Økonomi og næringsliv i Palestina

Palestinas økonomi er sterkt preget av omkringliggende forhold, fremfor alt etableringen av staten Israel i 1948, og den israelske okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden fra 1967. Før det, under egyptisk administrasjon og jordansk styre, 1948–67, ble henholdsvis Gazastripen og Vestbredden knyttet til økonomien i disse landene. En egen, politisk styrt, økonomisk utvikling kan strengt tatt identifiseres først etter etableringen av de palestinske selvstyremyndighetene, som følge av Oslo-avtalen, i første halvdel av 1990-årene. Først da ble egne finansielle institusjoner bygd opp. Fortsatt forble palestinsk økonomi i utstrakt grad dominert av forholdet til nabolandene, særlig Israel, i noen grad Jordan.

Grunnlaget for den økonomiske utviklingen i de palestinske områdene, som selv etter Oslo-avtalen og den videre fredsprosess ikke medførte en statsdannelse, ble i hovedsak lagt i tiden etter 1948, og enda mer fra 1967. Den arabiske befolkningen i det daværende mandatområdet Palestina levde vesentlig av et velutviklet jordbruk, dels av handel, men ved opprettelsen av Israel ble en stor del av den arabiske befolkningen fordrevet. Dette førte dels til at mange mistet sin jord, dels at et stort antall ble flyktninger, bl.a. til Gazastripen og Vestbredden, som derved – og særlig Gazastripen – ble enda tettere bebodd.

Selv om produktiviteten både på Gazastripen og Vestbredden lider under vannmangel, er det betydelig jordbruksproduksjon, særlig av sitrusfrukt, grønnsaker og oliven (på Vestbredden) der. Med adgang til det jordanske markedet hadde jordbruksvarer – og noe industrivarer – fra Vestbredden et eksportmarked. Under israelsk okkupasjon ble denne handelen begrenset, og palestinsk økonomi ble fra 1967 gradvis integrert med den israelske og tilpasset Israels behov. Den økonomiske utviklingen ble også preget av den illegale jødiske bosettingen både på Gazastripen og Vestbredden hvor jord og vann har gått til disse – på bekostning bl.a. av det palestinske jordbruket. Bosettingene på Gazastripen ble oppgitt i 2005, mens de på Vestbredden – med sine egne forbindelsesveier – til dels har stykket området opp i en rekke mindre landstykker, en såkalt bantustanisering. Dette har bidratt til å svekke det palestinske landbruket, som også er skadelidende som følge av israelske ødeleggelser, bl.a. av sitrus- og olivenlunder. Israel har gjennom flere år ødelagt også palestinsk fast eiendom, både private hus og offentlige institusjoner og installasjoner, som har bidratt til å svekke palestinsk økonomi og palestinernes muligheter for å utvikle sitt samfunn.

Israels kontroll med palestinsk økonomi har særlig vært utøvd gjennom grenseoverganger og transportnett, hvor Gazastripen og Vestbredden i perioder er blitt avstengt av Israel. Begrensninger på palestinernes adgang til å reise mellom Gazastripen og Vestbredden, mellom byer på Vestbredden og begrenset adgang til Øst-Jerusalem har også hatt store negative følger for økonomisk virksomhet da Israel er både et viktig eksportmarked så vel som et viktig arbeidsmarked. Avstengningene ble gjort ved en rekke tilfeller fra det palestinske selvstyret ble etablert; ikke minst etter utbruddet av den andre intifada, det palestinske opprøret, fra 2000. Deretter ble også den såkalte sikkerhetsbarrieren mellom Israel og Vestbredden – en betongmur – reist, noe som bl.a. tok ytterligere beslag i palestinsk jord.

Turisme til kjente religionshistoriske steder, særlig i Øst-Jerusalem og Betlehem, har i nyere tid spilt en vesentlig rolle i Vestbreddens økonomi, men er også sterkt rammet av flere perioder med uro.

Gazastripen og Vestbredden er fattige på naturressurser, med tiltagende knapphet på vann. Jordbruk, bygg- og anleggsvirksomhet og tjenesteyting er dominerende næringer, mens industriproduksjonen er liten. Arbeid i israelske virksomheter har tradisjonelt hatt stor betydning for den palestinske økonomien. Det samme gjelder pengeforsendelser og annen støtte fra slektninger i andre land. Fra 1990-årene også internasjonal bistand, bl.a. fra Norge, som har ledet giverlandsgruppen. Av særlig betydning på det sosiale området er hjelpearbeidet til FNs organisasjon for Palestina-flyktninger, UNRWA. Fattigdommen i de palestinske områdene økte som følge av de israelske represaliene under den andre intifada.

