CENTO var en sikkerhetsallianse med Midtøsten som kjerneområde, og som eksisterte i perioden 1959–1979. Den hadde utspring i en gjensidig samarbeidsavtale inngått mellom Irak og Tyrkia, i den irakiske hovedstaden Bagdad, 24. februar 1955; også kjent som Bagdad-pakten. Deretter sluttet også Storbritannia, Pakistan og Iran seg til hva som først ble kalt Middle East Treaty Organization (METO), og som fra 19. august 1959 ble omgjort til Central Treaty Organization (CENTO). USA støttet opprettelsen og virksomheten, og deltok som observatør og etter hvert assosiert medlem, men sluttet seg aldri til alliansen som fullt medlem.
CENTO
Bakgrunn
Opprettelsen av METO/CENTO hadde sin bakgrunn i Storbritannia og USAs frykt for kommunistisk ekspansjon, og Sovjetunionens innflytelse, i Midtøsten etter hvert som den kalde krigen ble skjerpet. De fikk med seg vestligorienterte stater i regionen (Irak og Tyrkia), samt Pakistan i øst. Jordan var også aktuelt medlem, men en tilslutning vakte for stor intern motstand der.
På samme tid som dette vestligorienterte samarbeidet vokste fram, var det en sikkerhetspolitisk utfordrende situasjon i Midtøsten, framfor alt med Egypts nasjonalisering av Suezkanalen i 1956, og den påfølgende britiske og franske intervensjonen sammen med Israel, med Suezkrisen og den andre arabisk-israelske krigen. Egypt søkte deretter samarbeid med Sovjetunionen.
Det amerikansk-britiske initiativet bak hva som ble CENTO, var derfor et ledd i å bremse utbredelsen av sovjetisk innflytelse i Midtøsten. Slik sett var CENTO for en stor del inspirert av NATO. Samtidig skulle CENTO knytte sammen den sørøstlige medlemsstaten i NATO (Tyrkia) med den vestligste medlemmet av den sørøst-asiatiske sikkerhetsorganisasjonen SEATO (Pakistan) – for å skape en sammenhengende anti-sovjetisk alliansekjede.
Irak og Tyrkia inngikk en bilateral sikkerhets- og samarbeidavtale i 1954, som ble utvidet fra 24. februar 1955, i hva som ble kjent som Bagdad-pakten. Denne skulle bidra til å forhindre aggresjon utenfra, og åpnet for at andre land kunne slutte seg til. Storbritannia, Pakistan og Iran fulgte så etter, i den rekkefølge. USA inngikk en individuell avtale med hvert av medlemslandene, uten selv å bli formelt medlem. USA deltok som observatør.
Utvikling
Suezkonflikten i 1956 svekket Storbritannias innflytelse i Midtøsten, og dermed også lederrollen innenfor Bagdad-pakten. Etter et militærkupp i Irak i 1958, og USAs intervensjon i Libanon samme år, som det nye irakiske regimet ikke støttet, gikk Irak ut av pakten, 24. mars 1959. De andre medlemmene opprettet deretter, 19. august 1959, CENTO, med hovedkvarter i Ankara. USA ble assosiert medlem.
Som følge av revolusjonen i 1979, trakk Iran seg ut, 11. mars 1979. Dagen etter gjorde Pakistan det samme, hvorpå Tyrkia, 13. mars, kunngjorde at CENTO i virkeligheten hadde mistet sin funksjon. Organisasjonen ble så formelt oppløst 26. september 1979.
CENTO ble aldri utviklet i samme forpliktende retning som NATO eller SEATO. Det var ingen stående felles kommando over militære styrker, eller andre mekanismer for felles forsvar. Alliansen er vurdert som en av de minst vellykkede av dem som ble opprettet under den kalde krigen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.