Bokbinderi. Omslag i utskåret elfenben til Karl den skalledes psalter, Bibliothèque Nationale, Paris.

SCODE. begrenset

Bokbinderi, verksted eller industribedrift som utfører hefting og innbinding av bøker og lignende publikasjoner.

Den tradisjonelle bokinnbindingen var i høy grad et håndarbeid. Hvert ark ble falset (brettet) til et 'legg', deretter ble leggene presset godt sammen og heftet i ryggen. Ved heftingen ble tråden slynget tvers over ryggen og skapte naturlige opphøyninger på skinnet (ekte bind). Etter heftingen ble boken limt, skåret og rundet i ryggen ved ombanking. Bokens snitt, altså bokblokkens beskårne sider, ble beholdt hvite eller ble påført farge med svamp eller ved stenking med børste. Snittet kunne også forgylles med ekte bladgull. Forgylt toppsnitt kan være praktisk, fordi støv ikke hefter ved gull. Øverst og nederst på ryggen ble det plassert et kapitélbånd, som så vidt stikker opp mellom bokblokken og permens rygg. Opprinnelig hadde kapitélbåndet den funksjonen at heftetråden ble slynget om det. Bindet eller permen ble laget av papp-plater overtrukket og pålimt skinn, sjirting, pergament, papir eller lignende materiale. Permene kunne være forseggjorte, for eksempel med flere skinntyper satt sammen i mosaikkmønster eller med marmorert papir.

I nyere tid har maskiner overtatt stadig flere av delprosessene. Prosessene er etter hvert knyttet sammen i såkalte bokgater, der innbindingen foregår i en sammenhengende automatisert industriprosess i høyt tempo med opptil 100.000 bøker per dag. De trykte arkene kjøres først gjennom falsemaskiner. De falsede arkene legges i opptagermaskiner som samler arkene i riktig rekkefølge. Deretter heftes de sammen i heftemaskiner, enten med lim eller med tråd. Bokblokken blir renskåret i en maskin med tre kniver (tresnitter). Så blir den transportert videre til snittfarging, ryggrunding og falsebanking, ryggfôrings- og kapitélmaskin. I en bindlagingsmaskin blir permen gjort ferdig. Permen settes sammen av papp og et overtrekksmateriale, som regel av kunststoff, granitol, sjirting eller papir. Permen blir påtrykt tittel og annen dekor med gull, bronse eller farge fra oppvarmede forgyllerpresser. Perm og bokblokk møtes i innhengingsmaskinen der de festes til hverandre ved hjelp av forsatspapir og en forsterking av gas. Den innhengte boken passerer til slutt tilpressings- og form-maskinen, og den ferdige boken får som regel påsatt et vareomslag.

Såkalt heftede/limheftede bøker gjennomgår en mer forenklet prosess. Etter falsing og opptagning kan arkene heftes sammen ved hjelp av tradisjonell trådhefting eller ved at ryggen freses og blokkes sammen ved hjelp av lim. I nyere heftemetoder bruker man en limtråd til å hefte sammen arkene som deretter limes sammen i ryggen uten at ryggen freses (fadensiegel).

Oldtidens bokbind vet man lite om. En av de eldste typer er utgått fra de romerske konsulers diptycha, utskårne elfenbensplater holdt sammen på den ene siden med ringer. På innsiden var platene forsynt med et vokslag for innrissing av notiser. Det eldste skinnbind vi kjenner er funnet i en egyptisk grav fra 400-tallet. Det er smykket med et ganske rikt innskåret mønster som forutsetter en lengre utvikling. De første europeiske skinnbind på underlag av tre dukker opp et godt stykke ut i middelalderen. I de kirkelige praktbindene, som det er bevart mange av også fra tidlig middelalder, er trepermene ofte dekket med kunstnerisk smykkede plater av elfenben, emalje eller edle metaller. Noen har også innfelte smykkestener.

Med bokens stigende utbredelse ble skinn det vanligste stoffet til bokbind, ofte med metallbeslag og spenner. Innpregede ornamenter, utført med flate stempler uten farge (blindtrykk) ble gjerne brukt som dekorasjon. Med renessansen kom også kunsten å prege gull inn i skinnet og bruk av forskjelligfarget skinn i samme bind. Innflytelse fra Orienten er merkbar, blant annet hos Aldus Manutius i Venezia og det bokfirmaet han grunnla i 1489. Hans bind fikk stor betydning for den senere utviklingen. Noen av renessansens vakreste bokbind er utført i Italia eller Frankrike for den store samler Jean Grolier (1479–1565) og hans samtidige Thomas Majoli. I Tyskland ble en rekke rikt varierte renessansebind utført av Jacob Krause (død ca. 1585) for kurfyrsten av Sachsen. Det ble Frankrike som førte kunsten videre, takket være en rekke kunstelskende konger og deres interesse for vakre bokbind.

Av 1600-tallets mestere kan nevnes Le Gascon. Hans bind var dekket av et flettverk av bånd i regelmessige figurer utfylt av filigranlignende mønster. På 1700-tallet var det et nytt oppsving under ledelse av mestere som Padeloup den yngre (død 1758), Derôme og Lemonnier. Lemonniers blomsterdekorasjoner var tydelig påvirket av kinesisk ornamentikk. Den mest berømte av de engelske bokbindere var Roger Payne (død 1797). Hans strenge, enkle og smakfulle bind var utført med den største omhu. En bindtype som var utbredt på 1700-tallet, var de såkalte speilbind, med blindtrykte rammer, med eller uten border av gull. Samtidig begynte også de halvfranske bindene å dominere. Det var enkle bind, hvor bare ryggen var i skinn, mens permene var dekket av papir.

Fra 1770–1780-årene preget nyklassisismen de europeiske bokbind til den ble avløst av romantikken, som i sin tur måtte vike for falsk gotikk og andre stilimitasjoner fra slutten av 1800-tallet. En fornyelse kom med William Morris, Cobden Sanderson og andre. Karakteristisk for 1900-tallets bokbind er den stigende bruk av forlagsbind i enkle materialer og fabrikkmessig utførelse, men ofte tiltalende ved sin funksjonelle estetikk.

Norge har på bokbinderiets område spilt en beskjeden rolle. Det eldste bevarte bind som antageligvis stammer fra et norsk verksted, er Munkeliv klosters brevbok fra 1427. Det er et vanlig middelaldersk skinnbind med blindtrykk, linjer som skjærer hverandre i rette og spisse vinkler og med små ruteformede liljer og blomster i midtfeltene. Den første norske bokbinder som er navngitt, er Casper Bokbinder, som forekommer nevnt i Trondheim 1533. Også fra Oslo og Bergen kjennes bokbindere fra 1500-tallet. De prøvene som er bevart fra norske verksteder i denne tiden, er mest jevne bruksbind etter tidens smak, oftest i brunt kalve- eller saueskinn eller i hvitt pergament med eller uten innpreget dekor. Istedenfor trepermer ble det ofte brukt papp eller sammenpresset papir.

På 1600-tallet steg tallet på bokbindere, og de slo seg ned også i Stavanger, Drammen, Skien, Tønsberg og andre byer. Det er også bevart mer av litteraturen fra denne tiden, blant annet flottere utstyrte bøker i silke, dekket av broderier, eller i skinn med rike sølvbeslag, beregnet på å ligge fremme i en kirke eller å tjene som gave. Beslag og spenner av sølv har for øvrig vært vanlig på bibler og salmebøker helt opp mot vår tid. Fra 1800-tallet har vi flere jevnt gode bind i de rådende stilartene, med et merkbart oppsving rundt slutten av 1800-tallet, sammen med en nyvakt sans for bokutstyr.

  • Fløistad, Guttorm. (1987). Gamle bøker og bokbind. Huitfeldt. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Greenfield, Jane. (1998). ABC of bookbinding. Oak Knoll Press. 
  • Haugstøl, Henrik. (1951). Med og uten gullsnitt: Oslo bokbindermestres forening 1890-1950. Foreningen. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Kielland, Thor B. m.fl. (1937). Bokbinderkunst til fest og til hverdag. Refsum. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Marks, P.J.M. (1998). The British Library guide to bookbinding : history and techniques. British Library.
  • Røer, Olav. (1998). Bokbinderboka: VK1 bokbind. Almater forlag. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Schjoldager, Astrid. (1927). Bokbind og bokbindere i Norge inntil 1850.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.