Sjöwall og Wahlöö

Sjöwall-Wahlöö. Per Wahlöö og Maj Sjöwall.

av . Begrenset gjenbruk

Ekteparet Maj Sjöwall (født 1935) og Per Wahlöö (1926-1975) ble internasjonalt berømt for sin "Roman om en forbrytelse" som kom ut i ti bind i årene mellom 1965 og 1975. Per Wahlöö var godt etablert som journalist, oversetter og forfatter, mens Maj Sjöwall også hadde bakgrunn fra forlagsarbeid og oversettelse. Kriminalromanene de skrev sammen hører helt klart til den undergruppen vi kaller politiromaner, og de står tydelig i gjeld til Georges Simenons politiromaner om Maigret, men enda klarere henter de informasjon fra skaperen av den moderne politiroman, Ed McBain. Den milde og nokså indirekte samfunnskritikk man kan finne hos McBain, blir i Sjöwall og Wahlöös romaner kraftig forsterket. Kritikken blir mer og mer uttalt mot slutten av serien, og utgjør krasse angrep mot det svenske "folkhemmet" der utviklingen går i helt feil retning.

Roseanna (1965) innledet serien og lar oss bli kjent med en rekke politifolk som etter hvert opptrer mer eller mindre sentralt i alle bøkene. Hovedfiguren er Martin Beck, som underveis blir sjef for Mordkommisjonen, selv om Lennart Kollberg vikarierer for ham i en lang periode mens Beck er syk. Gunnvald Larsson og Fredrik Melander er to andre viktige personer, og vi møter dem alle både på jobb og i privatlivet. Vi følger utviklingen både i karriere og familie etter hvert som serien utvikler seg, og selv om privatlivets gleder og fortredeligheter i dag nesten er et sjangertrekk, var det uhyre dyktig gjort i disse bøkene og bidro utvilsomt til seriens utrolige suksess. Det gjorde nok også den klart uttalte venstrepolitiske holdningen som lå under alle bøkene, selv om det første politisk motiverte mordet ikke skjer før i bok nummer fire - Den skrattande polisen (1968; på norsk Døden tar buss). Denne kriminalromanen er samtidig et absolutt toppunkt i serien. Den engelske oversettelsen av denne boken ble tildelt Edgar-prisen.

Sjöwall og Wahlöös "roman om en forbrytelse" må betraktes som et hovedverk i skandinavisk kriminallitteratur, ikke bare fordi alle bøkene er gode kriminalromaner, men fordi de innvarsler et tidsskille i den nordiske tradisjonen for slik litteratur. Bortsett fra noen få bemerkelsesverdige unntak (for eksempel Maria Lang) legges den klassiske detektivfortelling, puslespillmysteriet, død omtrent på det tidspunkt ekteparet debuterer. Ved seriens slutt ti år senere er også norsk kriminallitteratur i ferd med å få et kraftig oppsving, og noe av æren må nok tilskrives tibindsseriens enorme gjennomslag. Det er også rimelig å hevde at det internasjonale gjennombruddet nordisk krim har opplevd, hadde sin begynnelse i disse bøkene. Senere har andre bidratt til å holde interessen ved like - ikke minst Henning Mankell.

Per Wahlöö døde i 1975, og selv om Maj Sjöwall har skrevet et par bøker i samarbeid med andre, hviler hennes berømmelse og status som "krimdronning" på serien hun skrev sammen med ektemannen. Hun er internasjonalt æresmedlem i Rivertonklubben.

Det er blitt utallige filmer basert på bøkene og deretter bare på skikkelsene i bøkene (ikke minst Martin Beck). Først ute var Bo Widerbergs filmatisering av Den vedervärdiga mannen från Säffle (1971; på norsk Udyret fra Säffle) som "Mannen på taket".

Kriminalromaner:

Roseanna 1965

Mannen som gick upp i rök 1966

Mannen på balkongen 1967

Den skrattande polisen 1968

Brandbilen som försvann 1969

Polis, polis, potatismos 1970

Den vedervärdiga mannen från Säffle 1971

Det slutna rummet 1972

Polismördaren 1973

Terroristerna 1975

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg