Offentlig budsjettering, har som formål å kople sammen begrensete finansielle ressurser med ulike samfunnsmessige og menneskelige formål gjennom en administrativ/politisk prosess. Gjennom de offentlige budsjettene - både de statlige og de kommunale - gir de valgte politiske myndigheter uttrykk for hvilke målsettinger og oppgaver som skal ivaretas og iverksettes innenfor budsjettperioden - som i Norge strekker seg over ett år. Budsjettvedtakene representerer ikke bare en tillatelse til bruk av midlene, men innebærer også et pålegg eller krav om at de budsjetterte midler skal brukes til de angitte formål.

Det er vanlig å skille mellom tre hovedfunksjoner som skal ivaretas av offentlige budsjetter: a) fordeling, b) omfordeling og c) stabilisering. Når det gjelder fordelingsfunksjonen siktes det til at det offentlige skal sikre ytelsen av goder/tjenester som markedet ikke er i stand til å fremskaffe på en tilfredsstillende måte. Først og fremst gjelder dette goder av kollektiv karakter, kjennetegnet av manglende mengdebegrensninger og fravær av mekanismer - f.eks. prissystemer - for å utelukke folk fra å forbruke godene vederlagsfritt. Skal slike goder ytes forutsetter det en form for tvangsmessig skattefinansiering - og en politisk beslutning.

Omfordelingsfunksjonen har en klarere normativ begrunnelse, bl.a. med utgangspunkt i grunnleggende humanitære verdier og menneskerettigheter. Den konkrete målsettingen er å sikre en forholdsvis jevn fordeling av levekårene og en avskaffelse av fattigdommen i samfunnet. Det mest konkrete uttrykk for en slik omfordelings- eller utjevningspolitikk er de offentlige velferdsordninger, enten de kommer til uttrykk i pengeoverføringer i form av trygder og pensjoner eller som direkte tjenesteyting i form av undervisning, helsetjenester, eldreomsorg osv., og der tilgangen til slike tjenester er universell. Et sentralt element i denne omfordelingspolitikken er utformingen av skattesystemet, der skattebelastningen for den enkelte har en progressiv form.

Mens både fordelings- og omfordelingsfunksjonen blir ivaretatt av den budsjettpolitikk som føres av både sentrale og lokale myndigheter, er stabiliseringsfunksjonen først og fremst ivaretatt av den samlede budsjettpolitikk (eller finanspolitikk) som føres på statlig nivå. Stabiliseringspolitikken retter seg mot de samlede konsekvenser som de offentlige budsjetter har på landets økonomi. Sentrale målsettinger for stabiliseringspolitikken er knyttet til den samlede sysselsettingen, inflasjonen, lønnsutviklingen, handelsrelasjoner til andre land - og til den samlede økonomiske veksten i samfunnet. Et viktig virkemiddel for den norske stabiliseringspolitikken er handlingsregelen, som legger begrensninger på bruken av Pensjonsfondets utbytte som finansieringskilde for statsbudsjettet.

R.A. Musgrave (1959), The Theory of Public Finance, N.Y., McGraw-Hill.

 

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.