boktrykkeriet (i historien)

Boktrykkeriet viderebærer Johann Gutenbergs (ca. 1400–1467) metode med å trykke mange eksemplarer fra en sats bestående av løse typer. Gutenberg utviklet sin metode i årene forut for og etter 1450; hans mest berømte publikasjon, den 42-linjede bibelen, ble trykket i Mainz og utgitt i 1455.

Gutenbergs metode var en helt ny teknologi som avløste kopiering av manuskripter for hånd. Skriverens arbeid med å forme og feste en tekst til papir ble nå delt i to separate prosesser: 1. settingen, der teksten ble konvertert til og formet i en teknologi som kunne viderebehandles gjennom 2. trykkingen. Det åpnet for mangfoldiggjøring og massedistribusjon. Metoden ivaretar tre sentrale aspekter ved informasjon og informasjonsbehandling: visuell presentasjon (typografering), distribuering og lagring.

Denne teknologien, som i Norge og Skandinavia for øvrig går under betegnelsen boktrykk eller høytrykk, var en revolusjon og en enormt effektiv teknologi sammenlignet med den tidligere manuskriptteknologien. Den innebar blant annet at tekstens form og innhold kunne rettes og perfeksjoneres før mangfoldiggjøring. Når teksten var formet, og «støpt fast» i en blysats, deretter korrekturlest og rettet, kunne det tas et nærmest uendelig antall avtrykk. Et tradisjonelt boktrykkeri besto dermed av to adskilte avdelinger, et setteri – i utgangspunktet et håndsetteri – og et trykkeri. Denne inndelingen besto helt til de siste tiårene av 1900-tallet da offsettrykk (rotativt plantrykk) og digitalteknologi inntok trykkeriene. Setteriet hadde da stått nærmest uforandret helt siden Gutenbergs tid.

Boktrykkeriene spredde seg raskt utover i Europa i løpet av siste halvdel av 1400-tallet og 1500-tallet, med særlig tyngdepunkt i det nåværende Tyskland og Nord-Italia og i Frankrike. Femti år etter Gutenbergs første trykk var det boktrykkerier på 271 forskjellige steder i Europa, i Venezia alene var det 36. Blant disse var det berømte trykkeriet til Aldus Manutius som sto bak en rekke populære utgivelser av kjente verker fra antikken. Spredningen av disse bidro til å føre humanismen ut i Europa.

De første boktrykkerne på 14- og 1500-tallet åpnet nye veier i mangfoldiggjøring og spredning av bøker og annen tekstlig informasjon. I håndskriftens og manuskriptenes verden var det bokkjøperne som bestilte sine bøker hos en skriver – som regel ett eksemplar av én bestemt bok om gangen – kopiert fra et tidligere eksemplar. Initiativet lå hos bokkjøperen. Boktrykkerne produserte derimot opplag på flere hundre, kanskje mer enn tusen, som alle måtte selges for å dekke kostnader og fortjeneste. Initiativet i mangfoldiggjøringsprosessen skiftet dermed fra kunden til produsenten.

Dette var noe nytt, ikke bare for boktrykkerne, det var også nytt for bokkjøperne som nå sto overfor et fiks ferdig sortiment av bøker som de kanskje ikke engang visste eksisterte. Forlag eller distribusjonsapparat i vår forstand fantes ikke, de første boktrykkerne måtte selv stå for utvelgelse av trykkprosjekter og for tekstredigering, korrektur og salg – og dessuten innkjøp av papir og fremstilling av skrifttypene. Det betydde også at det var boktrykkerne som måtte sørge for finansiering og bære kostnadene helt frem til opplaget var solgt. Det var vanlig blant boktrykkere helt fra Gutenberg å skaffe seg kompanjonger slik at risiko og fortjeneste kunne deles på flere. Det var først utover på 1500-tallet at profesjonelle bokkjøpere tok over de eksterne funksjonene som gradvis ble institusjonalisert i forlag og bokhandlere.

Etter hvert vokste det frem et nettverk av boktrykkerier over hele verden. Inntil digitalteknologien kom på slutten av 1900-tallet var det dette nettverket som skapte mulighet for spredningen og utvekslingen av kulturelle, vitenskapelige og religiøse ideer, noe som igjen førte til fremskritt og store samfunnsmessige endringer.

Det kom trykkeri i Danmark allerede i 1482 og i Sverige året etter. Det første boktrykkeriet i Norge ble opprettet av den danske boktrykkeren Tyge Nielssøn i 1643. Tyge hadde kommet til Christiania på invitasjon fra hedmarkspresten Christen Staphensøn Bang, utvilsomt med kongens uttrykkelige godkjenning. Forklaringen på at Norge lå så langt etter Europa ellers, er at den danske kongen gjennom begrensning av spredningen av boktrykkeriene ville øve kontroll med hva som nådde ut til allmuen. Sammenlignet med Danmarks egne provinser utenom København var Norge faktisk tidlig ute.

Tyge Nielssøn måtte gi opp etter et snaut år etter økonomiske uoverensstemmelser med sin oppdragsgiver. Etter ham kom nye boktrykkere fra København, først Melchior Martzan (1647–50) og deretter Valentin Kuhn (1650–54) som begge også ga opp etter relativt kort tid. Det var først Michel Thomessøn (1656–88), og Wilhelm Wedemann (virksom i Fredrikshald 1678–1688 og i Christiania 1688–1718) som klarte å gjøre trykkeridrift til levevei over flere tiår. Bergen og Trondhjem fikk trykkerier henholdsvis i 1721 og 1739. Etablering av boktrykkeri var på denne tiden regulert gjennom privilegier, noe som innebar at håndverks- og handelsvirksomhet måtte ha kongens tillatelse. Til gjengjeld slapp man ofte konkurranse fra andre.

Mange steder – for eksempel i Norge – var markedet til å begynne med for lite, og finansieringsbehovet for krevende, til at mindre trykkerier kunne overleve på bokproduksjon. Utgivelsene måtte begrense seg til mindre og mer lettselgelige trykksaker. Wilhelm Wedemann inngikk imidlertid samarbeid med Hans Hoff, som var Christianias første bokhandler og forlegger, og senere hans enke, som blant annet finansierte salmebøker og åndelige sangbøker som ble trykt hos Wedemann.

Helt frem til 1800-tallet, da aviser, tidsskrifter og reklame begynte å komme, var bøkene boktrykkerienes primære og mest prestisjefylte arbeidsområde. Den typografiske estetikken ble formet etter bøkene – harmoniske proporsjoner, symmetrisk komposisjon og begrenset skriftutvalg: gotisk og antikva. Fra boktrykkeriet ble bøkene levert «plano» i ufalsede ark til bokbinderen for innbinding. Lenge var det også vanlig å levere falsede trykkark direkte til kjøperen som så kunne besørge innbinding etter eget ønske.

Før settemaskinene kom for alvor på begynnelsen av 1900-tallet, var setting en langsom, omstendelig og svært arbeidskrevende metode. Teksten ble satt for hånd, deretter korrekturlest, satsen korrigert, kanskje korrekturlest enda en gang eller to og korrigert på nytt. Etter trykkingen måtte satsen «legges av», det vil si at typene måtte legges tilbake i settekassene. Når det gjaldt trykking av bøker var det store mengder sats som skulle produseres. I Norge var det i en periode på begynnelsen av 1900-tallet vanlig med såkalt stykksats, det vil si at denne typen enkel tekst ble satt på akkord. Slike settere ble kalt «stykksettere» – de «sto på stykk».

De norske betegnelsene «boktrykkeri» og «boktrykker» knytter trykkeriet og dets innehaver og faglige leder til det som trykkeriet i de første hundreårene hovedsakelig har produsert, nemlig bøker. I Norge har betegnelsen også smittet over på selve metoden, som ofte blir kalt boktrykk eller boktrykkmetoden, mens den mer presise og beskrivende betegnelsen er høytrykk. Det vanlige engelske ordet for boktrykkeri er «printing office» og innehaveren kalles «printer» eller «master printer» – betegnelser som er mer nøytrale. I Norge har «trykker» derimot vært en beskyttet tittel for en fagutdannet person som betjener trykkmaskiner, og er det fortsatt. (Grafisk trykker.)

