inntrykk av Edvard Grieg, som han møtte i Leipzig i 1887. Delius’ musikk kan sies å ha en nordisk tone med sterke engelske trekk, men er fremfor alt dypt personlig og sterkt eklektisk i sitt inspirasjonstilfang.

I Delius’ barndomshjem var musikken en del av den kulturelle dannelsen, og innen Frederick hadde nådd tenårene, trakterte han både fiolin og klaver utmerket. Etter endt skolegang i 1878 studerte han først to år ved The International College utenfor London, før han fikk noen læreår i farens store tekstilbedrift. I 1884 klarte Delius å overtale faren til å la ham få reise til Florida for å dyrke appelsiner. Etter ankomsten til USA kjøpte Delius omgående et klaver og begynte å ta musikkteorileksjoner hos Jacksonville-organisten Thomas Ward. Foruten påvirkning fra Ward mottok Delius tydelige impulser fra den svarte arbeiderbefolkningens sang og musikk. Dette kommer blant annet til uttrykk i ”Florida-suite” fra 1886–87.

Etter å ha oppholdt seg i USA i ett og et halvt år, ga faren til slutt etter for sønnens ønske om å studere musikk på et profesjonelt nivå. Faren sørget for at han ble antatt som student ved Leipzig-konservatoriet, og Frederick studerte der i  årene 1886–88. Under studietiden her møtte han Edvard Grieg, en komponist som Delius hadde beundret allerede fra barndommen, og som han derfor kom til å ta sterke inntrykk av. Grieg, som ganske omgående ble klar over at Delius var et enormt talent, klarte å overtale hans far til å la sønnen få gå inn for komponistyrket helt og fullt. Etter dette dro Delius fra Leipzig til Paris, der han kom til å bli boende i nærmere 10 år. Her komponerte han til å begynne med romanser og mindre kammermusikk- og orkesterverker. En rekke større orkesterverk fulgte, flere med solister av forskjellig slag, verk som ”På viddene” 1888, ”Sakuntala” 1889, det symfoniske diktet ”Life’s Dance” 1889, ”Maud” 1891, operaene ”Irmelin” 1890–92, ”The Magic Fountain” 1894–95 og Koanga 1895–97. Fra 1897 og resten av sitt liv bodde Delius i Grez-sut-Loing i nærheten av Fontainebleau i Frankrike. Komposisjonene viser et typisk trekk fra disse årene – hans eklektiske tilnærming til musikalsk inspirasjon. Han lar seg simpelthen inspirere av engelsk, norsk, dansk, tysk og fransk litteratur, middelalderdiktning, elementer fra musikken til indianerne og den svarte befolkningen i Nord-Amerika, landskapet i Florida og de skandinaviske fjellvidder.

I 1897 fikk Delius for første gang høre hvordan et av hans større verk lød i virkeligheten, forøvrig i Kristiania (Oslo), da hans scenemusikk til skuespillet ”Folkerådet” til Gunnar Heibergs (1857–1929) tekst ble fremført. Kort deretter ble ”Over the hills and far away” fremført i Tyskland. En konsert med utelukkende Delius-verk fant sted i London i 1899, men da med blandet suksess. Tre år tidligere hadde Delius møtt den tyske malerinnen Helena Jelka Rosen. De giftet seg i 1903.

Etter århundreskiftet og frem mot slutten av første verdenskrig fulgte en rekke av Delius’ viktigste verk – operaen ”A Village Romeo and Juliet” 1901, ”Appalachia” 1902, ”Sea Drift” 1903–04 samt det stort anlagte ”A Mass of Life” komponert 1904–05. Deretter fulgte ”Songs of Sunset” 1906–07, ”Brigg Fair” 1907, ”In a Summer Garden” 1908 og den første av to ”Dance Rhapsodies” samme år. Det meste av 1909–10 var viet hans siste opera, ”Fennimore and Gerda”. ”An Arabesque” og ”The Song of the High Hills” kom i 1911, og i løpet av 1911–12 forelå de enormt populære ”On hearing the first cuckoo in spring” og ”Summer night on the river”. De to siste oppnådde en popularitet som resulterte i den oppfatningen at Delius i første rekke komponerte landlige miniatyr-stykker.

I 1907 overvar den berømte dirigenten Sir Thomas Beecham en konsert der ”Appalachia” ble fremført. Verket gjorde så stort inntrykk på Beecham at han fra da av ble en stor og svært betydelig talsmann for Delius og hans musikk. Under første verdenskrig kom ytterligere viktige verk fra Delius’ hånd – ”Requiem”, konsertene for fiolin og orkester, for fiolin, cello og orkester, strykekvartetten, sonaten for cello og klaver og den endelige versjonen av sonaten for fiolin og klaver nr. 1. Den siste av Delius’ verk i konsertform ble konserten for cello og orkester fra 1921. Delius’ helse var sviktende – han var i ferd med å miste synet, og lammelser i bena gjorde det ytterst vanskelig for ham bevege seg. Å komponere ble til slutt vanskelig, men i 1928 kom en ung, engelsk musiker, Eric Fenby, til Grez-sut-Loing og tok Delius’ diktat og gjorde dermed ferdig flere av de siste verkene – ”Songs of Farewell” for dobbeltkor og orkester, ”Caprice and Elegy” for cello og lite orkester, ”Deux Aquarelles” for strykere samt sonaten for fiolin og klaver nr. 3.

Helena Jelka Rosen overlevde sin mann med ett år. De er begge gravlagt i Limpsfield, Surrey i England.

Beecham, Sir Thomas: Frederick Delius (1959).

Carley, Lionel (red.): Grieg and Delius. A Chronicle of Their Friendship in Letters (1993).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.