Tunisia, Karthago ved Tunis

Ruiner fra det tidligere fønikiske Karthago ved Tunisbukta, nå en forstad til Tunis. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Tunisia, Bourguiba

Habib Bourguiba stående i åpen bil i hovedstaden Tunis, omkring 1960. Han ble Tunisias første statsminister 1956 og var landets president 1957–87.

Av /NTB Scanpix ※.

Tunisias nyere historie omfatter den osmanske perioden fra 1574, som ble etterfulgt av et fransk protektorat fra 1881 og fram til landet ble en selvstendig stat i 1956.

I likhet med øvrige deler av Nord-Afrika ble Tunisia gjenstand for et europeisk styre som førte til framvekst av nasjonalisme og kamp for uavhengighet. Som i nabolandene Algerie og Libya ble denne til dels ført med bruk av våpenmakt.

Fra selvstendigheten i 1956 var Tunisia, som nabolandene, lenge en ettpartistat, før et opprør i 2010–2011 førte til innføring av demokratisk styresett. Dette innledet samtidig den såkalte arabiske våren.

Osmansk styre

De første årene etter at Tunisia i 1574 ble innlemmet i det osmanske riket, ble landet styrt fra Alger, og den der regjerende pasha innsatt av tyrkerne. Et opprør blant de tyrkiske janitsjar-styrkene i 1591 førte til at besittelsen for en tid ble styrt av en militær leder, dey. Fra 1606 ble Tunisia i realiteten selvstyrt. Landets øverste leder var da en regjerende bey, som i prinsippet var underlagt en pasha som var utsendt fra Istanbul. Snart ble de to funksjonene slått sammen, og Tunisia ble styrt av beyen.

To langvarige dynastier styrte Tunisia. Det første var Muradid-dynastiet som hadde utspring i korsarer som bidro til å sikre osmansk herredømme, og som kom til makten i 1640. Etter interne konflikter endte dette da den siste Muradid-bey ble myrdet i 1702. I 1705 kom Hussein-dynastiet til makten. Det styrte helt til Tunisia – som selvstendig stat – ble gjort til republikk i 1957, og beyen ble avsatt. Også under dette dynastiet var det indre stridigheter knyttet til arverekkefølge, med en borgerkrig mellom 1735 og 1740.

Under det osmanske styret ble posisjonen til islam befestet, og arabisk språk holdt derved stand, samtidig som kulturelle impulser kom fra hele riket, inklusive et etter tiden moderne byråkrati. Særlig på 1800-tallet økte handelen i det vestlige Middelhavet, og dermed økte den europeiske innflytelsen, også på det økonomiske området.

Fransk styre

Tunisia var formelt sett aldri en fransk koloni, men et protektorat. Landet var derved, også under fransk styre, formelt et selvstendig monarki, med en tunisisk bey som landets overhode. I realiteten hadde denne svært liten makt, og landet ble styrt av en fransk utsending, benevnt resident (egentlig résident-général; en stedlig representant for den franske regjering).

Frankrike inntok Algerie i 1830 og søkte å utøke sin innflytelse i Nord-Afrika. Tunisia var da formelt en provins i det osmanske riket, men i virkeligheten selvstyrt. Den franske invasjonen av nabolandet, samt den osmanske gjeninnføring av direkte styre i Libya i 1835, skapte frykt i Tunisia. Husayn bey søkte derfor samarbeid med Frankrike, som forsikret av landet ikke hadde koloniale ambisjoner i Tunisia. Den tunisiske herskeren måtte derved forholde seg til to stormakter som naboer, og manøvrere politisk for å bevare landets selvstendige styre. Etterfølgeren, Ahmad bey, forsøkte å hindre fransk ekspansjon ved å etablere kontakt med Storbritannia. Misnøye med beyen førte til at den osmanske sultanen i Istanbul i 1840 sendte en flåte til Tunisia, noe som førte til at både Frankrike og Storbritannia gjorde det samme, uten at det kom til konfrontasjoner.

Reformpolitikk

Under Ahmad bey, som styrte i 1837–1855, ble et omfattende program for å modernisere Tunisia iverksatt. Det innbefattet opprettelse av en hær og en marine, og industri knyttet til disse. Han avskaffet slaveriet og innførte andre reformer for å gjøre Tunisia til et moderne samfunn etter modell av Europa, og ikke minst av Frankrike. Under Muhammad al-Sadiq bey fikk landet i 1861 den første grunnlov i den arabiske verden. Denne fastslo at Tunisia var et konstitusjonelt monarki med ministre som svarte overfor et storråd utpekt av beyen.

Moderniseringen ble gjennomført med hjelp av franske rådgivere. Forbindelsen til Frankrike ble understreket ved at Tunisia bidro med militære styrker på fransk – og britisk – side under Krimkrigen i 1855. Derved kom Tunisia under europeisk, særlig fransk, innflytelse.

Ambisjonene om å gjøre Tunisia til en moderne makt overgikk landets evne til å finansiere en slik utvikling. Moderniseringen påførte landet en stigende utenlandsgjeld, og denne ble søkt betjent gjennom økte skatter, noe som vesentlig rammet bøndene. Dette førte til politisk og sosial uro. I 1864 kom det til opprør som truet regimet, men som ble slått ned. Det førte imidlertid til at grunnloven ble opphevet. For å beskytte sine borgere sendte Frankrike og Storbritannia krigsskip til tunisiske farvann.

Protektorat

I 1869 gikk landet konkurs og ble satt under administrasjon av en kommisjon nedsatt av Frankrike, Italia og Storbritannia. De politiske og sosiale reformene ble ikke videreført, men da Khayr al-Din, som satt i krisekommisjonen, overtok som statsminister i 1873, innførte han et nytt reformprogram. De økonomiske forholdene forhindret at dette kunne gjennomføres, og etter fransk press måtte han gå av.

En stormaktsrivalisering mellom Frankrike og Storbritannia endte med at britene i 1878 aksepterte Tunisia som fransk interessesfære. Frankrike søkte å ta direkte kontroll over landet, og fant i 1881 et påskudd etter en mindre konflikt ved den algeriske grensen. Frankrike grep inn militært, med styrker fra Algerie, og den tunisiske beyen måtte gå med på den såkalte Bardo-traktaten, som godkjente fransk militær okkupasjon. Avtalen anerkjente beyen som Tunisias hersker, men ga Frankrike kontroll over landets økonomiske og internasjonale anliggender; den tunisiske militærmakten ble underlagt en fransk general.

Bardo-avtalen førte til opprør, hvorpå Frankrike grep inn militært og inntok de store byene. Den påfølgende al-Marsa-konvensjonen fra 1883, inngått av Ali bey, gjorde Tunisia formelt til et fransk protektorat, med en fransk utsending som guvernør, men med tunisisk statsminister. Frankrike påtok seg derved å betale landets gjeld.

Under fransk styre ble økonomien stabilisert, og endringer i sentral og lokal styring sikret fransk kontroll. En kolonisering ble gradvis iverksatt, inklusive – særlig fra århundreskiftet – med europeisk innvandring. Det vokste fram en befolkning av kolonialister (colons) som vesentlig kom fra Frankrike og Italia. I 1896 godkjente Italia det franske styret mot at italienske rettigheter nedfelt i den italiensk-tunisiske avtalen fra 1868 ble respektert. Det var da om lag fem ganger så mange italienere som franskmenn i Tunisia; ca. 55 000. En annen betydelig innvandrergruppe kom fra Malta.

Rundt første verdenskrig var det rundt 200 000 europeere i landet. Krigen styrket tunisiernes stilling i hjemlandet, da et stort antall franskmenn måtte forlate sine eiendommer og stillinger for å delta i krigen. Dette åpnet ikke minst muligheter for unge tunisiere med utdanning, mens stans i vareimport fremmet lokal virksomhet.

Innvandringen innebar at mye av den beste landbruksjorda, særlig statlig eiendom, ble overtatt av europeiske investorer og settlere, og et mer moderne jordbruk ble innført. I de raskt voksende byene ble annen næringsvirksomhet startet opp. Mye av moderniseringen som fant sted etter den franske maktovertakelsen var i tråd med reformene den tunisiske ledelsen hadde påbegynt, men ikke klarte å finansiere. Til dette hørte utbygging av moderne infrastruktur, i stor grad tilpasset behovet for europeisk eid næringsvirksomhet.

Sammenlignet med nabolandet Algerie fikk europeerne i Tunisia mindre direkte politisk innflytelse, og landet ble ikke i samme grad et bosettersamfunn som Algerie, eller Libya under italiensk kolonistyre.

Kolonistyret innførte fransk rettspraksis, mens tunisere (muslimer og jøder) ble underlagt religiøse rettsinstanser. Utdanningssystemet ble også utbygd, og det ga tunisiske unge mulighet til utdanning. I noen grad gjaldet dette også på høyere nivå, og for noen også i Frankrike. Enkelte skoler var åpne for både tunisiske og europeiske studenter. Fra 1921 fikk barn født av europeiske foreldre i Tunisia fransk statsborgerskap; ikke tunisiere.

