Operahuset i Sydney i Australia regnes som et av de viktigste arkitektoniske verkene fra 1900-tallet. Opprinnelig ble det utformet av den danske arkitekten Jørn Utzon (1918–2008). Det ble imidlertid fullført av andre arkitekter etter at Utzon trakk seg fra oppdraget på grunn av uoverensstemmelser med lokale myndigheter. Med sin særegne takkonstruksjon er bygningen blitt stående som et symbol både for Sydney by og hele det australske kontinentet.
Operabygget i Sydney er et moderne, ekspresjonistisk arkitekturverk. Det er et tidlig eksempel på det vi i dag betegner som et «signalbygg». For de fleste kjennetegnes bygget først og fremst av de mange og karakterfulle takene. Disse assosieres gjerne med en hel flåte av store seilbåter, på vei ut i det omkringliggende havnebassenget. Fra Utzons side var ikke dette utgangspunktet for hans design; han sa selv at inspirasjonen var naturens egne former, som fugler, trær, skyer og valnøtter.
I januar 1957 vant Utzon en internasjonal arkitektkonkurranse om å utforme Australias nye nasjonalopera. Hans forslag ble kåret som det beste blant 233 forslag fra 32 land. Det fortelles at den verdenskjente finsk/amerikanske arkitekten Eero Saarinen var avgjørende for juryens valg. Juryen hadde opprinnelig forkastet utkastet, men Saarinen, som kom for sent til det første jurymøtet, fant det så interessant at han forlangte det tatt opp til ny vurdering. Utzons visjon var en skulpturell, organisk formet bygning, som etter hvert fascinerte juryen. Forslaget var skisseformet, men den endelige bygningen slik den fremstår i dag, har beholdt alle visjonenes fremste kvaliteter.
Operahuset er plassert på Bennelong Point, en fremskutt klippe på sydsiden av Sydneys sentrale havnebasseng, rett øst for Sydney Harbour Bridge.
Selv om Utzons vinnende konkurranseprosjekt hadde fremragende kvaliteter, var mange av de bygningstekniske konstruksjoner ikke løst. Takkonstruksjonene var eksperimentelle, og tilsvarende løsninger var ikke tidligere bygget. Mange anså prosjektet som umulig å realisere slik Utzon hadde tegnet det. Den endelige løsningen ble funnet etter en uvanlig tett integrering av arkitektur og ingeniørkunst. Det var særlig de skallformede takene med sin meget krevende geometri som viste seg krevende å bygge. Prosjektet var av de aller første der «computer-aided design» (DAK) ble benyttet.
De 14 seilformede takene av ulik størrelse ble til slutt konstruert av prefabrikkerte betongelementer, formet som deler av en kuleoverflate. Takene ble tekket med mer enn én million svenskproduserte keramiske plater, lagt i et fiskebeinsmønster, noen skinnende hvite, andre matte kremhvite. De karakteristiske takene ble plassert oppe på en stor rektangulær bastion.
Byggingen av operahuset startet allerede i mars 1959, på et tidspunkt da Utzon og hans team ikke på langt nær var ferdig med sine planer for bygget. Dette viste seg senere å ha store negative konsekvenser, blant annet fordi mye av fundamenteringen måtte endres og bygges på nytt.
Utzon fulgte byggingen svært tett og bosatte seg etter hvert i Sydney med sin familie. Det viste seg raskt at hans visjoner og bygningens konstruksjon var svært vanskelig å gjennomføre. Den avanserte skallkonstruksjonen var eksperimentell og stilte ingeniørene overfor store utfordringer. Dette, sammen med en rekke beslutninger fra byggherren om endringer underveis, førte til store problemer av kostnadsmessig og fremdriftsmessig karakter. En ny regjerings misnøye og utallige krav til endringer ble etter hvert så omfattende at Utzon ikke lenger kunne akseptere å kompromisse med sine løsninger. Dette førte til at bevilgningene til byggingen ble så redusert at Utzon ikke lenger kunne betale lønn til sitt team. Resultatet ble at Utzon måtte trekke seg som byggets sjefarkitekt i februar 1966.
Hans fratreden vakte store protester og demonstrasjonstog i byen, og Utzon ble gjeninnsatt i sin posisjon etter kort tid. Men allerede i april samme år var konflikten igjen så stor at Utzon ble avsatt, og arkitekt Peter Hall ble gitt i oppdrag å fullføre prosjektet. Hans største utfordring ble å designe bygningens interiører. Utzons reaksjon på dette var å forlate Sydney, og han returnerte aldri til byen, ikke en gang for å se sitt mesterverk fullført.
I 1999 fikk Utzon en velfortjent honnør ved å bli engasjert til å utarbeide et sett med designprinsipper som skulle være styrende for alt fremtidig vedlikehold og nødvendige endringer av bygningen. For Utzon var dette et svært viktig oppdrag, som nå bidrar til å sikre både hans overordnede visjoner og den detaljerte utformingen av bygget for ettertiden. Prinsippene ble ferdigstilt og lagt til grunn fra 2002.
Operahuset er en multifunksjonell bygning for en rekke ulike kulturformål. The Consert Hall er den største salen, med hele 2700 sitteplasser, og benyttes til symfonikonserter, korfremføringer og musikk-show. Opera, dans og ballett foregår i The Opera Theater, som rommer om lag 1500 tilskuere. I tillegg finnes tre teaterscener, kinoer og saler for mindre musikk-arrangementer samt en større utendørs scene.
Som byggesak ble operaen en svært vanskelig prosess. Byggekostnadene ble opprinnelig løselig anslått til syv millioner dollar, men sluttsummen ble hele 102 millioner dollar. Byggingen tok også svært mye lengre tid enn forventet. Innvielsen var ment å skje i januar 1963, men kunne først finne sted i oktober 1973, mer enn ti år forsinket.
Sydney Opera House er en stor bygning – langt større enn opprinnelig planlagt. Den måler 183 meter i lengde, er 120 meter bred, og grunnflaten har et areal på hele 17 500 kvadratmeter. Det høyeste skalltaket rager 67 meter over vannflaten.
Selv om operahuset er berømt for sin spektakulære arkitektur, har bygningen mange svakheter, både funksjonelt og akustisk. Driftsmessig har det betydelige mangler, blant annet ved at det mangler bak- og sidescener. De akustiske forholdene er så dårlige at mange større orkester har truet med å boikotte planlagte forestillinger. Det har vært gjort mange forgjeves forsøk på å forbedre dette, men det har vist seg svært kostbart og teknisk krevende, både grunnet det skallformede taket, som også preger salenes interiør, og det at det dreier seg om en bevaringsverdig bygning.
I 2003 ble Utzon tildelt Pritzker-prisen, verdens mest fornemme arkitekturpris. Operahuset var en sentral årsak til denne høye anerkjennelsen. I 2007 ble operahuset beæret ved å bli inkludert i UNESCOs verdensarvliste, som et av tidenes aller fremste arkitekturverk.
Operahuset i Sydney er i dag en av verdens mest avfotograferte bygninger. Serien av glitrende hvite, seilformede takformasjoner og den fremskutte beliggenheten i Sydneys havnebasseng gjør dette til et spektakulært motiv. Bygningens popularitet vises også ved at den årlig besøkes av om lag elleve millioner mennesker (2020).
Kommentarer (1)
skrev Elisabeth Island
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.