Hopperstad stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Hopperstad stavkirke

Kirkestedet på Hopperstad ligger om lag en kilometer fra fjorden i den vestlige delen av dalbunnen i Vik. Bildet viser Hopperstad stavkirke sett fra sørøst. Kirkens fikk sitt nåværende utseende da den ble restaurert i 1880-årene med blant annet Borgund stavkirke som forbilde.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.
Hopperstad stavkirke
.
Lisens: fri

Slik tenkte Peter Blix seg at Hopperstad stavkirke kan ha vært utstyrt i høymiddelalderen. Kroker i veggene kan ha vært brukt til veggtepper slik inventarlistene fra Hålandsdalen og Ølmheim forteller om.

Hopperstad stavkirke
Av .

Artikkelstart

Hopperstad stavkirke er en stavkirke i Vik i Sogn, i utkanten av Vikøyri. Stavkirken er av den treskipede, sognske typen, antakelig fra 1130-tallet. Kirken ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1882 og restaurert av arkitekt Peter Blix 1885–1891.

Faktaboks

Også kjent som
Hoprekstad stavkirke

I Hopperstad stavkirke er det funnet rester av den eldste kristne dyreornamentikken, best kjent fra Urnes stavkirke. Man antar derfor at den nåværende kirken ikke er den eldste stavbygningen på stedet.

En arkitektonisk sjeldenhet i kirken er baldakinen, en alteroverbygning eller alterciborium, som hviler på to frie søyler over et sidealter i skipet og er dekorert med gotiske billedfremstillinger og innskrifter, sannsynligvis fra første halvdel av 1200-tallet. Alteroverbygningen er en av de best bevarte i Norden. Interessant er også den bevarte korveggen med sin rad av åpninger med spisse kløverbladbuer. Av inventaret ellers kan nevnes en altertavle fra 1661 og epitafium fra 1659.

Kirkestedet

Bygda Vik er av de største i Sogn. En bred terrassert dalbunn vider seg ut og møter Sognefjorden i en stor vik. Høye fjell skiller bygda fra omkringliggende bygdelag. Ned mot fjorden i nord ligger strandstedet og bygdesenteret Vikøyri. I sør stiger fjellet med veien over Vikafjellet til Voss.

Ifølge Bergens kalvskinn, en jordebok for Bergen bispedømme fra kort etter 1350, hadde bygda tre kirkesteder ved midten av 1300-tallet: Tenål, Hove og Hopperstad. Stavkirken ligger på en liten kolle omgitt av åkerland og beitemarker, nær det gamle tunet på gården Hopperstad. Fra kirken er det godt utsyn over dalbunnen og bygda.

Hopperstad har vært fast kirkested trolig helt tilbake til 1000-tallet og fram til den nye kirken i Vik ble innviet i 1877.

Stavkirken

Snitt mot sør og grunnplan etter restaurering, tegnet av Peter Blix. Merk gravkammere under kirkegulvet

Hopperstad stavkirke
Av .

Stavkirken har hevet midtrom i skipet og koret. Dagens utseende fikk den etter en restaurering i forrige århundre, ledet av arkitekten og ingeniøren Peter Blix og til dels betalt av hans private midler.

Da den nye kirken i Vik sto ferdig, ble Hopperstad etter hektisk virksomhet kjøpt av Fortidsminneforeningen. Kjøpet omfattet bare de middelalderske delene av kirken, senere tilbygg og innredning ble revet og materialene solgt. Kirkens opprinnelige eksteriør er ikke kjent, men Blix tok utgangspunkt i spor i den eksisterende kirken. Der han manglet holdepunkter, hentet han forbilde i andre stavkirker, først og fremst Borgund stavkirke. Tydeligst er dette på takrytteren og mønekammene med sine glisende dragehoder. Koret har apsis, halvrund avslutning mot øst, med tårnhjelm. Kirken har i dag svalgang rundt hele bygningen, med oppbygg og inngang – skruv – over vest- og sørportalene. I vest er svalen åpen, på langsidene har den brystning, mens den er lukket i øst rundt apsis.

Når en trer inn gjennom vestportalen, er det første en møter, en gravhelle i gulvet, hegnet inn av et lavt gjerde. Høye stavrekker, blankslitte i berøringshøyde, omkranser skipets midtrom på alle fire sider. Foran koret i øst står to sidealtre, det ene med et spissbuet tak prydet med rike utskjæringer. Blikket inn mot koret stenges av den intakte korskilleveggen fra middelalderen. Glimt gjennom den åpne portalen pirrer nysgjerrigheten.

Hopperstad stavkirke

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Stavkonstruksjonen

Stavene har klokkeformete baser. Skaftene har ovalt tverrsnitt og avfasing, men mindre utpreget enn i Kaupanger.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hopperstad stavkirke

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

I likhet med Urnes har skipet fire par mellomstaver på langsidene og tre par på kortsidene. Den midterste mellomstaven i øst og i vest er vekslet ut på en tverrbjelke med bueknær på undersiden. Alle mellomstavene har svakt ovalteljet tverrsnitt, som i Lom stavkirke og Kaupanger stavkirke, men i Hopperstad er det ovale tverrsnittet mindre framtredende.

Stavene har langstrakt, trekantet avbladning i midtromsveggen, markert med svertete profiler. Midtromsstavene har terningkapiteler, men av en annen type enn i Urnes stavkirke. Over kapitelene er stavene avstivet av bueknær. Bueknærne har påpluggete profiler som danner sammenhengende arkader rundt hele rommet nedenfor midtromsveggenes sviller. Stavene er også avstivet horisontalt med diagonale planker i kryss, andreaskors, og avbundet med en nedre tang som består av to langsgående bjelker lagt inn på hver side av stavrekkene. Bueknær under tangen danner en enklere nedre arkaderekke.

Midtrommet i koret bæres av ett par midtromsstaver som er forankret i korets grunnstokk. Midtromsveggenes stavlegjer og sviller i sør og nord spenner fra midtromsstavene i koret til korresponderende mellomstaver i skipets midtrom. Konstruksjonen er avstivet med i alt fem store andreaskors.

Avstivningen med tenger og andreaskors i skipet og koret har siden Lorenz Dietrichsons tid vært sett som senere tilføyelser som bryter med kirkens antatt opprinnelig renskårne karakter og en foreslått bygningstypologisk utvikling av midtromskirkene. Teorien bygger på en generell oppfatning om stavkirkenes arkitekturformer og mangler fremdeles sikre bygningsarkeologiske holdepunkter. Disse delene av konstruksjonen kan trolig vel så gjerne være opprinnelige. Framtidige bygningsarkeologiske undersøkelser vil sannsynligvis kunne bringe mer klarhet.

Midtromsveggen har tydelig rester etter malt dekor. Som i Urnes har kirken profilerte buer mellom stavene og terningkapiteler. Stavene er stivet av med andreaskors og vannrette bjelker, tenger og en nedre rekke bueknær.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Korskilleveggen

Hopperstad stavkirke

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirkens opprinnelige korskillevegg er intakt, den eneste som er bevart i noen av stavkirkene.

Inngangen til koret går gjennom en rundbuet portal med sylindriske søyler som er naglet på veggen bakenfor. Buestykket – arkivolten – har avtrappete profiler av liknende type som i de øvre arkadene i skipet. Portalens kapiteler og baser er av samme type som på midtromsstavene. Korskilleveggen har trepassformete, spissbuete åpninger inndelt med smale søyler, typisk gotiske former som viser at veggen ble endret, trolig en gang på 1200-tallet.

Svertedekor

De ulike konstruktive og dekorative leddene er smykket med enkle svertete profiler, som ser ut til å være i det minste frisket opp under restaureringen i 1880-årene.

Andreaskorsene i skipet og koret har enkle svertete profiler med en sirkel og et vannrett kors i krysningspunktet. Denne stramme og virkningsfulle dekoren står i tydelig kontrast til den rike skurden i kirkens utvendige portaler.

Portalene

Kirken har tre utvendige portaler, vest og sør i skipet og nord i koret. Alle har karakteristiske terskler formet som omvendte, litt flate buer.

Vestportalen

Vestportalen er av de to eldste bevarte drageportalene, såkalt Sogn-Valdres type 1. Motivet er en kombinasjon av to portaltyper, søyler og arkivolt lagt utenpå dekorerte veggplanker. Den øverste delen av overstykket og deler av høyre vange ble skåret nytt i 1880-årene.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Skipets vestportal er blitt forkortet og døråpningen utvidet i årenes løp. De manglende delene av overstykket og høyre vange ble skåret på nytt av treskjæreren Styrk Hirt da kirken ble restaurert i 1880-årene.

Portalen har drage- og rankemotiv med rett avsluttet døråpning. I prinsippet består portalen av to ulike komposisjoner: et søyle- og arkivoltmotiv som omkranser døråpningen, og brede dekorerte vanger. Disse to selvstendige elementene er likevel integrert ved at arkivolten er markert bare som en flat bue flettet inn i ranker og drager over døråpningen. Her møter vi et av de tidligst kjente eksemplene på denne portaltypen, som gjerne kalles Sogn-Valdres-portal, og som med forskjellige varianter er den dominerende blant de bevarte stavkirkeportalene.

Vangene har brede udekorerte sokkelfelt. Et dragehode inntil søyleskaftet nederst på hver vange spyr ut ranker i jevne sirkelformete løkker. Rankene er tilnærmet symmetrisk plassert på hver side. På den øvre delen av vangene svever en stor drage med vinger som strekker seg diagonalt opp i det øvre hjørnet på hver side. Dragene bøyer seg ned, og hodene deres møtes over døra. Der biter de over en mindre midtdrage som stuper ned med hodet hengende fritt midt i åpningen. En rekke mindre drager bukter seg i løkker og åttetallsliknende former i rankene på hver portalvange og sprer seg opp over portalens overstykke, der de kamuflerer den enkelt markerte arkivolten.

Portalsøylene er også rekonstruert. Omrisset er klarlagt, men dekoren er ikke sikkert belagt i alle detaljer.

Relieffet er dypt toplans. Skurden er relativt åpen, dominert av slanke ranker og dragehaler. Den er sikkert skåret, og sammen med den velbalanserte komposisjonen viser den et håndverk på høyt nivå.

Sørportalen

Skipets sørportal er enklere og har bare søyler og arkivolt. Søylene er kraftige, med glatte skaft. Kapitelene er smykket med dobbeltranker og krager sterkt ut i døråpningen. Arkivolten ligger lavere i vegglivet enn søylene og kapitelene, slik som på korskilleportalen. Den har avtrappete profiler og et vridd tausnoingsmotiv. På undersiden av arkivolten skyter det ut stengler som samles i en dobbel rankeknute i toppunktet, et svært uvanlig trekk i romansk portalkunst. Portalens bladverk har likheter med detaljer i vestportalen.

De forskjellige delene av portalen er plugget fast i veggplankene, samme konstruksjon som i korportalen. Dørbladet er trolig opprinnelig og har gangjern av samme type som vestportalen i Urnes. Dørringen, som er formet som to snodde slanger, ble brutt av og stjålet på 1990-tallet.

Nordportalen

Koret har portal i nord. Det kringleformete motivet med den nedstikkende bladknuten har paralleller i urnesstil og i danske kirkeportaler, de såkalte «sløjfeportalene», men ingen i Norge.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Korets nordportal rammes inn av profilerte bånd som vokser ut av den nedre delen på veggplankene og møtes over åpningen i en nedstikkende, kringleformet knute med to dyrehoder. Hohler peker på likhet mellom dyrehodene og toppdragenes hoder i vestportalen.

Nordportalen har ingen bevarte paralleller i Norge, men motivet er kjent fra et portaloverstykke i tre fra Brågarp i Sverige, men der utført i urnesstil. Motivet er også velkjent fra en rekke svenske runesteiner, og i enklere varianter er det brukt i jyske steinkirkeportaler. Trolig har Kaupangers korportal vært av samme type, men om motivet var likt, er uvisst.

Søyler

Fire søyler som ble funnet i kirken under restaureringen i 1880-årene, har terningkapiteler av samme type som korskilleportalen. Søylene er skadet, men ikke værbitte, og de er uten tjærespor. De kan skrive seg fra et tidligere korskille eller fra en åpen svalgang.

Datering

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hopperstad har hittil ikke latt seg årringsdatere, eller kanskje mer presist, prøveresultatene er ikke overbevisende i forhold til de stilhistoriske elementene i kirken. Prøver fra konstruksjonen under korgulvet er tatt av virke med bearbeidete flater uten barkkant og dateres til årene 1034–1116. Hvor mye som er skavet av de enkelte emnene, er uvisst. En prøve fra en grunnstokk med antatt ytterkant har gitt fellingsår 1058–1059. Resultatet kan forklares som at stokken enten er gjenbrukt i den nåværende kirken, eller at den har falsk vankant på grunn av mekanisk slitasje.

