Økonomi og næringsliv i Saudi-Arabia

Oljeledning i ørkenen.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Saudi-Arabia har på under et hundreår gjennomgått en dramatisk samfunnsendring, sosialt og økonomisk, som følge av store inntekter fra sine olje- og gassforekomster. Kongedømmet er verdens største produsent og eksportør av olje, med de største påviste oljereserver og den største ledige produksjonskapasitet. Etableringen av staten Saudi-Arabia skjedde i 1932, året før den første konsesjon for leting etter olje ble gitt, og utviklingen av landet har i utstrakt grad hengt sammen med utvinningen av dets oljeressurser – først og fremst etter den andre verdenskrig, og særlig fra 1970-årene, da inntektene økte sterkt som følge av høyere priser, kombinert med mer reformvennlige monarker. Fra å ha vært et stammebasert samfunn forankret i en beduin- og nomadekultur i et geografisk område splittet mellom ulike klaner og emirater, ble Saudi-Arabia i løpet av et halvt århundre en moderne stat med en utbygd infrastruktur og etablerte velferdstjenester, særlig innen utdanning og helse, og en rask urbanisering og betydelig industrialisering. Selv med enkelte mindre styringsmessige reformer mot slutten av 20. århundre, er Saudi-Arabia imidlertid forblitt et eneveldig monarki styrt av huset Saud, som besetter viktige funksjoner i samfunnslivet, og som ikke har tillatt åpenhet f.eks. i landets budsjetter og økonomi. Dette har gjort at det er stilt spørsmål ved tilstanden til økonomien, inkl. størrelsen på olje- og gassreservene.

Saudi-Arabia er sterkt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten, og landet er svært sårbart for svingninger særlig i oljeprisene. Vel 90 % av landets samlede eksportinntekter, og 70–80 % av statens inntekter, kommer fra petroleumssektoren. Etter sterk inntektsøkning i 1970-årene, var det perioder med lave priser og inntektssvikt både i 1980- og 1990-årene, hvilket medførte økonomiske innstramminger og låneopptak. Pga. sin store produksjonskapasitet og sine store reserver, har Saudi-Arabia vært i stand til å påvirke prisutviklingen, og har – innen OPEC – vært det land som i størst omfang har variert produksjonen for å bidra til å regulere prisen på råolje på verdensmarkedet.

Særlig siden 1980-årene er det foretatt store offentlige investeringer i utbygging av annen næringsvirksomhet, særlig industri og jordbruk, ikke minst for å redusere den ensidige avhengigheten av oljesektoren. Særlig er det investert mye i petrokjemisk industri, og det er satset mye på jordbruk og fiske, for å redusere avhengigheten av matvareimport.

Golfkrigen 1991 påførte også landet store utgifter; det samme gjør oppbygging og drift av et moderne forsvar. De økonomiske kostnader ved Golfkrigen er anslått til ca. 60 mrd. dollar, finansiert gjennom å trekke på landets valutareserver, samt lån. I de påfølgende år var det tiltagende press på saudisk økonomi, med økt gjeld og budsjettunderskudd. Myndighetene iverksatte flere tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og tilpasse økonomien en ny tid med økende globalisering og markedstilpasning. Dette ble gjort bl.a. ved å redusere offentlige subsidier, erstatte utenlandske arbeidstakere med saudiere, og innføre mer liberale regler for utenlandsk eierskap. I 2005 var det anslått at vel 6 mill. utenlandske statsborgere, de fleste fra Sør-Asia og Midtøsten, arbeidet i landet – og dermed også stod for en betydelig kapitaleksport. Den saudiske stat spiller en utstrakt rolle i landets næringsliv, og en liberalisering i form av privatisering hadde tidlig på 2000-tallet ennå ikke gitt seg vesentlige praktiske utslag. En av årsakene til den økonomiske liberaliseringen, inkl. tilrettelegging for utenlandske investeringer, var Saudi-Arabias ønske om medlemskap i World Trade Organization (WTO). En særlig utfordring for saudisk økonomi er den store folketilveksten kombinert med det høye nivået på velferdstjenester og subsidier – som fører til at offentlige utgifter er raskt økende, samtidig som oljeproduksjonen og -inntektene pr. capita synker drastisk. Reduksjon av subsidier, og øking av skattene, er tiltak ansett som nødvendige, men politisk vanskelig å gjennomføre. Etablering av tilstrekkelig med arbeidsplasser for å møte befolkningsveksten er en annen utfordring, som bl.a. løses med reduksjon av den utenlandske arbeidsstokken i landet, også ved at flere yrker og funksjoner ved lov forbeholdes saudiere.

Vannforsyning er et alvorlig problem i Saudi-Arabia, og en begrensning for den økonomiske aktivitet. Det trengs vann både til befolkningen, industrien og jordbruket. Utstrakt satsing på desalinering av saltvann har gitt økt tilgang på vann, bl.a. til irrigasjon i jordbruket, men til en høy pris, både økonomisk og miljømessig, inkl. bivirkninger som økt saltinnhold i jorden og synkende grunnvannsnivå.

Saudi-Arabia er tradisjonelt en av verdens største givere av utviklingshjelp, primært til arabiske stater og land med islamsk befolkning.

Saudi-Arabia er fra naturens side lite egnet for jordbruk, pga. mangel både på dyrkbar jord og vann. Dyrking er begrenset til oaser og områder under kunstig vanning. Selv med betydelig økonomisk satsing på jordbruket, har landbrukets økonomiske betydning sunket, både mht. produksjon og sysselsetting. Ved århundreskiftet var andel yrkesaktive i landbruket sunket til under 5 %; bidraget til BNI var på ca. 5 %. Driften hemmes, ved siden av for lite nedbør, også av økende saltholdighet i jorden og små bruksenheter. Det oppdyrkede arealet utgjør kun ca. 2 % av totalarealet; ytterligere ca. 35 % brukes som beitemark, men er av lav kvalitet. Urbaniseringen har også medført mangel på arbeidskraft i sektoren. Det har vært satset betydelig på forbedret irrigasjon og dreneringssystemer og større kontroll av vandrende sanddyner, med økt avkastning, men til høye produksjonspriser. Viktigste jordbruksprodukter er hvete, durra, hirse, bygg, dadler, tomater, frukt og grønnsaker. Stort husdyrhold. Saudi-Arabia er selvforsynt med en rekke meierivarer og med egg og fjærkre. Nomadene (beduiner) holder kameler, sauer og geiter.

Det er også satset på utvikling av fiskeriene. Det foregår en del fiske etter krepsdyr, muslinger og forskjellig havfisk, hovedsakelig i Indiske hav.

Saudi-Arabia er svært mineralrikt, og er verdens største produsent og eksportør av råolje. Landet har også verdens største kjente oljeforekomster, og verdens fjerde største kjente reserver av naturgass. Dertil besitter landet betydelige forekomster av en rekke andre mineraler.

Produksjon og eksport av råolje, og etter hvert naturgass, er den helt dominerende sektor i saudisk økonomi, og selve grunnlaget for utviklingen av det moderne kongedømmet som et av verdens fremste velferdsstater. De første konsesjoner for oljeleting ble gitt i 1933, og samme år begynte det senere Arabian American Oil Company (Aramco) prøveboring. I 1938 fant den første eksport sted, før utvinningen startet for alvor i 1946. I 1980 ble det oppnådd enighet om full saudisk overtakelse av de utenlandske oljeselskapenes virksomhet i Saudi-Arabia, med virkning tilbakedatert til 1976. Det statseide oljeselskapet Saudi Arabian Oil Company (Saudi Aramco) er verdens største, og landets ledende økonomiske aktør, ved siden av Saudi Basic In-dustries Corp. (SABIC); et av verdens ledende petrokjemiske konsern. Saudi-Arabia var blant grunnleggerne av OPEC i 1960, og har vært en av organisasjonens mest toneangivende medlemmer.

