Idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (internaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot, men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbetydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som:

1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.

2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.

3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.

4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker.

Metodespørsmål står sentralt i idéhistoriefaget, og det er tvilsomt om man kan snakke om noen metodologisk enhet i faget. For det første kan et stort antall perspektiver legges på idéhistorien, eksempelvis feministiske eller marxistiske. For det andre vil de ulike historiske objekter stille ulike krav til rekonstruksjon; det er f.eks. mer rimelig å snakke om naturvitenskapelige enn om religiøse fremskritt.

En vesentlig motivasjon for arbeidet med faget er at forståelse av idéhistorien også kan føre til økt selvforståelse ved at den historiske bakgrunn for samtidige teorier, ideologier og mentaliteter avdekkes.

Faget idéhistorie ble grunnlagt av amerikaneren A. O. Lovejoy (1873–1962), som skrev det sentrale verket The Great Chain of Being (1936) og grunnla tidsskriftet Journal of the History of Ideas. Lovejoys formål var å motvirke oppsplittelsen av separate historiske disipliner (religionshistorie, politisk historie osv.) som hadde funnet sted, og ville etablere en disiplin som kunne studere sammenhengen mellom disse. Ifølge Lovejoy finnes det bare et begrenset antall sentrale filosofiske ideer, og idéhistorikerens oppgave er å redegjøre for hvordan disse ideene har utviklet seg gjennom historien og inngått i ulike sammenhenger. Lovejoy kan derved sies å være en forkjemper for et diakront perspektiv på idéhistorien. Like sentralt står imidlertid det synkrone perspektivet, hvor man undersøker en idés (eller tenkers) forhold til dens samtid eller epoke.

I Norge blir idéhistorie stort sett forbundet med universitetsfaget ved samme navn. Det var i Uppsala at idéhistorie først ble innført som egen disiplin (1932) ved et nordisk universitet; Danmark fikk sitt første professorat i disiplinen 1967 ved Aarhus Universitet. Det første norske professoratet i idéhistorie ble opprettet ved Universitetet i Oslo 1946, og ble tildelt A. H. Winsnes. Faget ble i Norge opprettet som motvekt til det språkanalytiske og positivistiske perspektivet (særlig representert ved Arne Næss) som preget filosofien, og hadde som sitt fremste mål å forvalte den filosofihistoriske arven.

Faget har imidlertid gjennomgått store forandringer siden den gang. Det som først og fremst skiller idéhistorie og filosofi er nettopp det historiske perspektivet. Mens filosofien er mest opptatt av en påstands sannhetsverdi, er idéhistorikeren primært opptatt av hva påstanden forteller om den tiden og de omgivelsene den ble fremsatt i. Det er imidlertid problematisk å trekke noen klar grense mellom idéhistorie og filosofi, og det er store «gråsoner». I fagets første tyve år tilhørte idéhistorie samme institutt som filosofi ved Universitetet i Oslo, inntil Institutt for Idéhistorie ble opprettet 1966. I 1990 ble idéhistorie en avdeling under Institutt for Kultur og Samfunn, som i 1995 forandret navn til Institutt for kulturstudier. I 2005 ble faget igjen samlet med filosofi, i det nyopprettede Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK). Denne omflakkende tilværelsen er betegnende for faget, som er vanskelig å avgrense og som kanskje først og fremst preges av tverrfaglighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.