Nasjonalistbevegelsen

Høyere utdanning ga flere tunisiere bedre innsikt i europeisk og fransk kultur og politikk, noe som påvirket en gryende nasjonalisme i Tunisia. Denne ble styrket med oppstarten av aviser drevet av tunisiere, som Le Tunisien og al-Tunisi.

Ung-tunisierne

Fra 1890-tallet vokste en ung-tunisisk bevegelse fram (Jeunes Tunisiens), inspirert av unge, radikale tyrkere; mange tunisiske opposisjonelle søkte tilflukt i Istanbul etter å ha blitt forfulgt av myndighetene i hjemlandet. Dette var en nasjonalistisk kraft som presset på for modernisering, inklusive politisk demokratisering. Tilknytningen til Tyrkia (det osmanske riket) førte til at en del av nasjonalistene havnet på motsatt side av Frankrike i første verdenskrig.

Etter krigen kom nasjonalistbevegelsen på offensiven igjen, særlig med grunnleggingen i 1920 av Parti Libéral Constitutionnel Tunisien, best kjent som Destour-bevegelsen, fra det arabiske navnet hvor Destour (dustur; 'grunnlov') inngår. Dette spilte på grunnloven fra 1861, og partiet krevde en ny grunnlov med like rettigheter for tunisiere og europeere. Muhammad al-Nasir bey støttet denne politikken og ba om å kunne abdisere, men trakk dette tilbake etter press fra residenten. Valg ble avholdt på lokale styringsråd for tunisiere, som imidlertid ikke hadde noen makt; de valgte også representanter til et sentralt, konsultativt storråd. Dette hadde separate kamre for tunisiere og franskmenn, og de siste ble, i motsetning til tunisierne, valgt direkte.

Destour gikk sammen med blant andre franske sosialister i Tunisia og dannet en liberal politisk blokk som gikk inn for strukturell reform. Dette førte ikke fram, og en mer radikal krets oppsto rundt avisen L'Action, hvor Habib Ben Ali Bourguiba sto sentralt. En utbrytergruppe ledet av ham dannet i 1934 partiet Nouveau Parti libéral constitutionnel, kjent som Néo-Destour. Dette ble raskt den dominerende tunisiske politiske kraften. Ledelsen ble arrestert, men satt fri av den nye franske Folkefrontregjeringen ledet av Léon Blum, som så positivt på endringer i Tunisia, og som landets colons og det franske militæret motsatte seg. Da regjeringen måtte gå av i 1937, ble en rekke medlemmer av Néo-Destour arrestert og partiet oppløst etter voldelige opptøyer.

Fagbevegelsen

En annen viktig politisk kraft i tunisisk politikk, fagbevegelsen, vokste fram på 1920-tallet. I 1924 ble Confédération Générale des Travailleurs Tunisiens (CGTT) grunnlagt, med det nye Parti Communiste Tunisien (PCT) var en pådriver. CGTT tiltrakk seg de fleste medlemmer fra den eksisterende franske fagorganisasjonen Confédération Générale du Travail (CGT). I 1924–1925 organiserte CGTT en streikebølge i Tunis, Bizerte og Sfax, hvoretter myndighetene i praksis knuste fagbevegelsen blant annet ved å arrestere dens ledere. Etter andre verdenskrig fikk Union Générale des Travailleurs Tunisiens (UGTT) betydelig innflytelse.

Selvstendighetskampen

Den nasjonale kampen fortsatte under andre verdenskrig, men da Tunisia ble krigsskueplass, var det andre hensyn som rådde grunnen, og det var først etter krigen at landet beveget seg mot selvstendighet. Det var en politisk kamp som etter hvert også omfattet militær motstand, og som ble påvirket av den parallelle utviklingen i andre deler av Nord-Afrika, ikke minst i nabolandet Algerie.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig kom Tunisia under kontroll av den franske Vichy-regjeringen, og italienske og tyske styrker brukte tunisiske havnebyer til å forsyne sine styrker i Libya. I november 1942 gikk amerikanske, britiske og frie franske styrker i land i Algerie og Marokko, for derfra å innta Tunisia, som var strategisk viktig for den planlagte allierte invasjonen av Sicilia. Tyskland gikk inn i det Vichy-kontrollerte Tunisia, stanset den allierte framrykkingen og okkuperte landet. Tunisia ble så frigjort av de allierte styrkene i 1943 etter kamper på Kapp Bon, og et fritt fransk styre ble innført.

Nazi-Tysklands erobring av Frankrike i 1940 ble hilst velkommen blant mange tunisiere, som håpet et fransk nederlag skulle føre til landets selvstendighet. Flere av nasjonalistlederne ble derfor mistenkt for, og til dels arrestert, for å ha sympatisert eller samarbeidet med nazistene. Ved verdenskrigens utbrudd i 1939 ble ledelsen i Néo-Destour deportert til Vichy-regjeringens Frankrike. De ble løslatt av nazistene i 1942 og sendt til Italia. I 1943 kunne de vende tilbake til Tunisia. Den nye frie franske ledelsen i Tunisia avsatte Muhammad al-Muncif (Moncef) bey, forviste ham til Algerie og framtvang hans abdikasjon til fordel for Amin bey. Habib Bourguiba unnslapp arrest ved å flykte til Kairo, Egypt. Rundt 4000 tunisiere ble internert i fangeleire; flest fra Néo-Destour.

Frigjøringskampen

Kampen for selvstyre fortsatte etter krigen, og ble dels samordnet med den parallelle kampen i Algerie og Marokko, blant annet gjennom Comité de Libération d'Afrique du Nord, som ble opprettet i 1948. Representanter for tunisiske organisasjoner gikk i 1946 inn for gjeninnsettelse av Moncef bey og full selvstendighet. De politiske motsetningene mellom landets tunisiske og europeiske befolkning ble skjerpet. FNs beslutning i 1949 om å gi Libya selvstendighet bidro til at selvstendighetskravet fikk økt oppslutning.

I 1951 ble en fransk-tunisisk regjering ledet av Muhammad Chenik dannet som et første skritt mot selvstyre. Militante høyrekrefter blant de europeiske settlerne motsatte seg selvstyre og gjennomførte flere terroraksjoner. Franske militære styrker ble satt inn for å slå ned streiker og uroligheter. Chenik ble avsatt og nasjonalister arrestert; Bourguiba ble arrestert i 1953 og deretter fengslet i Frankrike. Mens kolonimyndighetene angrep den tunisiske politiske ledelsen, fikk fagbevegelsen en ledende rolle i kampen for selvstendighet.

På nasjonalistenes side grep en militant bevegelse, Fellagha, til voldelige metoder. Gruppen ble støttet av Néo-Destour og fagorganisasjonen UGTT. De fikk militær opplæring i Libya og framsto i 1954 som en trent geriljastyrke. Fellagha-aksjoner førte til at Frankrike måtte binde store styrker i Tunisia, samtidig som landet var på vikende front i Indokina.

Den franske statsminister Pierre Mendès-France innledet samtaler med Habib Bourguiba, og i 1955 ble det undertegnet en avtale som ga Tunisia indre selvstyre i en toårsperiode forut for selvstendighet. Til gjengjeld krevde Frankrike avvæpning av Fellagha; landet beholdt kontrollen med utenriks- og forsvarsanliggender. Borgerrettigheter ble garantert. Colon trappet opp sine væpnede aksjoner for å forhindre at Tunisia ble selvstendig, og den europeiske folkegruppen demonstrerte mot avtalen. Ytterliggående krefter organiserte den paramilitære gruppen Présence Francaise.

Selvstendigheten

Tahar ben Ammar dannet en regjering dominert av Néo-Destour, som ble gjenstand for indre maktkamp. Denne ble i 1955 vunnet av Habib Bourguiba over den mer radikale Salah Ben Yusuf, i en situasjon som truet med å kaste nasjonalistbevegelsen ut i borgerkrig.

Néo-Destours kongress i 1955 stilte seg bak avtalen framforhandlet med Frankrike, og som førte 20. mars 1956 til at Tunisia ble en selvstendig stat, med Bourguiba som statsminister. Etter at monarkiet ble opphevet i 1957, ble han landets president og statssjef.

De franske styrkene i Tunisia skulle gradvis trekkes ut, men Frankrike nektet å foreta en full tilbaketrekning på grunn av den forverrede situasjonen i Algerie. Etter at franske fly hadde bombet tunisiske grenselandsbyer, brøt Tunisia de diplomatiske forbindelser og krevde full fransk tilbaketrekning. Frankrike imøtekom dette, med unntak av basen i Bizerte. I juli 1961 krevde Tunisia, med støtte fra FN, på ny at Frankrike måtte forlate Bizerte-basen, og omringet den. Dette førte til kamphandlinger og de franske styrkene tok kontroll over basen og byen Bizerte. Først etter våpenhvilen i Algerie oppga Frankrike basen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Perkins, Kenneth (2014). A History of Modern Tunisia. Cambridge University Press.
  • Willis, Michael J. (2014). Politics and Power in the Maghreb. Oxford University Press.
  • Naylor, Phillip C. (2009). North Africa. University of Texas Press.
  • Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg