Leopold von Ranke

Leopold von Ranke var en tysk historiker og grunnlegger av det moderne historiefaget. Han var professor i Berlin i årene 1825–1871.

Ranke ble født i Wiehe, Thüringen. Etter endt skolegang studerte han klassiske språk og teologi ved universitetet i Leipzig i årene 1814–1818. Han takket så ja til en posisjon som lærer i Frankfurt an der Oder. Han underviste i blant annet historie, noe som ledet ham til historieskriving og bruk av originalkilder.

I 1824 utga han det første av sine større verk, Geschichte der romanischen und germanischen Völker 1494–1535 («De romanske og germanske folks historie»), med tillegget Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber.

Året etter, i en alder av 30 år, tiltrådte Ranke som professor ved universitetet i Berlin. Han begynte da å fokusere mer på historien til folkegrupper i søndre og østlige deler av Middelhavet. I 1828 begynte et tre år langt opphold i Italia. Der samlet han inn materialet til et annet av sine mest kjente verker, De romerske paver, deres kirke og stat i det 16. og 17. århundre, som kom i tre bind (utgitt i 1834–1836). Etter hjemkomsten til Tyskland i 1831 begynte Ranke igjen å fokusere på tysk historie. Hans videre forskning kan ses i lys av den politiske situasjonen på kontinentet. Ranke bidro til å demme opp for fransk innflytelse. I 1841 ble han utnevnt til prøyssisk statshistoriograf.

Ranke var en aktiv historiker inntil det siste. Han begynte på et verk om verdens historie da han var i 80-årene, til tross for at han da var nærmest blind og avhengig av assistenter til å gjøre mye av arbeidet.

Leopold von Ranke hevdet at en objektiv historieskrivning skulle baseres på kritisk bruk av autentiske kilder, ikke på legender og tradisjon. Han anses derfor som grunnleggeren av det moderne historiefaget. Ved å profesjonalisere historie som fag, utviklet han en systematisk utdanning av forskere. Folk fra mange land reiste til Tyskland for å delta på hans seminarer og forelesninger.