Den gammelegyptiske religionen var gjenstand for fascinasjon og undring allerede blant antikkens forfattere. Siden Champollion dechiffrerte det hieroglyfiske skriftspråket i 1822, har religion også vært et stort tema innen egyptologien. Til tross for at den døde ut for nesten 1500 år siden, kan vi rekonstruere den gammelegyptiske religionen i forbløffende detalj.

Den egyptiske religionen har røtter langt tilbake i predynastisk tid, men fremstår i en systematisert form først med opprettelsen av den faraoniske stat ca. 2900 fvt. Med spredningen av kristendommen i de første århundrer eventuelt begynte den gammelegyptiske religionen å vike. Deltaområdet ved Middelhavet i nord ble tidlig omvendt, mens Øvre Egypt lenge holdt fast på sine ritualer og trosforestillinger. Isis-tempelet på Philae ble stengt først i år 550 etter ordre fra keiser Justinian 1, og med denne hendelsen regnes den gammelegyptiske religion som et definitivt avsluttet kapittel.

Den gammelegyptiske religionen overlevde altså i ca. 3500 år, kanskje lenger enn noen annen religion i verdenshistorien. Den gjennomgikk naturligvis store endringer gjennom dette tidsrommet. Her har vi identifisert ni ulike utviklingsfaser, hver med sine særtrekk:

  • Pre- og tidlig dynastisk religion
  • Religion i det gamle riket
  • Fremveksten av Amonismen fra det midtre riket
  • Atenismen i Amarna-perioden
  • Ramessidetidens pietet
  • Den store guden i tredje overgangsperiode
  • Sendynastisk religion
  • Synkretisme i Hellenismen
  • Koptisk religion

Forskjellene mellom de ulike stadiene er vesentlige, og man kan spørre seg om det i det hele tatt er berettiget å snakke om én religion. Når vi velger å gjøre det, skyldes det at endringene påviselig står innenfor én og samme tradisjon i kontinuerlig endring. Flere sider ved denne religionen holder seg også forbausende godt gjennom alle de ulike stadiene, og binder det hele sammen i ett system. Vi skal se på noen av disse aspektene nedenfor.

Mange forsøk har vært gjort på å klassifisere den gammelegyptiske religionen, men det store spennet i religionsutøvelsen gjennom 3500 år og de sosiale ulikheter som eksisterte til enhver tid gjør det vanskelig å sette den i bås. Noen samlende kjennetegn kan likevel nevnes:

  • Den gammelegyptiske gudsforståelsen var til alle tider polyteistisk, selv om vi på ulike tider i historien finner vi innslag av panteisme, henoteisme og til og med monoteisme.
  • Religionen kan klassifiseres som ikke-dogmatisk, i og med at den ikke hadde noen fastlagte dogmer eller noen religiøs lov.
  • Religionen var ikke-kanonisk, i og med at den ikke hadde én hellig bok eller et fastlagt korpus av religiøse tekster.

Faktisk kan man nesten kalle den gammelegyptiske religionen anti-kanonisk, siden egypterne hadde en forkjærlighet for mangfoldige tilnærminger til det hellige, kjent innen egyptologien som «multiplicity of approaches» (Frankfort 1946: 16). Det var ikke bare én mytologisk forklaring på for eksempel skapelsen eller geografien i Underverdenen, men mange. Det virker ikke som om det ble gjort noen seriøse forsøk på å eliminere motstridende mytologiske forklaringer, men ulike versjoner ble vektlagt i ulik grad til ulike tider. Nye forklaringer kunne også inkorporere gamle, og dermed binde tilsynelatende motstridende forklaringer sammen. For eksempel kan det se ut til at Plutarks versjon av Osirismyten egentlig inneholder to forskjellige forklaringer på hvordan Seth drepte Osiris, knyttet sammen i en fortelling.

Et annet vesentlig kjennetrekk ved den gammelegyptiske religionen er en verdensforståelse preget av dualisme eller todeling. Det har vært spekulert i om kontrastene i den egyptiske geografien og naturen kan ha vært utgangspunktet for de gamle egypternes oppfatning av verden som todelt. Hvor enn denne forestillingen kom fra, så skulle den med tiden komme til å gjennomsyre det egyptiske verdensbildet fullstendig. Dette kommer tydelig til uttrykk i dualistiske fremstillinger av gudinnen Maat, verdensordningen eller balansen i tilværelsen.

Les mer om Dualisme i Det gamle Egypt

Den gammelegyptiske religionen hadde til alle tider et mylder av guder og gudinner. Et karakteristisk trekk ved disse er at de ofte kunne fremstilles enten som dyr eller mennesker, eller en blanding av de to. Til tross for det opplagte mangfoldet av guder - nesten 1500 gudenavn er kjent - viser deler av kildematerialet en tydelig tendens i retning av monoteisme - troen på én gud. Mye av teologien i andre halvdel av det nye riket (ca. 1550 - 1067 fvt.) omhandler dette problemet, hvordan Gud kunne være én og mange på en gang.

Les mer om Guder i Det gamle Egypt

Et rikt mytologisk materiale har blitt overbragt til oss fra Det gamle Egypt. Som i norrøn eller gresk mytologi, finner vi store mytologiske dramaer der verdens skapelse beskrives, eller vi lærer hvordan samfunnsformer eller religiøs praksis, som "kongedømmet" eller "mumifisering" har sin rot i en guddommelig urtid. På den ene siden gjenspeiler gudene og deres handlinger det egyptiske samfunnet. På den annen side gjør de akkurat det motsatte. Gudenes viktigste kjennetegn er at de overskrider det menneskelige, og dermed kan si og gjøre nettopp de ting som er forbudt eller umulig for mennesker.

Les mer om Myter i Det gamle Egypt

Tilbedelse av solen som gud går antakelig helt tilbake til predynastisk tid (Patch 2011: 77), og var fortsatt en sentral del av religionen da kristendommen kom til landet ca. 4000 år senere. I det gamle riket (ca. 2543 - 2120 fvt.) var solguden Ra den viktigste guden i panteonet. Hans hovedkultsenter var Heliopolis, og de nærliggende pyramidene i Giza, Abusir, Sakkara, Dashur, osv. var monumenter til ære for ham. I sitt aspekt som Atum var han skaperguden, og denne kombinasjonen av roller som verdens skaper og opprettholder ble typisk for senere varianter av solguden.

Et viktig trekk ved tilbedelse av solen som gud var den umiddelbare tilgang alle mennesker hadde til ham. Kulten foregikk gjerne under åpen himmel, der offerbordene var badet i sollys. I den religiøse kunsten i templer og graver inkorporeres solen eller sollyset ofte som en del av motivet. Det mest berømte eksempel på dette er kanskje klippetempelet til Ramses 2 i Abu Simbel, som var orientert slik at sollyset trengte inn gjennom korridorene for å opplyse gudebildene to bestemte dager i året.

Fram mot det nye riket (ca. 1550 - 1069 fvt.) ble det utviklet en omfattende mytologi om solgudens reise i sitt skip over himmelen om dagen og gjennom underverdenen om natten. I pyramidetekstene lærer vi for første gang om solgudens nattlige reise. Man tenkte seg at solen gjennomgikk et livsløp i løpet av en dag, der han først fødes ut av den østlige horisont om morgenen, når voksen alder mens han står som høyest på himmelen og eldes mot kvelden før han dør og forsvinner bak ørkenfjellene i vest. Som død reiser han gjennom underverdenen fra vest mot øst. Midt på natten når han tronsalen til Osiris, kongen av underverdenen, og forenes med ham. Denne mystiske foreningen gjør at solguden vekkes til live igjen. Han kan dermed fortsette reisen opp mot den østlige horisonten, hvor han gjenfødes til et nytt liv i de levendes verden og kan ta fatt på en ny syklus. Forestillingen om solgudens død og gjenoppstandelse ble forbilledlig for ideene om kongens og senere også vanlige menneskers liv etter døden.

Faraos posisjon som bindeledd mellom mennesker og guder var en viktig del av den egyptisk religion til alle tider, selv om hans faktiske status varierte kraftig avhengig av hvor vellykket regjeringen til enhver tid var. Med kongedømmets opprinnelse i overgangen mellom predynastisk og tidlig dynastisk tid, oppsto en herskerideologi som skulle vise seg å være uhyre effektiv. Etter samlingen av det Øvre og Nedre Egypt til en stat ca 2900 fvt. ble kongen betraktet som bindeleddet mellom rikets to bestanddeler, og i forlengelse av dette opprettholderen av maat, verdensordenen eller den guddommelige balanse, på jorden. Som maats forkjemper på jorden kom farao til å legemliggjøre den naturlige orden både i kosmisk og sosial sammenheng. På denne måten ble ikke  kongemakten bare legitimert, den ble selve definisjonen på det som var rett og godt. Kongens fiender handlet per definisjon i strid med maat, og var derfor å regne som del av de kaotiske krefter i kosmos og en trussel mot den ordnede verden.

Disse ideene ble konkretisert i mytene knyttet til kongens person. Den herskende kongen ble forbundet med den guddommelige sfære på mange måter. I det gamle riket ble han betraktet som solgudens sønn, og hadde "sønn av Ra" som en fast del av sitt titulatur. Enda viktigere var hans posisjon som jordisk manifestasjon av himmelguden Horus. I Osirismyten blir kong Osiris drept av sin bror Seth, og sønnen Horus må hevne sin far og vinne kongedømmet tilbake fra onkelen. Myten styrker kongeideologien ved at Seth fremstilles som en representant for kaoskreftene som truer verdensorningen. Horus beseirer kaos og gjenoppretter deretter maat ved å ta tronfølgespørsmålet inn for en guddommelig domstol, der gudeforsamlingen gir kronen til Horus og forviser Seth til ørkenen. Når en kong døde endret hans gudommelige identitet seg. Han ble nå regnet som Osiris, herskeren i Underverdenen, mens den nye kongen gikk inn i rollen som sønnen Horus.

I kultisk sammenheng var det i prinsippet bare kongen som kunne kommunisere direkte med gudene. I praksis ble dette ansvaret delegert til prestene. En snedig måte å unngå problemet på var opprettelsen av en fast offerformular, der hvert offer ble introdusert med en påkallelse av kongen. Så lenge det skjedde i kongens navn, kunne selv privatpersoner ofre til gudene.

Den egyptiske herskerideologien var så sterk at erobrerfolk som overtok makten i Egypt mot slutten av den faraoniske tid så seg nødt til å adoptere den. Herskere av libysk, nubisk, assyrisk, persisk, makedonsk eller romersk hærkomst måtte pent påta seg rollen som Horus i kamp mot maats fiender, og la seg fremstille slik i templene. Noe annet ville føre til en uheldig assosiasjon med kaosmaktene i folkets øyne.

Et annet sentralt og konstant aspekt ved den gammelegyptiske religion var tempelkulten. Hver by hadde et hovedtempel viet til sin lokale guddom, som Ra i Heliopolis, Amon i Teben eller Min i Akhmim. Det sentrale elementet i tempelet var en statue av guden, gjerne i edelt metall. I tempelet ble guden underholdt som en konge i sitt palass, ikke ulikt puja-ritualet i hinduismen. Guden ble vekket og påkledd om morgenen, og det ble lagt frem mat- og drikkeoffer. Et lignende ritual fant sted om kvelden. Det daglige ritualet er avbildet på relieffer på flere templer fra det nye riket og den gresk-romerske perioden, blant annet templet til Amon i Karnak og templet til Horus i Edfu.

Igjen på samme måte som flere av østens religioner, var kulten rundt gudebildene forbeholdt et spesialisert presteskap. Vanlige folk hadde ikke adgang til selve tempelet, men stilte opp foran tempelets hovedport ved høytidene. Tempelets mange porter ble da slått opp, og folket kunne møte sin gud på ærbødig avstand.

Prosesjoner var en annen viktig del av kulten. På spesielle høytider ble guden båret ut av sitt tempel på en tildekket bærestol formet som et skip. Guden og hans prosesjon fulgte en fastlagt rute med innlagte stoppesteder, der guden for eksempel kunne besøke sin kone i et tilstøtende tempel, eller avlegge forfedrene i nekropolisen en visitt.

I tillegg til hovedtempelet fantes det mindre kultsteder for andre guddommer og forfedre rundt om i landsbyene. Vår kunnskap om folkereligionen er begrenset fordi så få landsbyer har blitt gravet ut systematisk. De funn som er gjort tyder på at folk kunne tilbe guder og forfedre i lokale landsbytempler og også i hjemmene sine. Guder som ga beskyttelse mot hverdagslige farer, som sykdom, slangebitt, eller barseldød, var særlig populære. Det samme gjaldt guder som kunne fremme fruktbarhet.

overgangsriter er attestert fra Det gamle Egypt. Egne ritualer for dåp, konfirmasjon eller bryllup ser ikke ut til å ha eksistert. Av de store menneskelige "overganger" er det bare døden som var ritualisert. Dette var imidlertid en overgang som ble viet svært stor oppmerksomhet.

De gamle egypternes forestillinger om døden henger nøye sammen med deres forståelse av menneskets natur. Todelingen av mennesket i kropp og sjel, som preger moderne religioners antropoligier, finnes ikke i Det gamle Egypt. Egypterne betraktet mennesket som mer sammensatt, bestående av flere elementer som måtte være tilstede for at en person skulle være komplett (wdjat) og dermed levende (ankh). Flere av disse komponentene, som kroppen, hjertet, ansiktet, navnet og skyggen kan vi kjenne igjen og intuitivt forstå som viktige deler av mennesket. Andre deler, som ka og ba, er fremmede for oss, og vår forståelse av dem er mangelfull. Til sammen likner disse to komponentene litt på vårt moderne sjelsbegrep, og oversettes gjerne som "sjel", men dette er ikke helt dekkende. For det første er det kroppslige funksjoner knyttet både til ka og ba, og de var avhengig av å kunne ta bolig i en kropp selv etter døden. For det andre spiller ka og ba helt andre roller for livet etter døden enn sjelen gjør for eksempel i kristendommen. Man tenkte seg at begge deler levde videre etter døden, men de er fortsatt bare å regne som komponenter av den igjenoppstandene formen av mennesket som lever videre i underverdenen. Dette vesenet kalles akh.

Mens en levende person karakteriseres ved sin kompletthet, er døden nettopp det motsatt: dødsøyeblikket medfører at mennesket fragmenteres og splittes opp i sine bestanddeler. Ka og ba forlater kroppen. Fordi kroppen ligger livløs og tildekket kaster den ikke lenger noen skygge. Den dødes navn og ansikt viskes langsomt ut fra folks hukommelse. Det omfattende begravelsesritualet hadde til hensikt å reversere denne prosessen, og bringe menneskets komponenter sammen igjen i en ny, evig kropp, nemlig mumien.

Døden som fragmentering av mennesket og begravelsesritualet som en restaurasjon finner sitt mytologiske uttrykk i Osirismyten. Ifølge myten ble Osiris drept av sin bror og hugget opp i flere biter, for så å bli satt sammen igjen og gitt nytt liv av sin søster-kone Isis. I pyramidetekstene fra 5. - 6. dynasti er derfor den døde kongen assosiert med Osiris, og senere ble "Osiris" en slags tittel om betegnet den mumifiserte kroppen for alle mennesker.

Det første som slår en når man reiser til Egypt er de utallige gravene som fortsatt preger landskapet i lavørkenen, og de enorme ressursene som har vært brukt å hugge ut, bygge, dekorere disse gravene, som også skulle fylles med proviant, tekstiler, møbler og annet utstyr. Ikke minst krevde mumiene selv enorme ressurser, som sarkofager, kister, dødsmasker, amuletter, kanoper, linbandasjer og kostbare balsameringsstoffer. De kongelige gravene fra Det gamle Egypt tar fortsatt pusten fra oss, som pyramidene fra det gamle riket (ca. 2543 - 2120 fvt.) eller klippegravene i Kongenes dal fra det nye riket (ca. 1550 - 1069 fvt.).

Døden er i en viss forstand overrepresentert i kildematerialet. De underjordiske gravkamrene i dette ørkenlandskapet har svært stabil temperatur, lav luftfuktighet og lite lys, noe som har skapt optimale forhold for bevaring av organisk materiale. Gravgods er derfor bevart i langt større grad enn for eksempel bruksgjenstander fra landsbyene. Likevel er det ingen tvil om at egypterne hadde et spesielt forhold til døden, og brukte enorme ressurser på å gravlegge sine døde, kanskje mer enn noen annen kjent kultur.

Døden grep inn i hverdagen på en annen måte i oldtiden enn den gjør i det moderne samfunn. Gjennomsnittlig levealder var 29-36 år, og hvis barnedødeligheten medregnes godt under 20 (Meskell 2002: 13). Folk ble konfrontert med døden hele tiden, og måtte utvikle strategier for å kunne leve med den. Ressursbruken knyttet til de døde bunnet i en forestilling om et liv etter døden. Døden var ikke en avslutning for egypterne, men en begynnelse på et liv blant guder og forfedre som skulle vare i all evighet.

I motsetning til sumerernes dystre dødsrike Arallu, var det egyptiske underverden, Duat, et godt sted å være. Også i Egypt var underverdenen i utgangspunktet et mørkt og dystert sted der kaosmaktene rådet, og mumiene lå kalle og livløse i sine kister. Med solgudens død og reise gjennom underverdenen om natten endret dette seg. Solguden jagde mørket og kaosmaktene på flukt, og frigjorde mumiene fra bandasjene som holdt dem fanget. Med solskipet fulgte også ba-sjelene, som nå kunne gjenforenes med sine kropper, og de døde kunne gjenoppstå som akhw: "lysånder". Som akh kunne den døde vandre ut i de levendes verden eller meske seg i de paradisiske Sivmarkene. Når solen sto opp igjen neste morgen fulgte ba-sjelene med ham, og de døde falt igjen i søvn som livløse mumier. Uten solgudens tilstedeværelse var mumiene igjen sårbare for angrep fra kaosmaktene. Mye av gravkunsten vi finner i veggmalerier, sarkofager, kister eller amuletter fungerte som magisk beskyttelse av mumien i denne sårbare fasen. Deler av dødeboken, en papyrusrull den døde fikk med seg i graven, hadde samme hensikt.

Ingen annen oldtidskultur har etterlatt seg et så rikt kildemateriale som Det gamle Egypt. Det tørre klimaet, særlig sør i landet, har skapt optimale forhold for bevaring av organiske objekter. Kildene er derfor mange og forskjelligartede, og omfatter litteratur, ikonografi og arkeologisk materiale. Mens de skriftlige kildene er relativt grundig studert, har de øvrige materialtypene fått sin rettmessige oppmerksomhet først i den senere tid.

Den religiøse litteraturen er uvurderlig som kilde til religionen, men den er også problematisk fordi den ensidig representerer en elitekultur. Det store flertallet av befolkningen var analfabeter eller semilitterære, og vi har ingen garantier for at den religiøse litteraturen er representativ for disse menneskene. Studier av arkeologiske kilder gir et mer balansert bilde, og har også avslørt at tekstene noen ganger kan gi et idealisert eller forenklet bilde av den kultiske virkeligheten. Et eksempel på dette gjelder statuekulten i templene, som ser ut til å ha vært langt mer kompleks enn hva tekstene tilsier (Hill 2007).

  • Frankfort, J. A. 1946: "Myth and Reality". I H. Frankfort & H. A. G. Frankfort (red.), The intellectual adventure of ancient man. An essay on speculative thought in the ancient Near East (p. 3-27). Chicago og London: The University of Chicago Press.
  • Hill, M. 2007: "Lives of the statuary". I M. Hill (red.), Gifts for the gods. Images from the Egyptian temples (p. 153-59). New Haven og London: The Metropolitan Museum of Art and Yale University Press.
  • Meskell, L. 2002: Private life in New Kingdom Egypt. Princeton og Oxford: Princeton University Press.
  • Patch, diana Craig 2011: Dawn of Egyptian art. New York: Metropolitan Museum of Art.
  • Roth, A. M. 1998: "Buried pyramids and layered thoughts: the organisation of multiple approaches in Egyptian religion". I C. J. Eyre (red.), Proceedings of the seventh International congress of Egyptologists (p. 991-1003). Leuven: Peeters Publishers.
  • Assmann, Jan 2001: The search for god in ancient Egypt. Ithaca and London: Cornell University Press.
  • Hornung, Erik 1982: The one and the many. Conceptions of god in ancient Egypt. Ithaca and New York: Cornell University Press.
  • Gilhus, Ingvild S., & Einar Thomassen 2010: Oldtidens religioner. Oslo: Pax.
  • Naguib, S. & Eldrid Johansen (red.) 2001: Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. Oslo: De norske bokklubbene.
  • Quirke, Stephen 1992: Ancient Egyptian Religion. London: British Museum Press.
  • Redford, Donald. B. (red.) 2002: The ancient gods speak. A guide to Egyptian religion. Oxford and New York: Oxford University Press.
  • Shafer, Byron E. (red.) 1991: Religion in ancient Egypt. Gods, myths, and personal practice. Ithaca and London: Cornell Cunversity Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. april 2016 skrev Helene F

Hei :)

Hvilke ritualer var det i templer/helligdommer og hvordan ble de utført i praksis?

17. april 2016 svarte Henrik Torkveen

Hei,

Takk for kommentaren din.

Som forklart i artikkelen over (under overskriften "Kult og ritualer") var statuen av guden et sentralt element i tempelet. Det daglige tempelritualet var sentrert rundt denne statuen. Om morgenen ble guden (i form av statuen) vekket, kledd på og det ble lagt frem mat- og drikkeoffer. Et lignende ritual fant sted om kvelden.

I avbildninger av det daglige ritualet er det kongen som utfører handlingene, men ritualet ble til vanlig utført av prestene.

Det viktigste kildene til dette er en papyrus fra det 22. dynasti som beskriver det daglige ritualet til guddommene Amon og Mut i Karnak. Ellers finnes det relieffer i flere av templene fra den nye riket (f.eks. i den store søylehallen i tempelet til Amon i Karnak) og gresk-romersk periode (f.eks tempelet til Horus i Edfu) hvor det daglige ritualet er avbildet.

I tillegg til det daglige ritualet fantes det mange religiøse festivaler, hvor prosesjon ofte spilte en viktig rolle.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.