Faktaboks

Cormac McCarthy
Uttale
məkˈa:þi
Født
20. juli 1933, Providence, Rhode Island, USA
Død
13. juni 2023, Santa Fe, New Mexico, USA
Cormac McCarthy
Cormac McCarthy
Av /Child of God 𝒲.

Cormac McCarthy var en amerikansk forfatter, som er anerkjent som en av de største romanforfatterne i siste del av det 20. hundreåret. Det store gjennombruddet kom med Alle de vakre hestene i 1992 som ble en internasjonal bestselger, mens det som i dag oppfattes som hovedverkene i forfatterskapet – Suttree (1979) og Blodmeridianen (1985) – først og fremst fikk anerkjennelse blant kritikere og litteraturforskere uten å nå ut til det store publikum. To romaner fra 2000-tallet – Ikke et land for gamle menn fra 2005 og Veien fra 2006 – fikk begge en strålende mottakelse, slik også filmatiseringene av dem gjorde.

Bakgrunn

Cormac McCarthy ble født i Rhode Island som den tredje i en søskenflokk på seks. Han het opprinnelig Charles, men skal ha tatt sitt nye fornavn etter en irsk konge. Familien flyttet til Knoxville i Tennessee da Cormac var seks år gammel, og denne byen og fjellene i Tennessee kom til å stå helt sentralt i det tidlige forfatterskapet. Han gikk på en katolsk skole i Knoxville og studerte ved universitetet der, før han tilbrakte fire år i det amerikanske flyvåpenet. Mot slutten av 1950-tallet kom han tilbake til universitetet i Knoxville. Han ble der i et par år og publiserte et par noveller i et studentmagasin og vant priser for dem. Han var en periode i Chicago, men kom tilbake til Tennessee der han giftet seg med Lee Holleman og fikk en sønn. Ekteskapet varte bare et års tid, og de ble skilt i 1962.

Forfatterskap

McCarthy strevde med å skrive sin første roman, Frukthagen (originaltittel The Orchard Keeper, norsk oversettelse i 2012), som endelig kom ut i 1965. Med reisestipend fra forfatterforeningen reiste McCarthy samme år til Irland, og underveis på båten møtte han Anne DeLisle som underholdt med dans og sang, og de giftet seg i England året etter. Etter en rundtur i Europa slo de seg ned på Ibiza, før de kom tilbake til USA og slo seg ned i utkanten av Knoxville.

McCarthys andre roman, Outer Dark, kom ut i 1968. Ekteparet levde under nokså kummerlige forhold, for selv om McCarthy fikk flere stipendier, solgte bøkene dårlig. Hans tredje roman, Et guds barn (1973, originalittel Child of God, norsk utgave i 1989), markerer slutten på den første fasen i forfatterskapet der de groteske elementene dominerer, og der galskap og avvik er så sterkt fremtredende at bøkene helt klart hører til innenfor den sjangeren som er blitt kalt «Southern gothic». Den siste romanen som uten tvil kan benevnes som «sørstatslitteratur», er Suttree (1979). Det er en roman som knapt har sin like i amerikansk litteratur, og et av høydepunktene i forfatterskapet.

Med Blodmeridianen (1985, originaltittel Blood Meridian, norsk oversettelse i 2011) ser vi en avgjørende forflytting mot western-sjangeren, både hva landskap og handling angår. Denne endringen gjennomføres helt i 1990-tallsromanene som flytter seg mot grenseområdet mot Mexico, og den omfangsrike «grensetrilogien» kommer ut, til enorm begeistring hos lesere verden over.

Etter separasjon fra Anne i 1976, og skilsmisse i 1981, flyttet McCarthy til El Paso i Texas, nær grensen mot Mexico, og ble boende der i mange år, før han senere flyttet til et sted i utkanten av Santa Fe i New Mexico. Fra sitt tredje ekteskap (gift med Jennifer Winkley i 1997) har McCarthy sønnen John Francis (født 1999). McCarthy var da tilknyttet et vitenskapelig prosjekt ved The Santa Fe Institute.

I 2022 kom det ikke bare én, men to romaner. The Passenger og Stella Maris styrket utvilsomt forfatterens posisjon som en av de største romanforfatterne i sin generasjon. McCarthy har også skrevet noen skuespill, blant annet The Sunset Limited som hadde premiere i Chicago i 2006.

Tidlige romaner

McCarthys tre første romaner er lokalisert til fjellandskap i Tennessee der folk nærmest lever utenfor samfunnet, hater alt som heter myndigheter, og gjør akkurat som de vil. McCarthy skildrer naturen og årstiden på uforlignelig vis; det er nesten som naturen i debutromanen er viktigere enn de bisarre og avvikende menneskene som også er skarpt skildret, avkledd og utlevert, men ikke uten en viss sympati. The Orchard Keeper er den mest vellykkede av de første bøkene, delvis fordi det er enda hardere doser av vold og drap, overgrep og galskap i Outer Dark og Child of God. Nekrofili og incest florerer i en verden der vold og brutal død hele tiden truer. Synd og avstraffelse, uunngåelig skjebne, et mørke som truer med å omslutte alle, finner kanskje sin motvekt i humor og en vag følelse av håp. Romanene lar seg lese nesten som lignelser, der mytiske skikkelser handler i tråd med urgamle ritualer. Flere av bøkene har klare referanser til Bibelen, og i sørstatslitteraturen er det ikke tvil om påvirkningen fra William Faulkner (1897–1962) og – kanskje enda mer – Flannery O’Connor (1925–1964).

McCarthys tre første romaner er ganske korte. De kan ses som en forberedelse til den omfangsrike og mye rikere romanen Suttree som forfatteren hadde arbeidet med i mange år før den kom ut i 1979. Det er en medrivende og skremmende beretning som fra begynnelse til slutt handler om Cornelius Suttree og et liv på bunnen blant de laveste av de lave, det verste avskum man kan tenke seg, i storbyen Knoxville og på Tennessee-elva som renner forbi. Suttree har brutt med sin rike familie og sitt fortidige liv, og bor nå på en husbåt på elva og vandrer ellers i slummen, blant et rikere utvalg av avvikere enn man kan møte i noen annen roman. Alt har gått til helvete, og alt må gjerne fortsette slik. De få lyspunktene er bare blaff før mørket senker seg igjen. Men tross all fornedrelse og elendighet virker det som Suttree så vidt synes å høre til et annet sted enn der han er. Hva er vi i stand til å bære, hvor svake er vi egentlig, og hva er det mulig å gjøre med vårt ubotelige behov for medfølelse og varme? Verden stiller seg helt likegyldig i vår kamp mot ensomhet og fortvilelse, så Suttree må spørre seg hvilken Gud det er som kan ha skapt en så elendig plass for sjelen som menneskekroppen ?

Med Suttree avslutter McCarthy på sett og vis sitt bidrag til sørstatslitteraturen. Det er ikke tvil om hva eller hvem han har lært av og blitt påvirket av, men med sin fjerde roman står han helt på egne ben.

Blodmeridianen: Mesterverk eller voldsorgie?

Blood Meridian Or The Evening Redness in the West fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet da den kom ut i 1985, men har etter hvert fått status som McCarthys beste bok. For noen er den et mesterverk, et hovedverk i amerikansk litteratur i det 20. århundret, på høyde med det beste William Faulkner skrev, og et bidrag til verdenslitteraturen. Romanen er grenseløs i sine blodige beskrivelser av ufattelig vold og grusomheter. Den er lagt til grenseområdene mellom Texas og Mexico på 1840-tallet der en gjeng banditter og skalp-jegere jakter amerikanske urfolk. En bortrømt guttunge – «the Kid» – treffer på gjengen, og senere møter han Judge Holden, et monster og et uhyre uten like i litteraturen om man ikke trekker Satan inn i vurderingen. Det utrolige med McCarthys roman er at den fanger og fascinerer der den skremmer og blir avskyelig, og det kommer av et språklig mesterskap og de mange litterære forbildene eller tradisjonene som i denne romanen på indirekte vis blir parodiert.

Grensetrilogien

Ingen av bøkene i «Grensetrilogien» – All the Pretty Horses, The Crossing og Cities of the Plain – har den intensitet og det fortvilte alvor som Suttree eller Blood Meridian. Kanskje kan det forklare hvordan disse romanene ble forfatterens store gjennombrudd hos leserne. Men det finnes likhetstrekk med flere av de tidlige bøkene, selv om landskap, personer og hendelser er nye. Det gjelder først og fremst at All the Pretty Horses igjen har med en ung gutt som drar ut i det ukjente og farlige å gjøre, blant annet ved å krysse grensen fra Texas og inn i Mexico. Raskt og effektivt, og uten de sterkeste virkemidler, er det lett å forstå at den ble en bestselger. Den andre romanen i serien, The Crossing, har en fantastisk ulvehistorie, og ellers følger den mønsteret med å reise ut for lenge etter å vende tilbake, rik på erfaringer, men uten å ha blitt mye klokere. Den tredje boka binder sammen de to første fortellingene ved at hovedpersonene nå er i samme beretning i det som er en fortelling om cowboyers liv og virke rundt 1950. Romanen fungerer fint som avslutning på trilogien, selv om den regnes som svakere enn de to andre.

Umiddelbare klassikere

Romanene Ikke et land for gamle menn (2005, originaltittel No Country for Old Men, norsk utgave i 2006) og Veien (2006, originaltittel The Road, norsk utgave i 2006) ble tilkjent klassikerstatus med det samme de ble gitt ut. Den første viser hvordan narkohandel, store penger og lovløshet har invadert en småby i Texas, der sheriffen, Ed Tom Bell, må forholde seg til en voldsspiral uten like på 1980-tallet. En psykopat vandrer i tillegg rundt og tar livet av folk med de merkeligste våpen. Sheriffen må revurdere alle sine verdier, i en verden helt av hengslene. Filmatiseringen ved Coen-brødrene vant en rekke Oscar-priser.

The Road har blitt kalt en post-apokalyptisk roman der den tegner et forferdelig bilde av en verden som stort sett er brent ned til aske, med bare noen få personer i live og i kamp for å overleve. En far og sønn beveger seg med ei handlevogn gjennom et ødeland, på vei mot havet og kanskje noen de kan slutte seg til, slik at livet kan gå videre, mot alle odds. The Road fikk mange priser og ble også en umiddelbar suksess som film.

Etter mange års venting kom så to nye og ganske ulike, men likevel koblede romaner i 2022. The Passenger og Stella Maris henger nøye sammen på den måten at mens Bobby Western er hovedperson i The Passenger som er lagt til 1980, er hans døde søster, Alicia, likevel med i lange partier av boken. Alicia dominerer så Stella Maris der vi møter henne i 1972 som innlagt pasient i samtale med sin psykiater. Hele romanen er en avskrift av samtalene mellom de to, mens vi fra The Passenger vet at hun tok sitt liv ikke lenge etterpå.

I The Passenger møter vi Bobby Western i New Orleans der han livnærer seg som dykker. Han er nærmest besatt av savnet av søsteren som han ikke var i stand til å hjelpe, og vi møter henne i drømmelignende sekvenser i romanen. Begge søsknene hadde talent for fysikk og matematikk; Alicia fremstilles om et matematisk geni, mens Bobby tidlig gir opp sine studier i fysikk og blir racerbil-fører i Formel 2 i Europa. Han overlever så vidt en ulykke, og i Stella Maris får vi vite at søsteren var hos ham mens han lå i koma i lange tider. Forholdet mellom de to beskrives som incestuøst, på det viset at de ikke kan elske andre, og samtidig må holde seg vekk fra hverandre. Begge deler en stor byrde som plager dem og bidrar til en mørk, truende og pessimistisk stemning i begge romanene: Faren deres var med på Manhattan-prosjektet og bidro til å utvikle atombomben.

Det skjer nesten ingenting i Stella Maris, men vi kommer Alicia tett inn på livet gjennom samtalene med psykiateren på institusjonen som har gitt romanen dens tittel. Samtalene i romanen handler i stor grad om filosofi, fysikk og matematikk, og i forlengelsen av dette om ansvar og skyld, om hva som er mulig å bære og utholde i en verden som vår. Det er derimot mer handling og fremdrift i The Passenger, selv om romanen etterlater seg ubesvarte spørsmål; blant annet om et flyvrak Bobby dykker ned til. Han blir oppsøkt av agenter fra myndighetene, for han har aldri betalt skatt og har levd på en stor arv (som Alicia fikk sin del av). Plutselig står Bobby på bar bakke og begynner et liv på flukt, på bunnen og blakk, men overlever og befinner seg til slutt på Ibiza. Et uåpnet brev fra søsteren og tankene på henne som har fulgt ham gjennom all motgang og all lidelse, avslutter romanen. McCarthy er i en alder av nesten 90 år helt på høyde med det beste han har skrevet, selv om det etter alt å dømme er slik at de to siste romanene har vært underveis i lang tid. Litteraturforskere har fått nytt og spennende materiale å arbeide med i mange år fremover.

Forskning

The Cormac McCarthy Society ble etablert i 1995. De er ansvarlige for nettsiden cormacmccarthy.com hvor man finner den mest etterrettelige informasjonen om forfatteren og forfatterskapet. De står også bak The Cormac McCarthy Journal. Et stort arkiv med McCarthy-papirer finnes i Wittliff Collections ved Texas State University i San Marcos, Texas.

Utgivelser

  • The Orchard Keeper (1965). Norsk oversettelse: Frukthagen (2012) Oversatt av Knut Ofstad
  • Outer Dark (1968)
  • Child of God (1973). Norsk oversettelse: Et guds barn (1989) Oversatt av Knut Johansen
  • Suttree (1979)
  • Blood Meridian (1985) Norsk oversettelse: Blodmeridianen (2011) Oversatt av Knut Ofstad
  • All the Pretty Horses (1992). Norsk oversettelse: Alle de vakre hestene (1993) Oversatt av Knut Ofstad
  • The Crossing (1994) Norsk oversettelse: Over grensen (1995) Oversatt av Knut Ofstad
  • Cities of the Plain (1998) Norsk oversettelse: Byene på høysletten (1999) Oversatt av Knut Ofstad
  • No Country for Old Men (2005) Norsk oversettelse: Ikke et land for gamle menn (2006) Oversatt av Knut Ofstad
  • The Road (2006). Norsk oversettelse: Veien (2008) Oversatt av Knut Ofstad
  • The Passenger (2022). Norsk oversettelse: Passasjeren (2022) Oversatt av Knut Ofstad
  • Stella Maris (2022). Norsk oversettelse Stella Maris (2022). Oversatt av Knut Ofstad

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Arnold, Edwin, Perspectives on Cormac McCarthy (1999)
  • Frye, Stephen, The Cambridge Companion to Cormac McCarthy (2013)
  • Frye, Stephen, Understanding Cormac McCarthy (2009)
  • Hage, Erik, Cormac McCarthy: A Literary Companion (2010)
  • Skei, Hans H., Faulkner and Other Southern Writers (2004) – inneholder to essays om McCarthy.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg