Sri Lankas historie

Ruvanvelisaya Dagoba i Anuradhapura er ett av Sri Lankas eldste buddhistmonumenter, bygd på 100-tallet fvt.

Sri Lanka av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Kandy. Blant byens mange historiske minnesmerker finnes tempelet Dalada Maligawa, ’Tanntempelet’, som rommer det som sies å være en av Buddhas hjørnetenner.

Kandy av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Sri Lanka ble hardt rammet av tsunamien i desember 2004. Denne jernbanelinjen på sørvestkysten ble fullstendig ødelagt av bølgene.

Jernbane ødelagt av tsunami av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Sri Lanka ble befolket av singalesere på 500-tallet før vår tidsregning. De ble buddhister og etablerte flere ulike riker på øya. På 1500-tallet begynte europeerne å kolonisere Sri Lanka. Først ute var Portugal, deretter Nederland og Danmark-Norge, uten å klare å etablere seg. Storbritannia tok over som kolonimakt på slutten av 1700-tallet, og fra 1815 til 1848 var Sri Lanka en britisk koloni. Siden 1948 er landet en selvstendig stat innenfor Samveldet av nasjoner.

Med britene kom de indiske tamilene til Sri Lanka, som ble importert som plantasjearbeidere fra India. Dette ble starten på en langvarig konflikt mellom singaleserne og tamilene som i 1980-årene førte til borgerkrig. Krigen ble avsluttet i 2009 etter at regjeringshæren nedkjempet Tamiltigrene (LTTE).

Navnet

Sri Lanka har gjennom tidene vært kjent under mange navn. Inderne kalte øya Tamraparni som på gresk ble Taprobane, antagelig fordi de skaffet seg kobber (tamra) der. Tamilene snakket om «perleøya», kineserne om «landet uten sorg» og arabiske kjøpmenn om «gledens øy» (Serendib).

I den aller eldste tid het øya Singhala etter et sagn om en prinsesse fra vangaenes land (Bengal, Nord-India) som fikk tvillinger med en løve (singha). Disse giftet seg og fikk sønnen Vijaya, den første konge i Sri Lanka.

Singhala ble av portugiserne omformet til Ceylon, et navn som var i bruk til 1972, da landet fikk navnet Sri Lanka. I indisk overlevering var Lanka et rike i sør, der Ravana (se Ramayana) hersket. Nasjonalsymbolet er fortsatt en løve.

Eldre historie

Singaleserne kom fra Nord-India på 500-tallet fvt. og bosatte seg på Sri Lanka. De fortrengte urbefolkningen (veddaene), som trakk seg lenger og lenger inn i jungelen. Landets nye herskere talte et språk beslektet med sanskrit.

Buddhismen ble innført på 200-tallet fvt., etter tradisjonen av Ashokas sønn Mahinda, og har siden vært singalesernes religion. Mektige ruiner og rester av storslåtte vanningsanlegg vitner om den høytstående kultur i det gamle singaleserriket. Anuradhapura, grunnlagt 380 fvt., var hovedstad like til 700-tallet da den ble forlatt og grodde til med jungel.

Kong Vijayabahu gjorde i 1055 Polonnaruwa til ny hovedstad. Den nye byen lå mer sentralt på øya. Også den hadde mektige byggverk, både buddhistiske og hinduiske. Rundt 1500 fikk landet enda en ny hovedstad, Kandy, i fjellandet midt på øya, der en småkonge hadde skaffet seg makt og utvidet sitt rike.

Omtrent samtidig kom portugiserne og etablerte seg på vestkysten med hovedsete i Colombo. Like etter kom nederlenderne, og de fordrev portugiserne i 1658. Først ble nederlenderne hilst som befriere, men ble raskt like tyranniske som sine forgjengere. De kontrollerte det meste av øya, bortsett fra Kandy-området. Også andre europeiske makter forsøkte å få fotfeste på Ceylon. Danmark etablerte seg i Trincomalee på østkysten i 1617. Admiral Ove Gjedde ville i 1618 ha kongen av Kandy til å anerkjenne Christian 4 som overherre. Da dette mislyktes, dro han til Sør-India der han grunnla kolonien Trankebar.