Kirken har et godt grunnlag for en stilhistorisk datering i og med den rike portalskurden og den innbyrdes sammenhengen i skurden og mellom skurden og bygningskonstruksjonen. Det er allmenn enighet i stavkirkeforskningen om at det er nær sammenheng mellom vestportalen i Hopperstad og portalen fra Ulvik, og at de er blant de eldste romanske portalene. Hohler er den som sterkest har tatt til orde for at disse to portalene er skåret av samme mester. De åttetallsliknende, bølgete dragene er allment akseptert som et ekko av urnesstilen. Motivene ellers har mange likhetstrekk med engelsk stein- skulptur og bokmaleri i første halvdel av 1100-tallet. Det debatten har kretset rundt, er portalenes absolutte datering.

I denne sammenhengen har Bergen tidligere vært sett som mulig spredningssenter. Men nyere forskning peker på forbindelsen mellom England og Hopperstad via engelskinfluert steinskulptur i Trondheim, og det underbygger den stilhistoriske dateringen ytterligere. Hopperstads korskilleportal med de karakteristiske terningkapitelene viser ikke bare stor likhet med forsvunne stavkirkeportaler i Sogn og på Hadeland. Tilsvarende portaler finnes i en gruppe østnorske steinkirker, som Nikolaikirken på Granavollen på Hadeland.

Som den eneste av de bevarte stavkirkene har Hopperstad dermed en klar forbindelse til skulpturen i eksisterende middelalderske steinkirker. Nikolaikirken er én av flere østnorske basilikaer med antatt utspring i Hallvardskirken i Oslo. Hohler daterer denne gruppen kirker til 1120–1140. Med disse to utgangspunktene, Trondheim og Oslo, underbygger hun tidligere dateringer av Hopperstad og konkluderer med perioden 1130–1150.

Inventaret

Hopperstad var i første halvdel av 1300-tallet en av de rikeste kirkene i Sogn, med en årlig inntekt til prest og kirke på over 200 lauper smør, tilsvarende verdien av over 5 kilo sølv.

Kirken var trolig i årenes løp blitt velutrustet med inventar og løsøre. Av middelalderinventaret er det ikke mye tilbake, men baldakinen, ciboriet, over sidealteret i nord er enestående i sitt slag i Norge. Det spissbuete plankehvelvet er festet til midtromsstavene i nordøsthjørnet og bæres av to frittstående stolper på sørsiden. Gavlen er rikt utskåret i flere stykker. Øverst troner et kristushode med korsglorie, under takskjegget i nord er et dronninghode og i sør et kongehode. Den fremre stolpen er rikt utskåret med et påspikret munkehode, mens den bakre stolpen er enklere utformet. Taket har profilert supanel, men bare på den siden som vender mot kirkerommet. Tilsvarende har mønekammen bare skurd på den ene siden.

Skurden

Motivene i skurden er planteranker med ulik utforming på hver side av gavlen. Om motivene røper en romansk fortid, er utformingen umiskjennelig gotisk. Innvendig er baldakinen malt på treverket med bare tynn krittgrundering. Fire medaljonger på hver side i taket viser scener fra Jesu barndom. På nordsiden framstilles Marias bebudelse, fødselen, de hellige tre kongers tilbedelse og frambæringen i tempelet. På sørsiden forkynner englene det glade budskap for hyrdene på marken, så følger de mer uhyggelige barnemordene og deretter flukten til Egypt. Til hjelp for lese- og latinkyndige har medaljongene innskrifter som forteller hva som er avbildet.

Bakveggen som er noe avkortet i tidens løp, har utspent lerret der det er malt to engler med røkelseskar, en passende bakgrunn for en helgenfigur på alteret foran. Plasseringen i nord og motivkretsen fra Jesu barndom vitner om at det trolig har vært et Maria-alter.

Mens treskurden er skåret med stø hånd og våkent øye, røper maleriene et noe slurvete og mindre skolert håndlag. Maleriene er i svært god stand, og de siste seksti årene har en antatt at de ble restaurert på 1800-tallet. Opplysningene om hva som faktisk ble utført, og når, er imidlertid svært mangelfulle. Muligens ble baldakinens malerier bare konservert med linolje og ikke malt opp i vesentlig grad. De lite skolerte figurtegningene kan også tyde på et provinsielt middelalderarbeid.

Baldakinen

Skipet mot øst. Kor og skip er delt av med en skillevegg. Baldakinen over sidealteret i nord er trolig fra slutten av 1200-tallet.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Baldakinens nåværende sammensetning er usikker. Slik den står i dag, passer de to delene av hvelvet dårlig sammen. Bladmotivene avsluttes ulikt øverst, og på sørsiden er medaljongene nederst overlappet av treklosser med annen malt dekor. Deler av de utskårne stykkene virker som de er overtallige og tilfeldig plassert. På stolpen i fronten er de helt tydelig flyttet på.

Det har vært antatt at deler av baldakinen er rester av en tilsvarende baldakin i sør, og restaureringsarkitekt Peter Blix mente å ha funnet spor etter den da han restaurerte kirken i 1880-årene. En tegning fra 1863, før kirken gikk ut av bruk, viser imidlertid baldakinen slik den i hovedtrekk står i dag, og endringene må derfor være eldre.

På midtromsstaven som bærer den fremre delen av baldakinen, er det svake rester av en malt helgen, trolig Sankt Peter, en liten påminnelse om hvor rikt dekorert kirkerommet kan ha vært i høymiddelalderen. Også i koret er det bleke rester av middelaldermaleri. På vestveggen henger en mindre baldakin, rester av et helgenskap. Opprinnelig hørte det sammen med den såkalte Hove-madonnaen på Bergen Museum. Den kom til museet fra Hopperstads nabokirke på Hove, en kilometers vei unna, også den en middelalderkirke, men i stein. Historien om hvordan figuren og skapet skilte lag, og hvor de opprinnelig hørte hjemme, er ikke kjent, men Hove-madonnaen er, selv uten baldakinen, av de viktigste bevarte gotiske helgenfigurene i landet. I koret er kirkens middelalderkiste bevart; her ble messebøker, messehagel og andre verdisaker låst ned. En monstrans, et fat for nattverdsbrødet, er en av tre bevarte fra norsk middelalder, og er i dag på Bergen Museum.

Altertavle og annen dekor

Altertavlen bærer årstallet 1621 og er en såkalt katekismetavle med oppbyggelig tekst uten bilder. Alteret i kleberstein er fra restaureringen. Øverst skimtes et av de store andreaskorsene som stiver av koret.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hopperstad stavkirke

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Altertavlen er et renessansearbeid, en katekismetavle med tre skriftfelt i såkalt vestnorsk snekkerstil med innskrift 1621. I koret står også en lesepult, trolig fra slutten av 1500-tallet eller tidlig på 1600-tallet. Prekestolen er et snekret og utskåret arbeid fra 1673 og står i uthuset på kirkegården.

På nordveggen i skipet henger et portrett fra omkring 1650 av Maren Mule, som var gift med sokneprest Iver Leganger. To minnetavler, epitafier, over øvrighetspersoner – en av dem er Iver Leganger – er malt rett på veggen. Begge er fra siste del av 1600-tallet. På sørveggen i skipet finnes det også rester av veggdekor med landskapsmotiv, antakelig fra 1700-tallet. Av kirkens øvrige utsmykning og inventar fra tiden etter reformasjonen er lite tilbake, men noen rester oppbevares i kirken og gir en antydning om kirkerommets utstyr før restaureringen.

Kirkebenkene og galleriene

Kirkebenkene og galleriene forsvant ut da kirken ble solgt til Fortidsminneforeningen. Kirkerommet ble også omhyggelig renset for sine mange veggmalerier.

Etter at nykirken ble tatt i bruk i 1877, ble stavkirken en tid brukt blant annet som fôrlåve. Under restaureringen tok ivrige sjeler oppgaven med å rengjøre kirken svært bokstavelig og skrubbet bort det meste av de malte dekorasjonene både fra middelalderen og senere. Til tross for at alle vesentlige deler av stavkirkekonstruksjonen er bevart, førte restaureringen i 1880-årene til at kirken ble gjennomgripende forandret.

Restaurerings- og bygningshistorie

Kirkens opprinnelige utseende er ikke kjent. En akvarell, trolig fra 1700-tallet, viser en kirke med bare få likhetspunkter med dagens. Kirken var den gang bygd på i alle retninger, med større kor og utvidet skip, og med våpenhus og klokketårn.

En del forhold tyder på at dagens stavkirke ikke er den første kirken på stedet. To fragmenter med dekor i urnesstil, muligens av en stav, ble også funnet under gulvet i 1880-årene. Etter skurden å dømme er de om lag samtidige med nordportalen i Urnes, det vil si rundt regnet årene omkring 1070–1080. Store deler av grunnen under stavkirken har vært brukt som gravkamre etter reformasjonen. Muligens finnes det ennå spor som kan fortelle om det har vært kirke her før også. Det kan imidlertid bare avdekkes gjennom en arkeologisk utgravning.

