Faktaboks

Ludvig 14.
Ludvig XIV
Født
5. september 1638
Død
1. september 1715
Ludvig 14

Ludvig 14, malt av Hyacinthe Rigaud i 1701. Maleriet henger på Louvre-museet.

Av /Musée du Louvre.

Ludvig 14. Medaljongrelieff av Pierre Puget, ca. 1686, Musée de Marseille.

.
Lisens: fri

Ludvig 14 var fransk konge fra 1643 til 1715. Ludvig, kalt «Solkongen», er den mest berømte kongen i Frankrikes historie. Hans regjeringstid fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet var «det store århundret», da Frankrike var foregangsland innen smak og kultur i Europa. Under Ludvig 14 nådde absolutt monarki sitt høydepunkt, han etablerte også et glitrende hoff ved barokkslottet i Versailles utenfor Paris, og kjempet mot de fleste andre europeiske land i fire store kriger.

Tidlige år

Ludvig 14 ble konge fra 1643 etter faren, Ludvig 13. Moren, Anna av Østerrike og kardinal Jules Mazarin var formyndere. Mazarin styrte til sin død i 1661, og Ludvig underordnet seg hans vilje.

Ved freden med Spania i 1659 arrangerte han Ludvigs ekteskap med Maria Teresia av Spania. Men etter Mazarins død erklærte Ludvig at han heretter ville styre uten førsteminister, og han lot finansministeren, Nicolas Fouquet, bli dømt til livsvarig fengsel.

Personlig styre

Ludvig hadde en autoritær væremåte, fylt av en religiøs overbevisning om eneveldets nødvendighet og rettmessighet. Uttrykk for dette er det ord som er blitt tillagt ham: «Staten, det er jeg» (l'état c'est moi). Inntrykkene fra Fronden hadde gitt ham mistro både til høyadelen og til parlamentsadelen.

Parisparlamentets myndighet ble innskrenket, høyadelen fikk ingen del i makten, men ble gjort til en hoffadel som omgav kongen i hans residensby Versailles, Europas beundrede midtpunkt.

Sine ministere og andre viktige statstjenere tok Ludvig helst fra den nye adelen eller borgerskapet. Jean-Baptiste Colbert, finansministeren, ledet hele den indre administrasjonen, Lionne ledet utenrikspolitikken, Le Tellier og hans sønn Louvois organiserte hæren, og Vauban styrket festningsverkene.

Et livlig og rikt kulturelt liv kastet glans over regimet (le grand siècle). På det religiøse område førte Ludvigs autoritære prinsipper til sterk indre strid. Han hevdet den gallikanske kirkes frihet overfor paven, forfulgte jansenistene og opphevet i 1685 det nantiske edikt. Forfølgelsene mot hugenottene (protestantene) var økonomisk skadelige, idet de førte til emigrasjon av protestantiske håndverkere og industrifolk.

I Les Cévennes førte opphevelsen av toleranseloven til oppstand (camisardopprøret), som måtte slås ned med militærmakt. De religiøse forfølgelser vakte stor uvilje mot Frankrike i utlandet.

Utenrikspolitikk

Mest skadelig for Frankrike var Ludvigs utenrikspolitiske ærgjerrighet, selv om hans aggressive krigspolitikk i begynnelsen førte til franske seirer og landevinninger.

Ved Devolusjonskrigen i 1667–1668 vant Ludvig deler av Flandern; den nederlandske krig i 1672–1678 skaffet Frankrike Franche-Comté. I 1681–1683 tilkjente reunionsdomstolene Frankrike byer ved nordøst-grensen, blant annet Strasbourg, uten at den tysk-romerske keiseren, som var truet av tyrkerne, kunne sette seg mot det.

Frykten for Frankrikes ekspansjon drev de andre makter til å alliere seg mot Ludvig, og i 1688 ble hans store fiende Vilhelm 3 av Oranien, Nederlands stattholder, også konge av England. Den pfalziske arvefølgekrig i 1688–1697 omstøtte noen av reunionens resultater. Freden ble bare en våpenstillstand, allerede i 1701 brøt den spanske arvefølgekrig ut.

Nå var Frankrike den underlegne part, og ødelagte finanser, nød og sosial uro fulgte i krigens spor og kastet en dyster skygge over de senere år av «Solkongen»s liv.

Senere år

Også hofflivet i Versailles ble strengere og mer alvorlig, bundet inn i faste, høytidelige former. Sin dronning hadde Ludvig tidlig tilsidesatt til fordel for en rekke elskerinner. Men mot slutten av Maria Teresias liv kom han under påvirkning av den alvorlige og dypt religiøse Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon, som han ektet i hemmelighet etter dronningens død i 1683.

I de siste årene ble Ludvig rammet av personlige sorger. I 1711 døde hans arving Ludvig (Le Grand Dauphin), og i 1712 hans sønnesønn Ludvig av Burgund (Le Petit Dauphin). Ludvig overlot ved sin død riket til sitt fem år gamle oldebarn Ludvig 15 etter å ha opprettet et testamente som la makten i hendene på et regentskapsråd.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Burke, Peter: The fabrication of Louis XIV, 1992 Yale University Press, isbn 0-300-05943-4
  • Sturdy, David J.: Louis XIV, 1998 Palgrave Macmillan, isbn 0-333-60514-4
  • Wolf, John Baptiste: Louis XIV, 1968 Palmgrave Macmillan

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg