Svarteboken, det norske navnet på den trolldomsboken som i mange land går under navnet Cyprianus. Ifølge sagn og legender skulle den danne grunnlaget for den såkalte svartekunst, idet den inneholdt trylleformularer som kunne skaffe sin eier uhyre stor makt, selv over mørkets makter. Den medførte imidlertid også fare for eieren, som ville bli djevelens eiendom hvis det ikke lyktes ham å kvitte seg med boken før sin død. Grunnlaget for de mange håndskrevne svartebøkene som er funnet i norske bygder, synes å være en dansk Cyprianus fra begynnelsen av 1600-tallet, som igjen går tilbake til tyske såkalte Faustbøker, men etter hvert er det også opptatt mye hjemlig stoff som tidligere bare hadde levd i muntlig tradisjon. De inneholder gjerne magiske tegn, trylle- og besvergelsesformularer sammen med trekk av norrøne trolldomsråd, middelaldersk heksetro, oppskrifter på amuletter og husråd.

De eldste kjente svartebøker er babylonske og egyptiske, og elementer fra dem, samt tradisjon fra antikken, ble slått sammen med persisk og jødisk stoff til den kabbalistiske litteratur, hvor de høyeste autoriteter var Moses og Salomo. I middelalderen ble den spredt til Europa over Bysants. Fra europeisk middelalder finnes en rik svarteboklitteratur, tilskrevet bl.a. Albertus Magnus, Paracelsus, Agrippa av Nettesheim, den tyske dr. Faust og pave Honorius 3, som ble tillagt forfatterskapet av besvergelsesboken Grimorium. Mange prester skal ha hatt svartebøker, og folketradisjonen er rik på sagn om alt de kunne utrette. Også 6 og 7 Mos ble vurdert på linje med svartebøker. De ble solgt for høye priser, og ennå skal slike bøker være i bruk enkelte steder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.