Denne metoden med å trykke med løse typer er blitt kalt «boktrykkerkunsten»; den var lenge omgitt av mystikk og kunne bli omtalt som «den sorte kunst». Dels var nok dette fordi selve prosessen er utilgjengelig og ubegripelig for leseren, og dels fordi trykkeriet gjennom arbeid med bøker har vært nært knyttet til kultur- og åndslivet – til forfattere og intellektuelle, og til litteratur og vitenskap. Boktrykkeriene var selvfølgelig kommersielle virksomheter, men er opp igjennom historien også blitt sett på som kulturelle institusjoner. Boktrykkerne som håndverksmestere betraktet, hadde gjerne høy sosial status og nøt en særlig respekt. Blant de aller første boktrykkerne i Italia og Frankrike var det dessuten mange som var humanister eller akademikere. Typografer og håndsettere har helt opp til vår tid blitt ansett som over gjennomsnittet kunnskapsrike og opplyste. Typografene var også blant de første som dannet egen fagforening: Typografenes Forening kom i 1872.

Helt fra renessansen har boktrykkeriene i kraft av sin sentrale rolle i distribusjon av informasjon, vært viktige institusjoner i forhold til kongemakt, kirke og læreinstitusjoner, blant annet ved at trykkeriet kunne benyttes i propagandaens tjeneste. Når Martin Luthers reformatoriske budskap fikk en slik appell og spredte seg så raskt i de tysktalende områdene og ellers i Europa, skyldtes det ikke minst trykkeriene i Wittenberg og andre steder som produserte Luthers religiøse tekster på høygir.

Privilegieordningen kunne på den annen side være et middel til å utøve sensur. Trykkerier i Danmark og Norge var dessuten lenge underlagt en ordning der alle bokutgivelser måtte igjennom en sensur ved Københavns universitet; noe som sikkert var med på å gjøre trykking av bøker i Norge omstendelig og kapitalkrevende.

Helt fra Frans I (1494–1547) har franske konger vært klar over boktrykkerkunstens betydning både for nasjonsbygging og for styring og kontroll. I 1640 opprettet Ludvig XIII (1602–1643) det første kongelige franske trykkeri for å styrke Frankrike i konkurranse med andre nasjoners trykkerivirksomhet. (Manufacture royale d’imprimerie eksisterer fortsatt som Imprimerie nationale.) Ludvig XIV (1638–1715) sørget for å få tegnet en ny og revolusjonerende antikvaskrift i sitt navn: romain du roi. De kongelige boktrykkerne hadde høy anseelse hos den franske kongemakten.

Også historien rundt etableringen av boktrykkeri i Christiania mot midten av 1600-tallet viser at kongen ønsket å øve kontroll med hvem som kunne drive boktrykkeri og hvor. Da en mer varig ordning med et boktrykkeri i Norges hovedstad kom på plass i 1646, var det domkapitlet som hadde initiativet, som fant en kandidat til stillingen som boktrykker (Melchior Martzan) og som sørget for finansiering. Trykkeriet var tiltenkt en viktig rolle i tilknytning til kongens daværende stattholder i Norge, Hannibal Sehested, og til den nye hovedstadens katedralskole og nyopprettede gymnasium.

Fra begynnelsen av 1900-tallet kom settemaskinene, som overtok produksjonen av mengdetekst. Trykkpressene var helt frem til begynnelsen av 1800-tallet basert på digeltrykkpressen – en modifisert utgave av en håndoperert skrupresse som hadde vært kjent helt fra antikken. Da kom det dampdrevne, og etter hvert elektrisk drevne presser der mottrykkselementet var en sylinder som rullet arket over satsen. Det betydde økt hastighet og presisjon.

I løpet av 1800-tallet kom det aviser og tidsskrifter, og andelen av kommersielle trykksaker økte, blant annet på grunn av økende bruk av «bekjentgjørelser» – det vil si annonser og reklame – og fortrykte blanketter til forretningslivet. Det førte til spesialisering på reklame, aksidens (småtrykksaker), aviser, tidsskrifter osv. Trykkerier var ikke lenger nødvendigvis boktrykkerier; de kunne være aksidenstrykkerier, avistrykkerier, reklametrykkerier, blankettrykkerier osv. Andre trykkmetoder dukket opp og ble kommersialisert: silketrykk, anilintrykk, rotasjonstrykk og offsettrykk.

På 1900-tallet vokste det frem en stor trykkeribransje i Norge som i hovedsak var boktrykkerier basert på den gamle høytrykksteknologien, men med et økende innslag av offsettrykkerier. Bransjen var spredd over hele landet, og besto for en stor del av små og mellomstore bedrifter, men også med flere store bedrifter som produserte bøker, aviser, tidsskrifter, kataloger osv. i større opplag.

I siste halvdel av 1900-tallet førte ny teknologi, spesialisering og automasjon trykkeriene over i en industriell produksjonsmåte; bransjen gikk fra tradisjonelt håndverk til grafisk industri. Trykkeriet ble mer av et forretningsforetagende og mindre av en kulturinstitusjon. Helt frem til midten av 1900-tallet var lederen av et boktrykkeri nesten uten unntak en fagperson med svennebrev og mesterbrev, som regel som typograf, og hadde tittelen boktrykker. Etter hvert ble det nå minst like viktig med økonomisk eller annen høyere utdannelse, de store trykkeriene ble aksjeselskaper og fikk ledere, direktører og disponenter.

I løpet av de siste tiårene av 1900-tallet gjorde digitalteknikken det mulig å overføre tekst og design elektronisk over avstander, noe som førte til at bøker og andre trykksaker kunne redigeres, designes og gjøres trykklare lokalt i Norge, mens trykking og innbinding like gjerne kunne foregå i høyteknologiske anlegg andre steder. I møtet med disse teknologiske mulighetene bukket mange av de store og mellomstore trykkeribedriftene i Norge under i konkurransen med utlandet, og de mindre spesialiserte seg innenfor nye trykkmetoder og mindre markedssegmenter der de kunne konkurrere på fleksibilitet og nærhet til markedet.

Trykking av bøker med høytrykkmetoden, og med det boktrykkeriet, ble avviklet i Norge i løpet av siste halvdel av 1900-tallet. Høytrykkmetoden lever likevel videre i en ny trykketeknikk, fleksografi.

• Johann Gutenberg
• Aldus Manutius
• Tyge Nielssøn
• grafiske fag
• boktrykkerkunst
• typografiens epoker
• typografiske verktøy
• norsk presses historie

• Bjerke, Ernst: Et dansk-norsk provinstrykkeri. Nye perspektiver på opprettelsen av det første boktrykkeri i Norge. I Fund og forskning i Det kongelige biblioteks samlinger. Bind 56. København 2017.
• Bjerke, Ernst: Prentet udi Christiania. Nye perspektiver på det første boktrykkeriet i Norge. I Bokhistorie. Bibliotekhistorie. En jubileumsantologi fra Norsk bok- og bibliotekhistorisk selskap. Oslo 2019.
• Eidsfeldt, Anne: «Til Trycken forferdiget oc bekostet». Boktrykkere og bokhandlere som forleggere i Christiania 1677–1703. I Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850. Nasjonalbiblioteket 2019.
• Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640–1940. Utarbeidet av boktrykker Gunnar Jacobsen. 1983.
• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.
• Rian, Øystein: Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Universitetsforlaget 2014.
• Steinberg, S.H.: Det trykte Ord gennem fem hundrede år. Christian Ejlers’ Forlag. 1968.
• Øverland, A. O.: Den norske bogtrykkerforening 1884–1909. Kristiania 1909.