Garamantes, oldtidssamfunn i Sahara, i dagens Libya; navnet betegner også folket som bebodde området (også kalt garamentes). Et nomadisk folk, etterkommere etter berbere og pastoralister fra Sahara, grunnla rundt år 1000 fvt. bosettinger som rundt år 400 ble til et kongedømme – Garamentes-rike. Det lå i det senere Fezzan, ved handelsveiene mellom Sudan og Middelhavet. Her ble flere byer og en rekke mindre bosetter etablert, tuftet på tre vesentlige forutsetninger: vann, kveg og handel. En fjerde var slaver.

Det er få skriftlige kilder, andre enn enkelte greske og romerske, som dokumenterer Garamantes-riket, derimot rikholdige arkeologiske funn, hvorav de fleste ennå ikke er utforsket. Området har et stort antall steinmalerier. Navnet ble tatt i bruk av grekerne, deretter brukt også av romerne. Rikets første hovedstad er antatt å ha vært Zinchecra, sør for det sentrale området Wadi Al-Ajal, for å bli erstattet av Garama like ved fra det første århundre, i dagens Jarmah-oase. Åtte større byer er påvist, dertil en rekke mindre bosettinger, innenfor en statsdannelse.

Garamantes-folket drev landbruk og handel. Bosettingene var knyttet til oaser hvor fossilt grunnvann under ørkenen ble utnyttet gjennom omfattende vanningsanlegg basert på sjakter og underjordiske kanaler. Vannet gjorde dyrking av mat og kveghold mulig. Handelen gikk både sørover til Afrika sør for Sahara og nordover mot Middelhavet. Salgsvarene besto særlig av salt og slaver; vin og olivenolje var blant de importerte varene.

Det er ingen entydig forklaring på hvorfor riket gikk under. En vanlig teori er at det store vannforbruket fikk nivået på grunnvannet til å synke til nivåer som forutsatte dypere brønner og kanaler – som igjen krevde vesentlig mer arbeidskraft (dvs. slaver), noe rikets militærmakt ikke klarte å skaffe.

Garamantes kontrollerte de mye av handelen i regionen, og romerne inngikk en avtale med dem i det 1. århundre. Roma søkte, etter å ha underlagt seg kysten av Nord-Afrika, å underlegge seg områder i Sahara, og sendte ekspedisjoner inn i Garamantes-riket. Mer enn en erobring, ble det etablert en samkvem basert på handel, og det ble inngått handelsavtaler. Samtidig var det fra tid til annen militære konfrontasjoner; garamantes angrep romerne og de iverksatte kampanjer mot kongedømmet. Blant annet sluttet Garamantes seg til den numidiske kong Juba 1 i kamp med romerne, men ble slått av Cæsar. Så sent som i 69 gikk Garamantes til angrep på Leptis Magna, sammen med Oea (dagens Tripoli).

Romerne så på Garama som selve utposten i imperiet, og dikteren Vergil gjorde Garamantes til en metafor for verdens ende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.