De forente arabiske emiraters nyere historie

De forente arabiske emirater (FAE) ble en selvstendig stat 1. desember 1971, etter at Storbritannia hadde stått ved kunngjøringen fra 1968, om å trekke seg ut av Persiabukta. I perioden opp mot selvstendigheten hadde ni sjeikdømmer samarbeidet om å etablere en konføderasjon, men både Bahrain og Qatar valgte å stå utenfor, og oppnådde sin egen selvstendighet tidligere samme år. Ras al-Khaimah sluttet seg til den nye staten først i februar 1972.

Flere av sjeikene tok initiativ for samarbeid etter den britiske beslutningen i 1968. Bahrains hersker var den første til å fremme forslag om å etablere en føderasjon. Også Kuwait engasjerte seg med diplomatisk kontakt. Herskerne i Abu Dhabi og Dubai tok et første skritt i 1968: De avklarte først grensen mellom de to sjeikdømmene, og besluttet dernest å slå dem sammen i en union. De inviterte samtid andre emirater til å slutte seg til dem i en større føderasjon.

Det første møtet mellom herskerne i de sju Traktatstatene samt Bahrain og Qatar fant sted i Dubai i februar 1968, etter invitasjon av fra Abu Dhabi og Dubai. Overraskende for de andre, stilte Qatar med et grunnlovsforslag. Det inneholdt et hovedpunkt som ble avvist: at de fem minste emiratene (Ajman, Fujairah, Rash al-Khaimah, Sharjah og Umm al-Qaiwain) først skulle gå sammen i en union, som så skulle gå inn i føderasjonen med de andre. I påfølgende forhandlinger framkom det ulike syn på hvordan føderasjonen skulle funksjonere; enkelte ville ha sterk sentralmakt, andre en løsere sammenslutning – og det var ulike syn på graden av demokratisk deltakelse. Eksempelvis foreslo Bahrain at føderasjonen skulle ha et parlament med proporsjonal representasjon, noe som ville gitt Bahrain uforholdsmessig stor innflytelse. Forslaget ble avvist, og dette bidro til at Bahrain ikke gikk inn i FAE.

I 1969 ble det oppnådd enighet om at Abu Dhabis hersker, sjeik Zayid, skulle være føderasjonens president, mens herskeren av Dubai, sjeik Rashid, skulle være visepresident. Før dette ble iverksatt valgte både Bahrain og Qatar å trekke seg fra statsetableringen. I 1970 ble det avklart at heller ikke Oman ville slutte seg til føderasjonen. Sommeren 1971 etablert Abu Dhabi en egen regjering, i tilfelle føderasjonen ikke ble noe av.

Samtidig som de ulike sjeikdømmene søkte å avklare interne mellomhavender, særlig knyttet til udefinerte grenser, var det også behov for avklaring av internasjonale interesser og forbindelser, ikke minst til Iran. Spesielt Sharjah hadde nære forbindelser med Iran, men et uavklart forhold knyttet til Irans krav om råderett over Abu Musa-øya. Dette ble avklart i 1971 ved at Iran fikk etablere en militære tilstedeværelse der.

18. juli 1971 ble det utstedt et kommuniké som annonserte dannelsen av FAE, bestående av seks emirater. Ennå hadde ikke Ras al-Khaimah sluttet seg til, vesentlig fordi det motsatte seg at alle sjeikdømmene ikke skulle få lik innflytelse i den nye statsdannelsen.

Beskyttelsesavtalen mellom Storbritannia og Traktatstatene opphørte 1. desember 1971. Samme dag ble De forente arabiske emirater en selvstendig stat. 10. februar 1972 sluttet også Ras al-Khaimah seg til føderasjonen.

Grunnloven var provisorisk til 1996, og det var flere spørsmål som bremset integrasjonen – samtidig som det var politiske spørsmål og økonomiske forhold som skapte motsetninger. Blant disse hører Abu Dhabis og Dubais dominerende politiske stilling – med vetorett i det øverste styringsrådet, som igjen er en følge av de to emiratenes størrelse og økonomiske styrke. Økonomiske ulikheter, til tross for betydelige bidrag til utjevning fra Abu Dhabi, har også bidratt til motsetninger. Selv om konstitusjonen legger til grunn at president og visepresident skal velges blant alle herskerne (emirene), er det blitt en ubestridt sedvane at herskeren av Abu Dhabi er president og statssjef, mens emiren av Dubai er visepresident og regjeringssjef. Medlemmer fra den herskende familie i Abu Dhabi har også hatt en dominerende rolle i regjeringen.

FAEs første leder, Abu Dhabis emir, Zayid ibn Sultan al-Nahyan, var den fremste pådriver for integrasjon og sentralisering, og var landets statssjef fra selvstendigheten til sin død i 2004. Han ble etterfulgt av sin sønn, sjeik Khalifa ibn Zayid al-Nahyan – både som hersker i Abu Dhabi og statssjef i FAE.

Integrasjonene ble ytterligere styrket i 1976, da emiratene ble enige om å slå sammen sine væpnede styrker, og utvikle disse som et felles anliggende – selv om Dubai og Ras al-Khaimah først nektet å legge sine styrker under en samlet kommando. De to land motsatte seg også et forslag om å etablere ett felles føderalt budsjett og å fjerne grensene mellom emiratene. Etter at Dubai ble tildelt statsministerstillingen, i tillegg til visepresidentembetet, i 1979, slo landet inn på en mer kompromissvillig linje.

FAE har ikke et demokratisk styresett, og politiske partier er ikke tillatt; det er heller ikke fagforeninger. Landet har et parlament (Federal National Council, FNC) på 40 medlemmer med kun en rådgivende funksjon. Dette er ikke, selv etter de første valg i 2006, reelt folkevalgt. De første årene ble medlemmene utpekt; senere har et begrenset utvalg borgere anledning til å delta i valg. Ved valget i 2006 fikk bare noen få tusen delta; ved valgene i 2011 var dette utvidet til ca. 80 000 stemmeberettigede – tilsvarende rundt en tidel av landets statsborgere.

Abu Dhabi, Dubai og Sharjah har egne styrende organer, og førstnevnte anses i praksis å ha større innflytelse enn FAEs regjering, Council of Ministers – som er nest høyeste organ, etter rådet for emiratenes herskere, Supreme Council of Rulers.

Terroranslagene mot USA i 2001 ble en vekker for landet. To av flykaprerne fra al-Qaida som sto bak terroraksjonene kom fra FAE, og mye av nettverkets pengetilførsler var blitt hvitvasket gjennom Dubais finansinstitusjoner. FAE var ett av bare tre land som anerkjente Taliban-regimet i Afghanistan, men som likevel stilte seg bak kampen mot terror, som USAs president George W. Bush innledet i 2001.

FAE har i hovedsak hatt politisk stabilitet siden selvstendigheten, om enn med noe uro i enkelte emirater, herunder i Sharjah, der det var et mislykket kupp i 1987.

Føderasjonen gikk i hovedsak klar av Den arabiske våren i 2011, men også i FAE kom det til protester – og til represalier blant annet mot internettaktivister. Fem av 130 personer som i 2011 undertegnet et opprop for innføring av et valgt parlament og overgang til konstitusjonelt monarki ble arrestert og fengslet. Det er også slått ned mot tilhengere av den islamistiske grupperingen al-Islah, som søker endring ved bruk av fredelige midler. Tilløp til opprør i 2011 falt sammen med tiltagende krav om politiske reformer, og protester mot de herskende familiers utstrakte makt, så vel som utbredt korrupsjon og et tiltagende skille mellom fattig og rik. Herskerne svarte, ved siden av arrestasjoner, med å øke offentlige investeringer, heller enn å imøtekomme kravene.

FAE har bygd opp en moderne militærmakt, blant annet ved å engasjere utenlandske leiesoldater som del av sine styrker. Det var blant annet disse som fra 2015 er satt inn i krigen i Jemen, der FAE er ett av de land som har engasjert seg tyngst. Landet deltar der i en flernasjonal koalisjon, med Saudi-Arabia som ledende stat, sammen med FAE. Begge er internasjonalt kritisert for sin deltakelse i krigen, og en FN-ekspertgruppe beskyldte i 2018 de to landene – og andre aktører i krigen – for med sannsynlighet å være ansvar for krigsforbrytelser. Enkelte land, deriblant Norge, har som følge av krigsdeltakelsen stanset salget av våpen til FAE.

Også i to andre kriger med regional karakter har FAE sendt styrker, og også på andre måter forsøkt å påvirke utviklingen: Krigen i Libya i 2011 og krigen i Syria fra 2012.

Landets økonomi er sterkt dominert av inntektene fra eksport av olje og gass, samtidig som disse er skjevt fordelt mellom de sju emiratene. Ikke alle har drivverdige forekomster, eller annet næringsgrunnlag av substans, og er derfor avhengig av bistand fra andre medlemmer av føderasjonen, framfor alt Abu Dhabi. Også det andre store emiratet, Dubai, har måttet få økonomisk hjelp fra Abu Dhabi; særlig etter den globale finanskrisen i 2008.

De ulike emiratene fører sin egen utviklingspolitikk, og har valg ulike strategier. Abu Dhabi har investert mye i industrialisering – rettet mot eksport, samt høyteknologi – mens Dubai har utviklet et internasjonalt finanssentrum, og med utstrakt turisme – og store investeringer i infrastruktur og bygningsmasse. Dubai var derfor særlig sårbar under finanskrisen i 2008. Dubai har blitt internasjonalt kjent for spektakulære byggeprosjekter, herunder hotellet Burj al-Arab og en kunstige øy med luksusboliger. Da verdens høyeste skyskraper, Burj Dubai, ble åpnet i 2010 var navnet endret til Burj Khalifa – til ære for Abu Dhabis hersker, Khalifa bin Zayed al-Nahyan. Intensjonene til Dubais børs om å kjøpe Oslo børs ble gitt opp på grunn av en for stor gjeldsbyrde. Abu Dhabi og Dubai har bygd opp store fond som kontrolleres av de herskende familier, uten offentlig kontroll.

  • Commins, David (2012). The Gulf States. A Modern History. I.B. Tauris
  • Davidson, Christopher (2012). After the Sheikhs. Hurst & Company
  • Davidson, Christopher (red.) (2011). Power and Politics in the Persian Gulf Monarchies. Columbia University.
  • Heard-Bey, Frauke (2004). From Trucial States to United Arab Emirates. Motivate Publishing

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.