Medalje. Matteo de Pasti: Sigismondo Malatesta (1446). 83 mm. Advers. Halv størrelse.

av Universitetets Myntkabinett, Oslo. Begrenset gjenbruk

Medalje. Jean Mauger: Ludvig 14 (1672). 41 mm. Advers. Naturlig størrelse.

av Universitetets Myntkabinett, Oslo. Begrenset gjenbruk

Medalje. Louis-Oscar Roty: Michel-Eugène Chevreuls hundreårsdag (1886). 70 mm. Revers. Halv størrelse.

Universitetets Myntkabinett, Oslo. Begrenset gjenbruk

Medalje. Gyula Kiss Kovács: Strykerne V (1977). 120 mm. Advers. 1/3 størrelse.

Universitetets Myntkabinett, Oslo. Begrenset gjenbruk

Medalje. Magnus Gustav Arbien: Ludvig Holberg (1757). 49 mm. Advers. Naturlig størrelse.

Universitetets Myntkabinett, Oslo. Begrenset gjenbruk

Medalje, rundt metallstykke med relieff, vanligvis på begge sider, som i plastisk-billedlig form (ofte supplert med innskrifter) bevarer minnet om en person, en institusjon eller en begivenhet. Lignende metallrelieffer av kantet form, som oftere enn de egentlige medaljer er ensidige, kalles plaketter.

Medaljen har sine forløpere innen gresk og romersk myntkunst. Det finnes multipler (høyere verdier) av greske og romerske mynter, særlig fra romersk keisertid, som i det ytre har ren medaljekarakter. Fra samme periode er også bevart myntlignende pregninger (såkalte niketerier og kontorniater) uten påviselig forbindelse med myntsystemet. Disse medaljelignende stykkene fra antikken har ofte vært kalt «medaljonger», men vi vet lite om den funksjon de har hatt.

Portrettkunsten på romerske keisermynter var en direkte inspirasjonskilde da kunstmedaljen ble skapt i renessansens Italia. Som skaperen regnes maleren Antonio Pisano, kalt Pisanello (1397–1455). Hans første medalje, som bærer portrettet av den bysantinske keiser Johannes 8 Palaiologos, ble laget i tilknytning til keiserens besøk i Italia 1438. Også en rekke andre fremstående personligheter i samtiden har Pisanello foreviget med medaljer. Blant hans etterfølgere kan nevnes Matteo de Pasti (død 1467/68), Niccolò Spinelli, kalt Fiorentino (1430–1514), Sperandio fra Mantova (ca. 1431–1504), Caradosso (ca. 1452–1526/7), Benvenuto Cellini (1500–71), Pastorino de Pastorini (1508–92) og Leone Leoni (1509–90).

Tyskland hadde en rik medaljekunst på 1500-tallet, med Nürnberg og Augsburg som de viktigste sentra. Mens de italienske medaljene oftest ble utført av malere og billedhuggere som modellerte i voks, var de tyske medaljekunstnere særlig billedskjærere som skar sine modeller i stein eller tre. De betydeligste navn var Hans Schwarz (aktiv 1512–32), Friedrich Hagenauer (aktiv 1525–etter 1543) og Matthes Gebel (ca. 1500–1574). Albrecht Dürer laget også en rekke medaljer.

På fransk grunn hadde medaljekunsten vært dyrket fra 1400-tallet, men nådde sin første store blomstring i første halvdel av 1600-tallet med kunstnere som Guillaume Dupré (ca. 1576–1643) og Jean Varin (ca. 1604–1672).

I den første tiden ble medaljene fremstilt ved støping, men etter hvert ble det mer vanlig å fremstille medaljer ved preging. Det ble da lettere å lage dem i store opplag, og medaljeproduksjonen kom for en stor del til å gå over fra de frie kunstnere til de statlige myntinnretningene med deres håndverksmessig utdannede myntgravører. Medaljenes verdi som kunstverk ble ved dette generelt forringet.

Kravet om masseproduksjon kom av at medaljen utviklet seg til et flittig utnyttet propagandamiddel for konger og andre fyrster. Danmark og Sverige fikk i denne tiden en lang og rik medaljehistorie. Flere nordmenn var virksomme som medaljører i utlandet. Høyest nådde Mikkel Røg (ca. 1679–ca. 1737) fra Kvæfjord, som endte som hoffmedaljør i Paris, og særlig Magnus Gustav Arbien (1716–60) fra Christiania, som gjorde sin kunstnergjerning i København. Arbien regnes som den fremste av de dansk-norske medaljører.

Den ofte svært stereotype hoffkunst dominerte medaljehistorien til siste halvdel av 1800-tallet, da den frie medaljekunst gjenoppstod i Frankrike med Hubert Ponscarme (1827–1903). Portrettet fikk tilbake renessansens realistiske karakterfremstilling, reversmotivene ble friere og mer malerisk utformet, skriften fikk en ornamental funksjon. Motivvalget ble videre og kunne gi kunstverk fjernt fra minnemedaljens karakter. De fremste medaljekunstnerne i denne perioden var Jules-Clement Chaplain (1839–1909) og Louis-Oscar Roty (1846–1911). Denne nye medaljekunsten forplantet seg til andre land, i første rekke Tyskland og Østerrike.

Etter en stillstand i mellomkrigstiden har medaljekunsten hatt en ny blomstring etter den annen verdenskrig. Foregangslandene er Italia og Frankrike, der det franske myntverk i Paris spiller en sentral rolle ved utgivelsen av medaljer. En internasjonal organisasjon for medaljekunst, Fédération internationale de la médaille (FIDEM), har fra 1949 arrangert internasjonale medaljeutstillinger hvert annet år.

Også i Norge har medaljekunsten hatt sine utøvere. Nevnes kan bl.a. gravørene Gregorius Middelthun (1779–1831), H. R. Bruun (1854–1929), den særdeles produktive Ivar Throndsen (1853–1932) og billedhuggeren Brynjulf Bergslien (1830–98). Gustav Vigeland har i medaljen til Nobels fredspris gitt sitt meget vesentlige bidrag til norsk medaljekunst. Senere har flere bildende kunstnere utført medaljer av høy kvalitet, bl.a. Stinius Fredriksen, Øivind Hansen, Emma Matthiasen, Hans Jacob Meyer, Maja Refsum, Per Palle Storm og Nils Aas.

Medaljer tildeles innenfor de fleste samfunnssystemer. I nyere tid har medaljen også fått en utstrakt bruk som belønning og tegn på anerkjennelse for sivil, militær, humanitær, vitenskapelig, næringslivsmessig, idrettslig eller foreningsmessig innsats.

Medaljer bæres ofte i bånd, som kan utstyres med ulike tegn i metall, f.eks. sverd, stjerner, kors eller spenner. Medaljer kan, i likhet med ordener, også tildeles i miniatyrutgave. En spesiell type medaljer er kampanjemedaljer, som tildeles for deltagelse i bestemte militære operasjoner.

Den største offentlige samling av medaljer i Norge finnes i Universitetets Myntkabinett, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.