Halldis Neegård Østbye var en norsk journalist, forfatter og nasjonalsosialist. Fra Nasjonal Samling (NS) ble stiftet i 1933 og fram til den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 hadde hun flere sentrale verv i partiet og dets kvinneorganisasjon. Etter dette arbeidet hun som forfatter, og skrev nasjonalsosialistiske og antisemittiske bøker.

Østbye var første formann i Damenes Skiklubb og skiløper på internasjonalt nivå.

Halldis Neegaard Østbye ble født i Storelvdal, men flyttet først til Ålesund og siden til Oslo, hvor hun gikk på Handelsgymnasiet. Etter avsluttet skolegang arbeidet hun som journalist, og fikk etter en tid en stilling som redaksjonssekretær i den tyskorienterte avisen Økonomisk Revue.

Halldis var en ivrig og svært dyktig skiløper, og en pioner for alpinsport i Norge. Hun deltok med gode resultater i europeiske konkurranser. Hjemme holdt hun kurs og skrev artikler om idretten. I 1931 stiftet hun Damenes Skiklubb sammen med Birgit «Bitten» Eriksen. Halldis Neegård Østbye var første formann for skiklubben.  

Vidkun Quisling, Rolf Jørgen Fuglesang, Halldis Neegaard Østbye og Maria Quisling på terrassen på Gimle, Quislings residens på Bygdøy utenfor Oslo 1941–1945, ukjent datering.

Halldis Neegård Østbye Riksarkivet. No known copyright restrictions

Partiet NS ble dannet i 1933, og samme år ble de første lokallagene i Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) opprettet. Neegård Østbye startet sin karriere i NS i Stavanger i 1934, hvor hun dannet den første gruppen i Kvinnehirden. Samme år ble hun propagandaleder i NSK.

I 1935 ble hun både landsleder for Kvinnehirden og leder for NS’ propagandakontor i Oslo. Fra høsten 1937 til ut 1939 var hun redaktør for NS-organet Fritt Folk. Navnet hennes kom imidlertid ikke fram i avisen, men ble holdt skjult. Selv mente Neegård Østbye dette skyldtes at hun var kvinne.

Neegård Østbye hadde i årene 1935–1940 et tett samarbeid med partileder Vidkun Quisling. Hun var både samtalepartner, taleskriver og sjåfør. I 1940 ble hun fjernet fra stillingene i Fritt Folk og i Nasjonal Samlings propagandakontor.

Den ærgjerrige Albert Viljam Hagelin overtok rollen som Quislings fortrolige, og Gulbrand Lunde ble leder for propagandakontoret, som nå ble til Rikspropagandaledelsen. Neegaard Østbye var opptatt av likestilling, og mente igjen at hun ble skjøvet ut fordi hun var kvinne. To av vervene mistet hun imidlertid til andre kvinner: Olga Bjoner overtok som propagandaleder i NSK i 1940 og Johanne Martinsen ble landsleder i Kvinnehirden i 1941.

Neegård Østbye var svært opptatt av Quisling. Hun skrev bøker om ham på norsk og tysk, og ga ut fire bind med utsnitt fra hans taler og artikler i serien «Quisling har sagt». I 1944 fikk hun igjen et verv i NS som leder av Antikommunistisk institutt, en institusjon som lå under Kulturdepartementet.

NS hadde fra stiftelsen av en kristen profil med brodd mot marxisme og materialisme. I årene 1935 til 1937 ble partiet omdannet til en grunnleggende rasistisk organisasjon. Halldis Neegård Østbye var den som i første rekke var drivkraften bak dette.  

I 1938 ga hun ut boka Jødeproblemet og dets løsning, først under navnet Irene Sverd, i to senere opplag under eget navn. I boka gikk hun til harde angrep på alle jøder, og mente de måtte «utskilles» fra Norge og andre vestlige samfunn. Stormaktene måtte finne et område hvor alle jøder fikk plass, og hvor de kunne danne sin egen stat. I boka Jødenes krig fra 1941, kom hun med forslag til aktuelle områder: Madagaskar, Birobidsjan (helt øst i Sovjet) eller det hun beskrev som et av de store, «praktisk talt mennesketomme» områdene i Afrika.

I 1942 fant Wannseekonferansen sted. Her kom ledende tyske nasjonalsosialister fram til «die Endlösung», en endelig plan for den utryddelsen av jødene som alt var i full gang. Samme høst startet deportasjonen av norske jøder til Tyskland. De første massearrestasjonene begynte i Trondheim 7. oktober 1942. Den 7. oktober sendte Halldis Neegård Østbye et brev til Quisling hvor hun refererte til konsentrasjonsleire og «den endelige ordning», og gikk inn for at jødene burde skytes «raskt og nådeløst», som dyrene. Samme høst var hun med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og deporteres.

Da freden inntrådte den 8. mai 1945, forsøkte Halldis Neegård Østbye å flykte på ski til fjells i Øvre Rendalen med kurs mot svenskegrensen sammen med sin ektemann – skifabrikanten Peter Østbye – og en pleiesønn som hadde vært frontkjemper. Også Peter Østbye var med i NS. Alle ble tatt og hun og satt i varetekt i to år. Dommen falt i desember 1948. Den var på sju års tvangsarbeid med fratrekk av tiden i varetekt, og rettighetstap i ti år.

Neegård Østbye møtte ikke til soning i april 1949. Med falsk pass flyktet hun til Sverige og derfra videre til Genève, Spania og Tanger i Marokko. Her oppholdt hun seg i tre måneder før hun flyktet videre over London til Irland, hvor hun bodde hos en norsk nazifamilie fram til mars 1952. Hun vendte da hjem til Norge. Straffen for gifte husmødre var nå halvert. I juni 1953 ble hun løslatt. I årene etterpå ble hun stadig mer preget av konspirasjonsteorier og hat, også mot sine nærmeste. De siste årene tilbrakte hun på Dikemark psykiatriske sykehus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.