Hongkongs historie

Siden Hongkong-området lå i helt i utkanten av det kinesiske keiserriket, er det relativt lite man med sikkerhet kan si om dets historie før Song-dynastiet (960–1279). Hongkong-øya har vært bebodd siden paleolittisk tid, og helt siden yngre steinalder (neolittisk tid) har den vært en del av et større område bebodd av den folkegruppen de nordlige kinesere kalte «de hundre yue-stammene» (Bǎiyuè 百越). Sannsynligvis talte disse stammene et austroasiatisk språk og hadde samme opprinnelse som dagens vietnamesere. Det sies ofte at båtfolket tanka stammer fra de austroasiatiske urinnvånerne. Dette er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om. De taler kantonesisk som den største befolkningsgruppen, kantoneserne, og har som dem både sørasiatiske og nordkinesiske røtter.

Hongkong-området må ha vært under den kinesiske kulturkretsens innflytelse siden Qin-dynastiet: i 1955 fant man en grav i Lei Cheng Uk (李鄭屋) i Kowloon som er datert til Han-dynastiet. Den historiske tolkningen er imidlertid vanskelig, ettersom man ikke har funnet et utstrakt nettverk av bosettinger som ville vært nødvendig for å kunne livnære en overklasse med flotte graver som denne. Det ble heller ikke funnet noe lik i graven, hvilket kan tyde på at det var en kenotaf, for eksempel over en hærfører fra mer sentrale strøk.

I det hele tatt er det i motsetning til bronsealderen ikke funnet mange tegn på bosetting i perioden fra De krigende statenes tid til Han-dynastiet. Først fra det tredje til fjerde århundre evt. finnes det tydelige tegn på at folk bosetter seg i området igjen. Det var også på denne tiden kalkbrenning ble en viktig industri i området. Etter områdets innlemmelse i Han-dynastiet i år 111 fvt. var området en del av fylket Boluo (博罗).

Fra 200- til 800-tallet har man funnet over hundre kalkovner, der skjell og korall ble brent for å produsere kalk. Mengden tyder på at kalken ble produsert for eksport. Dateringen er basert på funn av mynter og keramikk fra De seks dynastiene og Tang-dynastiet, samt C14-dateringer. Denne aktiviteten tok av ukjente årsaker brått slutt på 900-tallet. Den ble imidlertid gjenopptatt på 1700-tallet og fortsatte da frem til 1930.

Kilder fra Tang-dynastiet nevner en garnison på høyden Tuenmun (i dagens Nye territorier), da området var en del av Dongguan (东莞). I Jin-dynastiet (266–316) hadde området tilhørt Bao'an (保安) fylke.

Det var først i Song-dynastiet at risdyrkende klaner bosatte seg i området — i hovedsak kantonesere. De første daterte skriftlige kildene i området med lokale spor etter det kinesiske keiserriket er fra denne tiden. En innskrift ved Fat Tong Mun i Hongkongs Nye territorier vitner om en saltinspektørs besøk i området i 1274. Blant Hongkongs store klaner er det to som har slektstavler som belegger klanenes ankomst i området under Song-dynastiet. Det finnes imidlertid ikke arkeologiske bevis på dette.

Kilder fra Song-dynastiet nevner perledykking i området. Det er funnet ovner som sannsynligvis har vært brukt som et ledd i produksjonen av jern rundt år 1300.

Området ble en del av Xin'an (新安) fylke i 1573, altså mot slutten av Ming-dynastiet (1368–1644), men det er relativt få arkeologiske funn fra denne tiden. Blant de funnene vi har, er keramikk og andre gjenstander fra Sørøst-Asia som viser at det allerede i det 15. århundre ble drevet langdistansehandel som forbandt Hongkong-området med verden utenfor det kinesiske keiserriket. Under Ming-dynastiet vokste også befolkningen, muligens i forbindelse med den lukrative røkelsesproduksjonen.