Petroleumsproduksjonen er den desidert viktigste økonomiske aktivitet i landet, og bidrar normalt med mellom 30 % og 40 % av BNP, og står for over 90 % av samlet eksportverdi, og 70–80 % av statens samlede inntekter. Sektoren betyr mindre sysselsettingsmessig, med kun 2 % av yrkesbefolkningen. Saudi-Arabia har verdens største kjente oljereserver, per 2005 beregnet til vel 260 milliarder fat, dvs. rundt en firedel av verdens totale påviste reserver. Saudi-Arabia er også verdens største produsent, med et daglig produksjon på vel 10 mill fat/dag tidlig på 2000-tallet. Den saudiske produksjonen har variert i betydelig grad, bl.a. som følge av OPECs forsøk på å regulere prisene, og landet hevder å ha en kapasitet på ca. 15 mill. fat/dag Naturgassreservene ble i 2005 beregnet til 235 trillioner kubikkfot. Saudi-Arabia har ca 80 olje- og gassfelt, men over halvparten av oljereservene er konsentrert om bare åtte felt, hvorav Ghawar og Safaniya er verdens største for hhv. on- og offshore-produksjon – og Ghawar, med ca. 70 mrd. fag, verdens største oljefelt overhodet. Saudi-Arabia utvinner også et felt sammen med Kuwait, den sk. nøytrale sone, hvorfra inntektene fordeles likt mellom de to land. Feltet inneholder ca. 5 mrd. fat. Saudi-Arabia produserer olje sammen med Bahrain, på Abu Saafa-feltet, og har donert inntektene derfra til nabolandet. Saudi-Arabia er en nøkkelleverandør av olje til Europa og USA, og svarte tidlig på 2000-tallet for ca. 15 % av landets oljeimport. Rundt 60 % av eksporten går til Asia., som også er hovedmottaker av saudiske raffinerte produkter. Saudi-Arabia har åtte raffinerier med samlet kapasitet på ca. 1,75 mill. fat/dag. Mesteparten av eksporten skjer over terminalene Ras Tanura og Ras al-Juaytmah, samt Yanbu. Til disse opererer to større oljeledninger. Saudi Aramcos datterselskap Vela har en av verdens største tankflåter, og står for en stor del av eksporten. De største gassforekomstene er knyttet til oljen, mest fra Ghawar-, Safaniya- og Zuluf-feltene.

Saudi-Arabia har betydelige reserver av flere mineraler, særlig nord i landet. Det utvinnes også gull, gips og kalkstein, og det er kjente forekomster av jern, fosfat, bauxitt, uran, sølv, tinn, wolfram, sink, kobber m.m

Saudi-Arabia har, både pga. urbanisering og industrialisering, et stort og raskt voksende energibehov. I 2003 var installert kapasitet 28 800 MW, med et økning i etterspørsel på vel 5–10 % i året. Det er derfor behov for sterkt utbygging av kapasiteten, samt på ledningsnettet. Ca. 20 % av landet er ikke knyttet til strømforsyningsnettet.

Saudi-Arabia har siden 1970-/1980-årene bygd opp en omfattende industri, som vesentlig er knyttet til landets petroleumsutvinning og petrokjemisk virksomhet, inkl. oljeraffinerier, gassanlegg og annen petrokjemisk industri, inkl. produksjon av kunstgjødsel. Industrialiseringsprogrammet har videre fokusert på, bygningsmateriell, særlig stål og sement, samt maskinvarer og metallprodukter. Produksjon avnærings- og nytelsesmidler er også viktig del av industrisektoren, som står for ca. 10 % av BNI. Det meste av industrien er statlig eid, men myndighetene oppmuntrer til opprettelsen av private småforetak. Det er etablert industrisentra i Jubayl og Yanbu.

Saudi-Arabia har tradisjonelt hatt betydelige overskudd i handelsbalansen med utlandet, men har i perioder med senket produksjon eller lavere priser på olje hatt underskudd. Omfanget av utenrikshandel er nært knyttet til prisene på petroleum. Petroleum og petroleumsprodukter bidrog per 2005 med nærmere 95 % av landets totale eksportinntekter. Viktigste avtakere for landets eksport er USA, Japan, Frankrike, Sør-Korea og Italia.

Saudi-Arabia har et velutbygd samferdselsnett, med ca. 159 000 km hovedvei som bl.a. forbinder Dammam ved Persiske bukt med Riyad og Mekka og Jidda ved Rødehavet. Også vei langs begge kyster. Fyllingsbro over til Bahrain i Persiske bukt. Jernbaneforbindelse finnes mellom Riyad og Dammam, og mellom Riyad og petroleumsfeltene. En forlenging av jernbanen fra Dammam til Jubayl er planlagt. Rørledninger fra petroleumsfeltene til utskipningshavnene.

Viktigste havner er Jidda, som mottar størstedelen av pilegrimstrafikken til Mekka, Dammam, Jubayl, Yanbu og Jizan. Petroleumsterminal ved Ras Tanurrah (nord for Dammam). Landet har 25 kommersielle flyplasser; internasjonale lufthavner i Riyad, Jidda og Dhahran (Zahran) og 22 lufthavner for innenlandstrafikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.