Fra slutten av 1700-tallet overtok britene som nye koloniherrer. Mot slutten av 1700-tallet hadde den siste kongen av Ceylon, Sri Wikrama, opprettet et redselsregime som ikke stod tilbake for kolonimaktenes. Dette gav britene et påskudd til å rykke inn i Kandy i 1815 for å gjenopprette ro og orden. Pasifiseringen av Kandy er blant de mørkeste kapitler i britisk kolonihistorie.

Ceylon under britene (1815–1948)

Commonwealth. Dronning Elizabeth 2 fotografert sammen med statsministrene fra Commonwealth som var kommet til London i anledning hennes kroning i juni 1953. Fra venstre statsministrene fra Ceylon (nå Sri Lanka), Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe), Nord-Irland, New Zealand, India, Jamaica, Storbritannia, Australia, Canada, Pakistan, Sør-Afrika og Malta.

Commonwealth av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Da motstanden var brutt, fulgte en lang og fredelig utviklingsperiode avbrutt av enkelte uroligheter, som opprøret i Kandy i 1845, da bøndene protesterte mot skattebyrden, og sammenstøt med muslimske handelsmenn 1915. Det ble bygd veier, jernbaner og skoler. I 1870-årene ble kaffeplantasjene ødelagt av sopp, og produksjonen lagt om til te. Da denne krevde større arbeidsinnsats, begynte man å importere plantasjearbeidere fra Sør-India. Slik kom «de indiske tamiler» til landet.

Britene etablerte store te- og gummiplantasjer, de innførte pengeøkonomi og innbyggerne måtte betale skatt.

En liten del av befolkningen hadde oppnådd stemmerett med den nye forfatningen av 1924, og i 1930-årene kom de første politiske partier. Under andre verdenskrig var det materiell oppgangstid.

Som en reaksjon på kolonimakten vokste det fram en frigjøringsbevegelse som krevde selvstendighet. Selvstendighetsbevegelsen i India var også til inspirasjon. India fikk sin uavhengighet i 1947, og året etter (1948) ble Ceylon en selvstendig stat i Det britiske samveldet.

Selvstendighet

Sirimavo Bandaranaike ble verdens første kvinnelige statsminister i 1960. Foto fra 1964.

Sirimavo Bandaranaike av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Chandrika Kumaratunga var president i perioden 1994–2005.

Chandrika Kumaratunga av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Ceylon ble selvstendig i 1948, med status som dominion innen Det britiske samveldet, og med forfatning etter britisk mønster. Ceylon var ved selvstendigheten ansett som et av de mest velstående land i Asia, men ble snart preget av økonomiske problemer og bitter strid mellom den singalesiske, buddhistiske majoritet og den store hinduiske, tamiltalende minoritet. I 1959 ble landets statsminister, sosialisten Solomon Bandaranaike, myrdet. Året etter ble hans enke, Sirimavo Bandaranaike, verdens første kvinnelige statsminister.

I 1960-årene var det sosial og politisk uro, blant annet et mislykket forsøk på statskupp i 1961. Mangel på ris skapte utbredt misnøye med regjeringen. De viktigste eksportvarene – te, gummi og kokosnøtter – møtte vanskeligheter på verdensmarkedet. Utenrikspolitisk stilte Ceylon seg i spissen for en gruppe asiatiske land som ønsket å være nøytrale i striden mellom øst og vest.

Ved valget i 1964 led regjeringen til Bandaranaike nederlag og trådte tilbake. Hun ble avløst som regjeringssjef av Dudley Senanayake fra det konservative United National Party (UNP). Etter nye valg i 1970 dannet Bandaranaike en koalisjonsregjering bestående av sosialistpartiet samt to ministere fra det trotskistiske kommunistparti og én fra det Moskva-orienterte kommunistpartiet.

