Irans utenrikspolitikk

CIA anklaget i 1990-årene Iran for å være ansvarlig for mer enn 1000 døde i flere hundre terroristangrep siden 1979, inkludert selvmordaksjonen i Beirut i 1983 hvor 299 amerikanske og franske soldater ble drept. Storbritannia utviste i juni 1994 iransk ambassadepersonell etter deres angivelige støtte til IRA. I 1992 ble tre iranske opposisjonelle myrdet i Berlin, og en tysk domstol slo 1997 fast at iranske myndigheter var ansvarlige for drapene. Saken førte til at de fleste EU-landene midlertidig hjemkalte sine ambassadører fra Teheran. Iran holdt en høy profil i Bosnia-konflikten, støttet muslimene med våpen og erklærte FNs våpenembargo som ugyldig.

Russland og Kina inngikk i 1995 avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte i april 1995 til at USA nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA besøkte Iran i 1992 og 2004 uten å finne bevis for at Irans kjernefysiske program innbefattet militær bruk. Striden om Irans kjernefysiske program representerer et eksplosivt og farlig stridsspørsmålet som kan få alvorlige konsekvenser, fra økonomiske sanksjoner til mulige angrep på landets kjernefysiske installasjoner. Iran insisterer på at formålet med kjernekraftprogrammet er fredelige. USA ønsker å bringe Iran inn for FNs sikkerhetsråd, men har frem til 2005 valgt å støtte EUs anstrengelser, de såkalte EU-3–forhandlingene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Iran opplyste i 2005 at ingenting vil få Iran fra å utvikle atomenergi for fredelige formål, og den nyvalgte presidenten har uttalt at Iran vil arbeide videre med alle sider av sitt kjernefysiske program.

Iran har et korrekt forhold til de fleste land i verden, men med to viktige unntak, USA og Israel, som i iransk retorikk gjerne går for å være «store-satan» og «lille-satan». Det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges, og Iran gir aktiv støtte til ytterliggående grupper som det libanesiske sjia-muslimske partiet Hizbollah og palestinske Islamsk Jihad og Hamas.

Utenrikspolitikken styres i realiteten av de ikke-folkevalgte makthavere og går ut på posisjonering i forhold til det sjia-muslimske folkeflertallet i Irak, et mest mulig positivt forhold til EU og andre europeiske partnere, begrensning av USAs regionale innflytelse og å fremme utenlandske investeringer. I 2002 erklærte president Bush Iran som en del av «ondskapens akse» på grunn av landets kjernefysiske program, holdningen til Midtøsten-konflikten og støtten til voldelige islamske grupper som Ansar-al-Islam og al-Qaida. Iran har deretter vært utsatt for økende ytre press med krav om at landet oppgir sitt kjernefysiske våpenprogram, etterlever sine forpliktelser innen menneskerettigheter, stopper støtten til internasjonal terrorisme og ikke blander seg inn i Iraks indre forhold eller forsøker å sabotere forsøk på en fredsløsning i Midtøsten.

USA, arabiske ledere og ulike grupper irakere har gjentatte ganger beskyldt Iran for innblanding i irakiske forhold og for å støtte terrorgrupper som opererer i deler av Irak. At Iran har vitale interesser knyttet til det som skjer i nabolandet, er utvilsomt. Iran kjempet en blodig åtte års krig med Irak 1980–88 og ønsker ikke at Irak på ny skal bli en trussel politisk, militært eller ideologisk. Iran opprettholder sannsynligvis et omfattende etterretningssystem i Sør-Irak, Bagdad og i de kurdiske områdene i Nord-Irak, kombinert med religiøs propaganda og velferdstøtte finansiert av iranske islamske stiftelser. Iran har gode muligheter for infiltrasjon og tilstedeværelse gjennom iranske pilegrimer som reiser til de hellige byene Najaf og Kerbala og hjemvendte irakiske flyktninger. Iran har i mange år huset en irakisk flyktningbefolkning på flere hundretusen. I de siste to årene har om lag 110 000 irakiske flyktninger reist hjem, fortrinnsvis til det sørlige Irak. Iran har også i mange år huset og støttet viktige irakiske sjia-muslimske partier. Det anses å være i Irans interesse å sikre en vennligsinnet sjia-muslimsk dominert regjering som vil redusere USAs innflytelse, og å bevare Iraks territoriale integritet, blant annet for å hindre opprettelsen av en kurdisk stat i Nord-Irak som igjen kan få følger for Iran store kurdiske befolkning. I tillegg kan Iran føle sin sikkerhet truet dersom det kommer USA-vennlige og USA-støttede regimer i begge de viktige nabolandene Irak og Afghanistan.

Etter revolusjonen har Iran vært Syrias nærmeste allierte, og gjennom Syria har Iran søkt å øve innflytelse på utviklingen i Libanon såvel som i de palestinske områdene, gjennom støtte til flere grupperinger, framfor alt Hizbollah i Libanon. Iran har bidratt både til opplæring og utrustning av Hizbollah, herunder til en gjenoppbygging av gruppens militære kapasitet etter krigen med Israel i 2006. Under borgerkrigen i Syria har Iran vært et av få land som har støttet regimet til Bashar al-Assad, dels direkte, dels indirekte gjennom Hizbollah. Irans rolle i konflikten – og utviklingen i regionen – ble ytterligere påaktet som følge av et tiltagende press mot det iranske atomvåpenprogrammet, særlig fra USA og Israel.