Økonomi og næringsliv i Zimbabwe

Zimbabwes økonomi er etter afrikansk målestokk forholdsvis utviklet, bl.a. med et moderne jordbruk, en bredt sammensatt industri og en utviklet servicesektor – som imidlertid alle har vært skadelidende under den tiltagende økonomiske krisen fra starten på 2000-tallet. Det tidligere Rhodesia ble selvstendig 1980, og Zimbabwe ble snart en modell for resten av Afrika, med en blandingsøkonomi med til dels sterk vekst innen flere sektorer, og med store investeringer også i sosial sektor. Mot slutten av 1990-årene opplevde landet en omfattende økonomisk nedgang, med bl.a. økende gjeld, synkende verdi på landets valuta og minkende valutareserver, lav investeringstakt, høy inflasjon og stigende arbeidsledighet – samtidig som hiv-/aids-epidemien for alvor ble merkbar. Flere bistandsytere, samt IMF, holdt tilbake gaver og lån til Zimbabwe bl.a. pga. landets ressurskrevende engasjement i Kongokrigen. Den politiske uroen forut for valget 2000 skapte et dårlig bilde av Zimbabwe i utlandet, hvilket rammet turistindustrien sterkt. Samme år ble storgårder overtatt med tvang, og produksjonen både av matvarer og jordbruksvarer for eksport sank sterkt, med negative ringvirkninger for hele økonomien, som opplevde betydelig negativ vekst i første halvdel av 2000-tallet og hyperinflasjon fra 2005.

Zimbabwe er et ressursrikt land med betydelige mineralforekomster og et klima egnet for et variert landbruk – selv om bare mindre deler av arealet er egnet for effektivt jordbruk. En av de mest vellykkede politiske endringene etter selvstendigheten har vært innen landbruket, med en politikk som har oppmuntret småbøndene til økt produksjon. Dette har ført til at det i normalt gode år produseres et betydelig overskudd for salg. Landet har likevel i perioder hatt behov for å importere matvarer som følge av tørke, etter hvert også som følge av lavere produksjon. Den bredt sammensatte industrien ble vesentlig bygd opp under sanksjonene mot det rhodesiske mindretallsregimet i 1960- og 1970-årene, men manglende investeringer etter den tid har ført til nedslitte produksjonsmidler og lav konkurransedyktighet. Større investeringer er gjort i gruvedriften, samt innen servicesektoren. Til den økonomiske krisen, med politisk uro, satte inn først på 2000-tallet, var turisme en av landets viktigste næringer.

Zimbabwe har siden selvstendigheten mottatt norsk bistand på et stat-til-stat-nivå, etter at Norge gjennom flere år – ikke minst gjennom frivillige organisasjoner – hadde støttet frigjøringskampen. I 2000 besluttet den norske regjering, i likhet med flere andre land, å fryse deler av bistanden til Zimbabwe pga. den politiske situasjonen, med tiltagende brudd på menneskerettighetene. Stat-til-stat-bistanden stanset 2002, men noe overføringer fortsatte gjennom internasjonale så vel som frivillige organisasjoner.

Landbruk er samlet sett den viktigste enkeltsektor i zimbabwisk økonomi, idet om lag 2/3 av den yrkesaktive befolkning er sysselsatt der. Jordbruket har også spilt en svært viktig økonomisk rolle gjennom produksjon for eksport, først og fremst av tobakk, som sammen med gull har vært landets viktigste eksportartikkel

Zimbabwes landbrukssektor er mer sammensatt, med større ulikheter, enn i de fleste afrikanske land. Dette skyldes at Rhodesia var en settlerkoloni, og at landets jord ble delt mellom hvite og svarte folkegrupper, hvor den første ble tildelt en uforholdsmessig stor andel – og de områdene som var best egnet for dyrking så vel som for husdyrhold. Krav om jordfordeling var derfor helt sentralt i frigjøringskampen, men er bare i liten grad innfridd etter selvstendigheten, hvilket har ført til stor jordknapphet, overbefolkning og utarming av jorden i de tettest bebodde delene av landet. Den lave takten i omfordeling av jord førte til økt politisk press om å fordele jorden tilhørende de såkalte kommersielle farmene (storgårder vesentlig eid av hvite bønder), og til at den moderate omfordelingspolitikken, med kompensasjon både ved frivillig salg og tvungen eksproriasjon, fra 2000 ble forlatt til fordel for tvangservervelse gjennom jordokkupasjon. Dette førte til en krise i denne delen av jordbruket, som tradisjonelt står for hovedtyngden av den produksjon som omsettes i markedet, både matproduksjon og eksportproduksjon. En av suksesshistoriene fra zimbabwisk økonomi etter selvstendigheten er en betydelig økning i produksjonen fra et mellomsjikt svarte småbønder, mens flertallet av bøndene fortsatt er henvist til marginale områder med skrinn jord, lite vann og lav produktivitet, med produksjon vesentlig for eget konsum.

Ved siden av de viktige eksportproduktene tobakk og bomull, er produksjonen bl.a. av mais, hvete og sukker betydelig, alt vesentlig for hjemmemarkedet, selv om Zimbabwe i gode år har hatt overskudd av mais for eksport. Andre viktige produkter er jordnøtter (peanøtter), soyabønner, te og kaffe, sistnevnte også for eksport. Hagebrukssektoren ble sterkt utviklet i 1990-årene, som en av landets fremste vekstnæringer, men har falt tilbake som følge av den økonomiske krisen fra starten på 2000-tallet. Produksjonen av frukt og grønnsaker, samt blomster, er en av de mest sammensatte og omfattende i hele Afrika, men Zimbabwe har en konkurransemessig ulempe ved lang transportavstand til havet og kostbar flyfrakt til de amerikanske og europeiske markedene.

Vel 8 % av landarealet er egnet for jordbruk; nærmere 13 % er beiteland. Viktigste husdyrhold er kveg og geit, og Zimbabwe er ett av få afrikanske land med adgang til å eksportere kjøtt til EU. For øvrig eksporteres kjøtt særlig til Sør-Afrika.

Zimbabwe har store skogarealer. Størstedelen av hogsten går til brensel, trekull, men noe brukes også som tremasse i industrien og til byggematerialer.

I innsjøer og elver foregår også et betydelig fiske, fremfor alt i Kariba.

Zimbabwe er rikt på mineraler, og gruvedriften er av stor økonomisk betydning for landet, selv om bidraget til BNI har variert mye i senere år, både som følge av ujevn produksjon og svingninger i internasjonale priser. Blant de rundt 40 forskjellige mineraler som blir utvunnet, har gull størst verdi, og har i enkelte år svart for om lag halvparten av landets eksportverdi. Zimbabwe åpnet 1989 et eget raffineri for gull. Tidlig på 2000-tallet var nikkel det nest viktigste mineralet, målt i eksportverdi. Den tradisjonelt viktige asbesteksporten sank betraktelig fra 1980-årene som følge av sviktende internasjonal etterspørsel. Platina, kobber og kobolt er andre viktige mineraler for eksport, mens utvinningen av kull har stor nasjonal verdi, som energikilde, til produksjon av både elektrisitet og olje. Det anses for å være betydelig potensial i flere mineraler; bl.a. platina og diamanter.

Zimbabwe utviklet før selvstendigheten betydelig energiproduksjon sammen med nabolandet Zambia, gjennom oppdemming av Zambezifloden i den kunstige innsjøen Kariba og oppføring av kraftinstallasjoner der. I kombinasjon med flere andre kraftverk, inkl. det kullfyrte varmekraftverket i Hwange, ble Zimbabwe 1987 selvforsynt med elektrisk kraft, men har fortsatt måttet importere energi for å dekke det innenlandske behovet. Olje importeres og fraktes for en stor del i en rørledning fra Beira i Mosambik til Mutare. Energiunderskudd, vesentlig som følge av valutamangel, bidrog fra slutten av 1990-årene til den økonomiske nedgangen.

Industrien er etter afrikansk målestokk forholdsvis godt utviklet, med stor bredde – fra tungindustri og kjemisk industri, via til foredling av landbruksprodukter og mineraler, til lettere forbruksvareproduksjon. Mye av industrien ble etablert som et mottrekk mot internasjonale handelssanksjoner iverksatt mot det tidligere Rhodesia i 1970-årene, og landet ble langt på vei selvforsynt med industriprodukter. Hjemmemarkedets beskjedne størrelse og lave kjøpekraft, samt vedvarende valutamangel og lav investeringsgrad i produktiv sektor, bidrog fra slutten av 1980-årene til å svekke industrien, som ikke ble modernisert. Etablering av egne soner for eksportrettet produksjon bidrog til et delvis oppsving i 1990-årene. Den økonomiske krisen fra rundt 2000 førte imidlertid til ytterligere svekkelse av industrien, og mange foretak ble lagt ned. Industrien er hovedsakelig lokalisert til de større byene, fremfor alt Harare og Bulawayo. Viktigst er kjemisk, metall-, tekstil-, næringsmiddel- og tobakksindustri. Industrien stod (sammen med bergverk) for 32 % av BNP, og sysselsatte ca. 5,5 % av arbeidsstokken (1998).

Zimbabwe har de fleste år underskudd i handelsbalansen med utlandet, og inntektene er sårbare for svingninger i prisene på landets viktigste eksportvarer, tobakk og gull. Andre viktige eksportvarer er nikkel, ferrolegeringer, bomull, frukt og grønnsaker, samt tidvis mais og sukker. Viktigste handelspartnere er Sør-Afrika, Storbritannia, Japan, Tyskland og USA. Zimbabwe har vært en betydelig mottaker av utenlandsk bistand, også fra Norge, men flere land reduserte eller stanset overføringene fra slutten av 1990-årene som følge av den politiske utviklingen i landet.

Zimbabwe har et relativt velutviklet kommunikasjonsnett, selv om deler av det har forfalt noe som følge av den økonomiske krisen. Vei- og jernbanenettet er relativt godt utbygd, med vel 90 000 km offentlige veier som forbinder alle større så vel som de fleste mindre byer. Det nasjonale jernbanenettet, på ca. 2600 km, har tilknytning til alle nabostatene. Jernbanen tar hoveddelen av de tyngre varetransportene, fremfor alt gjennom Botswana til Sør-Afrika. Zimbabwe har ingen egne havner, men benytter Beira og Maputo i Mosambik, Dar-es-Salaam i Tanzania og flere sørafrikanske havner. I 1980-årene ble det, bl.a. med norsk bistand, satset på utbygging av den såkalte Beira-korridoren mellom Mutare i Zimbabwe og Beira i Sør-Afrika, så vel som Beira havn, for å minske avhengigheten av apartheidstaten Sør-Afrika. Jernbane- og rørledningsnettet gjennom Beira-korridoren ble under borgerkrigen i Mosambik gjenstand for hyppige sabotasjehandlinger. Også det sørafrikanske regimet saboterte Zimbabwes utenrikshandel gjennom Sør-Afrika. Det er internasjonal flyplass i Harare og Victoria Falls, og flere småflyplasser for innenriks trafikk.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    8. mai 2012 skrev Sivert Berge

    I bildeteksten under bildet fra kaffeplantasjen er det en skrivefeil. Det står "(...)en viktig landbruksprodukt". Det riktige er "(...)et viktig landbruksprodukt"

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.