De forente arabiske emirater (FAE) har på 2000-tallet inntatt en mer aktiv og ekspansiv rolle i regionen, der både økonomiske og militære midler er tatt i bruk i utenrikspolitikken. Med et solid økonomisk grunnlag særlig takket være olje- og gassinntektene til det største emiratet, Abu Dhabi, har FAE kunnet bruke betydelige ressurser for å støtte aktører i flere konflikter i regionen, både i form av økonomisk støtte og gjennom egen militær deltakelse.
FAE førte tradisjonelt, i de første tiårene etter selvstendigheten i 1971, en utenrikspolitikk med vekt på bredt samarbeid, regionalt og internasjonalt – og med felles sikkerhet i Golfregionen og på Den arabiske halvøy som hovedprioritet. Samarbeidspolitikken har hatt to hovedretninger: Mellom landene i regionen, og mest av alt Saudi-Arabia, og med Vesten, framfor alt Storbritannia, og etter hvert, USA.
Allerede dagen etter selvstendigheten, 2. desember 1971, ble det inngått en vennskapsavtale med Storbritannia, som i halvannet hundreår hadde garantert for sjeikdømmenes sikkerhet. Parallelt søkte føderasjonen bred internasjonal tilknytning. 6. desember sluttet landet seg til Arabiske liga, og 9. desember ble det tatt opp som medlem av FN.
Av bilaterale forbindelser i regionen preget forholdet særlig til Iran og Saudi-Arabia utenrikspolitikken, både på slutten av 1900-åra og på 2000-tallet. Forut for selvstendigheten okkuperte Iran tre små øyer i Persiabukta, mens grensen mellom Abu Dhabi og Saudi-Arabia ble avklart først i 1974.
De enkelte sjeikdømmene har i noen utstrekning ulike interesser og forbindelser, og under krigen mellom Irak og Iran søkte Dubai og Sharjah å opprettholde sitt nære økonomiske samkvem med Iran samtidig som Abu Dhabi ga økonomisk støtte til Irak. Dubai valgte også å stå utenfor OPEC, i motsetning til Abu Dhabi – før hele føderasjonen senere sluttet seg til kartellet.
FAE har ikke diplomatiske forbindelser med Israel, men har hatt en viss diplomatisk kontakt, blant annet gjennom ulike internasjonale organer og prosesser. FAE har blant annet tilrettelagt for samtaler mellom parter i regionale konflikter, der også Israel har deltatt.
Tre regionale hendelser innvirket særlig på den utenrikspolitiske situasjonen til De forente arabiske emirater det første tiåret etter selvstendigheten: Først Oktoberkrigen i 1973, så revolusjonen i Iran i 1979, og den påfølgende, første Golfkrigen i 1980.
FAE deltok i OPECs oljeblokade av Vesten, som svar på vestlige lands støtte til Israel i Oktoberkrigen i 1973. Derigjennom ble FAE for første gang trukket inn i Midtøsten-konflikten og Palestina-spørsmålet; landet ble deretter en forsvarer av palestinernes kamp. Således deltok FAE også i fordømmelsen av Camp David-avtalen og Egypts fredsavtale med Israel i 1979. FAE sluttet opp om Madrid-konferansen i 1991 og den påfølgende fredsprosessen.
FAE hadde et godt forhold til Sjahen av Iran, og den iranske revolusjonen i 1979 skapte usikkerhet i de andre monarkiene ved Persiabukta, med frykt for spredning av radikal islamisme, og sjia-retningen innen islam. Også i det sunni-dominerte FAE er det en betydelig sjiabefolkning. Emiratene anerkjente likevel snart det nye regimet i Iran. Ikke desto mindre støttet FAE Irak i krigen med Iran (den første Golfkrigen, 1980–1988), samtidig som landet – sammen med Oman – opprettholdt forbindelsen med Iran.
Påskyndet av krigen ble Golfrådet (Gulf Cooperation Council, GCC) etablert som en regional sikkerhetspolitisk og militær samarbeidsmekanisme i 1981. FAE var en av grunnleggerne.
GCC skal særlig bidra til kollektiv sikkerhet for medlemslandene. Da Bahrain, under demokratiopprøret der i 2011, ba om støtte fra organisasjonen for å slå ned opprøret, bidro FAE med rundt 500 polititjenestemenn i en GCC-styrke. I 2017 deltok FAE en saudisk-ledet politisk og økonomisk konfrontasjon med Qatar.
De forente arabiske emirater er et relativt lite land i Midtøsten-sammenheng, med et av de største på Den arabiske halvøy. Det har, særlig sett i forhold til folketallet, investert mye i et moderne militært forsvar. Hovedoppgaven har vært å bidra til stabilitet i regionen, men det har også blitt satt inn i flere kriger.
Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990 påvirket hele regionen, også FAE. Landet ble en støttespiller for alliert, og dermed vesentlig vestlig, styrkeoppbygging for å beskytte Saudi-Arabia – og selv selv – og for å frigjøre Kuwait. FAE var i 1990–1991 blant de land som tidlig sluttet seg til den flernasjonale militære styrken som gjennomførte først Operation Desert Shield, og så den direkte påfølgende Operation Desert Storm. Landet stilte blant annet sine militære anlegg til disposisjon, inklusive havnen Jebel Ali, som også ble landbase for det norske kystvaktfartøyet KV Andenes, som deltok i begge operasjonene.
Land- og luftstridskrefter fra FAE bidro i operasjonen, samordnet med andre medlemsland i GCC. Emiratiske landstyrker var blant de første som gikk inn i det frigjorte Kuwait. Da Irak utplasserte militære styrker ved grensen mot Kuwait i 1994 sendte FAE bakkestyrker til Kuwait som et defensivt, preventivt tiltak. Landet tok etter hvert til orde for å heve den internasjonale blokaden av Irak, og reetablerte diplomatiske forbindelser i 2000.
Golfkrigen førte til vedvarende endringer i sikkerhetspolitikken i regionen; også for FAE. Landet inngikk i 1994 en forsvarsavtale med USA, og i 1995 med Frankrike. Den siste ble utvidet i 2008, og Frankrike opprettet en militærbase i Abu Dhabi i 2009. Gjennom disse forbindelsene er FAE ett av få land utenfor NATO som har fått kjøpe de mest avanserte våpensystemer fra Vesten.
FAE deltok i den flernasjonale intervensjonen som fulgte opprøret i Libya i 2011. Krigen i Libya ble gjennomført primært som en luft- og marineoperasjon. FAE stilte kampfly som opererte fra baser i Italia i de to operasjonene rettet mot det libyske regimet; Operation Odyssey Dawn og Operation Unified Protector. Det er også kjent at FAE sendte spesialsoldater inn i Libya, dels for å lære opp og støtte lokale opprørsgrupper, formodentlig også for å samle målinformasjon for allierte luftangrep.
FAE deltar direkte i den flernasjonale militære kampanjen mot Den islamske stat (IS) i Syria og Irak, men også indirekte i selve krigen i Syria. Flere golfstater, også FAE, bidro med økonomisk og militær assistanse til opprørsgrupper som kjempet mot Baath-regimet i Syria. Flere GCC-stater engasjerte seg på denne måten i krigen, men ikke alltid på samme side. FAE har både i Libya og Syria, så vel som i Jemen, støttet grupper som har bekjempet lokale allierte av Det muslimske brorskap.
FAE stilte kampfly i den flernasjonale koalisjonsstyrken bak Operation Inherent Resolve, rettet mot IS i Irak og Syria, fra denne startet høsten 2014. FAE har også stilt baser til rådighet for operasjonen.
FAE deltar i den flernasjonale militære intervensjonen mot opprørsgruppen Houtis i Jemen, Operation Decisive Storm, som startet den internasjonaliserte fasen av krigen i Jemen i mars 2015. Ved siden av Saudi-Arabia er FAE det landet som med størst tyngde har engasjert i krigen, primært med bakkestyrker sør i landet. Krigføringen er internasjonalt kritisert på grunn av de store humanitære konsekvensene, og en FN-ekspertgruppe slo fast at alle aktører, også FAE, med stor sannsynlighet har gjort seg ansvarlig for krigsforbrytelser i Jemen. Det er blant annet rapporter om overgrep i fengsler drevet eller kontrollert av FAE. Landet er rapportert å bruke utenlandske leiesoldater, særlig fra Sør-Amerika, i Jemen.
Mens krigen for Saudi-Arabias del handler om å holde kontroll med Jemen, og forhindre iransk innflytelse der, har FAE en egen utenrikspolitisk agenda i Jemen: FAE ønsker å styrke sin regionale politiske og økonomiske posisjon både på Den arabiske halvøy og på Afrikas horn, med vekt på å sikre Adenbukta og innseilingen til Rødehavet. FAE har investert i leie av havner i flere land, blant annet i Djibouti, Eritrea og Somalia (inklusive Somaliland og Puntland), så vel som i Jemen. I Eritrea begynte FAE i 2015 å bygge en militærbase, som er blitt brukt i angrep mot Jemen.
FAE har også bidratt militært til flere fredsoperasjoner, og til regionalt fredsdiplomati. Blant annet sende landet soldater til den arabiske styrken i Libanon i 1977 og til den flernasjonale styrken i Somalia i 1993; deretter deltok FAE i FN-operasjoner i Rwanda og Mosambik. Landet bidro også under krigene på Balkan, først med å fly sårede ut av Bosnia, deretter ved å sende styrker til Kosovo.
Emiratene har også bidratt diplomatisk, som mekler, i flere konflikter, blant annet mellom Egypt og Libya i 1974, og i forsøk på å finne en løsning mellom Irak og Kuwait i 1991. I 2003 forsøkte landet å finne en løsning for å forhindre USAs invasjon av Irak, og skal ha tilbudt Saddam Hussein og hans familie opphold i landet. Fredsavtalen mellom Eritrea og Etiopia, som ble inngått i 2018, kom i stand etter mekling fra FAE.
15. september 2020 undertegnet FAE en normaliseringsavtale med Israel, benevnt Abraham-avtalen. Den er framstilt som en fredsavtale, til tross for at det ikke har hersket noen krigstilstand mellom de to land. Avtalen ble undertegnet i Det hvite hus, USA, som en ramme for normaliserte diplomatiske og økonomiske forbindelser. Avtalen bygger på en gjensidig anerkjennelse av statenes suverenitet. En forutsetning for avtalen er at Israel avstår fra å annektere palestinsk territorium på Vestbredden.
På 1990-tallet var FAE ett av tre land, sammen med Pakistan og Saudi-Arabia, som anerkjente Taliban-regimet i Afghanistan – før forbindelsene ble brutt som følge av terroranslagene mot mål i USA 11. september 2001. FAE bidro til de flernasjonale ISAF-styrkene i Afghanistan fra 2003 – og kom i kamp med Taliban-enheter.
Mens andre Golfstater motsatte seg den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, stilte FAE sine baser til USAs disposisjon; USA hadde etablert flere militære anlegg i landet i kjølvannet av Golfkrigen i 1991. USA brukte også al-Dhafra-basen i Abu Dhabi til operasjoner i kampen mot terror på Afrikas horn.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.