Maleri av nederlenderen Hendrik Albert van Trigt viser kirkens interiør i 1866, før restaureringen med kirkebenker, gallerier og malt dekor fra tiden etter reformasjonen.

Hopperstad stavkirke
Av /Arfo forlag.

Blix' restaurering i 1880-årene

Blix' restaurering er i dag diskutabel på flere punkter. Koret fikk apsis med tårnhjelm til tross for at spor tydelig viste at kirken opprinnelig hadde hatt rett koravslutning, og uten at det forelå sikre holdepunkter for at apsis var føyd til senere. Blix fant klare spor etter en svalgang, men vi vet ikke noe om utformingen. Kanskje var den opprinnelig, kanskje ikke.

Vi vet heller ikke om Hopperstad opprinnelig hadde takrytter og dragehoder. Det eneste som er bevart av utvendig dekor, er vannbrett med dragehode på nordsiden av skipets østgavl. Antakelig er det fra middelalderen, muligens fra kirkens eldste tid. Takrytteren og mønekammene er i dag prydet med dragehoder etter forbilde fra Borgund stavkirke. De to vinduene i vestgavlen er også et resultat av restaureringen, basert på spor som Blix mente måtte stamme fra spissbuete vindusåpninger.

Spørsmålene rundt Hopperstads restaureringshistorie har inspirert til debatt om hvordan stavkirkearkitekturen kan ha utviklet seg. Finner vi her en utvikling fra en renskåret romansk form til en mer praktglad gotikk med sofistikert avstivning, der også kirkene ble utstyrt med takryttere, svalganger og dragehoder utvendig?Det er en besnærende hypotese, men den hviler i stor grad på generelle resonnementer og arkitekturoppfatninger og savner forankring i klare, entydige bygningsarkeologiske forhold både i Hopperstad og andre steder.

Dekor og byggherre

Hvordan stavkirken på Hopperstad så ut da den kom under tak, vil vi neppe noen gang få vite. Det en kan oppsummere, er at kirken fikk en gjennomført utsmykning, med en enkel, men omfattende dekor i den indre reisningen. Utsmykningen vitner om forbindelse den ene eller den andre veien mellom Sogn og bredbygdene østpå, båret fram av håndverkere med felles verkstedbakgrunn eller samme motiver i «katalogen».

Portal

Samtidig er Hopperstad den eneste kjente av en tidlig gruppe stavkirker i Sogn med stor, nyskåret vangeportal, en moderne eller oppdatert utgave av nordportalen i Urnes stavkirke om en vil. Portalen ble skåret om lag samtidig som stavkirken på Urnes ble reist med sin gjenbrukte portalutsmykning. Den representerer et nytt skjema, eller riktigere sagt, den er sammen med Ulvikportalen det eldste bevarte eksemplet på et nytt skjema. Dette skjemaet ligger i store trekk fast for senere portaler i Sogn-Valdres-gruppen, der vi kan følge hovedtrekkene uendret i mer enn 100 år.

Forbildet for Hopperstads vestportal har vært foreslått som en kongelig eller aristokratisk kirke i samtiden. Kirken har ikke samme klare og direkte tilknytning til en stormannsslekt som stavkirken på Urnes. Men Hopperstad er en av gårdene i Vik med størst antall arkeologiske funn fra yngre jernalder. Trolig har det her vært et høvdingsete som vokste fram utover i vikingtiden. Gården må ha vært av de største og sentrale gårdene i bygda i middelalderen. I 1647 var Hopperstad delt i fire bruk og hadde høyest utliknet skatt av alle gårdene i Vik.

Slik sett er det forhold som kan tyde på at også Hopperstad har vært sete for en stormannsslekt som grunnla kirkestedet i tilknytning til gårdstunet. Kirken har en rik portalutsmykning som gjenspeiler en oppdragsgiver med praktglede, betalingsevne og, får vi tro, et visst selvhevdelsesbehov.

Kart

Hopperstad stavkirke
Av .

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anker, Leif; Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
  • Bjerknes, Kristian; Romansk og Gotisk i våre stavkirker, en studie omkring Hopperstadkirken, Fortidsminneforeningens Årbok 1944. s.7-42
  • Kloster, Robert; Hopperstad stavkirke i Sogn i Fremtid for fortiden Fortidsminneforeningen 1969, s.74-79

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg