egentlig læren om fenomenene. I filosofisk sammenheng har fenomenologi ulike betydninger (Hegel: Læren om bevissthet, erkjennelsens former og utvikling frem til absolutt erkjennelse; Husserl: Rent beskrivende vesensvitenskap i motsetning til alle årsaksforklarende «faktavitenskaper»). Bruk av begrepet fenomenologi i psykologi og psykiatri bygger i stor grad på den tyske filosofen Edmund Husserls (1859–1938) forståelse av begrepet, nemlig en teori- og begrepsfri og systematisk beskrivelse og analyse av personers tanker, følelser (symptomer) og atferd, såkalt deskriptiv (beskrivende) fenomenologi. Psykiatrisk diagnostikk bygger i stor grad på klassifisering av atferd og symptomer som opprinnelig er bygd på deskriptiv fenomenologi (såkalt deskriptiv diagnostikk), men har beveget seg bort fra filosofenes bruk av begrepet som synonymt med logikk.
Ved teoribasert fenomenologi analyserer man fenomener (tanker, følelser, atferd) ut fra en teoretisk kontekst med på forhånd utarbeidete definisjoner av sentrale nøkkelbegreper. Valg av kontekst og definisjoner bestemmes av tema, problemstilling eller hypoteser. Empirisk fenomenologi er en variasjon av teoribasert fenomenologi. Ved denne metoden vektlegger man såkalte «meningsenheter» i en tekst ved å lese den med en form for frittflytende oppmerksomhet. Disse meningsenheter «oversettes» deretter til et psykologisk språk og settes så sammen til en overordnet struktur eller teori.
Psykiatrisk fenomenologi har vært og er fortsatt viktig for bedre å identifisere prodromalsymptomer og forstå disse ved mange psykiske lidelser. Fremgangsmåten er også nyttig når man for eksempel skal vurdere pasienters syn på ulike behandlinger og for å få tak i hvordan de selv forstår sin sykdom og hvilke referanserammer de selv legger til grunn for dette. Fenomenologi kan også være nyttig som et første skritt i retning av å beskrive og identifisere nye syndromer eller psykiske lidelser.