Strukturen i palestinernes næringsliv er preget av små foretak eid og drevet av familier. Den uformelle andel av økonomien er antatt å være meget høy. Det samme er arbeidsledigheten; i 2003 offisielt anslått til ca. 25 %, av FN anslått å være vesentlig høyere – inntil 80 % i noen områder (bl.a. deler av Gazastripen). Israels økonomiske dominans har også gjort seg gjeldende gjennom bankvesenet. Den israelske sentralbanken fikk myndighet til å kontrollere alle viktige bankfunksjoner, og israelsk myntenhet ble innført, selv om jordanske dinarer også var gyldig valuta.

Palestina har ingen kjente mineralforekomster av betydning, men uttak og bearbeiding av stein til bygningsmaterialer er viktig for den palestinske økonomien. Et nasjonalt energiverk ble etablert 1994 for å utvikle landets energiforsyning. Lokal generering er liten, og består vesentlig av elektrisitetsproduksjon fra generatorer, mens forbruket for øvrig dekkes av import fra Israel. Utenfor kysten av Gazastripen er det funnet forekomster av naturgass, anslått til ca. 1,6 milliarder kubikkfot; utvinning startet 2000.

Vel 45 % av totalarealet i de palestinske områdene er egnet til jordbruksproduksjon, og sektoren sysselsetter ca. 15 % av yrkesaktiv befolkning – og står for ca. 10 % av BNI (2002). Bare ca. 5 % av jordbruksarealet er kunstig vannet, sammenliknet med 45 % i Israel, og mangel på vann er en viktig begrensende faktor for utviklingen av sektoren. Det samme er israelsk okkupasjon av deler av Vestbredden, gjennom illegale bosettinger som både legger beslag på jord og en uforholdsmessig stor andel av tilgjengelig vann. Israelsk okkupasjon – og aksjoner – har også påført palestinsk jordbruk store direkte ødeleggelser, bl.a. ved at flere hundre tusen sitrus- og oliventrær, og dermed livsgrunnlaget for mange familier, er rykket opp med roten. Vannforsyningen til palestinske landsbyer er også i stor grad ødelagt.

Frukt, grønnsaker og oliven er viktige vekster. Sitrusproduksjon er spesielt viktig i Gazastripen, i vest og nord på Vestbredden, hvor det også dyrkes en del korn. På nordlige og sentrale Vestbredden produseres mye oliven. Produksjon av melk har begrenset omfang, egg- og kjøttproduksjon på fjørfe er av større betydning. Jordbruksproduksjonen er i det vesentligste innrettet mot lokalt forbruk, men med betydelig eksport særlig av frukt og grønnsaker, samt blomster. Om lag halvparten av palestinsk eksport består av jordbruksprodukter.

Fiske er tradisjonelt en viktig næringsvei på Gazastripen, men israelske restriksjoner har sterkt redusert næringen.

Palestina har, særlig på Vestbredden, en del småindustri, men sektoren er dominert av bygg- og anleggsvirksomhet. Viktige industribransjer er produksjon av tekstiler, klær, skotøy, matvarer og en del kjemiske produkter. En del av produksjonen, spesielt av skotøy, klær og farmasøytiske produkter, er innrettet mot eksport via Israel. Utvikling av den palestinske industrisektoren er hemmet av konkurranse fra en etablert industri i Israel. Sektoren, inkl. bygg og anlegg, antas å sysselsette ca. 26 % av arbeidsstokken og bidrar med ca. 15 % av BNI (2003).

Samferdselsnettet, særlig på Vestbredden, er i vesentlig grad utbygd for å bidra til israelsk kontroll og sikkerhet, og samferdsel i de palestinske områdene er i utstrakt grad kontrollert av Israel. Veinettet er gjennomgående av dårlig standard, med unntak av de veier som er bygd mellom jødiske bosettinger og til Israel, og som er reservert israelere. En rekke veier er ødelagt av Israel. Høsten 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen, men kontrollerer mye av aktiviteten der gjennom grensen til Israel; grensen til Egypt (ved Rafah) kom derimot under palestinsk og egyptisk kontroll. Det er også grenseoverganger mellom Vestbredden og Jordan. En internasjonal flyplass i Gazastripen ble åpnet 1998, men senere stengt og delvis ødelagt av Israel. Planer om en internasjonal havn i Gazastripen har ikke vært mulig å gjennomføre (2005).

Israel er langt den viktigste handelspartner, både for import og eksport, henholdsvis ca. 87 % og 75 % (2003). Handelen er ustabil, vesentlig som følge av periodevis stengte grenser, som særlig har rammet palestinsk eksport. Palestinsk økonomi er avhengig av omfattende utenlandsk bistand.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.