Økonomi og næringsliv i Palestina

Den palestinske økonomien er svak, og svært sårbar. Den er sterk avhengig av bistand og av Israels politikk. I noen områder, og i noen perioder, har den palestinske økonomien vært tilkoblet den israelske økonomien, mens i andre perioder har israelske stengningsregimer svekket den palestinske økonomien enormt. Dette gjelder spesielt for Gaza, som under den mangeårige beleiringspolitikken har hatt svært begrenset muligheter både for import og export av varer. Den palestinske BNP per capita var i 2014 på $2810.

Palestinas økonomi er sterkt preget av omkringliggende forhold, fremfor alt etableringen av staten Israel i 1948, og den israelske okkupasjon av Gazastripen  og Vestbredden  fra 1967. Før det, under henholdvis egyptisk militæradministrasjon og jordansk styre, 1948–67, ble Gazastripen og Vestbredden knyttet til økonomien i disse landene. En egen, politisk styrt, økonomisk utvikling kan strengt tatt identifiseres først etter etableringen av de palestinske selvstyremyndighetene, som følge av Oslo-avtalen, i første halvdel av 1990-årene. Først da ble egne finansielle institusjoner bygd opp. Fortsatt forble palestinsk økonomi i utstrakt grad dominert av forholdet til nabolandene, særlig Israel, og i noen grad Jordan og Egypt.Historisk utvikling

Grunnlaget for den økonomiske utviklingen i de palestinske områdene ble i hovedsak lagt i tiden etter 1948, og enda mer fra 1967. I perioden før 1948 levde den arabiske befolkningen i det daværende mandatområdet Palestina vesentlig av jordbruk, og dels av handel. Ved opprettelsen av Israel ble en stor del av den arabiske befolkningen fordrevet. Dette førte til at mange mistet sin jord, at et stort antall ble flyktninger, bl.a. til Gazastripen og Vestbredden, som dermed ble enda tettere bebodd. Denne flyktningbefolkningen manglet eget økonomisk grunnlag og ble avhenging av bistand gjennom UNRWA.

Selv om produktiviteten både på Gazastripen og Vestbredden lider under vannmangel, er det betydelig jordbruksproduksjon, særlig av sitrusfrukt, grønnsaker og oliven (på Vestbredden). Med adgang til det jordanske markedet hadde jordbruksvarer – og noe industrivarer – fra Vestbredden et eksportmarked. Under israelsk okkupasjon ble denne handelen begrenset, og palestinsk økonomi ble fra 1967 gradvis integrert med den israelske, og dermed tilpasset Israels behov.

Den økonomiske utviklingen ble også preget av den illegale jødiske bosettingen både på Gazastripen og Vestbredden hvor jord og vann har blitt skjevt fordelt til fordel for bosettingene. Dette har gått utover det palestinske jordbruket som dermed lider under vannmangel.

Bosettingene på Gazastripen ble oppgitt i 2005, mens de på Vestbredden har vokst kraftig, og dermed krevd ytterligere vann- og jordresurser. Dette har bidratt til å svekke det palestinske landbruket, som også er skadelidende som følge av israelske ødeleggelser, bl.a. av sitrus- og olivenlunder. Israel har gjennom flere år ødelagt også palestinsk fast eiendom, både private hus og offentlige institusjoner og installasjoner, som har bidratt til å svekke palestinsk økonomi og palestinernes muligheter for å utvikle sitt samfunn.

Israels kontroll med palestinsk økonomi har særlig vært utøvd gjennom grenseoverganger og transportnett, hvor Gazastripen og Vestbredden i perioder er blitt avstengt av Israel. Begrensninger på palestinernes adgang til å reise mellom Gazastripen og Vestbredden, mellom byer på Vestbredden og begrenset adgang til Øst-Jerusalem har også hatt store negative følger for økonomisk virksomhet da Israel er både et viktig eksportmarked så vel som et viktig arbeidsmarked for palestinere.

Avstengningene ble gjort ved en rekke tilfeller fra det palestinske selvstyret ble etablert; ikke minst etter utbruddet av den andre intifada, det palestinske opprøret, fra 2000. Deretter ble også den såkalte sikkerhetsbarrieren bygget mellom Israel og Vestbredden, noe som bl.a. tok ytterligere beslag i palestinsk jord. Enkelte palestinere krysser fortsatt inn i Israel for å jobbe, og en del palestinere jobber også i bosettingene, men dette er sårbare arbeidsplasser som er avhengig av det israelske sikkerhetsregimet som kan endres på meget kort varsel.

Turisme til kjente religionshistoriske steder, særlig i Øst-Jerusalem og Betlehem, har i nyere tid spilt en vesentlig rolle i Vestbreddens økonomi, men er også sterkt rammet av flere perioder med uro.

Gazastripen og Vestbredden er fattige på naturressurser, med tiltagende knapphet på vann. Jordbruk, bygg- og anleggsvirksomhet og tjenesteyting er dominerende næringer, mens industriproduksjonen er liten. Arbeid i israelske virksomheter har tradisjonelt hatt stor betydning for den palestinske økonomien. Det samme gjelder pengeforsendelser og annen støtte fra slektninger i utlandet. Fra 1990-årene også internasjonal bistand, bl.a. fra Norge, som har ledet giverlandsgruppen, vært av stor økonomiske betydning. Av særlig betydning på det sosiale området er hjelpearbeidet til FNs organisasjon for Palestina-flyktninger, UNRWA. Nok en gang så illustrerer dette sårbarheten i økonomien. Hvis den internasjonale giverviljen synker, merkes dette raskt på den palestinske økonomien. Eksempelvis er 80 prosent av befolkningen på Gazastripen avhengig av internasjonal bistand.

Strukturen i palestinernes næringsliv er preget av små foretak eid og drevet av familier. Den uformelle andel av økonomien er antatt å være meget høy. Det samme er arbeidsledigheten; i 2017 ble den anslått til å være ca. 27 prosent for området som helhet, men fordelingen er skjev. På Vestbredden er arbeidsløsheten 18 prosent, mens den i Gaza ligger på 58 prosent.

Israels økonomiske dominans har også gjort seg gjeldende gjennom bankvesenet. Den israelske sentralbanken fikk myndighet til å kontrollere alle viktige bankfunksjoner, og det er den israelske myntenheten som brukes.

Palestina har ingen kjente mineralforekomster av betydning, men uttak og bearbeiding av stein til bygningsmaterialer er viktig for den palestinske økonomien. Et nasjonalt energiverk ble etablert 1994 for å utvikle landets energiforsyning. Lokal generering er liten, og består vesentlig av elektrisitetsproduksjon fra generatorer, mens forbruket for øvrig dekkes av import fra Israel. Utenfor kysten av Gazastripen er det funnet forekomster av naturgass, anslått til ca. 1,6 milliarder kubikkfot; utvinning startet 2000.

Vel 45 prosent av totalarealet i de palestinske områdene er egnet til jordbruksproduksjon, og sektoren sysselsetter ca. 10 prosent av den yrkesaktive befolkningen – og står for ca. 6 prosent av økonomien (2014). Bare ca. 5 prosent av jordbruksarealet er kunstig vannet, sammenliknet med 45 prosent i Israel, og mangel på vann er en viktig begrensende faktor for utviklingen av sektoren. Dette skyldes en kombinasjon av naturlige forhold og av politiske forhold, som bosettingsvirksomhet, skjevfordeling av resurser og fysiske ødeleggelser. 

Frukt, grønnsaker og oliven er viktige vekster. Sitrusproduksjon er spesielt viktig i Gazastripen, i vest og nord på Vestbredden, hvor det også dyrkes en del korn. På nordlige og sentrale Vestbredden produseres mye oliven. Produksjon av melk har begrenset omfang, egg- og kjøttproduksjon på fjørfe er av større betydning. Jordbruksproduksjonen er i det vesentligste innrettet mot lokalt forbruk, men med betydelig eksport særlig av frukt og grønnsaker, samt blomster. Om lag halvparten av palestinsk eksport består av jordbruksprodukter.

Fiske er tradisjonelt en viktig næringsvei på Gazastripen, men israelske restriksjoner har sterkt redusert næringen.

Palestina har, særlig på Vestbredden, en del småindustri, men sektoren er dominert av bygg- og anleggsvirksomhet. Viktige industribransjer er produksjon av tekstiler, klær, skotøy, matvarer og en del kjemiske produkter. En del av produksjonen, spesielt av skotøy, klær og farmasøytiske produkter, er innrettet mot eksport via Israel. Utvikling av den palestinske industrisektoren er hemmet av konkurranse fra en etablert industri i Israel. Sektoren, inkludert bygg og anlegg, antas å sysselsette ca. 28 prosent av arbeidsstokken og bidrar med ca. 23 prosent av økonomien (2014).

Samferdselsnettet, særlig på Vestbredden, er i vesentlig grad utbygd for å bidra til israelsk kontroll og sikkerhet, og samferdsel i de palestinske områdene er i utstrakt grad kontrollert av Israel. Veinettet er gjennomgående av dårlig standard, med unntak av de veier som er bygd mellom israelske bosettinger og til Israel, og som er reservert israelere.

Høsten 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen, men kontrollerer mye av aktiviteten der gjennom grensen til Israel; grensen til Egypt (ved Rafah) kom derimot under palestinsk og egyptisk kontroll. Det er også grenseoverganger mellom Vestbredden og Jordan, men også disse kontrolleres av Israel. En internasjonal flyplass i Gazastripen ble åpnet 1998, men senere stengt av Israel. Planer om en internasjonal havn i Gazastripen har ikke vært mulig å gjennomføre.

Israel er langt den viktigste handelspartner, både for import og eksport, henholdsvis ca. 84 prosent og 74 prosent (2015). Handelen er ustabil, vesentlig som følge av periodevis stengte grenser, som særlig har rammet palestinsk eksport. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.