Antonín Dvořák

Dvořák viste tidlig stor musikalsk begavelse og spilte fiolin fra seksårsalderen med sin skolelærer Joseph Spitz. 13 år gammel kom Dvořák til Zlonice for å lære tysk hos en onkel. Hos organisten i Zlonice, Anton Liehmann, fikk han undervisning i orgel, klaver og fiolin samt musikkteori og 14 år gammel komponerte han danser og marsjer. I 1857 flyttet han til Praha der han ble elev ved organistskolen 1857–1859. Her studerte han sang med Josef Zvonář (1824–1865), teori med František Blažek (1815–1900), og orgel med Josef Bohuslav Foerster. Foruten å komponere orgelmusikk var Foerster også professor ved konservatoriet i Praha. Dvořák ble en dyktig fiolinist og bratsjist og i 1858 begynte han å spille i forskjellige mindre orkestre i Praha. Etter en tid ble han medlem av Nasjonalteaterets orkester der han en tid spilte under Bedřich Smetanas taktstokk. Dette skaffet ham orkestererfaring i tillegg til det ikke minst viktige – han fikk høre en hel mengde forskjellig musikk.

Blant Dvořáks første større verk finner man strykekvintetten i a-moll op. 1 fra 1861, strykekvartetten i A-dur op. 2 fra 1862, symfoni nr. 1 fra 1864–1865, symfoni nr. 2 i B-dur fra 1865 og sangsyklusen «Cypressene» fra samme år. Forbildene var Beethoven og Schubert i tillegg til Wagner og Liszt en kortere periode. Den nyromantiske påvirkning som de to siste representerer kulminerer i den første operaen «Alfred» samt i strykekvartettene i D-dur og e-moll fra 1869–1870. Etter dette søkte imidlertid Dvořák seg mot en ny stil, en stil preget av et tsjekkisk tonefall der innflytelse og råd fra Bedřich Smetana er tydelig. Men mens Smetana forblir i det programmusikalske og nyromantiske, utvikler Dvořák seg musikalsk med sine klassiske ideal som forbilder – først og fremst Beethoven, Schubert, men senere også Brahms. Smetanas påvirkning lyser først og fremst igjennom i den sterkt tsjekkisk nasjonale tonefølelsen.

Fra slutten av 1860-årene skrev Dvořák slaviske danser og rapsodier og vakte i 1873 stor oppmerksomhet med det patriotiske korverket Hymnus. Han ble kjent i Tyskland og mottok 1875–1878 et statsstipendium. I juryen for stipendietildelingen satt Johannes Brahms og Eduard Hanslick som nå ble Dvořáks venner og talsmenn. Brahms' forlegger, Fritz Simrock, utgav Moravské dvojzpěvy (Klanger fra Mähren; for sopran og alt, 1876). Utgivelsen ble en enorm fremgang for både forlegger og komponist. En enda større suksess var utgivelsen av en av samlingene med slaviske danser. Utgivelsene kom til å legge grunnen for Dvořáks verdensberømmelse. I 1877 rammet imidlertid en tragedie familien. I august døde hans ett år gamle datter, og fire uker senere døde hans tre år gamle sønn. Tragedien satte musikalske spor i form av kantaten «Stabat Mater» for soli, kor og orkester samt strykekvartetten i d-moll. Dvořák forsterker det nasjonale tsjekkiske uttrykket ved å ta inn en rekke elementer fra slaviske folkeviser og folkedanser. Han hadde dessuten en spesiell forkjærlighet for den ukrainske dumka. Kulminasjonen på denne slaviske linjen finner man i symfonien i D-dur og operaen «Dimitrij» fra 1882, den andre serien med slaviske danser og orkestreringen av hele dansesyklusen.

Etter 1880 følger en rekke av Dvořáks viktigste verk – «Legendy» op. 59 i 1881, klavertrioen i f-moll op. 65 i 1883, ouverturen «Husitská» op. 67 i 1883, symfonien i d-moll op. 70 i 1884–1885, kantatene «Svatební Kosile» op. 69 i 1884, «Svatá Ludmila» op. 71 i 1885–1886 og «Requiem» i 1890. Han begynner nå å dirigere egne verker; ikke bare i hjemlandet, men også i Tyskland og England. Kontaktene med England ble etterhvert sterkere og sterkere og han ble utnevnt til æresdoktor i Cambridge 1891, samme år også i Praha. Samtidig ble han utnevnt til professor i komposisjon ved konservatoriet i Praha og medlem av det tsjekkiske akademiet. Han ble konservatoriets direktør 1901.

I 1892 fikk Dvořák tilbud om å bli direktør for National Conservatory of Music i New York der han oppholdt seg frem til 1895. Han viste betydelig interesse for den svarte befolkningens sanger og var meget engasjert i indianernes skjebne. Inntrykkene fra USA kommer til uttrykk først og fremst i symfonien i e-moll op. 95, «Fra den nye verden», komponert 1893, strykekvartetten i F-dur («Den amerikanske») op. 96, strykekvintett i Ess-dur op. 97 begge fra 1893, cellokonserten i h-moll op. 104 fra 1894–1895, i tillegg til en sonatine for fiolin og klaver samt de bibelske sangene op. 99 komponert 1894–1895.

Tilbake i Praha gjenopptok Dvořák sin undervisning ved konservatoriet og fortsatte å komponere. Men nå endret han noe i sin stil. De mer eller mindre allmenne slaviske innslagene måtte vike for en enda mer typisk tsjekkisk tematikk og melodikk. Dette kommer tydelig til uttrykk i flere av hans operaer – «Cert a Káca» (Djevelen og den vilde Käthe) op. 112 fra 1888–1898, «Rusalka» op. 114 fra 1900 og «Armida» op. 115 fra 1902–1903. Ved siden av Smetanas «Brudekjøpet» fra 1866 regnes «Rusalka» som den fremste tsjekkiske operaen. Etter 1901 avtar Dvořáks arbeidstempo og mange av de planer han la, kunne ikke virkeliggjøres. Han døde i 1904 etter en hjerneblødning.

Sammen med Bedřich Smetana og Leoš Janáček danner Dvořák den tsjekkiske musikkens høydepunkt. Han mottok sterke impulser fra wienerklassisismen og den nytyske skole, men det som satte sterkest preg på hans tonekunst var den slaviske og tsjekkiske folkemusikken. Dvořák fullendte Smetanas verk med å bygge opp en tsjekkisk nasjonalmusikk på grunnlag av folkemusikken. Fremfor alt er han skaperen av den moderne tsjekkiske symfonien og instrumental-konserten.

• Beckerman, Michael: New worlds of Dvořák: searching in America for the composer's inner life, 2003, isbn 0-393-04706-7
• Beckerman, Michael, red.: Dvořák and his world, 1993, isbn 0-691-00097-2
• Burghauser, Jarmil: Antonín Dvořák, 2. ed., 1996, isbn 80-7058-410-6
• Clapham, John: Antonín Dvořák: musician and craftsman, 1966
• Döge, Klaus: Antonín Dvořák: Leben, Werke, Dokumente, 2. Aufl., 1997
• Robertson, Alec: Dvorák, rev. ed., 1974, isbn 0-460-02157-5
• Schönzeler, Hans-Hubert: Dvorák, 1984, isbn 0-7145-2575-8
• Sourek, Otakar, red.: Antonín Dvořák: letters and reminiscences, 1954