I april 1971 satte ytterliggående venstreorienterte ungdommer i gang et voldelig opprør mot Bandaranaike-regjeringen. Opprørsbevegelsen Janatha Vimukthi Peramuna (Folkets frigjøringsfront), JVP, ble slått ned etter blodige kamper med flere tusen drepte.

Den 22. mai 1972 ble Ceylon proklamert som republikk under navnet Sri Lanka. Øya brøt dermed sine 157-årige bånd med den britiske krone, men fortsatte som medlem av Det britiske samveldet. Utover i 1970-årene forverret de økonomiske problemene seg, og arbeidsløsheten nådde hele 25 prosent.

Ved valget i 1977 led Bandaranaike et knusende nederlag. Den høyreorienterte opposisjonen fikk to tredjedels flertall i parlamentet. Junius Richard Jayewardene ble statsminister og overtok som president etter at en ny forfatning av 1978 hadde gitt presidenten vidtrekkende fullmakter.

Et økonomisk liberaliseringsprogram basert på utenlandske investeringer med skattefordeler, ga betydelig vekst og redusert arbeidsløshet, men landet kom inn i en ny økonomisk krise etter at striden mellom singalesere og tamiler blusset kraftig opp i 1983. Arbeidet med å bygge opp en frihandelssone for utenlandske industrietableringer stagnerte, og turistnæringen som hadde vokst, opplevde et tilbakeslag.

Borgerkrig (1983–2009)

I 1983 brøt det ut borgerkrig mellom Tamiltigrene og srilankiske myndigheter. Bildet, som er fra 1986, viser regjeringstroppene.
Regjeringstroppene av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Tamiltigrene. Begravelsesfølge for kommandant Ramanan, som ble skutt og drept i mai 2006.

Tamiltigrene av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

I konflikten mellom det singalesiske folkeflertall og tamilene var det særlig tre beslutninger fra myndighetenes side som hadde vakt tamilsk misnøye: et vedtak fra 1956 om at singalesisk skulle være eneste offisielle språk (tamilsk fikk status som «nasjonalt» språk 1978), et vedtak fra 1970 om kvotebegrensning for tamilsk ungdom ved høyere læreanstalter, og en ny lov fra 1983 som påla alle parlamentsmedlemmer å sverge en lojalitetsed til et enhetlig og samlet Sri Lanka. Det siste førte til at Tamil United Liberation Front (TULF), som fra 1977 hadde vært det største opposisjonspartiet, forlot parlamentet. Militante tamilorganisasjoner gjorde seg stadig sterkere gjeldende. Den største var Tamiltigrene (LTTE) under ledelse av Velupillai Prabhakaran.

Spenningen mellom folkegruppene brøt i 1983 ut i opptøyer der mange hundre mennesker, flest tamiler, ble drept. Unntakstilstand ble erklært. Sri Lanka-hæren ble kraftig utvidet og forsvarsutgiftene tynget landets økonomi. India støttet tamilgeriljaen med penger og våpen, men forsøkte også å megle. I juli 1987 undertegnet India og Sri Lanka en avtale om utvidet selvstyre til tamilene i en tredjedel av landområdet. India sendte store troppestyrker for å overvåke en våpenhvile og avvæpne tamilmilitsene. Militante tamiler var misfornøyde fordi avtalen ikke gav dem en selvstendig tamilstat, og det kom til kamp mellom inderne og «frigjøringstigrene» med store tap på begge sider.

Fredsavtalen av 1987 og den indiske intervensjonen vakte også misnøye blant singalesiske nasjonalister, som mente tamilene fikk for store innrømmelser; blant annet ble tamilsk sidestilt som offisielt språk. JVP-bevegelsen, som hadde forholdt seg passiv siden opprøret i 1971, begynte igjen sin ultranasjonalistiske propaganda og gerilja mot Jayewardene-regjeringen. Høsten 1989 ble JVP knust ved en massiv offensiv fra sikkerhetsstyrkenes side. Konflikten var svært blodig og antas å ha kostet over 25 000 mennesker livet. Konflikten mellom tamiler og singalesere ble ytterligere skjerpet i 1990-årene, og alvorlige overgrep ble begått av begge parter.

Ranasinghe Premadasa, som hadde vært Sri Lankas president siden desember 1988, ble sprengt i luften av en selvmordsbomber 1. mai 1993. Lignende terroraksjoner fulgte, blant annet ved bruk av bilbomber som drepte over 150 mennesker i Colombo.

Etter 17 år ved makten tapte UNP flertallet ved parlamentsvalget i august 1994. People's Alliance (PA), en venstreorientert koalisjon ledet av Chandrika Kumaratunga, kom til makten. Kumaratunga vant også presidentvalget med 62 prosent av stemmene tre måneder senere. Hun overlot statsministerposten til sin mor, Sirimavo Bandaranaike, som dermed ble regjeringssjef for tredje gang. Motkandidaten Gamini Dissanayake fra UNP ble drept av en selvmordsbomber som også tok livet av 51 andre.

Kumaratunga ble valgt på et program der en fredsløsning på den blodige konflikten med tamiltigrene, LTTE, var hovedsaken. I januar 1995 ble det våpenhvile for første gang på fire år, og Norge stilte observatører til disposisjon. Fredsforhandlingene gikk i stå, og krigen fortsatte med økende intensitet. Høsten 1995 gikk regjeringshæren til storoffensiv på Jaffnahalvøya, som i fem år var blitt kontrollert og styrt som en slags tamilsk ministat av LTTE med eget politi, skattesystem og valuta.

I desember 1995 ble byen Jaffna og det meste av halvøya erobret. «Tigrene» fortsatte krigen fra baser lenger sør. Forbudet mot LTTE var blitt opphevet i 1995, men nytt forbud ble proklamert etter at singalesernes fremste helligdom, Tannens Tempel, var blitt sprengt av selvmordsaksjonister i januar 1998. Et sentralt politisk spørsmål var utvidet selvstyre for tamilene i nordlige og østlige provinser.

Kumaratunga utlyste nyvalg til presidentposten desember 1999 og sikret en ny seksårstermin. Tre dager før valget ble hun blindet på høyre øye av en selvmordsbomber som drepte 21 andre. Ved parlamentsvalget desember 2001 tok UNP flertallet tilbake. Kumaratunga måtte nå styre landet med en opposisjonell regjering og et parlament der hennes tilhengere var i mindretall. Statsminister ble UNP-lederen Ranil Wickremesinghe, som vant valget på løfter om fortgang i fredssamtalene med LTTE, samt liberalisering av økonomien.

Fredsforhandlinger

Norge deltok i fredsforhandlingene mellom Tamiltigrene og srilankiske myndigheter. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble i mars 2000 engasjert av UD som spesialutsending til Sri Lanka. Bildet viser det historiske første møtet på Holmenkollen Park Hotell i Oslo mellom Sri Lankas statsminister Ranil Wickremesinghe og LTTEs sjefforhandler Anton Stanislaus Balasingham i november 2002. Fra venstre Solheim, statssekretær Vidar Helgesen, Wickremesinghe og Balasingham. Dette var første møte noensinne mellom Wickremesinghe og Balasingham.
Tamiltigrene av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

President Kumaratunga rettet i 1999 en formell henstilling til Norge om bistand til å finne en fredelig løsning, etter at Norge tidligere hadde engasjert seg uformelt for å få de stridende parter på talefot. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble i mars 2000 engasjert av UD som spesialutsending til Sri Lanka. Det var imidlertid først da Ranil Wickremesinghe ble statsminister i 2001 at det ble fortgang i prosessen. I februar 2002 skrev regjeringen og LTTE under en avtale om våpenhvile på ubestemt tid.

