Antonín Dvořák

Dvořák viste tidlig stor musikalsk begavelse og spilte fiolin fra seksårsalderen med sin skolelærer Joseph Spitz. 13 år gammel kom Dvořák til Zlonice for å lære tysk hos en onkel. Hos organisten i Zlonice, Anton Liehmann, fikk han undervisning i orgel, klaver, fiolin og musikkteori, og 14 år gammel komponerte han danser og marsjer. I 1857 flyttet han til Praha, der han ble elev ved organistskolen fra 1857 til 1859. Her studerte han sang med Josef Zvonář (1824–1865), teori med František Blažek (1815–1900) og orgel med Josef Bohuslav Foerster. Foruten å komponere orgelmusikk var Foerster også professor ved konservatoriet i Praha.

Dvořák ble en dyktig fiolinist og bratsjist, og i 1858 begynte han å spille i forskjellige mindre orkestre i Praha. Etter en tid ble han medlem av Nasjonalteaterets orkester, der han en tid spilte under Bedřich Smetanas taktstokk. Dette skaffet ham orkestererfaring i tillegg til at han fikk høre en hel mengde forskjellig musikk, noe som var minst like viktig.

Blant Dvořáks første større verk finner man strykekvintetten i a-moll opus 1 fra 1861, strykekvartetten i A-dur opus2 fra 1862, symfoni nummer 1 fra 1864–1865, symfoni nummer 2 i B-dur fra 1865 og sangsyklusen Cypressene fra samme år. Forbildene var Ludwig van Beethoven og Franz Schubert i tillegg til Richard Wagner og Franz Liszt en kortere periode. Den nyromantiske påvirkningen som de to siste representerer, kulminerer i den første operaen Alfred samt i strykekvartettene i D-dur og e-moll fra 1869–1870.

Etter dette søkte imidlertid Dvořák seg mot en ny stil – en stil preget av et tsjekkisk tonefall der innflytelse og råd fra Bedřich Smetana er tydelig. Men mens Smetana forblir i det programmusikalske og nyromantiske, utvikler Dvořák seg musikalsk med sine klassiske ideal som forbilder – først og fremst Beethoven, Schubert, men senere også Johannes Brahms. Smetanas påvirkning lyser først og fremst igjennom i den sterkt tsjekkiske, nasjonale tonefølelsen.

Fra slutten av 1860-årene skrev Dvořák slaviske danser og rapsodier og vakte i 1873 stor oppmerksomhet med det patriotiske korverket Hymnus. Han ble kjent i Tyskland og mottok for 1875 til 1878 et statsstipendium. I juryen for stipendietildelingen satt Johannes Brahms og Eduard Hanslick, som nå ble Dvořáks venner og talsmenn. Brahms' forlegger, Fritz Simrock, utgav Moravské dvojzpěvy (Klanger fra Mähren, for sopran og alt, 1876). Utgivelsen ble en enorm fremgang for både forlegger og komponist. En enda større suksess var utgivelsen av en av samlingene med slaviske danser. Utgivelsene kom til å legge grunnen for Dvořáks verdensberømmelse.

I 1877 rammet imidlertid en tragedie familien. I august døde hans ett år gamle datter, og fire uker senere døde hans tre år gamle sønn. Tragedien satte musikalske spor i form av kantaten Stabat Mater for soli, kor og orkester samt strykekvartetten i d-moll. Dvořák forsterker det nasjonale, tsjekkiske uttrykket ved å ta inn en rekke elementer fra slaviske folkeviser og folkedanser. Han hadde dessuten en spesiell forkjærlighet for den ukrainske dumka. Kulminasjonen på denne slaviske linjen finner man i symfonien i D-dur og operaen Dimitrij fra 1882, den andre serien med slaviske danser og orkestreringen av hele dansesyklusen.

Etter 1880 følger en rekke av Dvořáks viktigste verk: Legendy opus 59 i 1881, klavertrioen i f-moll opus 65 i 1883, ouverturen Husitská opus 67 i 1883, symfonien i d-moll opus 70 i 1884–1885, kantatene Svatební Kosile opus 69 i 1884, Svatá Ludmila opus 71 i 1885–1886 og Requiem i 1890. Han begynner nå å dirigere egne verker, ikke bare i hjemlandet, men også i Tyskland og England. Kontaktene med England ble etterhvert sterkere og sterkere, og han ble utnevnt til æresdoktor i Cambridge i 1891, samme år også i Praha. Samtidig ble han utnevnt til professor i komposisjon ved konservatoriet i Praha og medlem av det tsjekkiske akademiet. Han ble konservatoriets direktør i 1901.

I 1892 fikk Dvořák tilbud om å bli direktør for National Conservatory of Music i New York, der han oppholdt seg frem til 1895. Han viste betydelig interesse for den svarte befolkningens sanger og var meget engasjert i indianernes skjebne. Inntrykkene fra USA kommer til uttrykk først og fremst i symfonien i e-moll opus 95, Fra den nye verden, komponert i 1893, strykekvartetten i F-dur (Den amerikanske) opus 96 fra 1893, strykekvintett i Ess-dur opus 97 fra 1893, cellokonserten i h-moll opus 104 fra 1894–1895, i tillegg til en sonatine for fiolin og klaver samt de bibelske sangene opus 99 komponert i 1894–1895.

Tilbake i Praha gjenopptok Dvořák sin undervisning ved konservatoriet og fortsatte å komponere. Men nå endret han noe i sin stil. De mer eller mindre allmenne slaviske innslagene måtte vike for en enda mer typisk tsjekkisk tematikk og melodikk. Dette kommer tydelig til uttrykk i flere av hans operaer: Cert a Káca (Djevelen og den vilde Käthe) opus 112 fra 1888–1898, Rusalka opus 114 fra 1900 og Armida op.us115 fra 1902–1903. Ved siden av Smetanas Brudekjøpet fra 1866 regnes Rusalka som den fremste tsjekkiske operaen. Etter 1901 avtar Dvořáks arbeidstempo, og mange av de planene han la, kunne ikke virkeliggjøres. Han døde i 1904 etter en hjerneblødning.

Sammen med Bedřich Smetana og Leoš Janáček danner Dvořák den tsjekkiske musikkens høydepunkt. Han mottok sterke impulser fra wienerklassisismen og den nytyske skolen, men det som satte sterkest preg på hans tonekunst, var den slaviske og tsjekkiske folkemusikken. Dvořák fullendte Smetanas verk med å bygge opp en tsjekkisk nasjonalmusikk på grunnlag av folkemusikken. Fremfor alt er han skaperen av den moderne tsjekkiske symfonien og instrumental-konserten.

• nasjonalromantikken
• Bedřich Smetana
• Leoš Janáček

• Beckerman, Michael: New worlds of Dvořák: searching in America for the composer's inner life, 2003, isbn 0-393-04706-7
• Beckerman, Michael, red.: Dvořák and his world, 1993, isbn 0-691-00097-2
• Burghauser, Jarmil: Antonín Dvořák, 2. ed., 1996, isbn 80-7058-410-6
• Clapham, John: Antonín Dvořák: musician and craftsman, 1966
• Döge, Klaus: Antonín Dvořák: Leben, Werke, Dokumente, 2. Aufl., 1997
• Robertson, Alec: Dvorák, rev. ed., 1974, isbn 0-460-02157-5
• Schönzeler, Hans-Hubert: Dvorák, 1984, isbn 0-7145-2575-8
• Sourek, Otakar, red.: Antonín Dvořák: letters and reminiscences, 1954