Etter at forbudet mot bosetting i kyststrøk – i kraft siden begynnelsen av Qing-dynastiet – ble opphevet i 1669, bosatte folk fra innlandet seg igjen i området. Nå grep landbruket og fremfor alt risdyrkingen om seg. Man bygget templer og landsbyer, og store vifteformede graver begynte å prege åssidene.

På et eller annet tidspunkt etablerte den kinesiske folkegruppen hoklo seg i området. De har sine røtter i Fujian-provinsen. Folkegruppen hakka har på sin side innvandret til området siden senest 1700-tallet, og har som migrantfolk og utgrupper ellers i Kina fått den minst fruktbare jorda og inntatt en lav plass på den sosiale rangstigen.

Etter den andre opiumskrigen (1858–1860) ble Kowloon-halvøya under Den første Peking-konvensjonen avstått til Storbritannia for all fremtid, men den gamle befestede byen Kowloon Walled City, setet for den kinesiske lokaladministrasjonen, forble under kinesisk overherredømme som en eksklave.

På 1860-tallet fikk Hongkong et oppsving som følge av flyktningstrømmen fra krigen mellom Taiping-tilhengerne og Qing-dynastiet: befolkningen hadde økt fra ca. 40 000 til 85 000 mellom 1853 og 1859. Oppsvinget kom ikke bare av mer arbeidskraft som følge av befolkningsøkningen, men også av mer kapital fra rike kinesiske handelsmenn som også søkte tilflukt i Hongkong.

Den økte andelen etniske kinesere i kolonien ledet etter hvert til krav om kinesisk representasjon i kolonistyret, men dette ble ikke en realitet før på 1880-tallet, da et kinesisk medlem for første gang ble oppnevnt til den lovgivende forsamlingen.

Den kinesiske befolkningen var imidlertid ikke uten institusjoner og ledelse. Den kinesiske eliten bygget opp egne institusjoner, for eksempel Tung Wah-sykehuset, som ble etablert i 1869 og åpnet i 1872. Selv om sykehuset begynte som et initiativ for å bedre de kinesiske innbyggernes helse, ble det etter hvert til en betydelig institusjon som var aktiv i alle samfunnets sfærer. Forskjellige templer og kinesiske handels- og samarbeidsforeninger er andre eksempler på kinesiske institusjoner i kolonien.

Kinesiske landsbyskoler og misjonærdrevne engelsk–kinesiske skoler eksisterte side om side. I 1862 åpnet Central School for gutter, som ble populær i den kinesiske middelklassen. En tilsvarende skole for jenter åpnet sent på 1880-tallet. I 1887 åpnet Hong Kong College of Medicine, som ble forløperen til Hongkongs universitet. Dette ble først etablert i 1912 med ca. 70 studenter fra Hongkong, Guangzhou og andre traktathavner. Kvinner ble ikke tatt opp før i 1921.

I juni 1898 ble kolonien utvidet under Den andre Peking-konvensjonen, som kom i kjølvannet av de europeiske maktenes intervensjon mot bokseropprøret. Bruksretten til opplandet ovenfor Kowloon til sørbredden av Shenzhen-elven, samt det store tilstøtende øyriket, ble overdratt til Storbritannia for 99 år (kildene bruker begrepet lease, men konvensjonen nevner ingen leiesum). Den 16. april 1899 overtok Storbritannia området, som ble De nye territoriene (The New Territories). Noen av områdets storklaner organiserte væpnet motstand, men den ble raskt slått ned av britene.

De nyvunne områdene representerte et helt nytt element i kolonien. Mens Hongkong-øya hadde vært grisgrendt ved britisk overtagelse, hadde De nye territoriene en befolkning på rundt 80 000 og et areal som var tolv ganger større. Befolkningen bestod hovedsakelig av bønder og fiskere som hadde lange tradisjoner i området og tette bånd til provinsen Guangdong, som de hadde tilhørt. Dette utgjorde en kontrast til den kinesiske befolkningen i den eksisterende kolonien, som var på ca. 250 000 og som for det meste bestod av arbeidere, håndverkere og sjømenn, de fleste enslige. De nye territoriene ble i stor grad overlatt til seg selv og var ikke underlagt de samme lover og regler som Hongkong by. Som en følge av dette var de kulturelt sett mer tradisjonsbundne.

I likhet med traktathavnene ble Hongkong et sted der kinesere kom i direkte kontakt med moderniseringsprosesser: telegrafen kom i 1869, det første gassverket i 1862, og det første vannverket sto klart i 1889. Jernbaneforbindelsen fra Kowloon City til Guangzhou åpnet i 1910. En fri kinesisk presse så dagens lys i Hongkong. Utover rent nyhetsstoff og kommersielt innhold fremmet den debatt om samfunnsforhold og politikk. I Hongkong hadde unge mennesker med revolusjonære idéer en anledning til å danne forbund og legge planer for Kinas fremtid. En av disse var Sun Yat-sen, som senere ble kjent som «nasjonens far». Han hadde gått på Central School og siden studert medisin ved College of Medicine.

Hongkongs kinesiske befolkning og eliter var ambivalente i sitt forhold til revolusjonære krefter i Kina mot slutten av Qing-dynastiet. På den ene siden sympatiserte de med de patriotiske og antiimperialistiske ambisjonene som var i vinden: folk feiret i Hongkong da revolusjonen brøt ut i Kina i 1911, og det var ikke fritt for at noen mente at det nå var britenes tur til å oppgi Hongkong etter mandsjuenes nederlag.

På den annen side satte de pris på de ordnede og moderne forholdene under britisk styre. Ambivalensen gjenspeilet seg også i at det var mange vennskapelige forbindelser på tvers av befolkningsgruppene, til tross for gnisningene og det skjeve maktforholdet.

Den kinesiske befolkningen hadde all grunn til misnøye. Selv om størsteparten av koloniens befolkning bestod av etniske kinesere, fikk de ingen politisk representasjon før på 1880-tallet. Til da var det en britisk embetsmann, general-registraren, som hadde ansvaret for «de kinesiske anliggender» i kolonien. Kolonistyrets holdning til de kinesiske innbyggerne var preget av rasestereotypier og paternalisme. Segregasjon og diskriminering ble praktisert. Som eksempel kan nevnes at straffeutmålingen for etnisk kinesiske lovbrytere var strengere og mer brutal enn for hvite, med utstrakt bruk av fysisk avstraffelse som pisking.

De kinesiske kvarterene i Hongkong by var ekstremt overbefolket, samtidig som det ikke var noe fungerende kloakksystem i byen som helhet. Dette gjorde kolonien svært sårbar for smittsomme sykdommer, som koleraepidemien i 1883 og pestutbruddet i 1894. Slike utbrudd førte til konflikter mellom kolonimyndighetene og den kinesiske befolkningen, da myndighetene ville gå til verks med husundersøkelser og massegraver for de døde, noe som var helt uakseptabelt for en kultur som la stor vekt på korrekt bisettelse og omsorg for de dødes ånder i det hinsidige.

Kolonien ble rikere, men ikke alle fikk ta del i rikdommen. I 1966 kom det til opptøyer. De ble kalt Star Ferry-opptøyene, siden de begynte med en protest mot økningen i førsteklassebillettene på fergen mellom Kowloon og Hongkong øy, men den underliggende årsaken var sosial uro, særlig blant unge mennesker som ikke så noen mulighet til å oppfylle sine ambisjoner.

I 1967 brøt det ut en streik blant arbeiderne i kunstblomstfabrikker, og dette utviklet seg til mer alvorlige opptøyer under påtrykk fra en lokal arm av det kinesiske kommunistpartiet. Streiken var ikke den første arbeidslivskonflikten det året, og forholdene ved denne fabrikken var kanskje ikke verre enn ellers i kolonien, men det betyr ikke at de umenneskelige arbeidsforholdene ikke var et legitimt klagepunkt. Aktivister med forbindelse til radikale elementer tilknyttet kommunistpartiet bidro til å eskalere situasjonen, som utartet til voldelige opptøyer med en bombekampanje. Guvernør Trench bekjempet opptøyene med relativt hard hånd. Situasjonen var usikker, siden det ikke kom klare signaler fra Kina, som befant seg midt i kulturrevolusjonen. Det gikk rykter om en kommende kinesisk invasjon, og mange flyktet fra kolonien.

Til slutt ble situasjonen roligere, dels som en følge av kolonistyrets undertrykkelse, dels som en følge av at Beijing la en demper på de mest ivrige aktivistene i Hongkong — kolonien var nemlig nyttig for de kinesiske myndighetene, og Beijing var ikke villig til å bruke militærmakt for å overta Hongkong.

Da David Trench hadde blitt guvernør i 1964, var han innstilt på reformer, for eksempel muligheten for en valgt lovgivende forsamling. Etter opptøyene i 1967 ble dette imidlertid blankt avvist av myndighetene i London, og Hongkongs befolkning måtte nøye seg med «konsultasjon» istedenfor valg.

Etter opptøyene i 1967 innførte kolonistyret bydistriktsforvaltere (City District Officer) som en måte å bringe styret nærmere befolkningen på. Disse forvalterne skulle følge med i det som skjedde i sitt distrikt og rapportere til sine overordnede, samtidig som de representerte kolonistyret i distriktet. I sin effekt var denne reformen imidlertid mer symbolsk enn reell.

Da lord MacLehose tiltrådte guvernørstillingen i 1971, videreførte og utvidet han mange av reformene Trench hadde påbegynt, som innføringen av en obligatorisk fridag i uken i 1970. Han sørget for en massiv utbygging av kommunale boliger, nye sykehus, obligatorisk og gratis skolegang, samt fridager med lønn. Befolkningen var nå på om lag 2 millioner. Etter hvert ble de inngrodde segregasjonshindrene fjernet, og den kinesiske befolkningen kunne endelig ta større del i koloniens styre. Den første tunnelen fra Hongkong øy til Kowloon sto klar i 1972, mens bybanen (MTR – Mass Transit Railway) ble påbegynt i 1975 og sto klar sent på 1980-tallet. Kolonistyret besluttet også å utvikle De nye territoriene ved å bygge nye byer der for å avlaste den allerede tett befolkede Hongkong-øya og Kowloon.

Først i 1974 ble kinesisk et av Hongkongs offisielle språk etter press fra lokale aktivister. I realiteten forelå offentlige dokumenter kun på engelsk til langt utpå 1980-tallet.

På det kulturelle planet vokste det frem en lokal hongkongsk populærkultur som fikk innflytelse langt ut over koloniens grenser. Særlig kung fu-filmer med ikoner som Bruce Lee og Jackie Chan nådde fans verden over. Kantonesisk popmusikk ble entusiastisk mottatt i hele den kinesiskspråklige verden. Japansk populærkultur hadde også mye å si for utviklingen i Hongkong.

1970-tallet var også vitne til en normalisering av forholdet til Folkerepublikken, som inntok Kinas plass (i stedet for Taiwan) i FNs sikkerhetsråd i 1971. Hongkong sluttet også å være kronkoloni og ble heretter regnet som et avhengig territorium under britisk styre (dependent territory). Guvernør MacLehose tok opp tilbakeføringsspørsmålet i sitt møte med den nye kinesiske lederen Deng Xiaoping i 1979. Dette var foranlediget av at Hongkongs forretningsfolk i økende grad kjente på en usikkerhet i forhold til hvilke forhold, særlig juridiske, som ville gjelde etter den traktatfestede tilbakeføringen som skulle finne sted i 1997.

Andre grunner til at Storbritannia var villig til å forhandle om dette, var at Hongkong ikke hadde noen betydelig økonomisk verdi for Storbritannia, og at det ikke ville være mulig å forsvare kolonien mot et kinesisk militærangrep. Kina på sin side ville ha Hongkong tilbake som en intakt økonomisk ressurs, og ville dermed heller forhandle i stedet for å forsøke å ta kolonien med makt.