Deretter fulgte en mer omfattende dialog. Tilsynelatende fremskritt mot en kompromissløsning ble gjort under en forhandlingsrunde i Oslo i desember 2002. Partene kom da overens om at en endelig løsning måtte ligge innenfor rammen av et enhetlig Sri Lanka, basert på en føderal struktur. LTTE lot ved denne anledning til å ha oppgitt kravet om Tamil Eelam, en egen, selvstendig tamilstat.

Regjeringen gav løfter om vidtrekkende selvstyre for tamilene i nordøstlige landsdeler. Imidlertid viste detaljerte forslag, fremlagt av partene tidlig i 2003, at avstanden mellom dem fortsatt var svært stor. Fredsprosessen stanset opp i april 2003, da LTTE midlertidig trakk seg fra dialogen. Norge innstilte sin virksomhet i november 2003 etter at Kumaratunga hadde beskyldt Norge for å ha tatt «tamiltigrenes» parti.

Ved parlamentsvalget i 2004 veltet Kumaratungas venstreallianse den borgerlige Wickremesinghe-regjeringen som mer aktivt hadde ønsket å megle fred med LTTE. Fredsprosessen hadde blitt møtt med mistro og protester fra singalesiske nasjonalister, især fra det marxistorienterte JVP og landets innflytelsesrike buddhistbevegelser. I den nye regjeringen allierte presidenten seg med JVP, en svoren fiende av LTTE.

Sri Lanka var det landet som, nest etter Indonesia, ble hardest rammet av flodbølgekatastrofen 26. desember 2004. Over 35 000 mennesker mistet livet. Katastrofen skapte ytterligere spenning mellom myndighetene og LTTE om hvordan den internasjonale hjelpen skulle fordeles mellom de tamilske områdene og resten av landet.

Våpenhvileavtalen, som ble inngått med norsk bistand i 2002, ble stort sett overholdt de fire påfølgende årene. Den ble overvåket av et norskledet, nordisk observatørkorps, Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM). Etter at utenriksminister Lakshman Kadirgamar ble drept av en snikskytter i august 2005, skjedde imidlertid en markant økning av volden.

Sommeren 2006 ble det rapportert om stadig mer alvorlige sammenstøt og overgrep. LTTE ble i juni 2006 offisielt fordømt som en terroristorganisasjon av EU, etter tidligere å ha blitt stemplet som terrorister av Storbritannia og USA. Dette skapte problemer for observatørkorpset siden LTTE erklærte at deltakerne fra EU-landene Danmark, Sverige og Finland ikke lenger kunne anses som nøytrale og derfor måtte forlate landet. Våpenhvileobservatørene fra EU-landene trakk seg ut i august 2006.

Fra 2006 eskalerte antall sammenstøt mellom partene. Hundrevis av mennesker ble drept. I samme periode ble også mange sivile i ulike deler av Sri Lanka ofre for terrorangrep. Høsten 2006 ble det ført fredsforhandlinger mellom LTTE og regjeringen i Genève, men disse mislyktes. Sommeren 2007 ble hundrevis av tamiler tvunget til å forlate hovedstaden Colombo. Regjeringen hevdet dette var av sikkerhetshensyn. Regjeringen erklærte i januar 2008 at den trakk seg fra fredsavtalen med LTTE.

I begynnelsen av 2009 var det intense kamphandlinger nord i Sri Lanka. Regjeringshæren kjempet for å gjenerobre områder LTTE hadde kontrollert de senere årene. Kampene medførte store lidelser for sivilbefolkningen i området, og mange var innesperret i kampområdene. I januar 2009 annekterte regjeringstropper byen Kilinochchi. Byen har stor betydning for LTTE, som i ti år hadde sitt administrative hovedkvarter der.

I mai 2009 erklærte regjeringen at den hadde nedkjempet LTTE etter at regjeringen hadde overtatt det siste LTTE-kontrollerte området nordøst på Sri Lanka. Tamiltigrenes leder Velupillai Prabhakaran ble skutt og drept under kampene, da han forsøkte å flykte fra regjeringsstyrker. I august 2011 la FN frem en rapport som hevdet at begge sider i konflikten var ansvarlige for krigsforbrytelser. Srilankiske myndigheter var kritiske til denne rapporten.

Utvikling etter borgerkrigen (fra 2009)

Buddhisttempel i Colombo, Sri Lanka av . CC BY SA 3.0

Ved presidentvalget i 2010 vant Mahinda Rajapaksa, fra det sittende regjeringspartiet Frihetsalliansen (UFPA), en klar seier. En ny regjering ble formet etter parlamentsvalget i april 2010. Regjeringen fikk flertall i parlamentet med støtte fra SLFP og en rekke av de mindre partiene.

I presidentvalget i 2015 vant opposisjonskandidaten Maithripala Sirisena en overraskende seier, og Mahinda Rajapaksa måtte dermed gå av etter å ha sittet i to perioder.

Begge kandidatene hadde opprinnelig vært allierte i samme parti, men Sirisena annonserte i 2014 sitt kandidatur mot Rajapaksa som han mente styrte stadig mer autoritært. I løpet av valgkampen mobiliserte en bred koalisjon mot Rajapaksa.

Opptakten til valget var preget av vold, med flere angrep på opposisjonen.

Sirisena gikk til valg på at han ønsket å redusere makten til presidentembetet, styrke uavhengigheten til sentrale demokratiske institusjoner, sikre pressefrihet, redusere levekostnader og bekjempe korrupsjon.

I august 2015 ble det også gjennomført parlamentsvalg. Regjeringspartiet befestet sin posisjon ved dette valget, og statsminister Ranil Wickremesinghes sentrum-høyre-parti (UNP) dannet regjering.

Sri Lankas regjering anerkjente for første gang, i juni 2016, at om lag 65 000 mennesker er savnet etter landets 26 år lange borgerkrig. En egen enhet ble opprettet for å undersøke hva som skjedde med de savnede fra borgerkrigen.

Landet inngikk også et samarbeid med FN om å etablere en troverdig nasjonal granskningskommisjon for å dokumentere hva som skjedde i borgerkrigens siste fase. Regjeringen annonserte i juli 2016 sin målsetning om at Sri Lanka innen 2018 skal være demilitarisert.

I 2017 ble Sri Lanka først rammet av kraftige oversvømmelser og deretter tørke. Flommen var den verste på mange år, og mer enn 200 mennesker mistet livet. Om lag 1,5 millioner mennesker ble direkte berørt ved at avlinger eller hus ble ødelagt.

Samme år brøt det også ut voldelige sammenstøt mellom buddhister og muslimer i den sørlige delen av Sri Lanka. Spenningen mellom den buddhistiske majoriteten og den muslimske minoriteten hadde økt på grunn av at enkelte ytterliggående buddhistiske grupper beskyldte muslimer for å ha tvunget folk til å konvertere til islam.

I 2017 var det i tillegg også voldelige sammenstøt mellom politi og protestanter som demonstrerte mot en plan om å forflytte lokalbefolkningen for å bygge et kinesisk havneanlegg nær havnebyen Hambantota.

En konstitusjonell krise oppstod i oktober 2018 på grunn av uenigheter mellom president Sirisena og statsminister Wickremsinghe. Uenighetene var blant annet knyttet til økonomisk politikk og endte med at president Sirisena oppløste nasjonalforsamlingen og erstattet statsminister Ranil Wickremsinghe med den tidligere presidenten Mahindra Rajapaksa. De to skal blant annet hatt vært svært uenige om regjeringens planer om å leie ut en havneterminal til nabolandet India. Politiske observatører mener de politiske urolighetene skyldes konflikter mellom politiske fraksjoner som enten er pro-India eller pro-Kina.

Allerede etter syv uker gikk Rajapaksa gikk frivillig av som statsminister for å forsøke å stabilisere landets politiske situasjon, og Wickremsinghe ble igjeninnsatt som statsminister.

I april 2019 ble Sri Lanka utsatt for terrorangrep. Omkring 300 mennesker ble drept og 500 skadet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg