Stortingsbygningen

Etter Grunnlovsforsamlingen på Eidsvold i 1814 skulle Stortinget møtes hvert tredje år. Møter ble holdt i auditoriet til Oslo Katedralskole på hjørnet av Tollbugata og Dronningens gate i Christiania. Det ble etter hvert for trangt, og fra 1854 fikk Stortinget møte i festsalen i det nybygde Universitetet.

Det ble en langvarig debatt om hvor en egen stortingsbygning burde bygges, der ikke minst forholdet til Slottet var viktig: Skulle plasseringen markere en selvstendig stilling i forhold til kongen? Eller burde Stortingsbygningen være en av hovedstadsinstitusjonene som ble plassert i den nye aksen foran Slottet – noe som signaliserte at Stortinget var underordnet slottet? Etter at tolv alternativer var vurdert i debatten, ble det til slutt lyst ut en arkitektkonkurranse i 1856. Den ble vunnet av arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. De hadde et prosjekt i rød tegl i nygotisk stil og med et høyt tårn, sterkt inspirert av nord-tysk rådhusarkitektur.

Prosjektet vekket sterke motforestillinger; kronprins Carl i Stockholm mislikte det høye tårnet som minnet ham om en kirke. Andre mente en middelaldersk stil var upassende for et nytt demokrati.

Den unge uerfarne svenske arkitekten Emil Victor Langlet kom med et forslag, levert for sent for konkurransen. Forslaget fikk etter hvert sterk støtte blant stortingsrepresentanter og i pressen, blant annet fra Bjørnstjerne Bjørnson. De ønsket ikke minst et originalt verk, uavhengig av bestemte historiske stilarter og forbilder, et prosjekt som «kan tydeliggjøre os Selv», som Bjørnson skrev.

Langlets prosjekt ble vedtatt i 1860, grunnsteinen ble lagt i 1861, og bygningen ble åpnet 5. mars 1866.

Stortingsbygningen har fått en markant plassering i bybildet – med de to fløyene på hver side som skal «ved udstrakte Arme at indbyde Folkets Representanter eller ved dem det hele Folk», som Langlet formulerte det. Selve Stortingssalen er synlig bak store vinduer i en halv rotunde, oppe på Løvebakken ut mot parken og slottet. Stortingsrotunden hadde in­gen spesiell hovedinngang. Dette begrunnet i å vise den de­mo­kratiske idé med ni inntrukne, like porter, folkets kårne skulle komme til ting fra alle retninger.

Samtidig ligger bygningen nede på gaten, tilgjengelig og åpen. Bygningen har i ettertid vært omdiskutert, men fått anerkjennelse som et gjennomført og egenartet og selvstendig uttrykk for nasjonale ambisjoner. Stortinget er bygget i nyromansk stil med gul tegl kantet med granitt, og med lyse dekorerte interiører.

I årene etter unionsoppløsningen i 1905 ble det klart at bygningen var for liten. Flere representanter skulle få plass, de ønsket eget kontor. Komiteer, rådgivere og administrasjon trengte rom.

En konkurranse om ombygging og utvidelse i 1949 ble vunnet av arkitekt Nils Holter. I 1959 ble et nybygg i oppsluttende stil bak mot Akersgata åpnet, samtidig som Stortingssalen ble utvidet med 4 meter og det åpne gårdsrommet ble omdannet til sentralhall og «Vandrehallen» utenfor Stortingssalen. Utbyggingen vant Houens fonds dipolm i 1961.

Senere har et nett av tunneler under Wessels plass gitt tilknytning til flere lokaler i nabokvartalene.

I Stortingssalen henger Oscar Wergelands maleri av Riksforsamlingen på Eidsvold. I de representative rommene henger kjente portretter av historiens viktige politikere. Blant de mest kjente kan nevnes:

• Julius Middelthuns byste av Anton M. Schweigaard
• Christian Krohgs portretter av Johan Sverdrup og Carl Berner
• Henrik Lunds portrett av Christian Michelsen

I hovedtrappen finner vi mosaikken Samfunn av Else Hagen og oppe i Vandrehallen henger det tredelte bildeteppet Landskap av Sissel Blystad. Frihetens søstre av Arne Ekeland, laget for Stortinget 1958, ble først hengt opp i Sentralhallen i 1991.

De to løvene som vokter Løvebakken, utformet av billedhuggeren Christopher Borch, ble hugget av straffanger på Akershus. Foran bygningen på Løvebakken og nede på Eidsvolls plass er det statuer av:

• Christian Michelsen (Eidsvolls plass, utført av Per Palle Storm, 1980)
• Wilhelm F. K. Christie (til høyre for hovedinngangen, utført av Kristian Blystad, 1989)
• Carl J. Hambro (Eidsvolls plass, utført av Kjell Grette Christensen, 1994)
• Kong Christian Frederik (Eidsvolls plass, utført av Kristian Blystad, 2014)

• arkitektur i Norge
• stortinget
• Norsk historie fra 1815 til 1905
• nyromansk stil

• Stortinget: Stortingsbygningen 150 år
• Stortinget: Stortingsbygningen fra 1866 til i dag
• Riksarkivet: Stortingsbygg med spir og tårn

• Astrup, Birgit: Stortings-byggnaden i Oslo, Fortidsminneforeningens år­bok 1973 ss. 31–98
• Butenschøn, Peter, 2016. Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år. Forlaget Press.
• Eliassen, Georg: Stor­tingsbygningen påny, «Byggekunst» 1959 ss. 87– 100
• Grønvold, Ulf: I hybridenes dager, «Byggekunst» 1991 ss. 403–11.
• Haffner, Wilhelm, 1953. Stortingets hus. Gyldendal.
• Holter, Nils: Stortingsbygningen, «Bygge-kunst» 1959 ss. 107–12
• Hvattum, Mari, 2016. Debatten om Stortingsbygningen 1836-1866. Pax.
• Kaartvedt, Alf, Rolf Danielsen, Tim Greve, red., 1964. Det Norske Storting gjennom 150 år. 4 bind. Gyldendal.
• Klem, Harald : Stortingsbygningen, «Bygge-kunst» 1948 ss. 89–91 og «Byggekunst» 1949 ss. 205–12 og tillegget ss. 41–42
• Narud, Hanne Marthe, Knut Heidar, Tore Grønlie, red., 2014. Stortingets historie 1964-2014. Fagbokforlaget.
• Torkjelsson, Eivind, 2014. Stortinget – bygningen og kunsten. Utgitt av Stortinget.
• Østbø, Ivar Buch, 2010. Storting og regjering. Schibsted.