Kirken

Kirken, den norske stats offisielle kirke, regulert etter lov om Den norske kirke av 7. juni 1996 (kirkeloven). Kirken er en luthersk statskirke; på basis av folketellinger og medlemstall i andre trossamfunn regner en at ca. 86 % av befolkningen står i statskirken (2003).

Her behandles kirken som organisasjon, for troslære og historikk, se Norge (religion).

Medlemskap

Medlem av Den norske kirke blir man gjennom dåp. I 2003 ble ca. 78 % av de fødte i Norge døpt inn i Den norske kirke. Man må være bosatt i Norge eller være norsk statsborger bosatt i utlandet for å opprettholde medlemskapet. Personer som flytter til Norge kan melde seg inn dersom de er døpt i sitt hjemland. Medlemskap i Den norske kirke registreres i kirkebøkene i de enkelte menighetene. Fra 1993 er kirkebøkenes opplysninger om medlemskap samlet i Folkeregisteret. Man kan ikke samtidig være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn.

Organisasjon

Kirken er delt opp i 11 bispedømmer: Nord-Hålogaland, Sør-Hålogaland, Nidaros, Møre, Bjørgvin, Stavanger, Agder, Tunsberg, Hamar, Borg og Oslo. Kirken er videre delt opp i 103 prostier, 619 prestegjeld og 1297 sogn eller menigheter. Hvert år holdes det omlag 70 000 gudstjenester i ca. 1600 kirker, med et gjennomsnittlig besøkstall per gudstjeneste på litt over 100. (Tall fra 2003).

Den norske kirke er organisert i en dobbel struktur. På den ene siden har den en såkalt rådsstruktur, på den andre siden en embetsstruktur. Rådsstrukturen er forankret i det kirkelige demokrati og skal representere kirken som en folkekirke. Denne strukturen er i all hovedsak bygd opp i løpet av 1900-tallet. Embetsstrukturen er basert på presteskapet og på kongens rett til å utnevne sine embetsbærere både i stat og i kirke. Man bruker fortsatt ofte betegnelsen embetsstruktur selv om det nå bare er et fåtall av prestestillingene (biskoper og proster) som er embeter med utnevnelse i statsråd. Rådsstrukturen og embetsstrukturen overlapper hverandre ved at presteskapet på den ene siden er godt representert i de ulike rådsorganene, mens rådsorganene på sin side har fått en stadig utvidet myndighet når det gjelder ansettelse av prester; alle prester bortsett fra proster og biskoper ansettes nå av bispedømmerådene.

I april 2008 ble det inngått tverrpolitisk forlik i Stortinget om endringer av statskirkeordningen i Norge. Forliket legger bl.a. opp til at retten til utnevnelse av biskoper og proster overføres til kirkelige organer etter at det i perioden 2009–11 er gjennomført demokratireformer i kirken. Se også statskirke.

Grunnsteinen i den kirkelige organisasjonen er menighetene. Hver menighet har sitt menighetsråd, valgt hvert fjerde år blant menighetens medlemmer. Sognepresten eller en annen prest i prestegjeldet er alltid medlem av menighetsrådet. Et problem ved menighetsrådenes legitimitet som styringsorganer har mange steder vært at valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalg har vært svært lav. Menighetsrådet kan innkalle menighetens medlemmer til menighetsmøte når viktige saker skal drøftes. De fleste menighetene har også sin egen prest. Store menigheter kan ha flere prester, mens det i tynt befolkede områder kan være flere menigheter som betjenes av én prest.

Neste nivå i den kirkelige organisasjon er prestegjeldet, som vanligvis følger kommunegrensene. Hvert prestegjeld har et kirkelig fellesråd. Det kirkelige fellesrådet har representanter både fra menighetsrådene, fra presteskapet og fra kommunen. Kirkelig fellesråd har blant annet ansvar for vedlikehold og drift av kirker og kirkegårder.

Bispedømmene har som øverste representative organ hvert sitt bispedømmeråd. Et bispedømmeråd har 5–6 lege representanter og to geistlige. Ved siden av tilsettingsmyndighet for prester har bispedømmerådet også store økonomiske fullmakter for disponeringen av kirkelige budsjetter. Øverste geistlige leder for bispedømmet er biskopen.

På nasjonalt nivå er Den norske kirke på den ene siden representert ved Kirkemøtet og Kirkerådet, på den andre siden ved Bispemøtet. Bispemøtet samles ordinært én gang i året, og drøfter og uttaler seg om aktuelle kirkelige og teologiske saker. Vervet som leder av bispemøtet går på omgang mellom biskopene etter et ansiennitetsprinsipp. Kirkemøtet består av samtlige medlemmer av landets bispedømmeråd samt fem andre medlemmer. Også Kirkemøtet samles ordinært én gang i året. Som utøvende organ for løpende saker velger Kirkemøtet et kirkeråd, også det med representanter fra alle bispedømmer. Ved siden av de valgte medlemmene har Kirkerådet også en betydelig administrativ stab. Kirkemøtet velger dessuten et eget Mellomkirkelig råd som skal ivareta ansvaret for løpende internasjonale kirkelige saker. Også dette rådet har en sentral administrativ stab. Endelig har Den norske kirke et eget Samisk kirkeråd, hvor fem av medlemmene velges av Kirkemøtet. Kirkemøtet har bestemt at bispemøtets leder har rang foran Kirkerådets leder i representative sammenhenger.

Statskirkeordningen

Statskirkeordningen er forankret i Grunnlovens § 2, der det heter at statens offentlige religion skal være den evangelisk-lutherske. Etter Grunnloven er Kongen overhode for Den norske kirke, mens Stortinget er øverste lovgivende organ. I praksis er det kirkelig statsråd (minst halvparten av de tilstedeværende statsråder må være medlemmer av Den norske kirke) som utøver den statlige styringen av kirken, og Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet som har det administrative ansvaret. Stortinget vedtar kirkelige lover og vedtar rammene for kirkelige budsjetter, mens regjeringen blant annet utnevner biskoper og proster og tar stilling til lærespørsmål i tjenestesaker og tilsettingssaker.

Til hjelp i vurderingen av hvor grensene skal trekkes for det som skal gjelde som evangelisk-luthersk lære, vedtok regjeringen i 1987 (etter erfaringene med Hognestad-saken) at det skulle oppnevnes en egen lærenemnd for Den norske kirke. Nemnda består av biskopene, fem teologiske sakkyndige og fire leke medlemmer valgt av Kirkemøtet.

Spørsmålet om statskirkeordningen har lenge vært omstridt i Norge. Det har i den senere tid vært utredet av det kirkelig oppnevnte utvalget ledet av Trond Bakkevig i 2002 (Samme kirke – ny ordning) og fra det offentlig oppnevnte utvalget ledet av Kåre Gjønnes i 2006 (Staten og Den norske kirke).

Mot statskirkeordningen har det fra kirkelig hold vært hevdet at utbyggingen av den kirkelige rådsstrukturen, især innarbeidingen av Kirkemøtet som et viktig sentralt, demokratisk kirkelig styringsorgan, har gjort kirken moden for å stå på egne ben, uten regjeringens overoppsyn. Mange har også ment at en slik endring ville være ønskelig, ettersom regjeringen ikke lenger bør ha myndighet til å overprøve innstillinger og beslutninger fra de valgte kirkelige organene. Utnevnelsen av biskoper har i denne sammenhengen vært et særlig aktuelt stridsspørsmål. Også mange utenfor Den norske kirke har ment at statskirkeordningen bør oppheves slik at Den norske kirke blir likestilt med andre religions- og livssynssamfunn.

Forsvaret for statskirken har imidlertid fortsatt betydelig støtte. Fra denne siden legges det gjerne vekt på at siden det demokratiske velgergrunnlaget for den kirkelige rådsstrukturen er så svakt, og siden rekrutteringen til bispestillingene er så smal, kan regjeringen og Stortinget ha en viktig funksjon i å støtte og verne Den norske kirke som en ekte folkekirke, og ikke bare en kirke for en aktiv kristelig minoritet.

Med utgangspunkt i innstillingene fra Bakkevig-utvalget og Gjønnes-utvalget ble det i april 2008 inngått en tverrpolitisk avtale i Stortinget om omfattende endringer av forholdet mellom stat og kirke i Norge. Avtalen er nedfelt i et eget dokument som har fått støtte fra alle stortingspartiene. Den er ledsaget av en stortingsmelding (St.meld. nr. 17 (2007–08), Staten og Den norske kirke). Hovedpunktene i avtalen er at bestemmelsene i Grunnloven om kirkelig statsråd oppheves, og at myndigheten til å utnevne biskoper og proster overføres fra Regjeringen til kirkelige organer som kirkemøte eller bispedømmeråd. Forutsetningen for at en slik grunnlovsendring kan vedtas endelig i annen del av stortingsperioden 2009–13, er at kirken på forhånd (i perioden 2009–11) har gjennomført demokratiske reformer når det gjelder valg av kirkelige organer. Forliket fra april 2008 innebærer også at Grunnlovens §2 om statens religion erstattes med en ny verdiprargraf som skal lyde: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne».

Forliket forutsetter imidlertid at Den norske kirke fortsatt skal ha en særskilt forankring i Grunnloven i en ny §16: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Det forutsettes også at kirkens økonomi videreføres omtrent som i dag, blant annet ved at prestene fortsatt skal være statstjenestemenn.

Anbefalt lenke

• Den norske kirkes nettsider